Min far har fått ny partner - vanskelig

[AnonymBruker]

Min far er i midten av 50årene. Mamma døde for nesten 3 år siden. Vi var en sammensveiset kjernefamilie i alle år. Selv er jeg også voksen nå, med egen familie. 

Så til problemet. Far har nylig fått ny kjæreste. Det er ingenting galt med den nye kjæresten, men jeg sliter sånn med å akseptere det. Jeg unner min far alt godt, og til han er jeg positiv og sier det er hyggelig at han har møtt en trivelig dame. Jeg ser jo også hvordan han har lettet i humøret og kommer seg mer ut. Men jeg syns det er vanskelig, og får triste tanker om at far kanskje ikke kommer til å gravlegges sammen med min kjære mamma når den dagen kommer. Og frykt for at han kommer til å flytte vekk til den nye kjæresten sitt hjemsted, selv om det egentlig ikke er noe som skulle tilsi at det kommer til å skje. 

Noen som har kjent på det samme? Kom du over det? Noen som har noen tips til hvordan jeg bedre skal klare å akseptere dette? 

Anonymkode: 80b5b...733

[AnonymBruker]

Syns du skal snakke med din far om dette åpent og ærlig. Dette er jo ikke at du ikke ønsker han alt vel, men en sorgreaksjon og frykt. Å ta denne samtalen vil gjøre dere begge godt og gi deg en bra start med hans nye partner. Dette er garantert noe han og har følt på. 

Anonymkode: b6413...846

[AnonymBruker]

Du vil heller at han skal ligge begravd på et bestemt sted når han dør, enn at han har det fint når han lever? 

Forstår at det er mer følelser og greier involvert her, men kanskje det går bedre når du får se det satt på spissen som her.

Anonymkode: 88940...bb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Syns du skal snakke med din far om dette åpent og ærlig. Dette er jo ikke at du ikke ønsker han alt vel, men en sorgreaksjon og frykt. Å ta denne samtalen vil gjøre dere begge godt og gi deg en bra start med hans nye partner. Dette er garantert noe han og har følt på. 

Anonymkode: b6413...846

Far trenger ikke at voksne barn lufter at de egentlig ikke liker at verden går videre. Pur egoisme.

Anonymkode: ea6b7...93b

[AnonymBruker]

Hva er alternativet for din far mener du?

Anonymkode: e5784...f25

[AnonymBruker]

Din far er "ung" og har mange gode år igjen, og kanskje vil han ende opp med å leve sammen med ny partner lengre enn han levde sammen med din mor. Jeg forstår det er trist å tenke på, men etterhvert vil du nok venne deg til det, og det vil føles naturlig. Hvem som deler grav, har i grunn ingen betydning. Gi deg selv tid til å venne deg til din nye hverdag, uten å la det gå utover forholdet til din far.

Anonymkode: df769...877

[Thjelp]

Jeg har vært der, bare at det var min far som døde, og mamma fikk ny kjæreste.

I starten er det rart og litt ukomfortabelt, og det er helt greit og  naturlig tenker nå jeg. Jeg var dog 17 år når de ble sammen. Når jeg ser tilbake på det er jeg veldig takknemlig for at livet til mamma ikke stoppet opp, og at hun «forsvant» med pappa om jeg kan si det slik. Hun ble lykkelig og fikk livsgnisten tilbake som gjorde at jeg fikk masse fine minner med henne💕 Jeg har snakket også med kjæresten hennes om at jeg synes det var litt rart, men hyggelig. Noe han forstod veldig godt og fortalte meg at han på ingen måte ville erstatte min far og at vi alle sammen gjerne måtte snakke om han med han i rommet😊  Noe vi ikke gjorde så veldig ofte, men det var fint å vite at han på ingen måte skulle glemmes

Og jo, selv om du er godt voksen har du lov til å ta en prat med din far, dere er far og datter, uansett alder. Det handler ikke om at vi ikke vil at verden skal gå videre, men det er rart å se forelderen sin forelsket i noen andre, for det er en realitet mange av oss ikke ser for oss at kan skje…

PS: Moren og Faren min ligger begravd ved siden av hverandre til tross for ny samboer…

Endret 19. mars av Thjelp

[Irja]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Min far er i midten av 50årene. Mamma døde for nesten 3 år siden. Vi var en sammensveiset kjernefamilie i alle år. Selv er jeg også voksen nå, med egen familie. 

Så til problemet. Far har nylig fått ny kjæreste. Det er ingenting galt med den nye kjæresten, men jeg sliter sånn med å akseptere det. Jeg unner min far alt godt, og til han er jeg positiv og sier det er hyggelig at han har møtt en trivelig dame. Jeg ser jo også hvordan han har lettet i humøret og kommer seg mer ut. Men jeg syns det er vanskelig, og får triste tanker om at far kanskje ikke kommer til å gravlegges sammen med min kjære mamma når den dagen kommer. Og frykt for at han kommer til å flytte vekk til den nye kjæresten sitt hjemsted, selv om det egentlig ikke er noe som skulle tilsi at det kommer til å skje. 

Noen som har kjent på det samme? Kom du over det? Noen som har noen tips til hvordan jeg bedre skal klare å akseptere dette? 

Anonymkode: 80b5b...733

Faren din har mest sannsynlig veldig mange år igjen. Er det viktigere for deg at hans døde kropp skal ligge ved siden av din mors, enn at han har det fint mens han lever?! 

Ikke snakk med han om dette. Rydd opp i eget hode selv. Dette er.. hårreisende. Trist lesning.

[AnonymBruker]

Enda en datter som føler så enormt, og som forventer at hele verden skal ta hensyn til hennes følelser.. 

Hadde det vært et snev av respekt, forståelse og glede over at din far har funnet kjærligheten på nytt så skal du nå bruke der mot han. 

Og til deg/dere som mener at hun skal ta en alvorlig prat med sin far om sine følelser rundt dette. Dere er i samme tåpelige liga som ts selv. 

Anonymkode: 5e2f4...5d3

[AnonymBruker]

TS her. Her var det mange svar med mange merkelige antakelser? Ikke noe sted har jeg skrevet at jeg heller vil han skal ligge begravet med mor enn å leve et godt liv, tvert i mot sier jeg at jeg ikke viser noe av hva jeg tenker til far, at kjæresten er trivelig og at jeg ønsker og unner han alt godt. Likevel er sorg en finurlig ting, og jeg vil gjerne høre andres erfaringer om hvordan man kan akseptere og komme over slike tanker som dette. 

Anonymkode: 80b5b...733

[AnonymBruker]

Merkelig hvor mange her som tror at å snakke om noe betyr å endre en kurs og tvinge noen til å ombestemme seg, dere må jammen ha trasige familierelasjoner. Er dere av disse som bare krangler når dere «prater»?

Å prate gjennom noe vanskelig betyr for de fleste i normale relasjoner ikke at det er snakk om å vinne eller tape noe - men å sortere og håndtere. Gode samtaler styrker samhold og forståelse. 

Anonymkode: b6413...846

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt på alle måter, bare at det er 4 år siden mamma døde. Pappa fikk kjæreste i høst. Jeg savner mamma hver dag, men er kjempeglad for at pappa ikke lenger er her ensom. Og han er alt jeg har igjen, derfor er jeg livredd for at noe skal skje han. Han hadde et lite slag i fjor, som heldigvis gikk kjempebra. Men skulle noe liknende skje igjen, er det jo supert hvis han har kjæresten sin der, slik at han får hjelp. 
Etter alt han har vært gjennom med mammas sykdom unner jeg han virkelig dette. Og jeg vet at hun hadde ment det samme. Det betyr ikke at han har glemt mamma, men livet må faktisk gå videre. 

Anonymkode: cd724...cf5

[PM75]

Jeg tenker at det er en naturlig reaksjon på å se din far med en annen enn din mor. Sorg utarter seg på mange måter. Samtidig er jeg glad for at du ser at det er din egen reaksjon det handler om og at det ikke er noe feil med partneren. Med så gode refleksjoner som du har over egen reaksjon på situasjonen, så vil jeg tro at dette går seg til over tid. Bare gi deg selv litt tålmodighet. 

[AnonymBruker]

Virker som en helt normal følelse å ha i din situasjon. Sorg kan sitte uendelig dypt, og er ulik for alle, og det er ingen overraskelse at du kan oppleve en sorgreaksjon når din far har funnet seg ny partner. Det er lov å sørge, men husk at dette er din sorg og ikke bør legges på ham eller hans nye partner. 

Anonymkode: 6202c...444

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Min far er i midten av 50årene. Mamma døde for nesten 3 år siden. Vi var en sammensveiset kjernefamilie i alle år. Selv er jeg også voksen nå, med egen familie. 

Så til problemet. Far har nylig fått ny kjæreste. Det er ingenting galt med den nye kjæresten, men jeg sliter sånn med å akseptere det. Jeg unner min far alt godt, og til han er jeg positiv og sier det er hyggelig at han har møtt en trivelig dame. Jeg ser jo også hvordan han har lettet i humøret og kommer seg mer ut. Men jeg syns det er vanskelig, og får triste tanker om at far kanskje ikke kommer til å gravlegges sammen med min kjære mamma når den dagen kommer. Og frykt for at han kommer til å flytte vekk til den nye kjæresten sitt hjemsted, selv om det egentlig ikke er noe som skulle tilsi at det kommer til å skje. 

Noen som har kjent på det samme? Kom du over det? Noen som har noen tips til hvordan jeg bedre skal klare å akseptere dette? 

Anonymkode: 80b5b...733

Du kan jo prøve å bli kjent med henne? Kanskje det blir lettere for deg da? 

Prøv å gled deg på din fars vegne. Forstår det er vanskelig. Han fortjener å leve mens han gjør det. Gå videre med livet sitt. 

Vi skal alle dø en gang. Viktigste er at vi har en grav å gå til. Det er det ikke alle som har.

Anonymkode: b9bd3...930

[BuffyTheVampire]

Har vært i samme situasjon, altså der mor døde i 50-årene og far (også i 50-årene) litt senere fikk ny kjæreste. Men jeg er utelukkende evig takknemlig for den nye kjæresten, og har vært det hele veien. Hun er et flott menneske, og hun og pappa passer godt sammen. Utrolig trist å tenke på at han kunne gått inn i alderdommen alene. 
 

Men ja - det var rart i begynnelsen å se pappa med en annen dame, ikke pga henne, men fordi det i en periode forsterket følelsen (gjorde det veldig tydelig) av at mamma var borte. 
 

TS - Hvis du har et nært forhold til din far, kan du kanskje prate med han om dette? Selv ville jeg latt det være. Sjansen er jo at du kan gjøre det verre for han, og gi han dårlig samvittighet for å ha gått videre. Og han har garantert ikke glemt din mor og alt de har delt sammen, selv om han går videre. Min far sier at mamma var hans sjelevenn, og slik vil det alltid være. Nye kjæresten har ikke erstattet min mor på noen måte for han. Men de er lykkelige sammen og har muligheten til å bli gamle sammen, noe jeg synes er fantastisk. 
 

Jeg regner med at du TS er voksen, du kan jo snakke med dette med noen andre enn din far. Søsken, venner, partner, psykolog etc. Når man er voksen, mener jeg at man må vurdere på en helt annen måte om man skal dele (og hvem man skal dele med) enkelte følelser/tanker, og i stor grad vektlegge mulige konsekvenser for den du vurderer å dele med. 
Men forstår dette er vondt for deg. Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du syns det er vanskelig for deg TS, men din far er ikke bare din far, han er også et menneske.. Hvis din partner døde - ville du gått videre med livet ditt etter noen år tror du? 

Anonymkode: 1f475...46d

[AnonymBruker]

Ikke hør på de merkelige eller negative kommentarene her. Det er mennesker som sliter med et eller annet selv, som ikke klarer å anerkjenne andres følelser.

Her inne er det både ensomme, folk som ikke har et sosialt nettverk, har vanskelige familierelasjoner og de som ikke unner andre godt. Dessverre så trekker forum slike folk.

Det er helt naturlige følelser du sitter med, og jeg støtter deg med å være åpen med din far.

Anonymkode: 6b8b8...c6f

[Pilleville]

Jobb med deg selv. La din pappa vere lykkelig no. Ta samtalene med venn eller psykolog.

[AnonymBruker]

Ts skriver jo at hun ønsker sin far godt! Mange rare kommentarer her... 

 

Jeg har vært i samme båt. Det er helt forferdelig!! For ja, man ønsker ikke at den ene forelderen skal sitte i ensomhet og sorg resten av livet, men det er mye tristhet oppi det hele. Man har mistet forelderen sin, og det går jo ikke over. Du kan ikke finne en ny mamma ut av det blå. Så din sorg blir faktisk for evig. Og det er faktisk lov til å kjenne at det er en viss fare der for at far går 100% videre, flytter bort og lever et lykkelig liv med den nye kjæresten. Så blir du liksom forlatt med din sorg som fortsatt bearbeides. 
 

Jeg ser på det sånn hos min far.. jeg sitter med en evig sorg. Jeg har ingen mamma. Og han mistet kona si, men har nå ny kone. Det kjennes urettferdig nesten.. og min far forstår heller ikke at det er vanskelig for meg fortsatt etter 10 år at jeg mistet mamma. Han sier bare "livet må gå videre". 

Anonymkode: 7d604...0c9