Jeg er godt voksen, men jobber i et veldig ungt miljø, og det gjør meg bitter over min egen tid som ung voksen

[AnonymBruker]

Jeg er en mann tidlig i 40-årene, gift og har to barn. En på barneskolen og en på ungdomsskolen.

Ungdommen og mine unge voksenår var preget av en kombinasjon av ensomhet, dårlige "venner" som knakk meg helt, og generelt dårlig psyke som gikk utover skoleresultatene.

Så, da jeg var ferdig på VGS som 19-åring, sto jeg der uten noe særlig nettverk. Hadde et par jobber, uten at det hjalp noe på det sosiale livet, og var mye alene.

Møtte kona som 21-åring, og fikk det jo mye bedre, men utenom henne og familien min, så hadde jeg veldig lite nettverk.

Flyttet hjemmefra og begynte å studere da jeg var 23, men valgte dessverre et studie som ikke har ført til noe jobb senere. Det har ført til at jeg har jobbet som assistent i skole og SFO de siste 16 årene, med noen avbrudd.

På SFO-en jeg jobber nå, så er det et veldig ungt arbeidsmiljø, jeg vil si at ca 80% av de ansatte er mellom 20 og 22 år, og jobber på SFO i et par år, før de begynner å studere for å få en bedre jobb. Utenom det består arbeidsstokken stort sett av voksne, utenlandske damer som jeg har lite til felles med.

Miljøet på jobb er jo egentlig veldig bra, men jeg merker det veldig de gangene de unge på jobben har lønningspils f.eks, at jeg gjerne skulle vært en del av det. Imidlertid har jeg vært med et par ganger, og følt meg totalt malplassert, noe som ikke er så rart, jeg er jo 20 år eldre enn de...

Hvordan skal jeg takle denne misunnelsen og bitterheten over den tiden mine unge kollegaer er inne i, som slett ikke var slik for meg? Å takle at jeg ikke naturlig er en del av den gjengen, selv om det hadde vært merkelig om jeg var det?

Er det noen som er/har vært i en tilsvarende situasjon, hvor dere har jobbet med kollegaer hvor størsteparten er mye yngre enn dere?

Anonymkode: ee456...740

[AnonymBruker]

Det beste er at du tillater deg å kjenne på følelsene. jobbe deg gjennom dem og ikke unngå dem.
F.eks. på tur alene i skogen eller hos en psykolog, lege, noen du stoler på.

 

 

Anonymkode: 44354...7df

[AnonymBruker]

Det lureste du gjør er vel å forebygge at du sitter med den samme følelsen om 10 år. Finn deg en voksenjobb med kolleger du trives med, og ha det gøy og sosialt med dem på lønningspils og fritid. Du får ikke gjort noe med annet enn fremtiden. 

Anonymkode: e228a...96f

[AnonymBruker]

Bitterhet og misunnelse er svært destruktive følelser så jeg vil absolutt råde deg til å ta ordentlig tak i dette og jobbe aktivt med det. Vil vel også anbefale deg å finne en jobb der du slipper å få dette i fleisen hver eneste dag..

Bygg det livet du ønsker deg istedenfor å henge fast i fortiden.
kanskje ikke  lett, men fullt mulig

Anonymkode: 5d3e7...24a

[AnonymBruker]

Bytt arbeidsplass eller finn deg venner på din egen alder. Å være bitter er utrolig ødeleggende. 

Anonymkode: 05de9...557

[AnonymBruker]

Det er noen som har gode år som ung, men møter et helvete som voksen. Det er noen som aldri blir 40. Jeg tenker vel at du må få litt perspektiv. Noen synes du er heldig og har det veldig godt. 

Anonymkode: 74dac...17d

[AnonymBruker]

Kan du søke deg en annen deltidsjobb,  uten å si opp den du har, hvor miljøet kanskje består av litt eldre personer. Da blir det vel lettere for at man har noe til felles. 

Anonymkode: a04d3...8ff

[AnonymBruker]

Finn en annen jobb med flere folk på din alder. 

For øvrig hadde jeg ikke en god ungdomstid og første halvdel av 20 årene var heller ikke bra. Jeg flyttet tidlig hjemmefra pga omsorgssvikt og vold hjemme, ble utsatt for overgrep og voldtekt i slutten av tenårene. Mine første forhold var preget av vold osv. Jeg tydde en del til rus for å døyve smerten.

Fra 25 og fram til nå, som snart 40-åring, har livet bare blitt bedre og bedre. Jeg priser meg lykkelig over å ikke være i 20-årene, og ville for alt i verden ikke gått tilbake. 

Se på hvor langt du har kommet, hva du har nå som du tidligere ikke hadde. Du har en kone og barn, du er ikke lenger ensom. 

Du kan alltids finne en annen jobb, og du kan forsøke å få nye venner. Men sett pris på hva du har nå, og se heller på hvor langt du har kommet - ikke hva du tidligere gikk glipp av. 

Det hadde vært verre om det var motsatt vei - at du levde livets glade dager i ungdommen, men nå satt ensom tilbake.

 

Anonymkode: 89935...9c4

[AnonymBruker]

Jeg har vært i lignende situasjon.  Jeg endte med å bytte jobb. Jeg var godt voksen og syntes ikke det var noe gøy å jobbe med folk som enten diskuterte russetiden eller snakket om at de studerte slik de slapp å fortsette i denne jobben.  Jeg følte meg både utenfor og som en taper. 

Jeg har også jobbet i en bedrift hvor alle de ansatte snakket polsk, de var heller ikke noe gøy. De prøvde å inkludere meg, men jeg falt jo ut sosialt pga språkproblemene. 

Tror også du bør fokusere på at du er gift og har to barn. Så du har jo faktisk noe som ikke de andre på jobben din har. 

Men jeg ville sett etter ny jobb om jeg var deg. Husk at dette ikke er et problem du trenger å løse i dag. Selv om du ikke vet hva hvilken jobb du heller kan gjøre i dag, så betyr ikke det at du trenger å jobbe med det samme de neste 20+ årene. Du har tid på deg til å finne ny jobb og du har også tid å deg å ta ny utdannelse om de trenger det.

Det kan også være at det finnes en lignende jobb som det du har i dag hvor du har et mer voksent arbeidsmiljø. 

Anonymkode: fdfa2...3f1

[AnonymBruker]

Hva med for eksempel jobb som skoleassistent? Da blir dine nærmeste kollegaer lærere, og ikke "ungdommene" som jobber på SFO.

Anonymkode: 89935...9c4

[AnonymBruker]

Er det et alternativ for deg å ta opp skole, dersom du trenger høyere snitt? Med 23/5-regelen så trenger du kun de 5 grunnfagene (norsk, matematikk, samfunn, engelsk, naturfag, historie), og flere plasser er det mulig å ta de på kveldstid. 

Jeg sto litt i samme situasjon som deg, og ble etterhvert veldig lei. Tok opp fag, og studerer nå noe som både treffer meg bedre interessemessig, og gir mye bedre arbeidsvilkår og lønn på sikt. 

Det er også mulig å få ekstra studielån når man er over 30, og jeg tror også man kan få ekstra dersom man har barn. 

Dersom du kan rett ut i studier, er det som sagt en del økonomiske løsninger. Hva med lærerutdanningen feks, dersom du trives i skolesektoren? De har fjernet omtrent det som er av karakterkrav på de fleste lærerutdanningene nå, og det er lengesiden de fikk fylt opp alle studieplassene rundt om (dvs ingen konkurranse om plassene, og derav heller ingen minstesnitt)

Forøvrig er søkefristen for høyere utdanning 15 april, så du rekker enda å kaste deg rundt i år.

 

Anonymkode: cb54d...63f

[AnonymBruker]

6* fagene. 

Anonymkode: cb54d...63f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Møtte kona som 21-åring, og fikk det jo mye bedre, men utenom henne og familien min, så hadde jeg veldig lite nettverk.

Anonymkode: ee456...740

Synes du også bør forsøke å få et sosialt nettverk utenfor jobb og familie. Det er svært mange ensomme mennesker som ville gjort hva som helst for å  få deg som venn. Så om du tør å ta initiativ og spørre en del mennesker om de vil finne på noe så er jeg sikker på at du får ja. Godt mulig du får noen nei, før du får ja, men om du ikke gir opp så får du ja til slutt. 

Det typiske er å spørre naboer eller foreldre til barnas venner om de vil være med på noe. Men det går jo også an å melde seg inn i en klubb eller lignende også. 

Det jeg lærte som voksen var at de med mange venner sjeldent har fått det gratis. De har typisk vært svært villige til å ta initiativ. En venn av meg startet f.eks et kor for å ha noe sosialt. En annen jeg kjenner tok kontakt på meg på Facebook og spurte om vi skulle finne på noe flere år etter vi hadde sett hverandre sist. Man kan gå tur, ta en øl, spille bowling, se fotball-kamp, kino, spille PlayStation, osv. 

Mitt tips er å finne en aktivitet å gjøre sammen med de du inviterer. Det kan hjelpe med å hindre pinlig stillhet.  Om du inviterer noen av vennene til barna dine med foreldrene deres så kan det også hindre pinlig stillhet. 

Mitt andre tips er å huske på at mange også har mye å gjøre slik at du bør være fleksibel med tidspunkt for aktiviteten. Det gjelder nok spesielt når du er en alder hvor mange har barn. Da kan det være vanskelig å finne tidspunkt som passer. Så i stedet for å spørre om noen har lyst til å bli med på kino i morgen så kan du kanskje spørre om de har lyst til å se på film og hvis de sier ja så prøve å finne en dato som passer dere begge. 

Anonymkode: fdfa2...3f1

[AnonymBruker]

Hvorfor bitter over at du hadde det tøft, men kom deg gjennom det og til å ha det bedre? Du er jo en seierherre over starten du fikk som ung. 

Anonymkode: b8309...67a