Han behandler meg dårlig, og synes jeg er stygg. Jeg må bort, men hvordan klare å stable opp en fremtid?

[AnonymBruker]

Min samboer begynte å oppføre seg dårlig mot meg i graviditeten, selvom barnet var sterkt ønsket fra han sin side. Før jeg ble gravid hadde jeg ikke "trengt" han på noen måte før, men når jeg ble gravid så jeg mer og mer av hvem han egentlig var. Svak og dum som jeg var klarte jeg ikke gå, jeg laget en fantasi i hodet mitt om at alt skulle bli bra når barnet kom. Men han sluttet i si at han elsket meg den dagen jeg fødte, og sa det aldri igjen. 

Mer og mer føler jeg at han har sluttet å bry seg på alle måter om meg, han spør aldri eller engasjer seg i min hverdag- som jeg gjør i hans. Han synes heller ikke jeg er noe fin lengre etter jeg fikk barn, fordi jeg både har hengehud på magen og 15-20 kg overvekt. Men jeg klarer ikke gjøre noe med overvekten når jeg går rundt og føler meg som en dritt for han, jeg spiser heller bort de vinden følelsene da. 

Han ser på meg med forakt hvis han ser meg naken, prøver seg ikke på meg lengre, all berøring på alle måter er borte, jeg får ikke en gang en klem eller et lite kyss. Jeg har pratet om det mange ganger med han, men jeg får aldri noen som helst svar. Han verken bekrefter eller avkrefter noe jeg tar opp, bare ser på meg eller snur det til og handle om noe helt annet. Jeg savner å høre at han synes jeg er fin. Jeg er en god mor, jeg kunne så ønske han ga meg kompliment for det, men nei. Han ser bare feil og mangler. Har jeg ryddet og vasket hele huset, så ser han den ene tingen jeg ikke har gjort. En sjelden gang sier han det er fint når han kommer hjem. 

Vi gjør veldig sjeldent noe sammen , verken utenfor eller innefor huset. Vi legger oss aldri sammen. Når han kommer og legger seg så merker jeg en dårlig stemning som kommer inn. Dere vet den følelsen av en mørk og dyster aura som kommer inn i rommet, det er den. Jeg føler at han ser på meg der i mørket, og irriterer seg over den purka som ligger i senga der. Han sier ikke natta, vi ligger der i stillhet. Før sa jeg alltid natta, men jeg sluttet til slutt jeg også fordi det føles ikke riktig når han er som han er. Han blir småsur på meg hvis jeg kommer nær puta eller dyna hans, akkurat som jeg er ekkel. Jeg kan også sitte i sofaen med han og tenkte at jeg kanskje skal legge en hånd på skulderen hans, men det føles så unaturlig ut nå og jeg er redd for avvisning. Jeg vet han ikke er glad i meg, og er sammen med meg kun av vane. Jeg har prøvd å leve på de gode sidene, som at han har god humor og vi hadde gode samtaler en gang, men mye av det er borte også nå. Nå er det bare det at han er litt morsom igjen. Han er en god far, men ingen god kjæreste. 

Jeg vil ikke være ulykkelig lengre. Jeg tenkte først at jeg skulle holde ut pga barn. Men det går ikke. Di tre siste årene har tatt fra meg selvbilde, fått meg til å tvile på meg selv og tape alt av selvtillit. Jeg tør ikke lengre hilse på vennene hans, hvis han møter på dem. For hans tanker om meg har nå blitt mine, og jeg skammer meg over at vennene hans evt tenker noe om meg. 

Jeg sa her om dagen at jeg håpet å klare å se litt bedre ut til sommeren pga en sommerfest hos noen venner av han, fordi jeg ikke ville at vennene hans synes jeg ikke så bra ut. Jeg sa vel det også fordi jeg virkelig! trengte en bekreftelse på at jeg ikke skal tenke sånn. Da svarte han "det skjønner jeg". 

Jeg må komme meg bort, men er gått i kvinnefella der han eier alt. Jeg må på leiemarkedet og foreløpig har ingen jeg har kontaktet ønsket å leie til meg. Jeg må også jobbe mye mindre pga turnus, noe som gjør at jeg ikke vet hva jeg kan betale i husleie en gang. Er det hjelp å få noe sted for det? Jeg har ingen familie som kan hjelpe. 

Jeg trenger hjelp.. jeg må bort, men føler at jeg ikke kommer meg noen vei. Jeg har endelig innsett at dette aldri blir bedre, men hva gjør jeg nå? 

Anonymkode: efb27...8bc

[AnonymBruker]

Fy Søren for en slem og ubrukelig fyr! 😡😡 det skjærer meg i hjertet å lese om hvordan du har det. Du fortjener så mye bedre! 
Håper du finner et sted å bo fort! Kanskje du kan snakke med NAV om økonomien din og boevnen. Det er i hvert fall tusen ganger bedre å bo et litt kummerlig sted enn å bo fint og være ulykkelig. Ønsker så inderlig at du kommer deg bort fra ham og - først for det bra alene - og så treffer en snill og god mann som elsker deg for den du er.

❤️❤️ Stor klem! Jeg heier på deg!!

Anonymkode: b966f...42e

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal begynne med å få oversikt over alt det praktiske du kan finne ut av. Og du bør snakke med noen om hvordan det faktisk er i dette forholdet.

Det du lever med er en form for psykisk vold, for selv om han ikke sier så mye, så viser han med hele seg og det lille han sier at han forsøker å trykke deg ned, at han ikke bryr seg om deg. Pga dette kan du godt kontakte Krisesenteret for å snakke med noen der. De har erfaring med hvordan det du lever i skader deg, og de har erfaring med å veilede og råde de som må ut av slike forhold. Så ring Krisesenteret for å få en samtale med noen der! De har også oversikt over rettigheter og hvem som kan hjelpe videre.

Ta kontakt med banken, ev. økonomisk rådgiver i kommunen. Få oversikt over økonomien din når du blir alene. Inne på Nav.no kan du plotte inn tall som gjør at du får opp beløpet han ev. skal betale i bidrag. Sjekk om du ev. kan få overgangsstønad.

Bruk nettverket ditt, de du stoler på, spør om de vet om noen som skal leie ut.

Snakk også med legen din, fortell hvordan du har det og hvordan forholdet har vært siden du gikk gravid.

 

Det at han endret seg så mye på slutten av svangerskapet og enda mer fra fødselen, så kan det være at han fikk en fødselsdepresjon han selv ikke innrømmer eller ikke forstår. Men det er uansett, hvis det skulle være tilfelle, noen unnskyldning - han er en voksen mann som må ta ansvar for egen helse og søke hjelp, om han trenger det. Han er også far, så han har et ansvar for å ta valg for barnets beste, og det gjør han ikke når han behandler deg som han gjør.

 

Du er reflektert, ts, så dette vil du greie! Det er skumlest før du har fått ditt eget sted å bo, og det kan bli tøffe tak. Men samtidig vil du også få frigjort mye energi etterhvert fordi du slipper å gå på nåler rundt denne mannen, slipper å leve tett på ham. Dere må fremdeles samarbeide om barn, men du slipper å leve med ham. Du kan også snakke med arbeidsgiver, siden du har turnus, se om du kan få en ordning hvor du f.eks. jobber mer når barn har samvær med far, og mindre når barn er hos deg.

Det ordner seg etterhvert, det viktigste nå er at du kommer deg ut av forholdet. Så ta kontakt med de jeg nevnte, og har du en god venn du stoler på, betro deg til denne også.

❤️

Anonymkode: bf677...6d1

[AnonymBruker]

Hvis du orker å stå i det litt til, bli så lenge du kan og spar opp egenkapital. Hvis han eier betaler du ikke på lån. Da skal du klare å spare ganske mye. Ta ut en tusenlapp her og der fra felleskortet hvis mulig, uten dårlig samvittighet.

Det vil gi deg et helt annet utgsngspunkt på lang sikt, når du går. 

Anonymkode: d8d16...1ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Min samboer begynte å oppføre seg dårlig mot meg i graviditeten, selvom barnet var sterkt ønsket fra han sin side. Før jeg ble gravid hadde jeg ikke "trengt" han på noen måte før, men når jeg ble gravid så jeg mer og mer av hvem han egentlig var. Svak og dum som jeg var klarte jeg ikke gå, jeg laget en fantasi i hodet mitt om at alt skulle bli bra når barnet kom. Men han sluttet i si at han elsket meg den dagen jeg fødte, og sa det aldri igjen. 

Mer og mer føler jeg at han har sluttet å bry seg på alle måter om meg, han spør aldri eller engasjer seg i min hverdag- som jeg gjør i hans. Han synes heller ikke jeg er noe fin lengre etter jeg fikk barn, fordi jeg både har hengehud på magen og 15-20 kg overvekt. Men jeg klarer ikke gjøre noe med overvekten når jeg går rundt og føler meg som en dritt for han, jeg spiser heller bort de vinden følelsene da. 

Han ser på meg med forakt hvis han ser meg naken, prøver seg ikke på meg lengre, all berøring på alle måter er borte, jeg får ikke en gang en klem eller et lite kyss. Jeg har pratet om det mange ganger med han, men jeg får aldri noen som helst svar. Han verken bekrefter eller avkrefter noe jeg tar opp, bare ser på meg eller snur det til og handle om noe helt annet. Jeg savner å høre at han synes jeg er fin. Jeg er en god mor, jeg kunne så ønske han ga meg kompliment for det, men nei. Han ser bare feil og mangler. Har jeg ryddet og vasket hele huset, så ser han den ene tingen jeg ikke har gjort. En sjelden gang sier han det er fint når han kommer hjem. 

Vi gjør veldig sjeldent noe sammen , verken utenfor eller innefor huset. Vi legger oss aldri sammen. Når han kommer og legger seg så merker jeg en dårlig stemning som kommer inn. Dere vet den følelsen av en mørk og dyster aura som kommer inn i rommet, det er den. Jeg føler at han ser på meg der i mørket, og irriterer seg over den purka som ligger i senga der. Han sier ikke natta, vi ligger der i stillhet. Før sa jeg alltid natta, men jeg sluttet til slutt jeg også fordi det føles ikke riktig når han er som han er. Han blir småsur på meg hvis jeg kommer nær puta eller dyna hans, akkurat som jeg er ekkel. Jeg kan også sitte i sofaen med han og tenkte at jeg kanskje skal legge en hånd på skulderen hans, men det føles så unaturlig ut nå og jeg er redd for avvisning. Jeg vet han ikke er glad i meg, og er sammen med meg kun av vane. Jeg har prøvd å leve på de gode sidene, som at han har god humor og vi hadde gode samtaler en gang, men mye av det er borte også nå. Nå er det bare det at han er litt morsom igjen. Han er en god far, men ingen god kjæreste. 

Jeg vil ikke være ulykkelig lengre. Jeg tenkte først at jeg skulle holde ut pga barn. Men det går ikke. Di tre siste årene har tatt fra meg selvbilde, fått meg til å tvile på meg selv og tape alt av selvtillit. Jeg tør ikke lengre hilse på vennene hans, hvis han møter på dem. For hans tanker om meg har nå blitt mine, og jeg skammer meg over at vennene hans evt tenker noe om meg. 

Jeg sa her om dagen at jeg håpet å klare å se litt bedre ut til sommeren pga en sommerfest hos noen venner av han, fordi jeg ikke ville at vennene hans synes jeg ikke så bra ut. Jeg sa vel det også fordi jeg virkelig! trengte en bekreftelse på at jeg ikke skal tenke sånn. Da svarte han "det skjønner jeg". 

Jeg må komme meg bort, men er gått i kvinnefella der han eier alt. Jeg må på leiemarkedet og foreløpig har ingen jeg har kontaktet ønsket å leie til meg. Jeg må også jobbe mye mindre pga turnus, noe som gjør at jeg ikke vet hva jeg kan betale i husleie en gang. Er det hjelp å få noe sted for det? Jeg har ingen familie som kan hjelpe. 

Jeg trenger hjelp.. jeg må bort, men føler at jeg ikke kommer meg noen vei. Jeg har endelig innsett at dette aldri blir bedre, men hva gjør jeg nå? 

Anonymkode: efb27...8bc

Ikke gjør det slutt I samme rom....kom deg I sikkerhet.....og du! Bare dra!! Han erikke noe å samle på!!!

Anonymkode: ea9a2...d84

[AnonymBruker]

Snakk med NAV.

Anonymkode: f83a0...161

[AnonymBruker]

Og Husbanken. 

Anonymkode: f83a0...161

[AnonymBruker]

Krisesenter kan hjelpe deg å finne ut veien videre. De kan også følge på avtaler, og gi støtte. 

Dette er psykisk mishandling. 

Anonymkode: 18d19...5d1

[AnonymBruker]

Kan du si det til han da?

Bare rett ut.

Si at nå er det på tide og avslutte forholdet.

Kanskje han blir lettet og hjelper deg finne nytt sted å bo ect.

Anonymkode: f9666...df1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kan du si det til han da?

Bare rett ut.

Si at nå er det på tide og avslutte forholdet.

Kanskje han blir lettet og hjelper deg finne nytt sted å bo ect.

Anonymkode: f9666...df1

Det hadde ikke jeg tatt sjansen på...

Anonymkode: f396d...834

[AnonymBruker]

Få deg en time hos nav. De hjelper deg med alt du har krav på. Jeg har vert i din situasjon, og såg mørkt ut i fremtiden min. Let etter leiligheter, ikke vær kresen. Tenk at det er en midlertidig løsning. Det viktigste er at du kommer deg bort fra han! Det går fint økonomisk, jeg lover. Fordi du får et overlevelseinstinkt. 

Anonymkode: 20987...db2