Hvordan fortelle om depresjon

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ikke i jobb, men går på AAP. Jeg er i perioder ute i arbeid via NAV, men havner før eller siden i depresjon og må avslutte tiltaket. Jeg har hele livet slitt med depresjoner som kommer og går, selv som barn. Jeg opplever mye tanker om døden og har vært innlagt grunnet selvmordstanker. Dødsønsket er alltid stort under depresjonene mine. Jeg bruker medisiner, men de er så som så effektive. Har prøvd ulike typer, og den jeg gjør på nå er det som har funket best, og den øker ikke appetitten=ingen vektøkning. Har vært årevis i ulike terapiformer, men depresjonene vender alltid tilbake. 

Jeg har mann og barn. Mannen er under mye stress på arbeidet for tiden, har mye å gjøre og mye å tenke på. Barn som skal følges opp osv. Fordi jeg "alltid" har vært hjemme, er det jeg som tar meg av alt huslig og også mye med barna. Nå har jeg havnet i en depresjon jeg ikke kommer meg ut av. Jeg kommer ikke inn på DPS pga jeg har vært der så mange ganger, og de kan ikke hjelpe meg mer. Jeg har forsøkt privat også, uten hell. 

For de som vet hva depresjon er, ja, dere vet. Jeg er den typen som utad setter på meg glad-fjeset. Jeg har det fordømte, ufrivillige glad-fjeset på så ofte. Desto mer tynget, desto mer glad-fjes. I går fikk jeg høre at jeg strålte. Det totalt omvendte av mine følelser og tanker. 

Problemet mitt er at jeg ikke klarer å fortelle det til mannen. Han forstår det ikke selv, han ser ikke de typiske tegnene, enda han vet at jeg har glad-fjes depresjoner. Jeg må alltid fortelle ham ståa, særlig i perioder hvor det er mye stress og ansvar på jobb. Noe det nesten alltid er. 
Han er ikke så god på følelser. Han aksepterer, men forstår svært lite. De andre gangene jeg har fortalt ham det, så har det ikke hatt noen effekt på situasjonen i det hele tatt. Jeg har ikke visst hvorfor jeg har gidda å si noe, for det er ingen endring. Jeg vet ikke hvilken endring jeg forventer heller, annet enn at han bør mer på bane hjemme, generelt.
Det passer skikkelig dårlig med depresjon når tid som helst i livet, men denne perioden er ekstra tøff for mannen. 

Jeg har sagt at jeg akkurat nå trenger ekstra hjelp til det huslige uten å utdype, så han lager middag de fleste dagene. Det er som om han glemmer eller ikke ser alt annet jeg trenger hjelp til. 
Hvordan kan jeg fortelle ham at jeg er deprimert? Hvordan gi ham mer forståelse av hva en depresjon er? Jeg har forsøkt så mange ganger, hatt ham med på timer i terapien osv., men det er som om det ikke går inn eller at han glemmer det kort tid etter.
Hvordan formidle at han må mer på bane, om vi skal ha et beboelig hjem? Jeg kan jo ikke kreve dette! Jeg er jo hjemme hele dagen og har all tid i verden. Ikke sant? Jeg har så dårlig samvittighet... Denne depresjonen har vart lenger enn vanlig, muligens på grunn av mye sykdom, og nå må faktisk huset komme mer i orden. Nå må jeg si nei til at barna kan ha besøk. Det er såpass ille. Jeg har prøvd å få dem til å hjelpe, men de er ikke interesserte og jeg orker ikke pushe på. Jeg orker ikke pushe på mannen heller. 

Anonymkode: c75c0...fa4

[AnonymBruker]

Inkluder han i behandlingen. Han trenger støtte han også. Det er utrolig tungt å være pårørende til en som er deprimert. Dere trenger avlastning og hjelp asap! 

Anonymkode: b2986...74c

[Frucellery]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. Jeg er ikke i jobb, men går på AAP. Jeg er i perioder ute i arbeid via NAV, men havner før eller siden i depresjon og må avslutte tiltaket. Jeg har hele livet slitt med depresjoner som kommer og går, selv som barn. Jeg opplever mye tanker om døden og har vært innlagt grunnet selvmordstanker. Dødsønsket er alltid stort under depresjonene mine. Jeg bruker medisiner, men de er så som så effektive. Har prøvd ulike typer, og den jeg gjør på nå er det som har funket best, og den øker ikke appetitten=ingen vektøkning. Har vært årevis i ulike terapiformer, men depresjonene vender alltid tilbake. 

Jeg har mann og barn. Mannen er under mye stress på arbeidet for tiden, har mye å gjøre og mye å tenke på. Barn som skal følges opp osv. Fordi jeg "alltid" har vært hjemme, er det jeg som tar meg av alt huslig og også mye med barna. Nå har jeg havnet i en depresjon jeg ikke kommer meg ut av. Jeg kommer ikke inn på DPS pga jeg har vært der så mange ganger, og de kan ikke hjelpe meg mer. Jeg har forsøkt privat også, uten hell. 

For de som vet hva depresjon er, ja, dere vet. Jeg er den typen som utad setter på meg glad-fjeset. Jeg har det fordømte, ufrivillige glad-fjeset på så ofte. Desto mer tynget, desto mer glad-fjes. I går fikk jeg høre at jeg strålte. Det totalt omvendte av mine følelser og tanker. 

Problemet mitt er at jeg ikke klarer å fortelle det til mannen. Han forstår det ikke selv, han ser ikke de typiske tegnene, enda han vet at jeg har glad-fjes depresjoner. Jeg må alltid fortelle ham ståa, særlig i perioder hvor det er mye stress og ansvar på jobb. Noe det nesten alltid er. 
Han er ikke så god på følelser. Han aksepterer, men forstår svært lite. De andre gangene jeg har fortalt ham det, så har det ikke hatt noen effekt på situasjonen i det hele tatt. Jeg har ikke visst hvorfor jeg har gidda å si noe, for det er ingen endring. Jeg vet ikke hvilken endring jeg forventer heller, annet enn at han bør mer på bane hjemme, generelt.
Det passer skikkelig dårlig med depresjon når tid som helst i livet, men denne perioden er ekstra tøff for mannen. 

Jeg har sagt at jeg akkurat nå trenger ekstra hjelp til det huslige uten å utdype, så han lager middag de fleste dagene. Det er som om han glemmer eller ikke ser alt annet jeg trenger hjelp til. 
Hvordan kan jeg fortelle ham at jeg er deprimert? Hvordan gi ham mer forståelse av hva en depresjon er? Jeg har forsøkt så mange ganger, hatt ham med på timer i terapien osv., men det er som om det ikke går inn eller at han glemmer det kort tid etter.
Hvordan formidle at han må mer på bane, om vi skal ha et beboelig hjem? Jeg kan jo ikke kreve dette! Jeg er jo hjemme hele dagen og har all tid i verden. Ikke sant? Jeg har så dårlig samvittighet... Denne depresjonen har vart lenger enn vanlig, muligens på grunn av mye sykdom, og nå må faktisk huset komme mer i orden. Nå må jeg si nei til at barna kan ha besøk. Det er såpass ille. Jeg har prøvd å få dem til å hjelpe, men de er ikke interesserte og jeg orker ikke pushe på. Jeg orker ikke pushe på mannen heller. 

Anonymkode: c75c0...fa4

Jeg tenker at du ikke har noen rett til å legge mer byrde eller kreve mer hjelp av mannen din. Men bør få deg hjelp i helsevesenet. Kontakt fastlege og si det direkte som det er, uten å legge noe imellom. 
Tar du D vitaminer? 
Anbefaler chakra meditasjon med Joe Dispenza. 

[AnonymBruker]

Vaskehjelp?

Anonymkode: 6a779...8fd

[AnonymBruker]

Jeg har det mye likt. Tilbakevennende depresjoner som sliter meg ut. Jeg er i full jobb, på godt og vondt. Mannen takler ikke at jeg er deprimert. Han snur det og får det til å handle om han. Hva har han gjort galt liksom, siden jeg ikke har det bra eller ikke ønsker å leve. 

Så jeg har gitt opp. Jeg orker ikke å si noe. Jeg tar på meg glad-masken og later som ingenting. Men da har jeg heller ingen sted jeg kan få lov å være meg selv. Det er tungt, må late som for alle rundt meg. 

Jeg er klar over at det er tungt å være pårørende til mennesker med psykisk uhelse og derfor sier jeg svært lite til mannen. Men hadde jeg hatt en annen sykdom som gjorde livet vanskelig, så hadde det vært greit å snakke om. 

Kan du ta en kortversjon til han da? Si at du er sliten og har en vanskelig periode og derfor trenger litt mer hjelp? Han ser vel at huset er i uorden?

Anonymkode: 58146...13b

[AnonymBruker]

Mas på han om du må, si at du trenger hjelp og at siden du har greid å stå opp og kle på deg så er du utslitt. Si at du trenger å få hjelp slik at du kan fokusere på egen bedring heller enn banale ting som rydding. Si at det plager deg.

Anonymkode: 2c94c...b05

[AnonymBruker]

Kan du snakke om depresjonen din når du har en god periode? Kanskje det da er lettere å snakke om det, og kanskje forklare mer?

Eller kanskje dere kan finne et litt «enkelt» kommunikasjonssystem? At dere har en skala fra 1-10? Er det 10 så må han ta ansvar for alt hjemme, er det 8 så klarer du å gjøre enkle oppgaver? Så vet han litt mer klart hva du kan?

Har dere økonomi til å f.eks ha vaskehjelp i perioder hvor du er dårlig og han har lite overskudd? 

Anonymkode: 30e33...991