hva sier man til demente som spør etter sine foreldre

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (6 timer siden):

Tror jeg bare ville sagt som det er feks hadde pappa vært dement og spurt hvor foreldre var ville jeg svart at Bestemor gikk bort i 1973 og bestefar i 1995 og at de savnes hver dag bestemor traff jeg aldri men bestefar 

Hvor mange ganger om dagen ville du sagt dette....?

Anonymkode: e1a15...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du skal snart møte mamma? Det er jo stort sett sant på et vis

Anonymkode: d3c22...7a1

Er det? 

Hvor møtes de? 

Anonymkode: 316d0...bec

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvor mange ganger om dagen ville du sagt dette....?

Anonymkode: e1a15...41c

Helt til det gikk inn ☺️

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det er jo gjerne det man sier de første gangene, og det er selvfølgelig fint at man har som utgangspunkt at man er ærlig også med demente fremfor å helt avskrive dem. Men det kommer neppe noe godt ut av å påføre en dement person som igjen og igjen spør om foreldrene sine sorgen over tapet av egne foreldre hver bidige gang de spør. 

Anonymkode: 569ec...7a3

Kanskje best og lyve da den demente på 90 år kan bare si at foreldrene som døde for 30-40 år siden kommer til helgen ? Eller få en annen pasient til å kle seg ut som foreldrene ? 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (1 time siden):

Kanskje best og lyve da den demente på 90 år kan bare si at foreldrene som døde for 30-40 år siden kommer til helgen ? Eller få en annen pasient til å kle seg ut som foreldrene ? 

Jeg tenker i hvert fall det er et bedre alternativ enn å påføre en som er dement, og uansett vil være like uvitende om foreldrenes skjebne igjen om noen timer, samme sorg og smerte igjen og igjen og igjen.

Det er jo sånn demens av denne typen fungerer. Det vil aldri nå inn, de vil bli nøyaktig like lei seg igjen hver gang de har glemt dette og får høre det igjen. Så høres det å kle seg ut som en av foreldrene ut som en fremgangsmåte som bidrar til større risiko for utrygghet og sorg enn bare å si at de dessverre ikke er med i dag, men hilser så mye.

Selvfølgelig er det supert at man har en viss terskel for å lyve, altså, og jeg var også helt ærlig de første gangene bestefar spurte. Men her er jo poenget at man innser at de vil være nøyaktig like mye eller lite bevisste på mamma eller pappa (eller noen andre) sin bortgang igjen om noen timer, helt uavhengig av hva man svarer. De blir ikke noe mer opplyst av at man svarer ærlig. Da ser ikke jeg noe poeng i å starte hvert eneste møte med å påføre dem dyp fortvilelse og hulkegråt. Det hadde vært annerledes hvis de "måtte få vite det en gang". Her blir det borte igjen uansett hvor ærlig man er.

Anonymkode: 569ec...7a3

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (11 timer siden):

Helt til det gikk inn ☺️

Bare si at du ikke har peiling på demens, det går fint. Det kommer ikke til å gå inn.

Anonymkode: aa56f...99b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2025 den 9.10):

og du kan heller ikke si de er døde, for da blir den demente sint og lei seg. 

?

Anonymkode: 4df62...f32

Vanligvis sier man sannheten uansett hvem og hva som blir spurt om. 
I tilfeller der sannheten ikke kan sies, grunnet helseforhold, så spøker man hjelp med slike spørsmål hos dem som kjenner sykdommen til den demente. Der får du best råd..

Anonymkode: 2ee16...523

[AnonymBruker]

Så fremt demensen er så langtkommen at de ikke husker svaret ditt etter noen timer; si at de treffer de snart. Tilpass svaret etter hvor de tror de er i situasjonen. 

Det har null hensikt å realitetsorientere hvis det skaper negative følelser og uro.

Anonymkode: f62b6...c08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2025 den 9.44):

Da bestefar var langt fremskredent dement spurte han etter sin eldste søster hver bidige gang vi var der, enda hun hadde vært død i over 20 år. De aller første gangene svarte vi jo nettopp det, men da begynte han å gråte og insisterte på at ingen hadde fortalt ham det. 

Så vi innså jo raskt at det ikke tjente noen hensikt å fortelle ham det. Så vi sa at det gikk bra med henne, hun var dessverre ikke med i dag, men hun hilste så mye. Deretter styrte vi samtalen over på gode barndomsminner han fortsatt husket, og han ble så glad. Vi gjorde også litt ekstra research på hennes interesser og spurte noen andre i familien om hva slags forhold de hadde hatt slik at vi best mulig kunne prate om storesøster på en god måte. Jeg har absolutt ingen som helst dårlig samvittighet for at vi gjorde det sånn. Finnes ikke hvitere løgn.

Anonymkode: 569ec...7a3

Det er skolebokeksempel på god omsorg, og ingenting du skal ha dårlig samvittighet for.

Anonymkode: f62b6...c08

[AnonymBruker]

Dette var et forferdelig dilemma da min bror døde og mamma på 92 år stadig spurte etter ham 😪 

"Det er da så lenge siden xxxx ringte, er han sur på meg tro?"

"Har du hørt noe fra xxxxx?"

"Vet du, jeg fikk for meg en dag at xxxx er død. Det kan da vel ikke stemme...?"

Jeg sørget selv over min nylig avdøde bror, så det var tøft å stå i og jeg taklet det ikke særlig godt. Om jeg prøvde å svare litt unnvikende, så kom det oppfølgingsspørsmål og alt ble bare feil.

Om sin mor som døde i 1975: "Er det bra med mamma? Du må besøke henne snart".

Stakkars mamma som måtte miste et barn på tampen av livet. Det tok knekken på henne, så hun døde selv året etter 😔.

Anonymkode: c63d8...93c

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (11 timer siden):

Helt til det gikk inn ☺️

Vet du egentlig hva demens er? Korttidsminnet er borte, det er etterhvert umulig å ta til seg ny kunnskap. Så det går ikke inn. Har dessverre alt for mye erfaring med denne sykdommen.

Anonymkode: 3d4b7...387

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Vet du egentlig hva demens er? Korttidsminnet er borte, det er etterhvert umulig å ta til seg ny kunnskap. Så det går ikke inn. Har dessverre alt for mye erfaring med denne sykdommen.

Anonymkode: 3d4b7...387

Det får være opp til hver enkelt om faren er 90 og vil fortelle at faren lever og er 130-140 år 

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Bare si at du ikke har peiling på demens, det går fint. Det kommer ikke til å gå inn.

Anonymkode: aa56f...99b

Jeg har god peiling på Demens pappas kusine spurte når mannen hennes kom de fortalte at han hadde vært der og at han kom igjen dagen etter også gikk det 2 minutter når kommer mannen min ? Men var jævlig merkelig at hun kunne fortelle at pappa var fetteren hennes og at jeg var sønnen ? 

[strawberry88]

For noen har det funket å spørre hvor gammel den demente er, for så å følge opp med hvor gammel er da foreldrene dine? Og da kommer som oftest den demente frem til at de er alt for gamle til å kunne leve. 

For andre har det funket å svare ærlig, på at de er døde. Men for noen igjen har det vært best å bare føre samtalen over på noe annet.

Så min erfaring er at man må prøve seg frem 🙂

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (14 minutter siden):

Jeg har god peiling på Demens pappas kusine spurte når mannen hennes kom de fortalte at han hadde vært der og at han kom igjen dagen etter også gikk det 2 minutter når kommer mannen min ? Men var jævlig merkelig at hun kunne fortelle at pappa var fetteren hennes og at jeg var sønnen ? 

Dette henger ikke på greip. 

Anonymkode: a0739...f87

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (1 time siden):

Det får være opp til hver enkelt om faren er 90 og vil fortelle at faren lever og er 130-140 år 

Ærlig talt, du har ofte veldig bastante meninger om ting du åpenbart ikke kan noenting om men dette tar kaka.

Det å forvente logikk og hukommelse av noen som har mista disse evnene grunnet en helt forferdelig sykdom som det demens er er bare slemt.

Demens er en sykdom som ofte stjeler hele livet til pasienten. Da fortjener de at omgivelsene viser hensyn ved å droppe slike idiotiske tankeeksperimenter som det der faktisk er. Demente kjenner ikke engang alltid igjen sitt eget speilbilde eller aner hvor gamle de selv er. 

Anonymkode: 6291a...6d9

[Filifjonkamor]

Vi i familien lærte det på den tunge måten. Bestefar sa til Bestemor som hadde alzheimers at foreldrene ikke levde lengre. Hun ble helt fortvilet at de ikke levde og var rassende for at hun ikke fikk gått i begravelsen. Så endte opp med at vi spurte om dem og lot henne prate 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (19 timer siden):

Det får være opp til hver enkelt om faren er 90 og vil fortelle at faren lever og er 130-140 år 

Det er jo det som er hele poenget: Det finnes ingen sammenhengende logikk hos mennesker som er så langt fremskredent demente som det vi snakker om her. De har neppe bevissthet om egen alder engang, og de har selvfølgelig ingen verdens forhold til hvor sannsynlig det er - matematisk sett - at deres foreldre skulle være i live.

Å være ærlig er grunnleggende sett en fin egenskap, det er alle enige om. Men når den du er ærlig med vet nøyaktig like mye eller lite igjen minutter eller få timer senere, da har det absolutt ingenting for seg å gjøre de minuttene eller timene så forferdelige som mulig. Og det er, dessverre, det man gjør ved din foreslåtte tilnærming.

Anonymkode: 569ec...7a3