Er det meg eller han som er urimelig?

[AnonymBruker]

I dag hadde vi en typisk krangel, som gjør at jeg vurderer å gi oss opp. 

Han mener jeg er den som har gjort noe galt, fordi jeg fikk nok av hans manglende støtte og hjelp, og kjeftet ham huden full.

Jeg skulle på jobb. Han har fri. De to eldste herjer og løper rundt i huset. De blir høylytte og fysiske. Jeg prøver å få de til å stoppe, ingen hører etter. Jeg gir mange beskjeder om at slik holder  vi ikke på inne. Ingen hører etter og de fortsetter i 5-10 min før jeg får nok og sender de ut på terrassen i bare pysjamasen. De hyler og skriker og løper rundt huset mens de prøver å komme inn. Imens prøver jeg å ringe mannen for å få han til å komme og hjelpe til med ungene. Jeg tror han er i garasjen så jeg går dit for å finne ham. Der er han ikke. Ungene kommer inn og er sure og sinte fordi de ble sendt ut. Den eldste begynner å rive ned ting og skriker enda mer. Jeg blir helt desperat og roper hvor i h... er pappaen??.

Da hører jeg en stemme som sier han er oppe i 2.etg. 

Der har han sittet i fred og ro foran pcen og hørt på at jeg har hatt et helvete med ungene i ca 15 minutters tid. 

Da får jeg nok, jeg er mildt sagt sjokkert og rasende. For at den ubrukelige fyren sitter der og hører på at jeg strever som bare faen. Så begynner han å kritisere hvordan jeg håndterte barna. Og så er jeg urimelig som kjefter på ham etter dette?? 

Er dette  normalt? Er det han som har rett på å være sur på meg? Jeg synes det vitner om at han bryr seg NULL om meg og oss. Det er en gjentakende ting med oss, våre konflikter handler om at han ikke forstår ting som jeg mener han burde forstå helt av seg selv. Burde han ikke skjønt selv at han skal komme ned og hjelpe til med barna? Jeg skulle i tillegg på jobb mens han hadde fri.

 

 

 

Anonymkode: f9460...f0f

[Lorieen]

Du er sammen med en idiot.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

I dag hadde vi en typisk krangel, som gjør at jeg vurderer å gi oss opp. 

Han mener jeg er den som har gjort noe galt, fordi jeg fikk nok av hans manglende støtte og hjelp, og kjeftet ham huden full.

Jeg skulle på jobb. Han har fri. De to eldste herjer og løper rundt i huset. De blir høylytte og fysiske. Jeg prøver å få de til å stoppe, ingen hører etter. Jeg gir mange beskjeder om at slik holder  vi ikke på inne. Ingen hører etter og de fortsetter i 5-10 min før jeg får nok og sender de ut på terrassen i bare pysjamasen. De hyler og skriker og løper rundt huset mens de prøver å komme inn. Imens prøver jeg å ringe mannen for å få han til å komme og hjelpe til med ungene. Jeg tror han er i garasjen så jeg går dit for å finne ham. Der er han ikke. Ungene kommer inn og er sure og sinte fordi de ble sendt ut. Den eldste begynner å rive ned ting og skriker enda mer. Jeg blir helt desperat og roper hvor i h... er pappaen??.

Da hører jeg en stemme som sier han er oppe i 2.etg. 

Der har han sittet i fred og ro foran pcen og hørt på at jeg har hatt et helvete med ungene i ca 15 minutters tid. 

Da får jeg nok, jeg er mildt sagt sjokkert og rasende. For at den ubrukelige fyren sitter der og hører på at jeg strever som bare faen. Så begynner han å kritisere hvordan jeg håndterte barna. Og så er jeg urimelig som kjefter på ham etter dette?? 

Er dette  normalt? Er det han som har rett på å være sur på meg? Jeg synes det vitner om at han bryr seg NULL om meg og oss. Det er en gjentakende ting med oss, våre konflikter handler om at han ikke forstår ting som jeg mener han burde forstå helt av seg selv. Burde han ikke skjønt selv at han skal komme ned og hjelpe til med barna? Jeg skulle i tillegg på jobb mens han hadde fri.

 

 

 

Anonymkode: f9460...f0f

Du veit jo hva problemet er. Du mener han ikke gjør akkurat som deg, og lar deg tydeligvis irritere av det. Du kan bare endre på deg selv, og han kan bare endre på seg selv. Så hva er løsninga da?

Anonymkode: 53a75...a0e

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

Både du og han er langt ute og kjører når det gjelder hvordan dere forholder dere til barna. Det er jo ingen respekt der. Han trekker seg tilbake og bryr seg ikke. Du kjefter og ingen av de tre eller flere barna hører på deg. Kanskje ikke så rart siden han heller ikke hører på deg, ikke deltar. Men din metode om å stenge ungene ute fra huset i bare pysjamasen, det er heller ikke greit, noe ungenes reaksjoner viser klart og tydelig også.

Jeg ville bedt om å få et slikt Cos-kurs eller lignende, som dere kan gå på sammen.

For en ting er sikkert, den tonen som er mellom dere to, og også mellom deg/han/barna, den vil ikke endre seg så voldsomt mye om dere flytter fra hverandre. I tillegg vil dere da ha problemene med å samarbeide om samvær. Greier dere ikke kommunisere sammen nå på en god måte, så vil dere tvilsomt greie det om dere skiller dere.

Det vil si, dere har alt på å vinne på å gå et slikt kurs sammen! Gjerne gjøre det parallelt med parterapi.

Går det likevel ikke an å redde forholdet, så har dere i hvert fall gjennom kurset og terapien lagt  et langt bedre grunnlag for å forstå egne barn i fremtiden, og til å kommunisere bedre sammen om barna og for barnas beste.

Du OG mannen trenger begge veilendning, for slik dere holder på nå vil dere ødelegge barna og dere skaper utrygge rammer.

Mannen din burde helt klart ha tatt ansvar siden du skulle på jobb. Men dere har begge to like stort behov for profesjonell veiledning om hvordan bli bedre foreldre, og dere trenger å lære å kommunisere bedre som par også!

 

Anonymkode: 9c779...c61

[AnonymBruker]

Oj, det er ikke rart at ungene er ville når du bare kjefter. Både på ungene og mannen.

Anonymkode: 94f9e...509

[AnonymBruker]

Her har dere et kommunikasjonsproblem, og særlig et stort problem med å kommunisere rundt ansvar. 

Hvorfor i all verden har du ansvaret for barna når du skal på jobb og han har fri? Det gir jo ingen mening. Dette burde være kun hans jobb og ansvar, og så kunne du kost deg på pcen inntil jobbstart. Neste gang gjør du det. 

Anonymkode: c7f51...8c1

[AnonymBruker]

Om du går fra ham vil du likevel ende i slike situasjoner med barna om du ikke klarer å håndtere dem bedre. 

Støtter anbefalingen om cos kurs. Å skrike og brøle til ungene og sende dem ut i kulda er å ve om problemene du her fikk. 

Anonymkode: 0895a...661

[AnonymBruker]

Vi veit forresten ikke hva faren gjorde på pc-en. Holdt han på med regnskapet til enkeltmannsforetaket sitt? Da kan det være kjipt å bli avbrutt av skrikende unger og kjeftende mødre.

Anonymkode: 53a75...a0e

[AnonymBruker]

Først av alt, jeg får vondt av at du sender barna UT når det enda er vinter. Ærlig talt. Be de heller gå inn på hvert sitt rom. 

nummer to, skjønner du reagerer på at mannen ikke hjalp til, spesielt om det var hans ansvar i dag. Min mann spretter opp og hjelper til dersom han hører at jeg blir frustrert eller at barna leker for hardt her hjemme. 

Dere må snakke sammen om det soms kjedde i dag også får du vite hvorfor han ikke hjalp deg. Hadde han på høretelefoner?

Går ikke barna i bhg eller på skole?

Anonymkode: 5f6df...1e9

[AnonymBruker]

Og ungene skulle i bhg/på skolen? 

Har dere ikke på forhånd kommunisert hvem som skal ta hånd om ungene på morgenen? 

Ville startet der. Bli enig sammen hvem som skal ta ansvar for ungene når. 

I tilegg søk veiledning, så dere møter/håndterer barna på en bedre måte. 

Ikke rart ungene er ville, når ståa er slik den er nå. Det er uforutsigbart og de blir usikre, og de merker at stemningen mellom mor og far ikke er god. 

 

Anonymkode: 2018a...51d

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en morgen der alt gikk galt.

Det skjer innimellom.

Men er dette normalen? Har dere pratet om dette og laget en avtale om morgener.

Er naturlig i min verden at den som har fri fikser frokost og lunsj og bidrar med å få dyrene avgårde(og nei...det er ikke farlig å sende ungene ut i kulda et par min om de er hyper og nekter å ta imot beskjeder)

Vår normal er at vi står opp sammen og for oss er det viktig å ha en rolig morgenstund alle sammen med frokostbordet. 

Morgenene handler om struktur og forutsigbarhet og de vet at dagen starter rolig og lystbetont.

De har selvsagt hatt dårlige morgener, men da har det vært en underliggende grunn hos ungene og vi prater om det i etterkant om vi ikke får løst det der og da. Ellers så vet de at om de tuller og ikke er effektive så blir det mindre tid til frokost. 

Kommunikasjon er nøkkelen. Prater du med mannen din?

Anonymkode: a870a...3aa

[AnonymBruker]

Dette høres kjent ut. Og jeg skulle likt å høre hans versjon om hva som egentlig skjedde. 
 

Om jeg må tippe så er det nok langt mer nyansert. Tipper du ofte er i slike situasjoner med barna og at det er måten du utagerer på, stiller krav og snakker til dem på som også utløser deres adferd. Det er nok dette han kommenterer på. Utover det ser jeg ikke problemet med at han sitter i ro i 15 min. Han tenker nok også at problemet med ungene er det du som har stelt i stand selv. 

Anonymkode: 9e149...fc7

[AnonymBruker]

Det virker som dere begge er helt på tur her.

Er ikke rart barna oppfører seg sånn som de gjør. 

Det er ikke greit at mannen din ikke hjelper til, men du er jo ikke noe bedre selv.. 

Anonymkode: 5bc70...223

[monican94]

begge

[AnonymBruker]

Wow. Hele familien virker jo helt ute å kjøre. Du roper og skriker, kjefter, klarer ikke å håndtere egne barn, barna river ned ting… utrolig å lese.

Anonymkode: 30c41...481

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

I dag hadde vi en typisk krangel, som gjør at jeg vurderer å gi oss opp. 

Han mener jeg er den som har gjort noe galt, fordi jeg fikk nok av hans manglende støtte og hjelp, og kjeftet ham huden full.

Jeg skulle på jobb. Han har fri. De to eldste herjer og løper rundt i huset. De blir høylytte og fysiske. Jeg prøver å få de til å stoppe, ingen hører etter. Jeg gir mange beskjeder om at slik holder  vi ikke på inne. Ingen hører etter og de fortsetter i 5-10 min før jeg får nok og sender de ut på terrassen i bare pysjamasen. De hyler og skriker og løper rundt huset mens de prøver å komme inn. Imens prøver jeg å ringe mannen for å få han til å komme og hjelpe til med ungene. Jeg tror han er i garasjen så jeg går dit for å finne ham. Der er han ikke. Ungene kommer inn og er sure og sinte fordi de ble sendt ut. Den eldste begynner å rive ned ting og skriker enda mer. Jeg blir helt desperat og roper hvor i h... er pappaen??.

Da hører jeg en stemme som sier han er oppe i 2.etg. 

Der har han sittet i fred og ro foran pcen og hørt på at jeg har hatt et helvete med ungene i ca 15 minutters tid. 

Da får jeg nok, jeg er mildt sagt sjokkert og rasende. For at den ubrukelige fyren sitter der og hører på at jeg strever som bare faen. Så begynner han å kritisere hvordan jeg håndterte barna. Og så er jeg urimelig som kjefter på ham etter dette?? 

Er dette  normalt? Er det han som har rett på å være sur på meg? Jeg synes det vitner om at han bryr seg NULL om meg og oss. Det er en gjentakende ting med oss, våre konflikter handler om at han ikke forstår ting som jeg mener han burde forstå helt av seg selv. Burde han ikke skjønt selv at han skal komme ned og hjelpe til med barna? Jeg skulle i tillegg på jobb mens han hadde fri.

 

 

 

Anonymkode: f9460...f0f

Her støtter jeg deg ts. Unger som er ville og uhåndterlige er ikke til å ha i hus. Jeg hadde valgt å være på verandaen sammen med dem. Å skrike og kjefte er ingen god løsning. Jeg hadde presisert overfor ungene at de kan få lov til å komme inn igjen når dem er rolige, så hadde jeg valgt å stå der sammen med dem selv.

En slik ekstrem adferd hadde jeg slått hardt ned på. Det går ikke an. 

Så er det viktig å snakke med barna om forskjell på oppførsel inne og ute. Barn er ikke dumme.

Hvor gamle er barna? 

Så hadde jeg tatt en samtale med mannen på et senere tidspunkt. Er ikke noen vits at han skal blande seg om dere evt ikke er enige i hvordan dere velger å håndtere barna. Det er ikke bra for barna. Mor og far trenger ikke å gjøre ting likt, men de må ihvertfall ikke krangle foran barna. Det er oppskriften på katastrofe. 

Anonymkode: d4c7a...0ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Dette høres kjent ut. Og jeg skulle likt å høre hans versjon om hva som egentlig skjedde. 
 

Om jeg må tippe så er det nok langt mer nyansert. Tipper du ofte er i slike situasjoner med barna og at det er måten du utagerer på, stiller krav og snakker til dem på som også utløser deres adferd. Det er nok dette han kommenterer på. Utover det ser jeg ikke problemet med at han sitter i ro i 15 min. Han tenker nok også at problemet med ungene er det du som har stelt i stand selv. 

Anonymkode: 9e149...fc7

Hvorfor mener du det er greit at mannen som har fri skal få ta det med ro, mens hi som skal på jobb skal ta alt hjemme før hun går på jobb? Skal man virkelig aldri stille noen krav til menn/fedre?

Anonymkode: 46d33...8bc

[Adrenalina1]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor mener du det er greit at mannen som har fri skal få ta det med ro, mens hi som skal på jobb skal ta alt hjemme før hun går på jobb? Skal man virkelig aldri stille noen krav til menn/fedre?

Anonymkode: 46d33...8bc

Sikkert skrevet av en mann. De skjønner jo ingenting av hva det vil si å ha barn.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad jeg ikke har hatt deg som mor. Du bør fokusere på det positive med barna dine, rose barna for det de gjør bra. Ikke kjefte, din sinte energi sprer seg til barna dine. 

Prøv å få mer struktur på ting og bedre rutinene i hjemmet? 

Og kommunikasjon er viktig i forhold. Snakk sammen om hva dere forventer av hverandre. Snakk sammen om hvordan dere skal behandle barna, hvordan hadde du selv likt å bli behandlet som barn? Hadde du likt og bli kjefta på og kastet ut av huset i nattøy? 

Få evt hjelp av helsestasjon, barnevernet eller familievernkontoret eller alle tre.

Anonymkode: 5f401...bd7

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

I dag hadde vi en typisk krangel, som gjør at jeg vurderer å gi oss opp. 

Han mener jeg er den som har gjort noe galt, fordi jeg fikk nok av hans manglende støtte og hjelp, og kjeftet ham huden full.

Jeg skulle på jobb. Han har fri. De to eldste herjer og løper rundt i huset. De blir høylytte og fysiske. Jeg prøver å få de til å stoppe, ingen hører etter. Jeg gir mange beskjeder om at slik holder  vi ikke på inne. Ingen hører etter og de fortsetter i 5-10 min før jeg får nok og sender de ut på terrassen i bare pysjamasen. De hyler og skriker og løper rundt huset mens de prøver å komme inn. Imens prøver jeg å ringe mannen for å få han til å komme og hjelpe til med ungene. Jeg tror han er i garasjen så jeg går dit for å finne ham. Der er han ikke. Ungene kommer inn og er sure og sinte fordi de ble sendt ut. Den eldste begynner å rive ned ting og skriker enda mer. Jeg blir helt desperat og roper hvor i h... er pappaen??.

Da hører jeg en stemme som sier han er oppe i 2.etg. 

Der har han sittet i fred og ro foran pcen og hørt på at jeg har hatt et helvete med ungene i ca 15 minutters tid. 

Da får jeg nok, jeg er mildt sagt sjokkert og rasende. For at den ubrukelige fyren sitter der og hører på at jeg strever som bare faen. Så begynner han å kritisere hvordan jeg håndterte barna. Og så er jeg urimelig som kjefter på ham etter dette?? 

Er dette  normalt? Er det han som har rett på å være sur på meg? Jeg synes det vitner om at han bryr seg NULL om meg og oss. Det er en gjentakende ting med oss, våre konflikter handler om at han ikke forstår ting som jeg mener han burde forstå helt av seg selv. Burde han ikke skjønt selv at han skal komme ned og hjelpe til med barna? Jeg skulle i tillegg på jobb mens han hadde fri.

 

 

 

Anonymkode: f9460...f0f

Han er en urimelig fjott. Når han hørte at du prøvde å roe ungene uten respons fra de så burde han forstått at han måtte komme til unnsetning. Det er like mye hans unger. Og han kan ikke komme å kritisere din håndtering av ungene når han ikke håndterte noe som helst selv