Tenåring som må mases på om "alt"

[AnonymBruker]

Datteren vår på 13 år er en veldig fin jente, men også ganske lat. Vi må svært ofte mase på henne om å gjøre oppgaver i hjemmet. Og ofte blir det halvveis gjort, eller så "glemmer" hun det om vi ikke er "på" henne som hauker. 

Det er så slitsomt å hele tiden mase om det samme, og det lager jo veldig dårlig stemning. 

Rommet hennes er stort sett alltid rotete. Hun kan rydde det én dag, og neste dag før hun drar på skolen, er det like rotete igjen. Jeg fatter ikke at det går an, men sånn er det. 

I dag for eksempel, så ga vi henne tre oppgaver. Hun skulle rydde inn i oppvaskmaskinen, kaste pappen og rydde rommet sitt. 

Jeg orket ikke å mase på henne i dag, eller gå og kontrollere at hun gjorde det hun skulle. Så kommer leggetid. Rommet er ikke ryddet, hun har bare hengt på rommet. Pappen var ikke kastet. Og det sto igjen flere ting som skulle inn i oppvaskmaskinen. 

Hun mente hun hadde glemt rommet og pappen. Det er den samme unnskyldningen hver gang, hun glemte det. Oppvaskmaskinen mente hun var full, men det var den absolutt ikke, og hun hadde fått plass til flere ting inni den.

Jeg ble ikke sint da jeg oppdaget rommet og pappen, men mer oppgitt. Ga beskjed om at hun kan ta pappen på vei til skolen i morgen, og sa at hun må komme rett hjem fra skolen og rydde rommet før hun gjør noe annet.

Men da jeg oppdaget kjøkkenet, var det dråpen, og jeg ble tydelig irritert. Sa at hun ikke får ukelønn på to uker nå. Hun pleier å få en sum for hver av oppgavene hun gjør. Dette har jeg truet med før, at hvis hun sluntrer unna, så skal hun ikke få betalt for oppgavene vi ber hun gjøre. Men har kun gjennomført det for en kort periode eller gjort det slik at hun ikke får betalt for de tre, fire neste oppgavene. Hun får for øvrig ikke betalt for å rydde rommet sitt av prinsipp. Det er heller ikke slik at hun skal få betalt for hver minste ting hun gjør her hjemme.

Hun innrømmer overhodet ikke feil, og har alltid en gyldig grunn for hvorfor hun ikke har gjort som vi ba henne om. Når jeg ble irritert pga kjøkkenet nå, så blir hun skikkelig sur tilbake. Går demonstrativt inn på rommet og sier "håper ingen tar vare på deg når du blir gammel" til meg.

Hun pleier ikke å være frekk, og er stort sett høflig og respektfull. Har vært et par anledninger det siste året hvor hun kan slenge ut sånne frekke fraser, men det er ikke et framtredende problem. Jeg gadd ikke å gå inn på det hun sa, annet at jeg sa "hva er det du driver og sier?". Tenker at jeg bare kaster mer bensin på bålet om jeg "arresterer " henne på det hun slang fra seg. Da setter hun i gang en krangel og skal absolutt ikke gi seg, så jeg gadd ikke henge meg opp i det.

Så far og jeg ga kun kort beskjed om at det ikke er greit å si sånn, og sa at hun må tåle å høre at unnskyldningene og forklaringene hennes ikke holder mål.

Hun er stort sett enkel å forholde seg til. En flink storesøster, høflig og fin mot oss og andre, stort sett stabil i humøret osv. 

Men det er så vanskelig å få henne til å gjennomføre oppgaver, og det blir skikkelig surmuling om vi viser misnøye med unnasluntringen. Rommet er vi så utrolig leie av å mase om, det går aldri inn.

I tillegg er det frustrerende da hun har fått det største rommet på 17 kvm i huset. Det har hun hatt i mange år, men hun setter altså ikke pris på det. Vi har flere ganger truet med at hun vil miste dette privilegiet om hun ikke tar hånd om rommet sitt. Ja, veldig dumt å true med det, for det er helt tydelig tomme trusler. 

Om ett år eller to skal småsøsknene hennes dele rom, og da skal de få rommet hennes. Planen er da at hun skal ta det mellomste rommet, mens far og jeg skal ta det minste. Men vi kjenner jo begge to på at vi absolutt ikke synes hun fortjener det. Samtidig er det minste rommet veldig lite, og vi tenker som så at vi bare sover på rommet, så det går greit for oss å ha det. 13-åringen har jo besøk og overnatting på rommet sitt. Men ja, synes jo egentlig ikke hun fortjener det største eller mellomste rommet når vi har mast om det samme i fem år nå.

Dette ble veldig langt. Men er det noen som har noen gode råd for hvordan vi kan få henne til å bidra mer, og da uten å henge over henne som en hauk, og uten denne surmulingen fra henne? Og hvordan i alle dager kan vi få henne til å rydde rommet sitt? 

 

Anonymkode: 4ab29...370

[AnonymBruker]

Sikkert like mange råd på dette som det finnes tenåringer 😅

Vi har sjelden kranglet om slike ting, det fikk bare samme konsekvens hver gang helt til de «lærte». 
 

Oppgaven ikke gjort? Da forsvinner internettilgangen (evt telefonen) frem til oppgaven er utført. 😅👍

Anonymkode: c6f42...72e

[AnonymBruker]

Veldig vanlig i den alderen. Hjernen er under ombygging og derfor er de fjerne og glemmer ting. Les deg opp på hva Hedvig Montgomery sier om dette. Det er en biologisk årsak til at ungdom er slik. 

Anonymkode: 829d4...186

[SPOCA]

Hun er 13 år, det er slik tenåringer er. Hvis hun ellers er en grei og snill jente, synes jeg faktisk dette ikke er så ille.

Og hva så om rommet er rotete? Så lenge det ikke glass og asjetter og andre ting som kan mugne, ser jeg virkelig ikke problemet. 

Jeg var som henne jeg også. Det at mamma og pappa maste på meg gjorde det bare verre. Da ville jeg i hvert fall ikke rydde. Jeg ville bare være i fred og holde på mitt på rommet (tegne og lese).

Og tenk det, i dag klarer jeg fint å rydde. Men å rydde på rommet mitt som ungdom? Nei. Jeg syntes det bare var mas. 

Jeg synes vel egentlig dere skal være veldig glad for at dere faktisk har en så snill og grei datter. Det er mange andre ting hun kunne gjort som er MYE verre.

Endret 18. mars av SPOCA

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen, jeg har to tenåringsgutter, og særlig han på 14 «glemmer» alt. Det er utrolig irriterende, men jeg forsøker å fortelle meg selv at han har en umoden hjerne. Hormoner etc. Hvis det jeg vil han skal gjøre faktisk er litt tidskritisk, og spesielt hvis han sitter foran en skjerm og er tydelig ufokusert på beskjeden, krever jeg at han avbryter spillingen eller scrollingen og gjør oppgaven NÅ. 
Jeg ville ikke tatt dette inn i diskusjonen rundt hvem som skal ha hvilket rom. Det blir en slags straff som bare har en veldig løs tilknytning til «lovbruddet». Men før flytting ville jeg krevd at hun kvittet seg med ting, slik at det ikke blir enda mer rot med like mange ting inne på et mindre rom. Og jeg hadde sørget for å skaffe godt med praktisk oppbevaring. Det er en fin anledning til å legge bedre til rette for mindre rot, gjennom å ha færre ting man kan rote med. 

Anonymkode: 99fb0...c40

[AnonymBruker]

Er ikke lett å være tenåring med masse nye følelser og tanker og de er jo i en rivende utvikling. Det er hardt for kroppen og det at de er fjerne er et uttrykk for alt som skjer inni de. Du får stille opp og hjelpe henne med å organisere ting litt bedre og så tar du det derfra. Men å være hard og komme med masse tøffe konsekvenser for en tenåring som ellers oppførers seg bra og følger opp skolen synes jeg ikke er nødvendig men det er meg. Det virker jo som om du og har en ok ungdom i hus og jeg tror vi skal være glade for det kunne vært verre.

Anonymkode: c3e66...a46

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (1 time siden):

Hun er 13 år, det er slik tenåringer er. Hvis hun ellers er en grei og snill jente, synes jeg faktisk dette ikke er så ille.

Og hva så om rommet er rotete? Så lenge det ikke glass og asjetter og andre ting som kan mugne, ser jeg virkelig ikke problemet. 

Jeg var som henne jeg også. Det at mamma og pappa maste på meg gjorde det bare verre. Da ville jeg i hvert fall ikke rydde. Jeg ville bare være i fred og holde på mitt på rommet (tegne og lese).

Og tenk det, i dag klarer jeg fint å rydde. Men å rydde på rommet mitt som ungdom? Nei. Jeg syntes det bare var mas. 

Jeg synes vel egentlig dere skal være veldig glad for at dere faktisk har en så snill og grei datter. Det er mange andre ting hun kunne gjort som er MYE verre.

Jeg var helt lik. Om jeg egentlig hadde tenkt til å rydde rommet, så mistet jeg helt piffen dersom jeg ble mast på. Jeg var utrolig rotete på rommet som tenåring. 

I voksen alder er jeg ryddig og liker orden. 

Anonymkode: 3aa85...09b

[AnonymBruker]

Jeg har aldri koblet sammen penger og oppgaver. Lommepenger skulle tjene eget formål, ved at ungene skulle lære seg å disponere og prioritere økonomisk. 

Rommene har jeg latt være litt eget område, men ble det for ille sa jeg at enten ryddet de selv eller så ryddet jeg. Tenåringer liker ikke foreldre som "sniker" i alt de har, og dessuten kastet jeg det jeg anså som søppel om jeg ryddet, så de valgte som regel da å rydde selv innen fristen. Jeg ryddet etter mitt hode om det ikke skjedde. 

Oppgaver ellers var relativt greit, for gjorde de ikke det jeg ba om kunne de glemme å be meg om noe, og jeg var konsekvent. De kunne bare blåse i å be meg om å kjøre/hente, mat de ønsket, ekstra bidrag til dyrere aktiviteter, ny klær/utstyr, eller hva det skulle være dersom de ikke hadde gjort sine oppgaver. Som foreldre sitter man på penger, bilen og egentlig alle ressurser tenåringer jevnlig trenger at du gir tilgang på, så de skjønte jo at det var i egen interesse å gjøre det de fikk beskjed om. Ellers nyttet det jo ikke å komme å di "Mamma kan du kjøre meg til...?", eller noe. Oppgaver ikke utført, da ble det nei uansett. Funket veldig godt, men kun fordi jeg var absolutt konsekvent, og de fikk klar beskjed om og erfaring med sammenhengen mellom å gjøre det jeg ba om og å få velvilje fra meg. Ja- barn ga ja- mamma og nei- barn ga nei- mamma. Det visste de inderlig godt. 

Anonymkode: 9fc2c...654

[AnonymBruker]

Hun er tenåring - og midlertidig hjerneskadet.

Vær raus med henne i denne tiden - er mitt forslag. Det er krevende å være ungdom,  hun er helt sikkert i pubertet og med en hjerne som er under ombygging i tillegg til at alle har mange forventninger til deg. 
 

De kommer ut av tåken til slutt.

 

hilsen mamma til tre ungdommer i slutten av tenårene, som endelig er litt funksjonsfriske igjen, og som igjen bidrar hjemme, og som igjen er høflige og hyggelige. 
 

Det så mørkt ut en stund, men tiden for p skyve henne bort fra dere er ikke nå, så vær raus. 

Anonymkode: 6c1b5...c9d

[AnonymBruker]

Helt normalt  Og tenåringer responderer svært dårlig på straff. Noe som hjelper er å "belønne" og rose det vi vil ha mer av. Kjeft og straff fungerer ofte dårlig, og man oppnår sjelden det man ønsker: En bedre adferd. 

Når det gjelder rommene til mine døtre så lot jeg dem være i fred. De fikk rydde skiten sin selv og det som ikke ble lagt i skittentøyet ble ikke vasket. Så da lærte de, gjennom konsekvenser, at skulle de ha favorittklærne rene så måtte de legges til vask I skittentøyskurven på badet.

Nå er de myndige og nærmest myndig, og er kommet i den alderen der de igjen er opptatt av å holde det rent og ryddig rundt seg. Svinestien fra tenårene er borte. De både støvsuger, vasker og har god boevne. 

Glad jeg ikke brukte de verste tenårene på å mase og kjase om rommene deres, og forsure stemningen;) Oppgaver hjemme hadde de, men måtte ofte påminnes og ved hjelp av ros, og noen ganger belønninger, klarte de til slutt å utføre uten så mange påminnelser. 

Anonymkode: c9ab6...098

[AnonymBruker]

en ting jeg ikke ville gjort var å true og kjefte, og skulle du glemme deg og gi en trussel må du nesten følge den opp til lærdom for dere begge tenker jeg. 

Og hvilken rolle spiller det om rommet hennes er bombet? Dere går ikke inn der, det er hennes rom og hennes "rot" så det ville jeg latt ligge MEN siden dere nå en gang har truet så er det på tide å shyfle om på rommene.. 

Og så er det på tide å sette opp en annen plan for ukepenger, listen er på veggen det betaler så mye for hver jobb og HUN må krysse ut det hun gjør for å tjene penger - vil hun ikke, glemmer hun det osv er det ikke lønn å få.. og dere slipper mase siden dere har valgt denne formen for "belønning" 

Personlig valgte jeg en annen - de fikk ukepenger uansett, arbeidet hjemme var en ekstra greie for å hjelpe til og ta ansvarlige for egne greier, som å få tøyet sitt til kurven, fra vaskerommet til skapet osv.. Det hjalp ikke komme til å meg å sutre over at de ikke hadde rent tøy om tøyet ikke kom til kurven, og skulle de ha noe "raskere" enn "mors vask as" måtte de vaske det selv. 

Anonymkode: 61f5c...bf6

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Datteren vår på 13 år er en veldig fin jente, men også ganske lat. Vi må svært ofte mase på henne om å gjøre oppgaver i hjemmet. Og ofte blir det halvveis gjort, eller så "glemmer" hun det om vi ikke er "på" henne som hauker. 

Det er så slitsomt å hele tiden mase om det samme, og det lager jo veldig dårlig stemning. 

Rommet hennes er stort sett alltid rotete. Hun kan rydde det én dag, og neste dag før hun drar på skolen, er det like rotete igjen. Jeg fatter ikke at det går an, men sånn er det. 

I dag for eksempel, så ga vi henne tre oppgaver. Hun skulle rydde inn i oppvaskmaskinen, kaste pappen og rydde rommet sitt. 

Jeg orket ikke å mase på henne i dag, eller gå og kontrollere at hun gjorde det hun skulle. Så kommer leggetid. Rommet er ikke ryddet, hun har bare hengt på rommet. Pappen var ikke kastet. Og det sto igjen flere ting som skulle inn i oppvaskmaskinen. 

Hun mente hun hadde glemt rommet og pappen. Det er den samme unnskyldningen hver gang, hun glemte det. Oppvaskmaskinen mente hun var full, men det var den absolutt ikke, og hun hadde fått plass til flere ting inni den.

Jeg ble ikke sint da jeg oppdaget rommet og pappen, men mer oppgitt. Ga beskjed om at hun kan ta pappen på vei til skolen i morgen, og sa at hun må komme rett hjem fra skolen og rydde rommet før hun gjør noe annet.

Men da jeg oppdaget kjøkkenet, var det dråpen, og jeg ble tydelig irritert. Sa at hun ikke får ukelønn på to uker nå. Hun pleier å få en sum for hver av oppgavene hun gjør. Dette har jeg truet med før, at hvis hun sluntrer unna, så skal hun ikke få betalt for oppgavene vi ber hun gjøre. Men har kun gjennomført det for en kort periode eller gjort det slik at hun ikke får betalt for de tre, fire neste oppgavene. Hun får for øvrig ikke betalt for å rydde rommet sitt av prinsipp. Det er heller ikke slik at hun skal få betalt for hver minste ting hun gjør her hjemme.

Hun innrømmer overhodet ikke feil, og har alltid en gyldig grunn for hvorfor hun ikke har gjort som vi ba henne om. Når jeg ble irritert pga kjøkkenet nå, så blir hun skikkelig sur tilbake. Går demonstrativt inn på rommet og sier "håper ingen tar vare på deg når du blir gammel" til meg.

Hun pleier ikke å være frekk, og er stort sett høflig og respektfull. Har vært et par anledninger det siste året hvor hun kan slenge ut sånne frekke fraser, men det er ikke et framtredende problem. Jeg gadd ikke å gå inn på det hun sa, annet at jeg sa "hva er det du driver og sier?". Tenker at jeg bare kaster mer bensin på bålet om jeg "arresterer " henne på det hun slang fra seg. Da setter hun i gang en krangel og skal absolutt ikke gi seg, så jeg gadd ikke henge meg opp i det.

Så far og jeg ga kun kort beskjed om at det ikke er greit å si sånn, og sa at hun må tåle å høre at unnskyldningene og forklaringene hennes ikke holder mål.

Hun er stort sett enkel å forholde seg til. En flink storesøster, høflig og fin mot oss og andre, stort sett stabil i humøret osv. 

Men det er så vanskelig å få henne til å gjennomføre oppgaver, og det blir skikkelig surmuling om vi viser misnøye med unnasluntringen. Rommet er vi så utrolig leie av å mase om, det går aldri inn.

I tillegg er det frustrerende da hun har fått det største rommet på 17 kvm i huset. Det har hun hatt i mange år, men hun setter altså ikke pris på det. Vi har flere ganger truet med at hun vil miste dette privilegiet om hun ikke tar hånd om rommet sitt. Ja, veldig dumt å true med det, for det er helt tydelig tomme trusler. 

Om ett år eller to skal småsøsknene hennes dele rom, og da skal de få rommet hennes. Planen er da at hun skal ta det mellomste rommet, mens far og jeg skal ta det minste. Men vi kjenner jo begge to på at vi absolutt ikke synes hun fortjener det. Samtidig er det minste rommet veldig lite, og vi tenker som så at vi bare sover på rommet, så det går greit for oss å ha det. 13-åringen har jo besøk og overnatting på rommet sitt. Men ja, synes jo egentlig ikke hun fortjener det største eller mellomste rommet når vi har mast om det samme i fem år nå.

Dette ble veldig langt. Men er det noen som har noen gode råd for hvordan vi kan få henne til å bidra mer, og da uten å henge over henne som en hauk, og uten denne surmulingen fra henne? Og hvordan i alle dager kan vi få henne til å rydde rommet sitt? 

 

Anonymkode: 4ab29...370

Her må man være rolig og konsekvent. Gjør hun ikke oppgavene uten å klage mm så uteblir også ukepengene, konsekvent må du gjøre det på denne måten. Hun må bidra akkurat som alle andre. Oppgavene må være detaljerte og planlagte med en tidsfrist. 

Endret 19. mars av Fighter83

[AnonymBruker]

Rydding av rom hadde jeg ikke orket å mase om/blande meg bort i. De andre oppgavene hadde hun ikke sluppet unna. Der må du være streng.

Anonymkode: dc5ad...3d1

[AnonymBruker]

Selv har jeg vokst opp i en familie der det var et konstant mas om å gjøre ditt og datt som tenåring. Gjorde jeg det ikke på sekundet jeg gikk beskjeden, eller gjorde det på en måte som ikke var helt tilfredstillende fikk jeg konsekvenser for det. Dette har gjort at jeg strever med disse tingene i dag.

Jeg har også en 13 åring i hus som i tillegg har ADHD. Heldigvis har jeg satt meg inn i hvordan en tenåringshjerne fungerer, kombinerer det med egen erfaring og dette hjelper veldig på.

Ja, det ligger noen veldig enkle oppgaver i bunn som skal være gjort før månedslønn. That's it.

Utover det så ber jeg om veldig små enkle spesifikke oppgaver igjennom dagene. Det hun gjør får hun skryt for, hvordan hun gjør det spiller ingen rolle for meg. Brettes klær feil, eller noe havner i feil skap er ikke verdt å krangle om. Jobben er jo gjort.

Dette gjør at hun hjelper til med glede. Selvsagt går dette i bølger, men når hun først trør til så gjør hun det med stil.

Beskjeder som å rydde rommet blir for mye for tenåringshjerne (og spesielt ADHD hjerne). En titt på rommet og hodet er lite kaotisk. Prøv da heller med små enkle oppgaver. "Jeg skal sette på en maskin, du må hente klærne som ligger på rommet". "Her er en pose. Plukk opp alt bosset på rommet så får vi kastet det før bossbilen kommer" o.s.v... 

Anonymkode: 3e811...4a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Datteren vår på 13 år er en veldig fin jente, men også ganske lat. Vi må svært ofte mase på henne om å gjøre oppgaver i hjemmet. Og ofte blir det halvveis gjort, eller så "glemmer" hun det om vi ikke er "på" henne som hauker. 

Det er så slitsomt å hele tiden mase om det samme, og det lager jo veldig dårlig stemning. 

Rommet hennes er stort sett alltid rotete. Hun kan rydde det én dag, og neste dag før hun drar på skolen, er det like rotete igjen. Jeg fatter ikke at det går an, men sånn er det. 

I dag for eksempel, så ga vi henne tre oppgaver. Hun skulle rydde inn i oppvaskmaskinen, kaste pappen og rydde rommet sitt. 

Jeg orket ikke å mase på henne i dag, eller gå og kontrollere at hun gjorde det hun skulle. Så kommer leggetid. Rommet er ikke ryddet, hun har bare hengt på rommet. Pappen var ikke kastet. Og det sto igjen flere ting som skulle inn i oppvaskmaskinen. 

Hun mente hun hadde glemt rommet og pappen. Det er den samme unnskyldningen hver gang, hun glemte det. Oppvaskmaskinen mente hun var full, men det var den absolutt ikke, og hun hadde fått plass til flere ting inni den.

Jeg ble ikke sint da jeg oppdaget rommet og pappen, men mer oppgitt. Ga beskjed om at hun kan ta pappen på vei til skolen i morgen, og sa at hun må komme rett hjem fra skolen og rydde rommet før hun gjør noe annet.

Men da jeg oppdaget kjøkkenet, var det dråpen, og jeg ble tydelig irritert. Sa at hun ikke får ukelønn på to uker nå. Hun pleier å få en sum for hver av oppgavene hun gjør. Dette har jeg truet med før, at hvis hun sluntrer unna, så skal hun ikke få betalt for oppgavene vi ber hun gjøre. Men har kun gjennomført det for en kort periode eller gjort det slik at hun ikke får betalt for de tre, fire neste oppgavene. Hun får for øvrig ikke betalt for å rydde rommet sitt av prinsipp. Det er heller ikke slik at hun skal få betalt for hver minste ting hun gjør her hjemme.

Hun innrømmer overhodet ikke feil, og har alltid en gyldig grunn for hvorfor hun ikke har gjort som vi ba henne om. Når jeg ble irritert pga kjøkkenet nå, så blir hun skikkelig sur tilbake. Går demonstrativt inn på rommet og sier "håper ingen tar vare på deg når du blir gammel" til meg.

Hun pleier ikke å være frekk, og er stort sett høflig og respektfull. Har vært et par anledninger det siste året hvor hun kan slenge ut sånne frekke fraser, men det er ikke et framtredende problem. Jeg gadd ikke å gå inn på det hun sa, annet at jeg sa "hva er det du driver og sier?". Tenker at jeg bare kaster mer bensin på bålet om jeg "arresterer " henne på det hun slang fra seg. Da setter hun i gang en krangel og skal absolutt ikke gi seg, så jeg gadd ikke henge meg opp i det.

Så far og jeg ga kun kort beskjed om at det ikke er greit å si sånn, og sa at hun må tåle å høre at unnskyldningene og forklaringene hennes ikke holder mål.

Hun er stort sett enkel å forholde seg til. En flink storesøster, høflig og fin mot oss og andre, stort sett stabil i humøret osv. 

Men det er så vanskelig å få henne til å gjennomføre oppgaver, og det blir skikkelig surmuling om vi viser misnøye med unnasluntringen. Rommet er vi så utrolig leie av å mase om, det går aldri inn.

I tillegg er det frustrerende da hun har fått det største rommet på 17 kvm i huset. Det har hun hatt i mange år, men hun setter altså ikke pris på det. Vi har flere ganger truet med at hun vil miste dette privilegiet om hun ikke tar hånd om rommet sitt. Ja, veldig dumt å true med det, for det er helt tydelig tomme trusler. 

Om ett år eller to skal småsøsknene hennes dele rom, og da skal de få rommet hennes. Planen er da at hun skal ta det mellomste rommet, mens far og jeg skal ta det minste. Men vi kjenner jo begge to på at vi absolutt ikke synes hun fortjener det. Samtidig er det minste rommet veldig lite, og vi tenker som så at vi bare sover på rommet, så det går greit for oss å ha det. 13-åringen har jo besøk og overnatting på rommet sitt. Men ja, synes jo egentlig ikke hun fortjener det største eller mellomste rommet når vi har mast om det samme i fem år nå.

Dette ble veldig langt. Men er det noen som har noen gode råd for hvordan vi kan få henne til å bidra mer, og da uten å henge over henne som en hauk, og uten denne surmulingen fra henne? Og hvordan i alle dager kan vi få henne til å rydde rommet sitt? 

 

Anonymkode: 4ab29...370

Typisk tenåring. Hjerner er under lockdown og ikke til stede i puberteten..

Anonymkode: 49daf...0b5

[Beloved]

Med 12-åringen min så gjør vi oppgavene SAMMEN. Da lærer hun at de skal gjøres, og hvordan de skal gjøres, uten at det blir hennes ansvar alene. 

Så vi rydder rommet hennes sammen - da blir det gjort grundigere og vi kan snakke om alt mulig rart samtidig. Og vasker badet sammen, mens jeg forklarer hvordan det gjøres. Setter på vaskemaskin og rydder klesvask sammen, så jeg kan hjelpe hver gang det er noe hun er usikker på. Samme med resten av husarbeidet. 

Så kanskje det kan være lurt for dere også?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Datteren vår på 13 år er en veldig fin jente, men også ganske lat. Vi må svært ofte mase på henne om å gjøre oppgaver i hjemmet. Og ofte blir det halvveis gjort, eller så "glemmer" hun det om vi ikke er "på" henne som hauker. 

Det er så slitsomt å hele tiden mase om det samme, og det lager jo veldig dårlig stemning. 

Rommet hennes er stort sett alltid rotete. Hun kan rydde det én dag, og neste dag før hun drar på skolen, er det like rotete igjen. Jeg fatter ikke at det går an, men sånn er det. 

I dag for eksempel, så ga vi henne tre oppgaver. Hun skulle rydde inn i oppvaskmaskinen, kaste pappen og rydde rommet sitt. 

Jeg orket ikke å mase på henne i dag, eller gå og kontrollere at hun gjorde det hun skulle. Så kommer leggetid. Rommet er ikke ryddet, hun har bare hengt på rommet. Pappen var ikke kastet. Og det sto igjen flere ting som skulle inn i oppvaskmaskinen. 

Hun mente hun hadde glemt rommet og pappen. Det er den samme unnskyldningen hver gang, hun glemte det. Oppvaskmaskinen mente hun var full, men det var den absolutt ikke, og hun hadde fått plass til flere ting inni den.

Jeg ble ikke sint da jeg oppdaget rommet og pappen, men mer oppgitt. Ga beskjed om at hun kan ta pappen på vei til skolen i morgen, og sa at hun må komme rett hjem fra skolen og rydde rommet før hun gjør noe annet.

Men da jeg oppdaget kjøkkenet, var det dråpen, og jeg ble tydelig irritert. Sa at hun ikke får ukelønn på to uker nå. Hun pleier å få en sum for hver av oppgavene hun gjør. Dette har jeg truet med før, at hvis hun sluntrer unna, så skal hun ikke få betalt for oppgavene vi ber hun gjøre. Men har kun gjennomført det for en kort periode eller gjort det slik at hun ikke får betalt for de tre, fire neste oppgavene. Hun får for øvrig ikke betalt for å rydde rommet sitt av prinsipp. Det er heller ikke slik at hun skal få betalt for hver minste ting hun gjør her hjemme.

Hun innrømmer overhodet ikke feil, og har alltid en gyldig grunn for hvorfor hun ikke har gjort som vi ba henne om. Når jeg ble irritert pga kjøkkenet nå, så blir hun skikkelig sur tilbake. Går demonstrativt inn på rommet og sier "håper ingen tar vare på deg når du blir gammel" til meg.

Hun pleier ikke å være frekk, og er stort sett høflig og respektfull. Har vært et par anledninger det siste året hvor hun kan slenge ut sånne frekke fraser, men det er ikke et framtredende problem. Jeg gadd ikke å gå inn på det hun sa, annet at jeg sa "hva er det du driver og sier?". Tenker at jeg bare kaster mer bensin på bålet om jeg "arresterer " henne på det hun slang fra seg. Da setter hun i gang en krangel og skal absolutt ikke gi seg, så jeg gadd ikke henge meg opp i det.

Så far og jeg ga kun kort beskjed om at det ikke er greit å si sånn, og sa at hun må tåle å høre at unnskyldningene og forklaringene hennes ikke holder mål.

Hun er stort sett enkel å forholde seg til. En flink storesøster, høflig og fin mot oss og andre, stort sett stabil i humøret osv. 

Men det er så vanskelig å få henne til å gjennomføre oppgaver, og det blir skikkelig surmuling om vi viser misnøye med unnasluntringen. Rommet er vi så utrolig leie av å mase om, det går aldri inn.

I tillegg er det frustrerende da hun har fått det største rommet på 17 kvm i huset. Det har hun hatt i mange år, men hun setter altså ikke pris på det. Vi har flere ganger truet med at hun vil miste dette privilegiet om hun ikke tar hånd om rommet sitt. Ja, veldig dumt å true med det, for det er helt tydelig tomme trusler. 

Om ett år eller to skal småsøsknene hennes dele rom, og da skal de få rommet hennes. Planen er da at hun skal ta det mellomste rommet, mens far og jeg skal ta det minste. Men vi kjenner jo begge to på at vi absolutt ikke synes hun fortjener det. Samtidig er det minste rommet veldig lite, og vi tenker som så at vi bare sover på rommet, så det går greit for oss å ha det. 13-åringen har jo besøk og overnatting på rommet sitt. Men ja, synes jo egentlig ikke hun fortjener det største eller mellomste rommet når vi har mast om det samme i fem år nå.

Dette ble veldig langt. Men er det noen som har noen gode råd for hvordan vi kan få henne til å bidra mer, og da uten å henge over henne som en hauk, og uten denne surmulingen fra henne? Og hvordan i alle dager kan vi få henne til å rydde rommet sitt? 

 

Anonymkode: 4ab29...370

Velkommen til tenåringsfasen og kaos 😂 Hjernen hennes er under ombygging og det bærer rommet hennes preg av.

Tomme trusler er virkelig ris til egen ræv. Skjønner godt at hun blir forbanna på dere. Ja dere må gå etter som en hauk om dere vil se en endring. Være vennlige, minne henne på og være konsekvente. 

Det kalles å være en omsorgsfull forelder.

Å påpeke hver minste ting hun gjør galt er ikke hensiktsmessig. Det kan gi henne en følelse av at hun aldri gjør det bra nok overfor dere. 

Istedenfor for å fokusere på det hun gjør feil og ikke strekker til.

Hva med å rose henne for det hun gjør som faktisk er bra? 

Akkurat nå er hun i en fase der kroppen hennes er full av hormoner, og hun trenger deres omsorg mer enn noen gang. 

Kritikk dreper kjærlighet. 

Ha litt forståelse og medlidenhet med henne, samtidig som dere ikke lar henne slippe unna, for det går faktisk an. 

Veldig bra at dere påpeker det som sårer dere, for det er manipulativt av henne. Samtidig så kan jeg forstå henne også. Hun blir nok litt desperat og frustrert over kravene hun ikke klarer å innfri. 

Personlig så hadde jeg fokusert på emosjonell nærhet først og fremst. Når det er på plass så er det lettere å be henne om å gjøre ting.

At hun ikke får betalt for enkelte oppgaver hun ikke gjennomfører eller gjør, er et rimelig krav synes jeg. 

Å ta bort hele ukelønnen eller true med det er urimelig. 

Her får de betalt for hver enkelt ting de gjør, og krysser av når det er gjennomført. Har en liste på kjøleskapet. Så jeg maser aldri for vi er blitt enige om oppgavene. Så får hun betalt i henhold til det hun har gjort. Hverken mer eller mindre.

Rommet hennes har jeg latt hun styre selv, og hun tar det innimellom. Det er ofte grenser for hvor rotete de ønsker å ha det. 

Min erfaring er at når de blir vant til å bidra og gjøre ting, så kommer det andre etterhvert for de ser verdien i å ha det ryddig og greit rundt seg. 

Så ikke mist håpet. Dette er veldig vanlig. 

Anonymkode: 0fe83...62e

[Ulrikke]

Jeg irriterte meg grønn. Endte med at vi droppet "faste oppgaver", rett og slett. Det ble bare irritasjon. Lagde heller en avtale med henne om at hvis jeg ville at hun skulle gjøre noe, så skulle hun få spørsmål om "vil du gå tur med bikkja eller fikse oppvaskmaskinen" feks - og at det da burde skje i løpet av et kvarters tid (satt hun med lekser osv, så fikk hun selvfølgelig gjøre det ferdig, men sånne ting så jeg jo an før jeg spurte). Da kunne hun velge det hun syntes var "minst ille".

Lommepenger for husarbeid har ingen fått her, med mindre det er "ekstraarbeid" som å rydde farens rot i garasjen osv. Alle bidrar i en husholdning.

Rommet hennes har jeg ikke lagt meg opp i, der kan jeg lukke døra.

Jeg har ikke orket å lage en kamp ut av sånne ting så lenge jentungen var fornuftig, gjorde det bra på skolen, hadde venner, var høflig og hyggelig både mot oss og andre, gjorde det hun skulle ellers, husket ting til skole og idrett osv. Jeg ville ikke at det skulle bli en maktkamp eller en "drakamp" hvor jeg risikerte å bli møtt av trass og motvilje, som kunne forplante seg til åpenheten vi hadde om alt mulig. Hun sa selv (mens vi prøvde faste oppgaver) at hun ikke glemte det på pur f...., men at det bare ikke festet seg i hjernen. Og selv om man på INGEN måte skal unnskylde tenåringers oppførsel i alle ender, så er det faktisk noe i det at hjernen er under ombygging.

Hun er 19 nå og flytter straks hjemmefra. Og det blir bedre! Rommet legger jeg meg fortsatt ikke opp i, men det er sjelden det ser bomba ut der nå. Hun kan rydde ut av oppvaskmaskina på eget initiativ, drar fram støvsugeren og gjør sånne ting. Når jeg ber henne rydde noe i fellesområder som irriterer meg (som er hennes), så gjør hun det med en gang. Hele tiden har vi beholdt et nært og åpent forhold, og det er det faktisk verdt. Hun gjør ting for meg/oss fordi hun har lyst, kan plutselig ha vasket bilen eller bakt noe feks, så at hun innimellom ikke SER ting som skal gjøres (sånn er forøvrig faren også!) er ikke av vrang vilje, men rett og slett at hun ikke ser det. 

Så må selvfølgelig folk gjøre som de vil i egne familier, og selvfølgelig skal de bidra for at ting skal gå rundt. Men å "kjefte" på eller "true" noen fordi de ikke får til noe de faktisk prøver på, men ikke får til, det blir for meg feil tilnærming.

[AnonymBruker]

Dette er enkelt. Du må slutte å true og starte med gjennomføring. Blir ikke ting gjort, ikke si noe, ikke gi flere sjanser. Hun skjønner tegninga når hun ser 0 kr på konto neste mandag, og når hun finner storerommet uten møbler osv 😎

Anonymkode: 11e8c...07d

[AnonymBruker]

Ang. rommet, hvorfor kan hun ikke ha det som hun vil? Har aldri mast på mine om rydding, så lenge det ikke er mat og andre uhygieniske ting som slenger. Mine trives i rot og har stålkontroll på hvor alt er. Da bryr  jeg meg ikke, er jo ikke jeg som skal være der. Kun en gang i uka sier jeg noe og det er når jeg ber de same sammen alt skittentøy og legge det ved vaskemaskinen. De dør ikke av et rotete rom og det å rydde merker de fort verdien av når de flytter for seg selv. 

Anonymkode: 88d97...1a4