Styrker det relasjonen når man viser sårbarhet og gråter foran andre?

[AnonymBruker]

Har opplevd så mange mine øyeblikk (selvom det føles helt ræva i situasjonen), men i ettertid er det jo fine øyeblikk når venner, familie og kollegaer støtter opp og hjelper når man tørr å vise sårbarhet. Styrker det relasjonen selv til kollegaer for eksempel?  

Anonymkode: b8cf6...26b

[AnonymBruker]

Grining er noe av det værste jeg vet, å det styrker ikke mine følelser om en person gjør det foran meg. Det er bare kleint. 

Anonymkode: 356af...a6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har opplevd så mange mine øyeblikk (selvom det føles helt ræva i situasjonen), men i ettertid er det jo fine øyeblikk når venner, familie og kollegaer støtter opp og hjelper når man tørr å vise sårbarhet. Styrker det relasjonen selv til kollegaer for eksempel?  

Anonymkode: b8cf6...26b

Det kommer an på relasjonen og hvor sterkt båndet er.

Det kan gjøre det, men det kan og gjøre dem utilpass. Det må man være forberedt på. 

Anonymkode: bc6d0...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Grining er noe av det værste jeg vet, å det styrker ikke mine følelser om en person gjør det foran meg. Det er bare kleint. 

Anonymkode: 356af...a6c

Det sier jo mer om deg da. Vanskelig å holde tilbake når man er utbrent. Var innom jobben med sykemelding i dag og da klarte jeg ikke holde tilbake. Og man skal ikke holde igjen heller når det er så intenst

Anonymkode: b8cf6...26b

[skreppamedleppa]

Ja det vil jeg si. Å grine når en er trist/rørt/lei seg for meg er like naturlig som å le når en er glad. Det er fysiske reaksjoner på følelser og ikke noe rart verken det ene eller andre. Like naturlig begge deler av skalaen. Og jeg hadde kjent det hadde vært veldig rart om en må være steinansikt i alle situasjoner i livet fordi andre ikke tåler tårer, da må en jobbe litt med seg selv rett og slett.

Men selvfølgelig: ler en i en begravelse eller griner høylytt i en hver situasjon så blir det jo absolutt noe helt annet. Men jeg er ikke allergisk mot følelser, verken mine eller andres og det å være ekte i relasjoner styrker relasjonene. Å måtte være falsk vil jeg si svekker relasjoner.

[AnonymBruker]

Det kommer ann på.

Har det vært et dødsfall i nær familie, er det innafor å gråte på jobb. 

Ellers jobber jeg i et yrke der folk stadig blir syke og dør, og vi har ikke kapasitet eller tid til å skulle ta vare på kollegaer som er uttafor.

Ble mobbet så alvorlig av ledelsen på jobb at jeg fikk erstatning, men gråte var det kun en kollega også en venn som så meg gjøre. Handler om å være proff på jobb

Anonymkode: 69b82...677

[AnonymBruker]

Nei gråting har ikke forsterket relasjonen til de jeg har rundt meg nei, verken nære eller mindre nære. Synes det blir en ubehagelig situasjon når noen gråter, å vet ikke helt hva jeg skal si/gjøre. 😅

Anonymkode: 72b44...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det sier jo mer om deg da. Vanskelig å holde tilbake når man er utbrent. Var innom jobben med sykemelding i dag og da klarte jeg ikke holde tilbake. Og man skal ikke holde igjen heller når det er så intenst

Anonymkode: b8cf6...26b

Det må jo være opp til meg om jeg liker grining eller ikke. Jeg dømmer ikke deg for å digge det, så la være å dømme meg. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei gråting har ikke forsterket relasjonen til de jeg har rundt meg nei, verken nære eller mindre nære. Synes det blir en ubehagelig situasjon når noen gråter, å vet ikke helt hva jeg skal si/gjøre. 😅

Anonymkode: 72b44...a77

Enig, det blir rett og slett kleint. At barn gråter er helt ok og naturlig, men når voksne folk griner så blir det bare ubehagelig. 

Anonymkode: 356af...a6c

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (2 timer siden):

Ja det vil jeg si. Å grine når en er trist/rørt/lei seg for meg er like naturlig som å le når en er glad. Det er fysiske reaksjoner på følelser og ikke noe rart verken det ene eller andre. Like naturlig begge deler av skalaen. Og jeg hadde kjent det hadde vært veldig rart om en må være steinansikt i alle situasjoner i livet fordi andre ikke tåler tårer, da må en jobbe litt med seg selv rett og slett.

Men selvfølgelig: ler en i en begravelse eller griner høylytt i en hver situasjon så blir det jo absolutt noe helt annet. Men jeg er ikke allergisk mot følelser, verken mine eller andres og det å være ekte i relasjoner styrker relasjonene. Å måtte være falsk vil jeg si svekker relasjoner.

Hvorfor må man gå i seg selv om man ikke liker grining? Jeg aksepterer at det er noe du liker, men prakk ikke det på meg.

Det er ikke sånn at jeg sier noe til personen som griner, men det er heller ikke min greie å trøste. 

Anonymkode: 356af...a6c

[AnonymBruker]

Det varierer vel.

De fleste kolleger jeg har opplevd grine på jobb, har hatt ganske omfattende isdues med psykisk helse. Jeg har på ingen måte fått nærmere relasjon til dem.på grunn av reguleringsvanskene. 

Anonymkode: a9354...055

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvorfor må man gå i seg selv om man ikke liker grining? Jeg aksepterer at det er noe du liker, men prakk ikke det på meg.

Det er ikke sånn at jeg sier noe til personen som griner, men det er heller ikke min greie å trøste. 

Anonymkode: 356af...a6c

Men du har ikke noe problem med at noen ler? At du er livredd for følelser er ditt problem, jeg lover skal ikke ta det problemet fra deg men jeg hadde aldri orket å ha slike mennesker i mitt liv. Det at noen har steinansikt, steinstøtte og bli helt forfjamset når noen griner, ler eller viser sårbarheter eller styrker for den del er ikke personlige egenskaper jeg verdsetter. Det å gråte er like naturlig som å le eller å bli sint når grenser er tråkket over og folk som har et så unaturlig forhold til kroppens reaksjon på følelser er ubehagelig for meg å være rundt. Så vi begge hadde tydeligvis ment at den andre var ubehagelig å være sammen med. 

[AnonymBruker]

Å gråte på jobb er veldig uprofesjonelt og overhodet ikke sammenlignbart med å le. Mer sammenlignbart med å ha et tantrum som en unge i trassalderen. Som en over skrev, vitner om reguleringsvansker.

Så er det selvsagt unntak, hvis du får beskjed mens du er på jobb om at moren din er død, er det ikke så unormalt å gråte litt, men det ville uansett ikke gitt meg noen nærere relasjon til vedkommende.

Anonymkode: 9f766...eb9

[AnonymBruker]

Som terapeut vil jeg si ja😅

Jeg er veldig komfortabel med både mine og andres tårer…

Men…. Det er noe med tid, sted og grunn…

Du spør spesifikt om kollegaer, og her spiller nok både yrke og relasjonen til kollegaer..

Og de fleste vil nok føle empati om noen gråter, hvis de akkurat hadde fått vite om ett uventet dødsfall i nær familie over telefon om de var på jobb.. Selvom ikke alle ville klart å vise det..

Men utover det, så er mitt inntrykk at å gråte på jobb, ikke er noe som ofte fører til en nærmere relasjon til kollegaer, om det ikke er i ett yrke eller er på en arbeidsplass der det er sosial akeptert… Det er såååå mange som sier i terapi at ‘’bunnpunktet’’ dems var en realitet når de ikke klarte å holde igjen tårene på jobb😢 (Ofte så miljøet dårlig på arbeidsplassen også da) 

Men så har jeg også de som sier at det var det som hjalp dem og… Nettopp pga at de viste den sårbarheten, og da ble det enklere for andre å forstå dem. (Ofte så er da miljøet på jobben ganske bra) 
 

Anonymkode: 34afb...6e4

[AnonymBruker]

Jeg gråt en del på jobb i fjor, men da sto jeg i umenneskelig press med gal sjef og en syk søster som til slutt døde. Men sånn ellers biter jeg i meg gråten på jobb og tar det heller hjemme. Tenker det er en grei hovedregel å ikke slippe alle følelser løs på jobb i hytt og pine. 

Anonymkode: 530f4...9dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg gråt en del på jobb i fjor, men da sto jeg i umenneskelig press med gal sjef og en syk søster som til slutt døde. Men sånn ellers biter jeg i meg gråten på jobb og tar det heller hjemme. Tenker det er en grei hovedregel å ikke slippe alle følelser løs på jobb i hytt og pine. 

Anonymkode: 530f4...9dc

Helt enig! Jeg jeg personlig gråter aldri. Jeg fikk litt sjokk selv da jeg plutselig begynte å gråte inne på kontoret til sjefen. Hadde vært først hilst på andre kollegaer, og følte meg helt grei da, men var på nippet til å gråte, men klarte å holde meg i den grad at jeg klarte å holde en samtale. Så kom jeg inn til min sjef for å forklare situasjonen og for å levere legeattest, og da kom tårene helt automatisk. Men jeg følte det ble håndtert veldig bra, og ikke ikke blitt håndtert bedre etter min mening.

Og jeg er helt enig at man bør holde det på et profesjonelt nivå når man er i nærheten av kunder/pasienter osv. Jeg snakker vel mer om når man er alene med bare kollegaer for eksempel. Eller om man er alene med en venn og følelsene kommer mer til utrykk. Begge deler har skjedd meg. Men enig at det er upassende å begynne å gråte som lege foran en pasient. Eller en barnehagelærer foran et barn. Jeg snakker mer om når det ikke bryter den profesjonelle rollen. Ts

Anonymkode: b8cf6...26b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Nei gråting har ikke forsterket relasjonen til de jeg har rundt meg nei, verken nære eller mindre nære. Synes det blir en ubehagelig situasjon når noen gråter, å vet ikke helt hva jeg skal si/gjøre. 😅

Anonymkode: 72b44...a77

Samme her. Jeg gråter selv så godt som aldri. Aksepterer at andre har det annerledes, selv om det gir meg ubehag. Det jeg imidlertid har null til overs for, er når folk er på meg om at jeg må gråte mer, "slippe følelsene ut" osv. Fordi de selv er sånn at de føler seg bedre etter å ha grått, tror de alle andre også er sånn. Dette er gjerne ekstroverte som også tror at introverte kan og bør kureres. 

Anonymkode: 94fea...214

[AnonymBruker]

Nei, uff. 

Mamma har grått foran meg noen ganger, og det var bare hjerteskjærende og jeg hater å tenke på de minnene. Vi har et veldig nært forhold, men jeg vil ikke se henne gråte. De VELDIG få gangene jeg har grått foran familiemedlemmer er utrolig kleint å tenke tilbake på. 

Jeg vil så absolutt ikke se min mann gråte, og har aldri sett ham gråte heller. Tror ikke han ville gjort det uansett hvor trist han ble. Gråting er bare pinlig og kleint og veldig uverdig. 

Barn kan gråte foran foreldrene sine, og kona foran mannen, men ellers - nei. 

Anonymkode: 38510...c29

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det greit å gråte innimellom, er da ikke psykopat heller

Anonymkode: 3684b...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, uff. 

Mamma har grått foran meg noen ganger, og det var bare hjerteskjærende og jeg hater å tenke på de minnene. Vi har et veldig nært forhold, men jeg vil ikke se henne gråte. De VELDIG få gangene jeg har grått foran familiemedlemmer er utrolig kleint å tenke tilbake på. 

Jeg vil så absolutt ikke se min mann gråte, og har aldri sett ham gråte heller. Tror ikke han ville gjort det uansett hvor trist han ble. Gråting er bare pinlig og kleint og veldig uverdig. 

Barn kan gråte foran foreldrene sine, og kona foran mannen, men ellers - nei. 

Anonymkode: 38510...c29

Jeg spør bare av nysgjerrighet. Hvorfor kan en kone gråte foran sin mann, men ikke mann foran sin kone? 

Anonymkode: b8cf6...26b

[AnonymBruker]

Ja, det kan absolutt styrke relasjoner.

Det kommer jo an på relasjonen og personen, noen vil jo bli veldig utilpass om andre griner sånn "i tide og utide" liksom. Spesielt om det er en man ikke kjenner så godt. 

Men jeg har grått på kontoret, og jeg har kolleger som har grått, men det er jo gjerne de som jeg vil kalle mine venner, og vi har sittet på et lukket møterom og hatt privat samtale hvor vi har delt våre frustrasjoner og sorger.

Og snakket også om det, for hvis en tyr til tårene når de snakker om noe (enten det er privat eller på jobb), så blir man litt flau og unnskylder seg. Men med venner så har man et rom for det. Her er det lov. Slipp det løs. Du trenger ikke "regulere følelsene" her.

Den som sier at å gråte på jobb er uprofesjonelt, og kan ikke ha så mange venner på jobb som betror seg til dem.

Jeg er en empatisk person som ofte blir en som folk føler de kan snakke med, og gudene skal vite at vi "alle" gråter på jobb.

Og jada, jeg har "alle" i hermetegn for det er jo ikke ALLE - men det er nok vanligere enn noen tror. Jeg har vel aldri sett noen gråte midt i kontorlandskapet eller i et møte med mange folk. Men jeg har sett en del bak lukkede dører. 

Det kan være små og store konflikter på jobb, de kan stå midt i en skilsmisse, de kan være på vei til å være utbrent, kjenne på press eller usikkerhet. Det er menneskelig. Og noen mennesker gråter lettere enn andre, det betyr ikke at de har det bedre enn andre nødvendigvis.. tårekanalene bare åpner seg lettere for noen. Jeg blir jo blank i øynene av en litt emosjonell reklamefilm liksom. Det betyr ikke at jeg ikke kan regulere følelsene mine, men at jeg føler dem. I øyet. Haha.

Anonymkode: 1b5b9...e27