Ulykkelig forhold

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er i en situasjon hvor jeg flere ganger har prøvd og har tanker om å forlate kjæresten min daglig. Jeg bare er ikke lykkelig med han. Jeg blir sliten fysisk og psykisk av å være sammen med han. Denne mannen var ikke det jeg så for meg når vi ble sammen og d er skuffende. Jeg blir enda mer skuffet over at jeg ikke har barn og mest sannsynlig må starte helt på nytt med datoer og sånn og føler at det er helt annerledes enn for noen år siden. Det å være snart 27 år nå i mai og skulle date igjen. Det er helt forferdelig. Det å kanskje aldri få barn. Men jeg vet inni meg at d å få barn, dra på flere ferier og være sammen med denne mannen som ikke gjør meg glad er feil. 

Hva er deres tanker? 

Samtidig så har han prøvd å hindre meg flere ganger i året dra følgt etter meg mens jeg har pakket ting kastet de utav igjen. Snakket stygt om en veninne og sagt at jeg bude holde meg unna henne bare fordi han ikke ville jeg skulle gå. 

Nå er ikke jeg og hun venner lenger pga han. Jeg klarer ikke ha venner for jeg er så nedbrutt. Jeg har ikke noe kontakt med familie utenom min mor som har flyttet langt vekk hvor jeg nesten ikke får se henne. Og hun ringer sjeldent. Jeg har tenkt tanken på å ta kontakt med voldssenter for dette men jeg vet ikke om jeg skal. Jeg tror også jeg vil trenge psykolog. 

Noen som har vært i noe lignende eller som bare har noen tanker eller noe de vil si?

Anonymkode: a534f...70d

[AnonymBruker]

Ta kontakt med krisesenteret. Der får du noen å snakke med og veiledning. Det betyr ikke at du må bo der. 

Anonymkode: e19c6...935

[Gjest Virpi]

Det viktigste er hva DU føler. Følelser i et forhold kan endre seg, og slik er det bare. Lytt til magefølelsen din og vit at du slett ikke er noe dårlig menneske om du gjør det slutt. Ta kontakt med f.eks et krisesenter for veiledning og samtale, det tror jeg er veldig lurt.
Lykke til!

PS. Og vit at livet ikke er over om du blir singel i en alder av 27, som du sier at du er. Tenk om du skulle leve resten av livet med en mann du egentlig ikke vil være sammen med..? Jeg ble singel da jeg var 42, og nå 8 år senere har jeg det bedre enn noen sinne😊

Endret 18. mars av Virpi

[AnonymBruker]

Det jeg vil si er at det er ingen andre som må gi deg godkjennelse for at du skal gå, aller minst den du går fra. Som du er inne på fortjener du mer ut av livet. 

Jobber samboeren din? Hvis han jobber, ta med deg det du kan en dag han er på jobb. Og reis din vei. Planlegg i forkant, og er han tilbøyelig til å være voldelig hold det hemmelig hvor du skal bo og oppholde deg. Jeg er usikker på innlegget ditt om dette primært er fordi du ikke kjenner deg verdt noe mer, eller om det er fordi partneren din er en voldsutøver. Er han det, er det viktig å være forsiktig. 

Men du, du fortjener så mye mer. Og 27 er en ung alder, der du fremdeles kan både få barn og finne en ny partner. Helst etter å jobbe med deg selv. Du kommer også til å finne nye venner. Jeg heier maks på deg, og bruk KG for alt det er verdt. ❤️ 

Anonymkode: 4cb8f...786

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hei. Jeg er i en situasjon hvor jeg flere ganger har prøvd og har tanker om å forlate kjæresten min daglig. Jeg bare er ikke lykkelig med han. Jeg blir sliten fysisk og psykisk av å være sammen med han. Denne mannen var ikke det jeg så for meg når vi ble sammen og d er skuffende. Jeg blir enda mer skuffet over at jeg ikke har barn og mest sannsynlig må starte helt på nytt med datoer og sånn og føler at det er helt annerledes enn for noen år siden. Det å være snart 27 år nå i mai og skulle date igjen. Det er helt forferdelig. Det å kanskje aldri få barn. Men jeg vet inni meg at d å få barn, dra på flere ferier og være sammen med denne mannen som ikke gjør meg glad er feil. 

Hva er deres tanker? 

Samtidig så har han prøvd å hindre meg flere ganger i året dra følgt etter meg mens jeg har pakket ting kastet de utav igjen. Snakket stygt om en veninne og sagt at jeg bude holde meg unna henne bare fordi han ikke ville jeg skulle gå. 

Nå er ikke jeg og hun venner lenger pga han. Jeg klarer ikke ha venner for jeg er så nedbrutt. Jeg har ikke noe kontakt med familie utenom min mor som har flyttet langt vekk hvor jeg nesten ikke får se henne. Og hun ringer sjeldent. Jeg har tenkt tanken på å ta kontakt med voldssenter for dette men jeg vet ikke om jeg skal. Jeg tror også jeg vil trenge psykolog. 

Noen som har vært i noe lignende eller som bare har noen tanker eller noe de vil si?

Anonymkode: a534f...70d

Ja, du pakker og drar når han ikke er hjemme og får hindra deg!

Bare dra, ikke vent.

Du er kun 27, du har massssse tid!

Anonymkode: a6aa2...8af

[AnonymBruker]

Hvilken kommune bor du i? Kanskje vi kan hjelpe deg med å søke opp ressurser?

Anonymkode: ad11f...1ac

[AnonymBruker]

Jeg følte det helt likt som deg da jeg var 27. Jeg trodde aldri at jeg skulle treffe noen, og tanken på å starte på nytt, bli singel ( som jeg syns var flaut) i en alder av 27-28 var så kjipt at jeg valgte å få barn med han. Jeg var ensom hele ekteskapet som varte i 13 år. 

Da jeg var 36, så møtte jeg tilfeldigvis en fyr på fest og det var kjærlighet ved første blikk fra begges side. Jeg var ikke i det miste i tvil, så etter bare 12 dager sa jeg i fra til min ektemann at jeg ville skilles. Jeg har aldri angret. Jeg burde gått da jeg var 27--28. 

Du har bare et liv, ikek kast det bort på noe du vet ikke er helt bra. Det er ikke farlig å være singel litt, samt barn kan du få i mange år til. Skulle du ikke finne en mann så kan du likevel få barn. 

Anonymkode: 2e2bc...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hei. Jeg er i en situasjon hvor jeg flere ganger har prøvd og har tanker om å forlate kjæresten min daglig. Jeg bare er ikke lykkelig med han. Jeg blir sliten fysisk og psykisk av å være sammen med han. Denne mannen var ikke det jeg så for meg når vi ble sammen og d er skuffende. Jeg blir enda mer skuffet over at jeg ikke har barn og mest sannsynlig må starte helt på nytt med datoer og sånn og føler at det er helt annerledes enn for noen år siden. Det å være snart 27 år nå i mai og skulle date igjen. Det er helt forferdelig. Det å kanskje aldri få barn. Men jeg vet inni meg at d å få barn, dra på flere ferier og være sammen med denne mannen som ikke gjør meg glad er feil. 

Hva er deres tanker? 

Samtidig så har han prøvd å hindre meg flere ganger i året dra følgt etter meg mens jeg har pakket ting kastet de utav igjen. Snakket stygt om en veninne og sagt at jeg bude holde meg unna henne bare fordi han ikke ville jeg skulle gå. 

Nå er ikke jeg og hun venner lenger pga han. Jeg klarer ikke ha venner for jeg er så nedbrutt. Jeg har ikke noe kontakt med familie utenom min mor som har flyttet langt vekk hvor jeg nesten ikke får se henne. Og hun ringer sjeldent. Jeg har tenkt tanken på å ta kontakt med voldssenter for dette men jeg vet ikke om jeg skal. Jeg tror også jeg vil trenge psykolog. 

Noen som har vært i noe lignende eller som bare har noen tanker eller noe de vil si?

Anonymkode: a534f...70d

Ikke gjør det slutt I samme rom som han!

Anonymkode: d3b58...2cb

[AnonymBruker]

Altså denne mannen står jo regelrett i veien for livet du ønsker, så du må over det hindret han er for å komme til det livet du vil ha. Så enkelt er det egentlig. 

Jeg var 27 da jeg traff mannen i mitt liv. Flere av mine venninner var i 30 årene før de møtte sin mann. Samtlige fikk familie. 

Blir ikke noe enklere og greiere å vente flere år. Gå nå! Allier deg med noen og flytt ut når han ikke er der. Det måtte jeg angående første samboer, og han truet også med å ta livet av seg om jeg gikk. Han lever ennå. 

Anonymkode: a5273...1e4

[LeonoraDorothea]

Kjære deg, kom deg bort!

Du er 27 år, du har masser av tid! Og er barn veldig viktig for deg kan du gjøre en avtale med deg selv om at hvis du fortsatt er singel når du er f.eks. 32, så reiser du til Danmark😃🥰

Du har ETT liv, og du skylder deg selv å gjøre det livet så godt som mulig♥️

Barn alene er tusen ganger bedre enn barn med en dust!