Grenser, selvhevdelse, konflikthåndtering

[AnonymBruker]

Hei alle sammen!

Jeg (mann 35) får mye av av KG. Mye tøffe damer (og menn her). Men føler jeg trenger hjelpt til:

- selvhevdelse og grensesetting. Lar ofte folk overkjøre meg. Er redd for kritikk og konflikt. 
 

Er nå far til en liten pike og vil heller dø enn at hun skal «arve» disse trekkene. Hvordan blir man bedre til å ikke tolerere andres drit, og til å sette grenser, og til å bli konfortabel med konflikt? Herunder å skuffe andre/gjøre feil.

Takk!

Anonymkode: 4ee1c...c44

[AnonymBruker]

Du må øve deg på å ta imot kritikk og stå i det, selv om det ubehagelig.

Tenk at ved å si nei til det som ikke passer for deg, så sier du ja til noe annet. Å si nei trenger ikke å være negativt.

Å skuffe andre er en del av livet. Du kommer også til og måtte skuffe jenta di, ellers så kan hun bli som deg. 

Det viktigste er ikke hva du formidler, men hvordan du velger å agere på det. Det er her hele forskjellen ligger. 

Anonymkode: e31ba...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du må øve deg på å ta imot kritikk og stå i det, selv om det ubehagelig.

Tenk at ved å si nei til det som ikke passer for deg, så sier du ja til noe annet. Å si nei trenger ikke å være negativt.

Å skuffe andre er en del av livet. Du kommer også til og måtte skuffe jenta di, ellers så kan hun bli som deg. 

Det viktigste er ikke hva du formidler, men hvordan du velger å agere på det. Det er her hele forskjellen ligger. 

Anonymkode: e31ba...aaa

Og hvordan du velger å formidle et budskap ikke minst. Det har mye å si. 

Klarer du å skape forståelse så skaper du automatisk et rom for aksept. 

Anonymkode: e31ba...aaa

[AnonymBruker]

Hiver meg med på denne! Mann 41! 
 

Eneste jeg har muligens blitt bedre på er og si nei, og prøve å kommunisere mine behov. Sånn sett lett og si..verre i praksis 😆

Kjenner et stort ubehag når jeg startet med det. Alltid vært på tilbudssiden privat og i jobb. Krever lite tilbake, men ønsker å bli sett og få det sosialt bedre..samtidig får jeg høre at jeg er god og snill, men i mitt hodet er jeg ikke god nok for andre. Lever til tider ensomt. Min datter på 6 gir meg følelsen av å være til nytte for henne og gir meg stor glede når jeg har henne 😍

utenom det føler jeg folk har lite tid til meg…

Anonymkode: 53f74...b59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du må øve deg på å ta imot kritikk og stå i det, selv om det ubehagelig.

Tenk at ved å si nei til det som ikke passer for deg, så sier du ja til noe annet. Å si nei trenger ikke å være negativt.

Å skuffe andre er en del av livet. Du kommer også til og måtte skuffe jenta di, ellers så kan hun bli som deg. 

Det viktigste er ikke hva du formidler, men hvordan du velger å agere på det. Det er her hele forskjellen ligger. 

Anonymkode: e31ba...aaa

Takk. Hva mener du med siste avsnitt - formidling vs agering

Anonymkode: 4ee1c...c44

[AnonymBruker]

I hvilke situasjoner opplever du det? 

Det kan ofte være vanskelig å sette grenser hvis noen allerede vet du er lett å styre. 

Men da må du øve deg. Avhengig av situasjonene kan du øve deg på noen ulike svar. Det er viktig å være bestemt og ikke fravike. 

Kommer med et eksempel, hvis det kan passe deg. Hvis noen vet du alltid sier ja til å kjøre 1t tur/retur for å hente noen på flyplassen, så må du gjøre deg opptatt / ha et klart svar. Det er lov å ikke ha lyst eller orke, man skal ikke måtte komme med lange argumenter. Men det går an å si "Sorry, men fredag er jeg opptatt" eller "Jeg har stilt opp de tre siste gangene, så denne gangen får noen andre stille opp" eller "Fredag skal jeg ta det med ro etter en lang arbeidsuke". 

Og så må du evt gjøre deg utilgjengelig. Et nei er et nei. Om noen maser på noe må du ignorere. De vet jo at det hjelper å mase eller at du alltid sier ja uten å måtte presses.

Anonymkode: ac2a9...cfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Takk. Hva mener du med siste avsnitt - formidling vs agering

Anonymkode: 4ee1c...c44

At det er mange måter å formidle et budskap på, så er det viktig å ha et avklart forhold, og reaksjonsmønster selv i forhold til det. 

Å agere kan feks være en følelsesmessig reaksjon. 

Feks at du setter en grense i forhold til barnet ditt. Barnet agerer på denne grensen i form av gråt. Da er det viktig at du klarer å forholde deg rolig, støttende osv. 

Begynner du å gråte selv så tror jeg barnet kan bli litt forvirret. Vet om noen som gjør det.

Det er viktig at adferd og budskap samsvarer. Ihvertfall overfor et barn er det det. Så kommer det selvfølgelig an på budskapets alvorlighetsgrad og natur.

Må bare presisere at jeg snakker utifra et generelt grunnlag slik at det kan anvendes i alle situasjoner, for grensesetting og prinsippet er ofte helt likt uavhengig av hvilken grense du setter. 

Det som er ulikt er hvordan andre agerer på de grensene du setter.

Håper dette var forståelig.

Jeg forklarer ned i minste detalj, for jeg aner ingenting om dine tidligere adferdsmønstre osv. 

Grenser = trygghet 

Det er ikke alltid reaksjonen du får tilbake gjenspeiler det, og da kan det ofte føles ut som man gjør noe galt. Man kan feks få vondt selv.

Det kommer an på hvor trygg man er i grensesetting. Empatiske mennesker tar veldig mye på seg selv er min erfaring. 

Noen mennesker kan ha noen voldsomme reaksjoner. Da er det viktig å huske på at "når kapteinen har forlatt skuta" så setter man ikke grenser, da må man roe ned, nullstille og gjøre noe positivt.

Så kan man begynne på nytt ved en senere anledning. Det er viktig å huske på ellers så sliter man seg selv eller brenner seg ut emosjonelt. 

Håper dette var forståelig. Om noe er uklart så bare spør så kan jeg komme med eksempler.

Vil anbefale boken "Du og barnet". 

Den handler mye om selvbevissthet, selvrefleksjon, selvavgrensning, gi emosjonelle rom osv.

Ellers er psykolog Hedvig Montgomery en fantastisk kilde til inspirasjon. 

Jeg er nok der at jeg ikke orker å forstå meg ihjel. Har blitt så trygg på meg selv med å sette grenser nå. Det var mye vanskeligere tidligere for min del. 

Øvelse gjør garantert mester.

Jeg gikk fra å være nervevrak til stål, men jeg er fremdeles ganske blauthjertet 😂

Man kan ikke ta alle på alt. Jeg velger mine kamper med omhu. For meg er det mye viktigere å jobbe med det emosjonelle og psykiske enn det fysiologiske, for det kommer tidsnok uansett. 

Anonymkode: e31ba...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At det er mange måter å formidle et budskap på, så er det viktig å ha et avklart forhold, og reaksjonsmønster selv i forhold til det. 

Å agere kan feks være en følelsesmessig reaksjon. 

Feks at du setter en grense i forhold til barnet ditt. Barnet agerer på denne grensen i form av gråt. Da er det viktig at du klarer å forholde deg rolig, støttende osv. 

Begynner du å gråte selv så tror jeg barnet kan bli litt forvirret. Vet om noen som gjør det.

Det er viktig at adferd og budskap samsvarer. Ihvertfall overfor et barn er det det. Så kommer det selvfølgelig an på budskapets alvorlighetsgrad og natur.

Må bare presisere at jeg snakker utifra et generelt grunnlag slik at det kan anvendes i alle situasjoner, for grensesetting og prinsippet er ofte helt likt uavhengig av hvilken grense du setter. 

Det som er ulikt er hvordan andre agerer på de grensene du setter.

Håper dette var forståelig.

Jeg forklarer ned i minste detalj, for jeg aner ingenting om dine tidligere adferdsmønstre osv. 

Grenser = trygghet 

Det er ikke alltid reaksjonen du får tilbake gjenspeiler det, og da kan det ofte føles ut som man gjør noe galt. Man kan feks få vondt selv.

Det kommer an på hvor trygg man er i grensesetting. Empatiske mennesker tar veldig mye på seg selv er min erfaring. 

Noen mennesker kan ha noen voldsomme reaksjoner. Da er det viktig å huske på at "når kapteinen har forlatt skuta" så setter man ikke grenser, da må man roe ned, nullstille og gjøre noe positivt.

Så kan man begynne på nytt ved en senere anledning. Det er viktig å huske på ellers så sliter man seg selv eller brenner seg ut emosjonelt. 

Håper dette var forståelig. Om noe er uklart så bare spør så kan jeg komme med eksempler.

Vil anbefale boken "Du og barnet". 

Den handler mye om selvbevissthet, selvrefleksjon, selvavgrensning, gi emosjonelle rom osv.

Ellers er psykolog Hedvig Montgomery en fantastisk kilde til inspirasjon. 

Jeg er nok der at jeg ikke orker å forstå meg ihjel. Har blitt så trygg på meg selv med å sette grenser nå. Det var mye vanskeligere tidligere for min del. 

Øvelse gjør garantert mester.

Jeg gikk fra å være nervevrak til stål, men jeg er fremdeles ganske blauthjertet 😂

Man kan ikke ta alle på alt. Jeg velger mine kamper med omhu. For meg er det mye viktigere å jobbe med det emosjonelle og psykiske enn det fysiologiske, for det kommer tidsnok uansett. 

Anonymkode: e31ba...aaa

Kan du si litt mer om hvordan du gikk fra nervevrak til stål? Og da ikke ift barn men generelt ovenfor andre?

Anonymkode: 4ee1c...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Kan du si litt mer om hvordan du gikk fra nervevrak til stål? Og da ikke ift barn men generelt ovenfor andre?

Anonymkode: 4ee1c...c44

Jeg klarte ikke å forholde meg til andre mennesker siden jeg ikke visste hverken opp eller ned på meg selv.

Hadde noen få holdepunkter. Det var to av mine aller nærmeste, og de som har kjent meg lengst, i tillegg til en familieterapeut. Så studerte jeg barnehagelærer. 

Jeg øvde, øvde og øvde. I perioden jeg øvde så forholdt jeg meg kun til mennesker jeg stolte på. Det var veldig viktig for meg. 

Etterhvert som jeg følte meg tryggere i meg selv så utvidet jeg. Ble mer kontaktsøkende overfor andre mennesker.

Nå kan jeg snakke med mennesker jeg ikke kjenner som om jeg har kjent dem i årevis.

Det har tatt tid, men for min del så utrolig verdt det. Jeg ønsker å være en livsglad og sosial person. 

Så jeg har vært heldig og har hatt mange støttespillere i livet mitt. Mennesker som jeg opplever vil meg godt. 

Noen mennesker kan jeg være mitt autentiske jeg med, mens med andre må jeg maskere. Det kommer an på i hvilken grad jeg føler jeg må beskytte meg selv. 

Anonymkode: e31ba...aaa

[AnonymBruker]

Kvinne 43 her. Sliter litt med det samme. Til og med mannen min OG svigermor sier at jeg må bestemme mer. Mannen min er seriøst VERDENS snilleste mann som i sitt tidligere forhold ble bosset rundt, har et ønske om at jeg skal være litt strengere og sette litt mer grenser. 

Jeg er på ingen måte sub, og jeg føler selv at jeg mener ting. F.eks, da vi giftet oss var det en selvfølge for meg å ta etternavnet hans, og han mente vi kunne ha begges etternavn, og at han også kunne bytte og til og med ha mitt navn som etternavn og ikke mellomnavn. Jeg har ikke noe spesielt godt forhold til min far så for meg var det ikke noe viktig å beholde navnet mitt. Svigermor syns jeg var "dust" som ikke beholdt mitt eget navn. Det gjorde nemlig hun og hun satte sitt etternavn på sine barn og mannen som mellomnavn.  

Det som ble løsningen her var å forklare HVORFOR dette ikke var viktig for meg, og da ble det forståelig for de begge. 

Etter hvert som årene går så vet mann (og svigers) at jeg både kan si i fra, ta plass, sette grenser og kreve, men at jeg ikke nødvendigvis gjør det på en sånn måte at det oppleves som brautende. (Om det gir mening?)

Så kommuniser og ikke vær redd for å ta plass. 

Og gratulerer med baby, er du og mor sammen? Husk at du er like viktig som mor og aldri vær redd for å ta plass og ta ansvar for baby. Det fineste jeg ser er mannen min og gleden i alle tre barnas øyne når han kommer hjem fra jobb❤️

Anonymkode: 04c3a...ee9