Ut av langvarig forhold (borderline?)

[AnonymBruker]

Jeg er 198% sikker på at mannen har udiagnostisert borderline. Dette er noe som slo ut i full blomst for 5 år siden, da datteren vår ble alvorlig syk og jeg hadde henda fulle med henne. Han var da 39. Noen tegn har det kanskje vært før også, men nå er de der alle. Det er vel vanligst at det slår ut i ungdomstiden, ikke i voksen alder? Han har hatt en svært traumatisk oppvekst. 

Livet sammen er blitt vanskelig. Har prøvd å få han til å forstå problemene sine, men han nekter på at det er han det er noe gale med. Prøvd å få han til terapi eller utredning, men det er umulig. Jeg har de siste årene gått på nåler. Jeg er i ferd med å bli en skygge av meg selv, der jeg prøver alt for å ikke trigge han.  Jeg bare klarer ikke mer. Men samtidig er det så sykt vanskelig å gå. Jeg vet jo at det er en psykdom. Jeg vet han er uendelig gla i meg, og jeg i han, men dette går ikke lenger. 

Vi har 3 store barn og et langt liv sammen. Har pratet med han, og det har tilslutt gått opp for han at jeg vurderer å avslutte forholdet. Han er knust og prøver å gjøre alt han kan for at jeg skal bli fornøyd med han. Men jeg klarer ikke bare glemme år med så mye vondt, med så mange tårer over ting jeg ikke skjønner noe av. 

Hva skal jeg gjøre? Det er for enkelt svar å bare si at jeg skal gå, for det vet jeg. Men hvordan skal jeg klare det? Økonomisk går det nok greit, men så utrolig leit å miste alt vi har bygget opp sammen. 

Anonymkode: d2a0d...065

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er 198% sikker på at mannen har udiagnostisert borderline. Dette er noe som slo ut i full blomst for 5 år siden, da datteren vår ble alvorlig syk og jeg hadde henda fulle med henne. Han var da 39. Noen tegn har det kanskje vært før også, men nå er de der alle. Det er vel vanligst at det slår ut i ungdomstiden, ikke i voksen alder? Han har hatt en svært traumatisk oppvekst. 

Livet sammen er blitt vanskelig. Har prøvd å få han til å forstå problemene sine, men han nekter på at det er han det er noe gale med. Prøvd å få han til terapi eller utredning, men det er umulig. Jeg har de siste årene gått på nåler. Jeg er i ferd med å bli en skygge av meg selv, der jeg prøver alt for å ikke trigge han.  Jeg bare klarer ikke mer. Men samtidig er det så sykt vanskelig å gå. Jeg vet jo at det er en psykdom. Jeg vet han er uendelig gla i meg, og jeg i han, men dette går ikke lenger. 

Vi har 3 store barn og et langt liv sammen. Har pratet med han, og det har tilslutt gått opp for han at jeg vurderer å avslutte forholdet. Han er knust og prøver å gjøre alt han kan for at jeg skal bli fornøyd med han. Men jeg klarer ikke bare glemme år med så mye vondt, med så mange tårer over ting jeg ikke skjønner noe av. 

Hva skal jeg gjøre? Det er for enkelt svar å bare si at jeg skal gå, for det vet jeg. Men hvordan skal jeg klare det? Økonomisk går det nok greit, men så utrolig leit å miste alt vi har bygget opp sammen. 

Anonymkode: d2a0d...065

Har det noe å si om han er syk? Har du det bra i forholdet? Vil du ha det sånn framover?

Anonymkode: bf72c...1a0

[AnonymBruker]

Om han ikke ønsker bedring, så har du ikke så mange valg. Du kan bli i et forhold slik som det er nå, eller forlate det. 

Anonymkode: 605af...e8a

[AnonymBruker]

Det er lov å gå. 

Anonymkode: 605af...e8a

[Menchit]

Forlang terapi, både  hver for dere og sammen. Hvis han sier han vil gjøre alt som skal til så kan han ikke nekte terapi.

Ser du skriver du vet det er sykdom, vet han det?

Hvis han ikke har evne eller vilje til å se at han har problemer er det bare p gå tror jeg. Du blir som du sier, ødelagt, hele familien 

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen som 30-åring, og hadde nok hatt tegn i ca 3-4 år. Så ja, absolutt mulig å få diagnosen i voksen alder.

Nå er jeg 40år og så og si helt frisk igjen. Ble friskmeldt fra DPS åtte år etter jeg fikk diagnosen. Dette er en diagnose med gode prospekter for friskmelding og bedring ved rett behandling). 

Vil han oppsøke og ta imot hjelp? Innser han selv at han er psyk? Dette vil være avgjørende for hvorvidt det er noe håp overhodet, ville jeg tenkt. Krever veldig mye og intens «trening» + helst gruppeterapi osv for den som er syk. I tillegg høres det ut som du har funnet deg i mye dårlig oppførsel over lengre tid. Og det synes jeg ikke man skal tåle å ta imot fra en partner, diagnose eller ei.

Anonymkode: 71f54...dd3

[AnonymBruker]

Har ingen gode råd, men er litt i samme situasjon. Alltid visst mannen har litt ekstra, men etter en traumatisk hendelse med barnet vårt, slo alt ut og flere diagnoser som nok har vært der hele tiden tok over hele han. Han sliter enda, men har startet i terapi. Men jeg er så sliten. Og mange ganger føler jeg en slags avsky til han, for jeg har følt meg så alene, så sliten, ikke prioritert-verken som meg eller hele familien. Og så får jeg dårlig samvittighet for jeg vet han ikke har kunnet noe for det. En del av meg vil bare være alene, med barna så klart, og en annen del av meg ønsker ikke å bare gå fra alt vi har hatt, jeg bryr meg fortsatt om han.

Anonymkode: 5c801...ac9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg er 198% sikker på at mannen har udiagnostisert borderline. Dette er noe som slo ut i full blomst for 5 år siden, da datteren vår ble alvorlig syk og jeg hadde henda fulle med henne. Han var da 39. Noen tegn har det kanskje vært før også, men nå er de der alle. Det er vel vanligst at det slår ut i ungdomstiden, ikke i voksen alder? Han har hatt en svært traumatisk oppvekst. 

Livet sammen er blitt vanskelig. Har prøvd å få han til å forstå problemene sine, men han nekter på at det er han det er noe gale med. Prøvd å få han til terapi eller utredning, men det er umulig. Jeg har de siste årene gått på nåler. Jeg er i ferd med å bli en skygge av meg selv, der jeg prøver alt for å ikke trigge han.  Jeg bare klarer ikke mer. Men samtidig er det så sykt vanskelig å gå. Jeg vet jo at det er en psykdom. Jeg vet han er uendelig gla i meg, og jeg i han, men dette går ikke lenger. 

Vi har 3 store barn og et langt liv sammen. Har pratet med han, og det har tilslutt gått opp for han at jeg vurderer å avslutte forholdet. Han er knust og prøver å gjøre alt han kan for at jeg skal bli fornøyd med han. Men jeg klarer ikke bare glemme år med så mye vondt, med så mange tårer over ting jeg ikke skjønner noe av. 

Hva skal jeg gjøre? Det er for enkelt svar å bare si at jeg skal gå, for det vet jeg. Men hvordan skal jeg klare det? Økonomisk går det nok greit, men så utrolig leit å miste alt vi har bygget opp sammen. 

Anonymkode: d2a0d...065

Du må gå, eller få bearbeidet alt du har vært gjennom ved hjelp av en profesjonell, sånn at du kan se framover og legge det som har vært bak deg. Kanskje terapi. Men det finnes nok ingen quick fix her.

Det beste er nok å rive av plasteret og gå. Jeg har stått i noe liknende. Man kan enes om situasjonen og bli kalibrert på hvor problemet er, men du vil alltid ha det med deg i dagliglivet, og det vil ligge som et bakteppe i all dynamikk. Det vil ikke gi deg fred. 

Spørsmålet er om du vil gjøre det som magefølelsen sier at du må for å få det bedre(?) 

Anonymkode: 03316...14e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk diagnosen som 30-åring, og hadde nok hatt tegn i ca 3-4 år. Så ja, absolutt mulig å få diagnosen i voksen alder.

Nå er jeg 40år og så og si helt frisk igjen. Ble friskmeldt fra DPS åtte år etter jeg fikk diagnosen. Dette er en diagnose med gode prospekter for friskmelding og bedring ved rett behandling). 

Vil han oppsøke og ta imot hjelp? Innser han selv at han er psyk? Dette vil være avgjørende for hvorvidt det er noe håp overhodet, ville jeg tenkt. Krever veldig mye og intens «trening» + helst gruppeterapi osv for den som er syk. I tillegg høres det ut som du har funnet deg i mye dårlig oppførsel over lengre tid. Og det synes jeg ikke man skal tåle å ta imot fra en partner, diagnose eller ei.

Anonymkode: 71f54...dd3

Det er vanlig å få diagnosen når man allerede er voksen, men det er uvanlig at «symptomene» viser seg for første gang, når man allerede er såpass voksen som mannen til TS er. De fleste starter jo allerede å vise tegn i tenårene. For min del kom de første tegnene da jeg var rundt 15 år. Så bodde jeg alene som ung voksen uten noen «triggere» som selvsagt førte til at jeg ikke visste om problemene mine. Ble samboer i starten av 30-årene, og da kom alle problemene på løpende bånd. 

Er forskjell på når man eventuelt får diagnosen, og når de første tegnene og problemene oppsto. 

Anonymkode: 80ef6...068

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne i samme situasjon, og det er helt vondt å se på. Hun vil ikke gå, selv om det er åpenbart at forholdet ødelegger henne. 

Husk at du fortjener et godt liv. 

Anonymkode: 3e96a...2ec