Leilighet i storby: hvor stor plass trenger man med 2 små barn?

[AnonymBruker]

Hvor stor plass trenger man når man er en familie med 2 små barn som er mellom 0 og 10 år gamle? Snakker ikke ekstremt trangbodd eller svær villa, men hva som er «normalen»…

Anonymkode: 60f4b...add

[AnonymBruker]

Det er stor aldersforskjell, så ideelt sett tre soverom, men de soverommene trenger jo ikke være så store. Tror søsteren min har en leilighet på 80-90 kvadrat med tre (små) soverom.

Anonymkode: fdcfe...9f6

[AnonymBruker]

Vi har 3 barn. Bor på 124 kvm over 3 etg, og vil si at det er et absolutt minimum. Men det skal sies, vi har 4 soverom, 2 bad, 1 vaskerom og loftstue på dette arealet, så planløsningen er så optimal som den kunne blitt. Anser alt dette som et absolutt must da vi har barn fra 2-15 år.

Anonymkode: 5aabe...c92

[AnonymBruker]

60-90 kvm leilighet burde holde. Jeg ville vel sett etter noe slikt om jeg skulle vekk fra enebolig. Med ok planløsning og nok soverom.

Anonymkode: 4f938...cf0

[AnonymBruker]

Har to større barn , bor på ca 70 kvm , har bare to soverom da , så den burde hatt ett til . 

Anonymkode: 1d654...d82

[AnonymBruker]

70-90 er omtrent det du kan forvente i Oslo. I en billigere by ville jeg kanskje håpet på 100.

 

Anonymkode: 608c3...e23

[AnonymBruker]

Altså, konklusjonen er basert på svarene i denne tråden, helst minimum 80 kvm og 3 soverom. Takk for alle svar. Hilsen ts 

Anonymkode: 60f4b...add

[AnonymBruker]

Jeg ville også sagt 80. Tre soverom og store nok fellesarealer til å ha god plass til både spisebord, kjøkken og ordentlig stue. Ville satset på separat kjøkken med en krok til minst et lite bord eller god stol.

Anonymkode: 57a88...18d

[AnonymBruker]

Vi bor i leilighet som er 94 kvm + innvendig bod i Oslo. Ett barn på 4 år. Vi synes det er trangt men ikke umulig. 

Begge har en del hjemmekontor + hobbyer med en del utstyr så vi er litt avhengig av å ha minst 1 kontor på eget rom. Så med 2 barn ville vi nok ønsket litt større enn vi har og 4 soverom eller 3 rom der 2 av soverommene var store nok til at barna kunne delt det ene og vi voksne ha plass til dobbeltseng og klesskap i det andre.

Planløsning har en del å si også såklart ikke kun kvm. 

Anonymkode: a6d8d...48b

[AnonymBruker]

Vi bor på 81 kvadratmeter med en seksåring og en treåring. Bare to soverom, men enn så lenge funker det bra at de deler. Vi har god planløsning med mye lagringsplass og separat romslig kjøkken med spiseplass, noe jeg setter pris på. Leiligheten ble bygd på slutten av 60-tallet, i dag hadde den nok blitt bygd med tre små soverom og kjøkkenet på en vegg i stua i stedet. 

Anonymkode: d14c2...6c1

[AnonymBruker]

Planløsning har mye å si!

Vi bor sentralt i Oslo i en leilighet på 99 kvm med tre soverom. Har to barn på 2 og 5 år. De deler rom, og kommer til å gjøre det i noen år til regner vi med (så lenge de syns det er ok selv). Så det tredje soverommet er kontor med sovesofa, som gir gode muligheter til å trekke seg tilbake med bok, hobbyer, dataspill etc når man trenger det. Vi syns vi har god plass! Blir litt annerledes når kontoret må bli barnerom om noen år, men det vil jo gå fint det også. Planen vår er å bo her så lenge vi har hjemmeboende barn.

Da vi kjøpte, var vi opptatt av at soverommene skulle være romslige nok til å tåle fleksibel bruk. F.eks. er barnerommet stort nok til både juniorseng, sprinkelseng, klesskap og alle barnas leker. Det gjør at vi slipper å ha leker på stua. Når barna blir større, vil de ha store nok rom til å kunne henge der med venner. I nye boliger med tre soverom, er det typisk et (unødvendig) stort master bedroom og to knøttsmå barnerom som egentlig bare har én rasjonell måte å møblere på. Det gir mye mindre fleksibilitet til å få leiligheten til å fungere som god familiebolig over mange år. 

Anonymkode: 633b4...201

[Ny Bruker]

60-75 kvm med god planløsning hvis man ikke vil bytte bolig de nærmeste 10 år.

Kan godt våre 50-65 kvm mens minsten deler rom med foreldre.

Endret 18. mars av Ny Bruker

[AnonymBruker]

Jeg bor alene med et barn på 70 kvm. Leilighet fra 60-tallet med separat kjøkken med vindu hvor vi har en liten spiseplass, god størrelse på soverommene og relativt stor stue med plass til spisestue osv.

Jeg synes størrelsen er helt topp mtp at vi er én voksen og ett barn. Hadde jeg hatt flere barn ville jeg nok hatt et rom til hvert barn, i tillegg til voksne. 

Anonymkode: e7f91...c4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi bor på 81 kvadratmeter med en seksåring og en treåring. Bare to soverom, men enn så lenge funker det bra at de deler. Vi har god planløsning med mye lagringsplass og separat romslig kjøkken med spiseplass, noe jeg setter pris på. Leiligheten ble bygd på slutten av 60-tallet, i dag hadde den nok blitt bygd med tre små soverom og kjøkkenet på en vegg i stua i stedet. 

Anonymkode: d14c2...6c1

Samme hos oss. Jeg setter så pris på det separate kjøkkenet istedenfor å ha en rekke i stua. 

Anonymkode: e7f91...c4e

[MariaIsabel]

Jeg tenker svaret på dette varierer veldig ifht hvem man spør.

Vi bodde i en kort periode (ca 1 mnd) på 70 m2 med to barn, og holdt på å bli sprø. Synes personlig at enebolig på 200 m2 er minimum over tid (men det føles også trangt), men er jo klar over at mange har det helt fint med mye mindre plass. Alle her i hus har ulike hobbyer som tar plass, prosjekter overalt, både jeg, mannen og eldstemann er glade i å lage mat og bake, jeg har en ekstrem mengde klær og klarer ikke kvitte meg med noe uansett hvor mange ganger jeg går igjennom det osv. Er man litt mer minimalistisk, lager enkel mat, og har færre hobbyer og/eller hobbyer som ikke tar plass eller er ute (turgåing f.eks), så har man kanskje ikke behov for så stor plass. 

Minihus og slikt er det jo mange som har, så det er absolutt mulig å bo og trives på lite plass for veldig mange. For oss ville det vært umulig. 

Vil derfor råde deg/dere til å tenke igjennom hva deres konkrete behov er, og vurdere utifra det. 

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (6 timer siden):

Jeg tenker svaret på dette varierer veldig ifht hvem man spør.

Vi bodde i en kort periode (ca 1 mnd) på 70 m2 med to barn, og holdt på å bli sprø. Synes personlig at enebolig på 200 m2 er minimum over tid (men det føles også trangt), men er jo klar over at mange har det helt fint med mye mindre plass. Alle her i hus har ulike hobbyer som tar plass, prosjekter overalt, både jeg, mannen og eldstemann er glade i å lage mat og bake, jeg har en ekstrem mengde klær og klarer ikke kvitte meg med noe uansett hvor mange ganger jeg går igjennom det osv. Er man litt mer minimalistisk, lager enkel mat, og har færre hobbyer og/eller hobbyer som ikke tar plass eller er ute (turgåing f.eks), så har man kanskje ikke behov for så stor plass. 

Minihus og slikt er det jo mange som har, så det er absolutt mulig å bo og trives på lite plass for veldig mange. For oss ville det vært umulig. 

Vil derfor råde deg/dere til å tenke igjennom hva deres konkrete behov er, og vurdere utifra det. 

Det er jo gjerne en avveining mellom ulike ting, da. Jeg som bor i en leilighet på 81 kvadrat skulle gjerne bo i et hus med stor hage, men realiteten der vi bor er at da måtte vi pendle en time hver vei til jobben i stedet for en 20 minutters sykkeltur som vi har nå. Vi hadde trengt bil, og et mye større lån. Så da finner jeg heller gode løsninger her vi bor, og elsker det utrolig barnevennlige nabolaget vi bor i. Og blir med i hagegruppa og dyrker i et par pallekarmer i stedet for å ha stor egen hage. 

Om barns dine måtte gå to timer lengre i barnehagen hver dag for at du skulle ha plass til alle klærne dine så hadde det kanskje ikke føltes så viktig lengre 

Anonymkode: d14c2...6c1

[AnonymBruker]

Vi bor på 100 kvadrat (leilighet på ett plan) med to barn i barnehagealder. Savner kun mer oppbevaringsplass da vi kun har to knøttsmå boder og et vaskerom. Litt lite for en familie som er glad i friluftsliv og har mye klær og utstyr til alle årets sesonger. 

Bortsett fra det er vi fornøyd med å bo relativt trangt nå som barna er små. Oversiktlig å ha alt på én flate, barna er jo uansett tett på oss i denne alderen og jeg liker at vi faktisk tvinges til å tenke gjennom hvilke ting vi trenger og ikke trenger. 

Har tre soverom, to bad, et vaskerom og separat stue og kjøkken som gir to oppholdssoner. Både stua og kjøkkenet er romslig, soverommene er passe for vårt bruk, men det ene badet er ganske lite, så hvis jeg skulle hatt mer plass til noe så er det at det minste badet skulle vært større. 

Når barna blir eldre så må vi sikkert ta en revurdering på hvor mye plass vi trenger. Drømmen er en kjellerstue eller noe når de blir tenåringer, men vi har ikke lyst til å flytte ennå da vi elsker vårt nabolag og barna har venner og barnehage (og om noen år barneskole) her. Dessverre er det ikke så mange større boliger i akkurat denne skolekretsen, men når barna blir større og mer mobile selv så er det kanskje ikke så farlig om vi flytter litt lengre unna. 

Anonymkode: 8ac67...dff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Planløsning har mye å si!

Vi bor sentralt i Oslo i en leilighet på 99 kvm med tre soverom. Har to barn på 2 og 5 år. De deler rom, og kommer til å gjøre det i noen år til regner vi med (så lenge de syns det er ok selv). Så det tredje soverommet er kontor med sovesofa, som gir gode muligheter til å trekke seg tilbake med bok, hobbyer, dataspill etc når man trenger det. Vi syns vi har god plass! Blir litt annerledes når kontoret må bli barnerom om noen år, men det vil jo gå fint det også. Planen vår er å bo her så lenge vi har hjemmeboende barn.

Da vi kjøpte, var vi opptatt av at soverommene skulle være romslige nok til å tåle fleksibel bruk. F.eks. er barnerommet stort nok til både juniorseng, sprinkelseng, klesskap og alle barnas leker. Det gjør at vi slipper å ha leker på stua. Når barna blir større, vil de ha store nok rom til å kunne henge der med venner. I nye boliger med tre soverom, er det typisk et (unødvendig) stort master bedroom og to knøttsmå barnerom som egentlig bare har én rasjonell måte å møblere på. Det gir mye mindre fleksibilitet til å få leiligheten til å fungere som god familiebolig over mange år. 

Anonymkode: 633b4...201

Men når barna blir ungdommer må du være foreberedt på filmkvelder som gjerne okkuperer tv i stua. Eller brettspillkvelder foran et bord.

Anonymkode: 2e9f0...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men når barna blir ungdommer må du være foreberedt på filmkvelder som gjerne okkuperer tv i stua. Eller brettspillkvelder foran et bord.

Anonymkode: 2e9f0...074

Ja, og da er det kjekt å bo i byen så far og jeg kan ta et par glass vin på baren i nabokvartalet mens ungdommen har brettspillkveld ved spisebordet vårt. Eller at vi har plass til en godstol på både kjøkkenet og soverommet, så far kan sitte der med en bok mens ungdommen okkuperer tv-en og jeg er på besøk hos noen venner. For eksempel. Eller så drar ungdommen selv bort på ungdomsklubben mens vi er hjemme. Hvis man skal bo i leilighet i byen er det utopisk med den kjellerstua som ungdommer på mindre steder har fri tilgang på. Men vi har jo tilbud rett utenfor døra, ute i byen, som både voksne og ungdommer kan bruke for å kompensere for det litt mindre arealet vi bor på. 

Anonymkode: 633b4...201

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er jo gjerne en avveining mellom ulike ting, da. Jeg som bor i en leilighet på 81 kvadrat skulle gjerne bo i et hus med stor hage, men realiteten der vi bor er at da måtte vi pendle en time hver vei til jobben i stedet for en 20 minutters sykkeltur som vi har nå. Vi hadde trengt bil, og et mye større lån. Så da finner jeg heller gode løsninger her vi bor, og elsker det utrolig barnevennlige nabolaget vi bor i. Og blir med i hagegruppa og dyrker i et par pallekarmer i stedet for å ha stor egen hage. 

Om barns dine måtte gå to timer lengre i barnehagen hver dag for at du skulle ha plass til alle klærne dine så hadde det kanskje ikke føltes så viktig lengre 

Anonymkode: d14c2...6c1

Selvsagt er det en avveining av ulike ting. Man skal ha ganske greit med penger for å få alt man ønsker i en bolig. Beliggenhet, størrelse og standard er gjerne det man må veie opp mot hverandre. Med våre behov, kommer størrelse som førsteprioritet. Poenget mitt var jo da at ts må finne ut hvilke behov de har ifht om stor plass er viktig for dem eller ikke, og hva som er minimumsstørrelsen for deres familie. 

Endret 19. mars av MariaIsabel