Deprimerende småbarnstid

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Min er snart 5, og det blir langsomt bedre ettersom hn styrer seg mer selv.

Altså, hallo. Man trenger ikke være deprimert for å mene at livet en har ikke er givende. Det du står for virker mer som en slags mamma-mafia som gir influensere og "ekstremfeminismen" skylden, når det for min del er mamma-mafiaen som er problemet. Jeg ser ikke at noen har lurt oss til å tro at vi er som menn! Jeg vil heller si at det nå etterhvert blir mer en erkjennelse av at mamma-glorien ikke er for alle. Min eldre kvinnelige fastlege har helt åpent sagt at de få tiårene "den tradisjonelle hjemmeværende husmoren"-fantasien har sitt opphav i var som et fengsel for en del, med mye skjult depresjon og fasade-press.

Ellers er jeg enig i at TS må komme seg ut og få gjort noe som gir energi, noe som minner en på at en er en person. 

Det som hjelper meg er å få brukt alle deler av me. Være på jobb, være med venner, oppleve kultur!

Anonymkode: ad9d9...8ba

Mye smugdrikking, og mye bruk av "Mommys little helper" ( valium og annet beroligende). Og så mange  kvinner som var misfornøyde med å bare være husmødre, med et enormt press og krav om et strimlet hjem og påfølgende arbeidsmengde. Ikke givende arbeid, men hardt og GØRRKJEDELIG husarbeid... Nei takk!

Anonymkode: 4441d...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Mye smugdrikking, og mye bruk av "Mommys little helper" ( valium og annet beroligende). Og så mange  kvinner som var misfornøyde med å bare være husmødre, med et enormt press og krav om et strimlet hjem og påfølgende arbeidsmengde. Ikke givende arbeid, men hardt og GØRRKJEDELIG husarbeid... Nei takk!

Anonymkode: 4441d...b1d

Men hva hjelper det ts å høre dette her? Blir som å si "det er mange som har det verre enn deg". Hater når folk sier det, akkurat som man ikke skal få lov til å være lei seg og kjenne på frustrasjon rundt sin egen situasjon. 

Anonymkode: 4a7cb...dbc

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er noe trøst men jeg kjenner meg så igjen i det du sier ts. Jeg vakler mellom å tro at jeg deprimert men så innser jeg at jeg er ikke deprimert. Jeg får bare ikke mine grunnleggende menneskelige behov møtt som nærhet til mannen, orden i hjemmet, vennskap, orker ikke å finne på noe for jeg må bruke all energien på hjemmet og barnet mitt. Hver dag er så lik og ensformig. Gleder meg til ferier og når feriene kommer er feriedagene verre enn uke dagene. Føles ut som en evig ond sirkel der hver dag føles ut som papp. 
 

For to måneder siden lå jeg i senga og gråt og sa til mannen min at vi skal aldri få flere barn. Det makter jeg ikke. Lite visste jeg at jeg var allerede to uker gravid. Nå venter vi på nr 2. jeg kan ikke si at jeg gleder meg med alt kaoset som venter oss. Men, jeg tror vi vil få så mye glede av dette når barna først begynner på skolen og blir mer selvstendige. Det er nok en mager trøst, men jeg føler så med deg. Og det gjør mange andre også. 

Anonymkode: f1395...dd3

[Lisegikkpåskolen]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, det er dessverre sånn at det er livet med barn i et nøtteskall. Man kan ikke lenger la være å gjøre, for logistikken til en hel familie avhenger av det. Rotet tidobler seg, andre oppgaver i hjemmet tidobler seg, og energien er 1/10 av det den var. Mengden fritid er antagelig enda mindre enn 1/10 enn det den var. 
Jeg har begynt å se på husarbeid med podcast på øret som «egentid». Det hjelper litt, selv om det er trist å skrive det. 🤣 

Det er rett og slett sånn det er, og noe man må akseptere. Hvis du går rundt og er bitter på dette daglig, vil du trøkke deg selv enda lengre ned i gjørma. Selv etter 16 år og tre barn (hvorav ett med Asperger) kan jeg ta meg selv i å tenke at livet hadde vært så utrolig mye enklere uten barn. Alt jeg kunne gjort, alle pengene jeg kunne hatt, alle reisene, alle konsertene, alle bøkene jeg hadde hatt tid til å lese. Men jeg tok et valg, og sånn er det. 

Anonymkode: 922c9...f4a

Nei, man kan heller legge listen lavt og tåle litt rot. Ingen som dør av det. Og så har vel TS en partner som også kan bidra om hun trenger en pause. Og det å gjør husarbeid mens man hører på podcast er ikke egentid. Er ikke rart man blir sliten da. Man trenger å koble av. Gjør noe bare for seg selv. 
 

 

[AnonymBruker]

Å ha småbarn er virkelig ikke dyrt! Alt kan kjøpes brukt. Hva med å slutte å synes synd på deg selv, og prøve å være den mor barnet ditt fortjener? 

Anonymkode: d7a8e...6a6

[AnonymBruker]

Siden dere bare har ett barn, kan dere gi hverandre mye fri. Jeg skulle ønske jeg visste det da vi hadde ett barn. Er egentlig flinkere på det nå som vi har tre barn.

Anonymkode: 97a0e...3df

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke dette, har to barn nå og det er flott, men ett barn var jo null stress. Men så har jeg en mann som bidrar minst like mye som meg og elsker å være med barna, vet ikke om du har det. Og vi er flinke til å gi hverandre egentid. Og la hverandre sove ut hver sine ganger. Og spesielt når vi hadde bare ett, så var det jo superenkelt å gå seg en tur, dra til venner, ta seg en lur, eller hva som helst. Eller når en la barnet, så kunne den andre rydde eller lage mat, og så var vi klar til kvelden. Litt mer kaos og stress nå selvfølgelig, men det virker som vi har det mye roligere og bedre selv om vi har to. Lurer på hva som utgjør forskjellen her. 

Men uansett, om et par år er det nok mye bedre. Og enda et par år så er ungen ute og leker og går til venner og du får mer og mer tid for deg selv. I mellomtiden må du få hjelp. Dette høres ikke helt normalt ut.. Det normale er å ville tilbringe tid med barnet sitt mens de ennå er små og trenger deg. Og sette pris på tiden sammen selv om det er slitsomt. 

Anonymkode: 3e1e6...388

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Min er snart 5, og det blir langsomt bedre ettersom hn styrer seg mer selv.

Altså, hallo. Man trenger ikke være deprimert for å mene at livet en har ikke er givende. Det du står for virker mer som en slags mamma-mafia som gir influensere og "ekstremfeminismen" skylden, når det for min del er mamma-mafiaen som er problemet. Jeg ser ikke at noen har lurt oss til å tro at vi er som menn! Jeg vil heller si at det nå etterhvert blir mer en erkjennelse av at mamma-glorien ikke er for alle. Min eldre kvinnelige fastlege har helt åpent sagt at de få tiårene "den tradisjonelle hjemmeværende husmoren"-fantasien har sitt opphav i var som et fengsel for en del, med mye skjult depresjon og fasade-press.

Ellers er jeg enig i at TS må komme seg ut og få gjort noe som gir energi, noe som minner en på at en er en person. 

Det som hjelper meg er å få brukt alle deler av me. Være på jobb, være med venner, oppleve kultur!

Anonymkode: ad9d9...8ba

Det er jo en tråd her der det diskuteres om det var lettere å være mor før. Jeg vil si at for mine besteforeldres generasjon; nei. For min mors generasjon; ja. Går vi tilbake til mine besteforeldre VAR det jo en fulltidsjobb å holde hus og hjem, og de hadde ikke hjelpemidlene vi har idag. Jeg tror heller ikke dagens kvinner glorifiserer denne perioden.

For min mors generasjon var det bedre. Og mine foreldre kjøpte hus i Oslo som ganske unge, og min mor jobbet deltid etter hun fikk barn - med en av arbeidsdagene som hjemmekontor attpåtil. Storfamilien var i nærheten, det var lekekamerater i gaten uten at bydelen var bygget ut over evne, overpriset og fullstappet med mennesker slik det er idag. 

Det finnes jo en mellomting mellom 100% hjemmeværende (som nesten ingen norske kvinner er idag), og 100% i jobb med karriere og "selvrealisering" (som mange erfarer ikke blir det). I en spørreundersøkelse der menn og kvinner ble spurt hva de ville gjort hvis de fikk mer penger mellom hendene, svarte en stor andel kvinnene at de ville jobbet redusert. Med god grunn, vil jeg si.

Et problem er vel at mange ikke setter seg ned før de får barn og spør seg hvordan livet skal se ut. Folk får barn senere, deres egne foreldre blir eldre, de flytter vekk fra familie som kunne hjulpet til, og siden alle får færre barn er det færre kusiner og fettere og lekekamerater i ens egen "sirkel". Man bygger et liv og en karriere først, og barna skal passe inn der, snarere enn motsatt. Sykemelding blir løsningen når ingen føler de kan ta seg råd til det de egentlig bør gjøre, som er å jobbe mindre. Og hvorfor skulle de det, når de heller kan få betalt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hei dere!

Blir sikkert slaktet for dette innlegget, men fuck it.

Tiden siden jeg ble foreldre har vært ett sjokk. Barnet mitt er friskt og raskt, men livet mitt siden fødselen har blitt så ekstremt mye dårligere enn som barneløst. Skjønner ikke hva som skjer. Elsker barnet, men fy faen. Barnet er 1.5 år.

Å ha barn er kjempe dyrt. Pengene flyr ut. Ikke hatt økonomiske problemer før, men har kommet nå. Karrieren har gått til helvete, så ikke mulighet til god lønnsøkning. Man trenger også mer plass, men eiendom er for dyrt.

Psykisk og fysisk helse har gått til helvete. Jeg var slank og lykkelig før barn. Nå orker jeg ikke trene. Alltid sliten. Søvnmangel. Dritt mat. Sover dårlig. Føler meg 1/10 fleste dager.

Er jo ikke opplegg i Norge for at mor og far skal jobbe 100%. Barna er syke i barnehagen HELE tiden. Får ikke jobbet. Karrieren og jobben går til helvete. 48-timers karanter. Drit drit.

Får ingen hjelp eller sympati fra noen når det kommer til dette. Bare se hvor fiendtlig og jævlig tilbakemeldingene om dette er her på formuet. Ingen hjelp fra besteforeldre.

Forholdet til samboer og venner gått i dass. Skilsmisse kommer sikkert snart.

Er allerede sykemeldt for utbrenthet for perioden mellom barnehageoppstart og nå. Deprimert. Har ingenting å se frem til.

Så ja - vil si livet mitt før barn var på 9/10. Nå 1-2/10. Hater alt i livet mitt nå, bortsett fra selve barnet. Blir det bedre? 

Hva gjør man? Eneste lyspunktet er at jeg vet i sjela at jeg aldri skal ha flere barn.

Anonymkode: 51ffc...f93

Du må få deg hjelp! 
Virker som du har noe alvorlig du må bearbeide. 
Slik du er nå har du veldig dårlige og ressurssvake holdninger. 

Våkn opp, hiv EGO over bord❤️‍🔥

 

Anonymkode: 65d43...9e1

[AnonymBruker]

Jeg er selv 100% alene med en treåring. Mitt eneste tips er at man må glemme seg selv i stor grad, og fokusere på magien ved barndommen. Det er stort sett ikke magisk, men kan du holde fast i de små magiske øyeblikkene? Altså når barnet oppdager hva frostrøyk er, studerer en maur eller kjenner hvordan det er å gå barbeint i gresset. Hvis du klarer å se livet gjennom barnets øyne blir det lettere. Dette er barndommen til barnet ditt, og du har mulighet til å oppdage verden på nytt! 

Ja, det er 90% slit og lite kos med å ha barn. Men å klare å holde fast (eller i det hele tatt oppdage) de små øyeblikkene der, det har gjort det mye lettere å ha barn for meg. Og - jobb mindre! Dere er 2, bo mindre og jobb mindre! Jeg jobber kun 85%, er alene med barnet og bor et dyrt sted i en liten leilighet. Elsker det! 

Anonymkode: 0d1c4...0e0

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvordan dette kan komme som et sjokk, det meste du nevner sier seg jo selv. Jeg har selv avstått fra å få barn pga det du skriver og flere grunner som kommer senere som barnet vokser.

Det blir nok bedre når barnet begynner på skolen og blir mer selvgående. Da får du mer tid til deg selv og barnet sover gjennom natten, er på skolen på dagtid og har sannsynligvis fritidsaktiviteter eller blir med venner hjem etter skolen. Økonomisk derimot, vil det være dyrt frem til barnet flytter ut.

Anonymkode: 0f4a5...949

[AnonymBruker]

Dette! Spesielt om man går på 80% permisjonen og sitter igjen med 20% mindre lønn. Hadde gledet meg til kafébesøk og tusle rundt i byen, men har jo ikke råd til en dritt! Vet at jeg har valgt dette selv, men jeg mener at vanlig permisjon ikke er lang nok og at barn ikke bør begynne i barnehagen så fort de fyller et år. Elsker ungen min og vil ha mest mulig tid med hen, men fy søren så hardt det er økonomisk! Masse skyts utgifter til klær, utstyr og diverse og i tillegg dyrtid  

Anonymkode: b21bc...307

[AnonymBruker]

Mitt barn er like gammelt. Er også helt utslitt, og aldri vært så feit i hele mitt liv, før trente jeg 5 dager i uka

Anonymkode: 4f523...49c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2025 den 16.34):

Hei dere!

Blir sikkert slaktet for dette innlegget, men fuck it.

Tiden siden jeg ble foreldre har vært ett sjokk. Barnet mitt er friskt og raskt, men livet mitt siden fødselen har blitt så ekstremt mye dårligere enn som barneløst. Skjønner ikke hva som skjer. Elsker barnet, men fy faen. Barnet er 1.5 år.

Å ha barn er kjempe dyrt. Pengene flyr ut. Ikke hatt økonomiske problemer før, men har kommet nå. Karrieren har gått til helvete, så ikke mulighet til god lønnsøkning. Man trenger også mer plass, men eiendom er for dyrt.

Psykisk og fysisk helse har gått til helvete. Jeg var slank og lykkelig før barn. Nå orker jeg ikke trene. Alltid sliten. Søvnmangel. Dritt mat. Sover dårlig. Føler meg 1/10 fleste dager.

Er jo ikke opplegg i Norge for at mor og far skal jobbe 100%. Barna er syke i barnehagen HELE tiden. Får ikke jobbet. Karrieren og jobben går til helvete. 48-timers karanter. Drit drit.

Får ingen hjelp eller sympati fra noen når det kommer til dette. Bare se hvor fiendtlig og jævlig tilbakemeldingene om dette er her på formuet. Ingen hjelp fra besteforeldre.

Forholdet til samboer og venner gått i dass. Skilsmisse kommer sikkert snart.

Er allerede sykemeldt for utbrenthet for perioden mellom barnehageoppstart og nå. Deprimert. Har ingenting å se frem til.

Så ja - vil si livet mitt før barn var på 9/10. Nå 1-2/10. Hater alt i livet mitt nå, bortsett fra selve barnet. Blir det bedre? 

Hva gjør man? Eneste lyspunktet er at jeg vet i sjela at jeg aldri skal ha flere barn.

Anonymkode: 51ffc...f93

Dyrt å ha et barn på 1,5 år? 

På hvilken måte er det dyrt?

Barn er ofte syke første året i bhg. Karanteneregler får man ikke gjort så mye med, og det må respekteres.

Hva konkret trenger du råd til, eller trengte du bare å syte litt? 

Om du kan klare å beskrive konkrete situasjoner så er det lettere å gi råd.

Vil ihvertfall råde deg og ta en tur til legen. Du virker helt ute av deg og fullstendig på styr. Du trenger hjelp! 

Anonymkode: bc824...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dyrt å ha et barn på 1,5 år? 

På hvilken måte er det dyrt?

Barn er ofte syke første året i bhg. Karanteneregler får man ikke gjort så mye med, og det må respekteres.

Hva konkret trenger du råd til, eller trengte du bare å syte litt? 

Om du kan klare å beskrive konkrete situasjoner så er det lettere å gi råd.

Vil ihvertfall råde deg og ta en tur til legen. Du virker helt ute av deg og fullstendig på styr. Du trenger hjelp! 

Anonymkode: bc824...f99

Det er jo dyrere enn å ikke ha barn, som hun sammenligner situasjonen med. Det er såklart enda dyrere å ha større barn, men hun tar utgangspunkt i det hun kjenner til, og det er forståelig. 

Det er en stor omveltning å få barn, og de første årene synes jeg også det var bare dritt. Jeg følte jeg mistet mye, verken kroppen min eller tiden min var egentlig "min" lenger. Jeg følte jeg hadde null valgfrihet i hverdagen, fikk aldri hvilt meg ordentlig, og alt var så tvungent. Man kan si at det "sier seg selv" at det blir sånn når man velger å få barn, men det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen før man har vært i den. Det var først da barnet mitt ble rundt 5 år at jeg følte det løsnet litt, men jeg kan fortsatt være frustrert over alt jeg ikke kan være med på, eller gjøre, fordi jeg har et barn jeg ikke bare kan dra fra. 

Det er og stor forskjell på hvordan folk klarer å tilpasse seg dette livet. Vi er forskjellige, og noen synes det er fantastisk å ha et barn å dulle med og at det ikke er noe problem med begrenset frihet, mens andre sliter mer med å tilpasse seg og håndtere endringen. Og sånn er det bare. Det er heller ikke så enkelt å forutse, man skjønner først hvordan dette påvirker en når man står i situasjonen. Man må såklart prøve å jobbe med innstillingen sin så hverdagen ikke blir helt uutholdelig, men da kan det hjelpe å få "syte litt". 

Anonymkode: 657b7...c4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er jo dyrere enn å ikke ha barn, som hun sammenligner situasjonen med. Det er såklart enda dyrere å ha større barn, men hun tar utgangspunkt i det hun kjenner til, og det er forståelig. 

Det er en stor omveltning å få barn, og de første årene synes jeg også det var bare dritt. Jeg følte jeg mistet mye, verken kroppen min eller tiden min var egentlig "min" lenger. Jeg følte jeg hadde null valgfrihet i hverdagen, fikk aldri hvilt meg ordentlig, og alt var så tvungent. Man kan si at det "sier seg selv" at det blir sånn når man velger å få barn, men det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen før man har vært i den. Det var først da barnet mitt ble rundt 5 år at jeg følte det løsnet litt, men jeg kan fortsatt være frustrert over alt jeg ikke kan være med på, eller gjøre, fordi jeg har et barn jeg ikke bare kan dra fra. 

Det er og stor forskjell på hvordan folk klarer å tilpasse seg dette livet. Vi er forskjellige, og noen synes det er fantastisk å ha et barn å dulle med og at det ikke er noe problem med begrenset frihet, mens andre sliter mer med å tilpasse seg og håndtere endringen. Og sånn er det bare. Det er heller ikke så enkelt å forutse, man skjønner først hvordan dette påvirker en når man står i situasjonen. Man må såklart prøve å jobbe med innstillingen sin så hverdagen ikke blir helt uutholdelig, men da kan det hjelpe å få "syte litt". 

Anonymkode: 657b7...c4e

Jeg tror ts er så utslitt at da blir alt galt.

Håper virkelig du oppsøker hjelp og støtte ts 😘

Er bare å syte. Ingenting galt i det. 

Jeg bare tror det er viktig å adressere og ta tak i problemet, først da kan det skje en endring. 

Min erfaring er at barn blir dyrere når alderen øker. Små barn har ikke krav på samme måte som større. 

Så da lurer jeg på hvem som har størst krav og forventninger her? 

Og hva som er krav og hva som er forventinger?

Legger man lista for høyt så får man problemer. 

Anonymkode: bc824...f99

[AnonymBruker]

Hei TS. Jeg hadde det akkurat som deg og trodde aldri det skulle bli bedre. Men det ble faktisk det. Alt blir enklere med tiden og fra 4+ har det vært mye glede. Hør med fastlegen om du kan få antidepressiva. Det hjalp meg over kneika. Stor klem. 

Anonymkode: dff11...695

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt, TS! Har det ikke like ille som deg, men syns at livet med barn ikke er noe særlig. Så jeg skal ikke få flere barn, det får holde med ett! 

Når det er sagt:

1. Har du fødselsdepresjon? Ville sjekket det! 

2. Skaff dere barnevakt, om det bare er for å få lest en bok i fred og ro eller for å dra ut av huset sammen.

3. Sørg for at du får noen timer alenetid hver uke, feks lørdag formiddag tar mannen barnet på lekeplass osv. 

4. Har dere familie i nærheten som kan ha barnet en hel dag eller til overnatting? Vi begynte med overnatting da barnet var nærmere 2, men det var helt fantastisk! 

5. Og ja, det blir bedre! Og så blir det muligens litt verre igjen når barnet kommer i trassalderen. Men det går også over. Tenk på det som ulike etapper/faser man må gjennom. Ingenting er varig! 

Anonymkode: f1cb0...d4b

[AnonymBruker]

😁

 

Anonymkode: 49852...4bb

[AnonymBruker]

skill deg! så får du annenhver uke fri (hvis pappaen tar ansvar). det er fantastisk, jeg har nå en sønn på tolv og annenhver uke fri, jeg kan leve livet i friukene, og også kose meg med sønnen min i hans uker. trist at det er sånn, men det å være forelder er så altoppslukende at det suger livsgleden ut av en del av oss.

Anonymkode: 57e4c...64f