Ekstremt kontrollbehov

[AnonymBruker]

For noen år siden gikk det opp for meg hvor ekstremt kontrollbehov kona egentlig har. Her er det på detaljnivå med meg og mange andre. Hun skal ha ting gjort på sin måte, og tåler ikke et nei. Da blir hun sint og bruker stillhet som sitt våpen. Det virker nesten som om jeg er en trigger for henne, der det meste jeg gjør er feil eller ikke godt nok. Det blir derfor mye dårlig stemning. Hun legger det også ofte frem som at det er jeg som krangler, fordi jeg ikke bare gjør som hun sier. I diskusjoner kan hun finne på å heve stemmen for å sette punktum på diskusjonen, eller velge en dramatisk slutt som å bare forlate rommet og deretter overse meg. Virker ofte som om hun nyter når jeg gjør noe feil så hun kan fremstå bedre enn meg, eller kritisere meg for noe. 

Jeg vet ikke hvor mye som er bevisst, og hvor mye som kan tilskrives psykisk sykdom. Jeg vet jeg bør komme meg vekk, men det er unger inne i bildet. Så jeg kommer meg liksom ikke helt vekk. Dessuten er jeg fortsatt veldig glad i henne, så det sitter langt inne å skulle reise. Følelser vs fornuft, og jeg befinner meg et sted i midten.

Vi har flere gode dager og gode samtaler også, men det sliter meg ut at jeg må hele tiden føye meg for at humøret hennes skal være stabilt nok til at vi alle kan ha det bra hjemme. Jeg har lest en del om "den mørke triaden" og har lenge tenkt at hun befinner seg et sted inne i denne. Heller mot narsissisme. 

Ikke ute etter råd, da jeg tror jeg vet hva svaret er. Trenger egentlig bare lufte noen tanker og høre om det er flere som er i samme situasjon?

Anonymkode: 7665d...4ee

[AnonymBruker]

Om du ikke vil at barna skal bli som henne så går du.

Anonymkode: 1184e...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Om du ikke vil at barna skal bli som henne så går du.

Anonymkode: 1184e...5f7

Det vil jeg ikke, men det er ikke helmørkt. Tenker derfor at jeg ikke vil klare å få barna med meg, og at de vil være bedre tjent med en robust far som beholder roen. 

Anonymkode: 7665d...4ee

[AnonymBruker]

Jeg gikk.

Det har ingen takket meg for i etterkant da hun selvfølgelig ikke hadde godt av å vokse opp slik. 

Er så inderlig glad for at jeg gikk henne vekk tidsnok, så hun ikke ble som meg. Ødelagt av oppveksten og dømt til å finne seg en narsissistisk drittsekk slik jeg ble.

Heldigvis har jeg etter mye jobbing med meg selv kommet dithen at jeg nå er i en sunn, god og likeverdig relasjon. Hun er glad i stefar og veldig glad på mine vegne.

Dessverre fikk hun med seg mye mer enn jeg trodde og hadde derfor behov for psykolog. Det knuste mammahjertet å vite at jeg ble for å verne hennes rett på en samla familie, når det jeg faktisk gjorde var å utsette henne for emosjonell ustabilitet 😞

Ts, både du og ungene vil få deg bedre hvis du går. 

Her samlet jeg bevis på stygg oppførsel en stund i tilfelle det skulle bli tvist om omsorgen, men han var for opptatt av deg selv til å gidde det ansvaret heldigvis. Gjør det samme, så du stiller sterkere.

Masse lykke til! 

Anonymkode: bd2df...1bf

[AnonymBruker]

Du får kanskje ikke barna på heltid, men de vil jo etterhvert få se deg far og evt ny partner i en sunn relasjon. Da lærer de og ser hvordan en relasjon skal være. Og så slipper de å se en kuet og nervøs far, som går på tærne rundt mor. Noe som ikkr er sunt i det hele tatt . Og barna slipper å leve i et destruktivt miljø

Anonymkode: c2c94...7ca

[Lava Anne]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det vil jeg ikke, men det er ikke helmørkt. Tenker derfor at jeg ikke vil klare å få barna med meg, og at de vil være bedre tjent med en robust far som beholder roen. 

Anonymkode: 7665d...4ee

En kvinne som herjer og en far som går på glasskår rundt mor, det får barn med seg og lærer også av det. En deppa far får de også med seg. Foreldre sier de kjenner barna sine, men mange barn kjenner også foreldrene sine og nyanser i relasjoner går inn også selv om ting skjules. Veldig synd at du har det sånn. Håper ikke barna opplever denne atferden i tillegg. Hvis de har opplevd det så er det mulig å se på det hvis de opptrer som perfeksjonister for å unngå det. På den måten kan det også synes. Meg bekjent er det flere damer her inne som har vært i denne situasjonen eller er det  så råd kan jeg dessverre ikke gi. Håper du får noen gode. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du får kanskje ikke barna på heltid, men de vil jo etterhvert få se deg far og evt ny partner i en sunn relasjon. Da lærer de og ser hvordan en relasjon skal være. Og så slipper de å se en kuet og nervøs far, som går på tærne rundt mor. Noe som ikkr er sunt i det hele tatt . Og barna slipper å leve i et destruktivt miljø

Anonymkode: c2c94...7ca

Utrolig godt beskrevet. Uansett hvor robust man tror man er psykisk så går man på tærne underbevisst. Selvfornektelse er ofte med på å opprettholde denne usunne dynamikken, og det er det som er grunnen til at det er et giftig miljø. 

Jeg merket det heller ikke selv. Trodde at jeg gjorde barna mine en tjeneste ved å bli.

Det var den største løgnen jeg ikke visste om, som jeg fortalte meg selv. 

Så når jeg gikk kom alle de vonde reaksjonene, for da slappet kroppen av. 

Anonymkode: 1184e...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det vil jeg ikke, men det er ikke helmørkt. Tenker derfor at jeg ikke vil klare å få barna med meg, og at de vil være bedre tjent med en robust far som beholder roen. 

Anonymkode: 7665d...4ee

Når du føler du må føye deg så er du allerede ganske så kuet i mine øyne. Det er ikke å være robust. Å være rolig er viktig. 

Anonymkode: 1184e...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

For noen år siden gikk det opp for meg hvor ekstremt kontrollbehov kona egentlig har. Her er det på detaljnivå med meg og mange andre. Hun skal ha ting gjort på sin måte, og tåler ikke et nei. Da blir hun sint og bruker stillhet som sitt våpen. Det virker nesten som om jeg er en trigger for henne, der det meste jeg gjør er feil eller ikke godt nok. Det blir derfor mye dårlig stemning. Hun legger det også ofte frem som at det er jeg som krangler, fordi jeg ikke bare gjør som hun sier. I diskusjoner kan hun finne på å heve stemmen for å sette punktum på diskusjonen, eller velge en dramatisk slutt som å bare forlate rommet og deretter overse meg. Virker ofte som om hun nyter når jeg gjør noe feil så hun kan fremstå bedre enn meg, eller kritisere meg for noe. 

Jeg vet ikke hvor mye som er bevisst, og hvor mye som kan tilskrives psykisk sykdom. Jeg vet jeg bør komme meg vekk, men det er unger inne i bildet. Så jeg kommer meg liksom ikke helt vekk. Dessuten er jeg fortsatt veldig glad i henne, så det sitter langt inne å skulle reise. Følelser vs fornuft, og jeg befinner meg et sted i midten.

Vi har flere gode dager og gode samtaler også, men det sliter meg ut at jeg må hele tiden føye meg for at humøret hennes skal være stabilt nok til at vi alle kan ha det bra hjemme. Jeg har lest en del om "den mørke triaden" og har lenge tenkt at hun befinner seg et sted inne i denne. Heller mot narsissisme. 

Ikke ute etter råd, da jeg tror jeg vet hva svaret er. Trenger egentlig bare lufte noen tanker og høre om det er flere som er i samme situasjon?

Anonymkode: 7665d...4ee

Slik du beskriver henne så er hun utspekulert og hevngjerrig.

Hvordan kan du være glad i en person som behandler deg slik?

Det er et stort varsko for meg, og det strider imot all sunn fornuft. Det forteller meg at hun har deg rundt lillefingeren.

Anonymkode: 1184e...5f7

[AnonymBruker]

Det er jo ikke noe sunt for barna å vokse opp slik. Dere setter jo et forbilde på hva et forhold innebærer.

 

Anonymkode: 9c60b...c77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

For noen år siden gikk det opp for meg hvor ekstremt kontrollbehov kona egentlig har. Her er det på detaljnivå med meg og mange andre. Hun skal ha ting gjort på sin måte, og tåler ikke et nei. Da blir hun sint og bruker stillhet som sitt våpen. Det virker nesten som om jeg er en trigger for henne, der det meste jeg gjør er feil eller ikke godt nok. Det blir derfor mye dårlig stemning. Hun legger det også ofte frem som at det er jeg som krangler, fordi jeg ikke bare gjør som hun sier. I diskusjoner kan hun finne på å heve stemmen for å sette punktum på diskusjonen, eller velge en dramatisk slutt som å bare forlate rommet og deretter overse meg. Virker ofte som om hun nyter når jeg gjør noe feil så hun kan fremstå bedre enn meg, eller kritisere meg for noe. 

Jeg vet ikke hvor mye som er bevisst, og hvor mye som kan tilskrives psykisk sykdom. Jeg vet jeg bør komme meg vekk, men det er unger inne i bildet. Så jeg kommer meg liksom ikke helt vekk. Dessuten er jeg fortsatt veldig glad i henne, så det sitter langt inne å skulle reise. Følelser vs fornuft, og jeg befinner meg et sted i midten.

Vi har flere gode dager og gode samtaler også, men det sliter meg ut at jeg må hele tiden føye meg for at humøret hennes skal være stabilt nok til at vi alle kan ha det bra hjemme. Jeg har lest en del om "den mørke triaden" og har lenge tenkt at hun befinner seg et sted inne i denne. Heller mot narsissisme. 

Ikke ute etter råd, da jeg tror jeg vet hva svaret er. Trenger egentlig bare lufte noen tanker og høre om det er flere som er i samme situasjon?

Anonymkode: 7665d...4ee

Det der hadde jeg aaaaaldri valgt som ektefelle......

Anonymkode: 60c4e...996

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

For noen år siden gikk det opp for meg hvor ekstremt kontrollbehov kona egentlig har. Her er det på detaljnivå med meg og mange andre. Hun skal ha ting gjort på sin måte, og tåler ikke et nei. Da blir hun sint og bruker stillhet som sitt våpen. Det virker nesten som om jeg er en trigger for henne, der det meste jeg gjør er feil eller ikke godt nok. Det blir derfor mye dårlig stemning. Hun legger det også ofte frem som at det er jeg som krangler, fordi jeg ikke bare gjør som hun sier. I diskusjoner kan hun finne på å heve stemmen for å sette punktum på diskusjonen, eller velge en dramatisk slutt som å bare forlate rommet og deretter overse meg. Virker ofte som om hun nyter når jeg gjør noe feil så hun kan fremstå bedre enn meg, eller kritisere meg for noe. 

Jeg vet ikke hvor mye som er bevisst, og hvor mye som kan tilskrives psykisk sykdom. Jeg vet jeg bør komme meg vekk, men det er unger inne i bildet. Så jeg kommer meg liksom ikke helt vekk. Dessuten er jeg fortsatt veldig glad i henne, så det sitter langt inne å skulle reise. Følelser vs fornuft, og jeg befinner meg et sted i midten.

Vi har flere gode dager og gode samtaler også, men det sliter meg ut at jeg må hele tiden føye meg for at humøret hennes skal være stabilt nok til at vi alle kan ha det bra hjemme. Jeg har lest en del om "den mørke triaden" og har lenge tenkt at hun befinner seg et sted inne i denne. Heller mot narsissisme. 

Ikke ute etter råd, da jeg tror jeg vet hva svaret er. Trenger egentlig bare lufte noen tanker og høre om det er flere som er i samme situasjon?

Anonymkode: 7665d...4ee

Si til henne-" du er altfor mye opp og ned- altfor dramatisk- jeg gidder ikke mer!" Så drar du fra henne. Spar deg selv! Livet skal ikke være så dramatisk! Såå glad at jeg ble single.........

Anonymkode: 60c4e...996