Behandler meg selv som søppel og jeg er så lei, men sjokolade og mat er den eneste gleden jeg har

[AnonymBruker]

Rettelse. Bedre enn alkohol

Anonymkode: c1088...a99

[Perfume]

Sånn jeg ser det, har dette ingenting med hva du spiser å gjøre. Sjokolade eller mat er ikke din fiende. Det er tankene dine. Og du er på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse, men allikevel tror jeg det er bedre for deg å ta tak i dette med psykisk helse først.  ❤️

Det fins noe som heter rask psykisk helsehjelp i kommunen, som er lavterskel og gratis. Det kan være de kan henvise deg til riktig plass, f. Eks en psykolog? Det koster deg nok mindre med psykolog også enn alle de platene med sjokolade du spiser daglig. Og er mye sunnere. Men gå til noen som har avtale med helfo, slik at du faktisk får frikort etterhvert mens du går der. 

Det er vår og snart sommer, håper virkelig du kommer til et bedre sted inni deg snart ❤️ og da vil du ikke ha sjokoladen lenger ❤️

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (På 16.3.2025 den 19.48):

Hei TS, du kan fortsatt nye god mat, bare en annen type mat, sjekk ut https://www.spisdegfri.no/kom-i-gang
De skal nå i gang med en doktorgrad på dette, jeg har stor tro da jeg har sett på nær familie hvordan dette hjelper dem, og derfor har jeg også selv adoptert mange oppskrifter og tanker rundt hva jeg spiser derfra. 

Anonymkode: 51437...bef

NEI. Dette er bare en annen oppskrift for spiseforstyrrelser.

[AnonymBruker]

Du sier du har vært hos fastlegen og at du er deprimert. Er det ingen plan for deg videre da? Antidepressiva? 

Jeg kunne skrevet HI selv, bare at jeg veit jeg er spiseforstyrret, og ikke deprimert. 

For meg funker mysimba! Det stopper de tankene som insisterer på at jeg må spise for å ha det ok. Klart på sikt endrer det ikke noe, men det hjelper jo her og nå. 

Du burde snakke med noen, og få hjelp. 

Det første du kan gjøre er å skrive ei handleliste før du går på butikken. Skriv den og utfør handlingen mens du er mett. Og så holder du deg strengt til den. Du kan godt sette en liten sjokolade på lista, men hold deg til den lille. En liten hobby eller en smil eller noe. Og skriv opp frukt/grønnsaker/nøtter. 

Tips jeg har fått i behandling for overspisingslidelse er å skrive en plan og holde meg til den. I begynnelsen kunne jeg godt skrive «2 biter smil kl 20.30» som dagens utskeielse, men la det bli med det. Og så følge den planen. Det handler om å koble vekk impulsen om å spise hver gang man føler noe.. 

Anonymkode: 3c73e...f7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.3.2025 den 20.57):

Dette er riktig og det er sånn det er, for meg i det minste. Den følelsen jeg får når jeg spiser sjokolade klarer jeg ikke å få av favorittfrukten min eller en næringsrik og sunn middag. Selv om jeg syns lapskaus (som er veldig næringsrikt) er godt, så vil den ikke gi den samme tilfredsstillelsen. 

Har spist meg mett på middag nå etter å ha grått siden jeg skrev her, og kjenner jeg vil gråte igjen, men jeg får bare sitte her og gråte. Butikken er 200 m unna og det tar meg 5 minutter å fikse sjokolade, men jeg må slutte, jeg kan ikke holde på sånn lenger. Ja da, i kveld blir det bare gråting, men forhåpentligvis blir jeg utslitt nok til at jeg sovner også.

Hva som er problemet mitt er vanskelig å sette ord på, for jeg spiser jo for mye, men jeg går ikke aktivt inn for å "fråtse". Det vil si, jeg kjøper ikke tre plater med sjokolade og to pizzaer og en boks iskrem som jeg hiver i meg på noen timer, men det kan være en middag som nå og så toppe det med en halv plate sjokolade. Så kan jeg fortsette å småspise på den sjokoladen utover kvelden. Den følelsen av å være stappmett, kvalm og lignende er ikke god. Men følelsen jeg får mens jeg spiser og rett etterpå, er kjempe god. 

I flere uker nå har jeg alltid hatt noe søtt tilgjengelig etter mat. Nå har jeg ikke noe. Ikke frukt engang. Og alle tankene jeg har prøver å få meg til å dra på butikken. Jeg har spist sjokolade og godteri og potetgull og iskrem hver eneste dag i flere år, med noen få unntak med dager der jeg har prøvd å gå uten. Men det var bare et par dager og så er det på-an igjen. 

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ble låst inne på en avdeling hvor jeg ble servert sunn frokost, middag og kvelds, hvor jeg ble tvunget til endring over flere uker. Å tvinge seg selv, det er vanskelig, utrolig vanskelig. 

Anonymkode: 1fb3a...b93

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg tror du er inne på noe her. Å spise sjokolade (eller annen junk) fungerer som en distraksjon fra de vonde følelsene, fordi det gir deg en midlertidig dopamin-boost. Men når den har lagt seg kommer de vonde følelsene tilbake, igjen og igjen. 

Det er sånn med følelser at de har en tendens til å øke i styrke når vi bare ignorerer de (dessverre). Det er kanskje det som har skjedd hos deg nå, når ting har eskalert siden jul.

For å komme ut av dette så må du øve deg på å stå i de vonde følelsene. Gråt. Kjenn etter i kroppen hvor smerten sitter. Er det i brystet? Magen? Halsen? Se for deg at du bare lar den være der, kanskje du kan se for deg at du trøster den også? Kanskje får du tak på hva følelsen prøver å fortelle deg, kanskje ikke. Det er egentlig ikke så viktig i denne første fasen.

Det fine med følelser er at de er som bølger: de kommer gradvis, bygger seg opp, når en topp også ebber de ut. Også vonde følelser. Så når du tar i mot din vonde følelse skal du vite at så lenge du ser den, føler den og anerkjenner den så kommer den ikke til å vare evig.

Et eksempel er barn: se for deg en unge på fem år som er virkelig lei seg for noe. Hvis ungen møtes med avvisning (skjerp deg, slutt å gråte, det her blir for dumt osv) så vil enten følelsen øke i styrke eller den blir skjøvet unna og legger seg som en svart klump i sinnet. Hvis barnet derimot møtes med «åh, jeg skjønner godt at du ble lei deg nå! Fy søren det der var skummelt/urettferdig. Vil du ha en klem?» så vil følelsen naturlig ebbe ut. Den har gjort nytten sin, nemlig skaffet barnet støtte og trøst, og dermed økt sjansen for overlevelse. 

Sånn er det med våre følelser som voksne også, de har en funksjon, som regel å sikre fellesskap/trygghet og dermed overlevelse.

Jeg vil på det sterkeste anbefale å gå til psykolog, rask psykisk helsehjelp eller noe lignende - for dette er arbeid som krever støtte. Ikke er det gjort i én håndvending heller, for å kjempe i mot de instinktene som sier at du MÅ ha den sjokoladen er nesten umulig. De som sier noe annet har nok ikke opplevd trøstespising på det nivået som noen av oss andre har. Du skal iallfall ikke tenke at dette skal du fikse alene med kun viljestyrke også bli skuffet over deg selv når du sprekker - veien å gå er å bli klar over de intrikate sammenhengene mellom følelser, opplevelser i tidlig barndom (hvordan ble du møtt som barn? Var det plass til deg og dine følelser? Følte du deg trygg? Elsket? Forstått?) og uhensiktsmessige handlingsmønstre i voksen alder. 

Hvis du ikke fikk dekket ditt behov for trygghet og tilhørighet i barndommen, må du begynne med det nå. Gi deg selv det du trenger av kjærlighet og støtte, med hjelp av en psykolog og/eller annet nettverk rundt deg ❤️ (samtidig som du jobber med å etablere gode vaner selvsagt. Prøv heller å fyll på med sunne ting fremfor å bare ta bort sjokoladen. Tenk at du må spise den omeletten og salaten først, og så kan du spise sjokoladen etterpå. Og lag deg en regel om at det ikke er lov til å dra på butikken etter kl.17 for eksempel)

Anonymkode: 8787c...ca1