DPS oppsummert til pasienter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er som oftest pasienten som er problemet, og ikke behandling når ting ikke fungerer. Alt for mange har den oppfatningen om at DPS skal gjøre jobben for deg, noe den ikke gjør. Det er du selv som har ansvar for å bruke det du faktisk lærer i terapi for å bli bedre. Psykologene er der for å hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Svært mange evner å se det og tror de skal bli frisk av å bare møte opp. 

Diagnosesystemet er ikke problemet, problemet er tid. Det tar tid å lære å kjenne et helt menneske. Det at folk diagnostiserer seg selv ved hjelp av google og sosiale medier gjør jobben til psykologer mildt sagt jævlig vanskelig. En psykolog kan ikke lese tanker, de kan bare diagnostisere uti fra den informasjonen de får fra pasientene. Er DU bestemt på at du har autisme eller ADHD på grunn av en tiktok video, så vil du selv gi den informasjonen du selv mener er relevant for å få den diagnosen du har satt på deg selv på forhånd. Da ender du opp med, you guessed it, feildiagnostisering. 
Tidspresset på DPS er også et problem, for som sagt, ting tar tid og tid er ikke noe DPS har. Jo mer kompleks din diagnose er, jo lettere er det å få feil diagnose fordi de har ikke tid til å gå lengre ned i dybden og å lære å kjenne pasienten på kort tid. 

Psykologer jobber i team for psykologens beste og for pasientens beste. Alle som jobber rundt en psykolog har taushetsplikt. Det å tro at alt du sier i terapirommet forblir mellom dere to er naivt og barnslig. Informasjonen som deles videre er for å gi pasienten best behandling. Helsesekretærer har en jobb de skal gjøre og det innebærer journalarbeid. Journalen din er ikke mer privat hos det private. Og en psykolog som jobber alene er dårligere i jobben sin.

Det er ikke slik at en psykolog gir ut en diagnose i det blinde. Du FÅR ikke en diagnose av dem, de setter en diagnose basert på det du sliter med. At du får en tungt belastende diagnose på papiret endrer ikke det faktumet at du faktisk har den diagnosen. 

Student er ikke enstydig med dårlig behandler. Det finnes gode og dårlige uavhengig av årserfaring. En student er heller ikke alene i behandlingen av pasienter, de har psykologspesialister og folk med god erfaring i ryggen. 

Nest siste du nevner er bare idiotisk. Et offentlig klagesystem? Voks opp. 

Du har tydeligvis ikke vært på DPS. Er du en av de bitre folkene som får avslag på avslag fordi du ikke er syk nok?
Burde kanskje bli tørr bak ørene før du snakker høyt om ting du ikke har peiling på. 

Anonymkode: b12c0...4a5

Hadde aldri fungert i det private. Så lenge dere er ærlige og sier det som det er, før terapi, altså at det er et helt team som snakker om det man sliter med, så greit... Folk blir lurt. 

Anonymkode: b269b...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er som oftest pasienten som er problemet, og ikke behandling når ting ikke fungerer. Alt for mange har den oppfatningen om at DPS skal gjøre jobben for deg, noe den ikke gjør. Det er du selv som har ansvar for å bruke det du faktisk lærer i terapi for å bli bedre. Psykologene er der for å hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Svært mange evner å se det og tror de skal bli frisk av å bare møte opp. 


Du har tydeligvis ikke vært på DPS. Er du en av de bitre folkene som får avslag på avslag fordi du ikke er syk nok?
Burde kanskje bli tørr bak ørene før du snakker høyt om ting du ikke har peiling på. 

Anonymkode: b12c0...4a5

Ikke jeg som er trådstarter. Psykisk helse er helt klart et komplisert problem og det er mange urimelige pasienter. 

Men jeg tror ikke det er mange som forventer at DPS skal gjøre all jobben. Om man trodde at  man kunne bli frisk ved å bare møte opp til DPS så ville man vel ikke vært deprimert, da hadde man jo trodd det fantes en svært enkel løsning på problemene. Jeg har aldri hørt noen deprimerte tro det finnes en så enkel løsning. 

Det som er sant er at en del ikke klarer eller ser poeng i å legge inn nok egeninnsats. Det er ofte sånn depresjon fungerer, depresjon handler ofte om at man gir opp eller ikke orker mer. 

Synes også det blir useriøst å beskylde trådstarter for å ikke ha vært på DPS eller for å være bitter for å få avslag. Vi er mange med lignende erfaring som har vært på DPS. 

Jeg er ikke bitter på DPS selv om jeg mener at det er mye som ikke fungerer der. Jeg er faktisk positivt overrasket over hvor mye ressurser DPS har vært villig til å bruke på meg. Jeg har alltid følt at de brydde seg om meg. Jeg fikk raskt time da jeg ba om henvisning til DPS og da jeg ville avslutte behandlingen så satte psykologen en merknad for at jeg lett skulle få komme tilbake om jeg følte meg verre like etter behandlingen var avsluttet. Psykologen fortalte også at hun ønsket at jeg skulle gå til fastlegen regelmessig i en periode etter DPS-behandlingen var avsluttet fordi hun ønsket at noen skulle følge med på meg.  Jeg følte veldig at psykologen brydde seg om meg, og at hun ønsket at jeg også skulle få hjelp selv etter hun ikke lenger hadde ansvaret for meg. 

Jeg har aldri kritisert de ansatte på DPS for å ikke gjøre sitt beste eller for å ikke bry seg om pasientene. 

 

Anonymkode: d2fdb...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er som oftest pasienten som er problemet, og ikke behandling når ting ikke fungerer. Alt for mange har den oppfatningen om at DPS skal gjøre jobben for deg, noe den ikke gjør. Det er du selv som har ansvar for å bruke det du faktisk lærer i terapi for å bli bedre. Psykologene er der for å hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Svært mange evner å se det og tror de skal bli frisk av å bare møte opp. 

Diagnosesystemet er ikke problemet, problemet er tid. Det tar tid å lære å kjenne et helt menneske. Det at folk diagnostiserer seg selv ved hjelp av google og sosiale medier gjør jobben til psykologer mildt sagt jævlig vanskelig. En psykolog kan ikke lese tanker, de kan bare diagnostisere uti fra den informasjonen de får fra pasientene. Er DU bestemt på at du har autisme eller ADHD på grunn av en tiktok video, så vil du selv gi den informasjonen du selv mener er relevant for å få den diagnosen du har satt på deg selv på forhånd. Da ender du opp med, you guessed it, feildiagnostisering. 
Tidspresset på DPS er også et problem, for som sagt, ting tar tid og tid er ikke noe DPS har. Jo mer kompleks din diagnose er, jo lettere er det å få feil diagnose fordi de har ikke tid til å gå lengre ned i dybden og å lære å kjenne pasienten på kort tid. 

Psykologer jobber i team for psykologens beste og for pasientens beste. Alle som jobber rundt en psykolog har taushetsplikt. Det å tro at alt du sier i terapirommet forblir mellom dere to er naivt og barnslig. Informasjonen som deles videre er for å gi pasienten best behandling. Helsesekretærer har en jobb de skal gjøre og det innebærer journalarbeid. Journalen din er ikke mer privat hos det private. Og en psykolog som jobber alene er dårligere i jobben sin.

Det er ikke slik at en psykolog gir ut en diagnose i det blinde. Du FÅR ikke en diagnose av dem, de setter en diagnose basert på det du sliter med. At du får en tungt belastende diagnose på papiret endrer ikke det faktumet at du faktisk har den diagnosen. 

Student er ikke enstydig med dårlig behandler. Det finnes gode og dårlige uavhengig av årserfaring. En student er heller ikke alene i behandlingen av pasienter, de har psykologspesialister og folk med god erfaring i ryggen. 

Nest siste du nevner er bare idiotisk. Et offentlig klagesystem? Voks opp. 

Du har tydeligvis ikke vært på DPS. Er du en av de bitre folkene som får avslag på avslag fordi du ikke er syk nok?
Burde kanskje bli tørr bak ørene før du snakker høyt om ting du ikke har peiling på. 

Anonymkode: b12c0...4a5

Klagesystem er det i dag, via Statsforvalteren, og det er jo offentlig. Går en psykolog ut i det private, så er hen avhengig av å gjøre en god jobb, og man kan skrive anmeldelser på god eller dårlig opplevelse. Hvorfor ikke i det offentlige også? Det er ikke alltid pasienten som er problemet. Etter mitt møte med DPS var min første tanke "de må ut i verden, dette er jo sykt".

Lete etter feil og problemer, og sette folk i en bås og gi dem en merkelapp. Målet er diagnose.... et system som er mer og mer kritisert innad i rekkene som uttad. Diagnosesystemet er ikke psykologenes arbeid eller fortjeneste, det er fastsatte symptomer som speiler en situasjon nå, men som igjen kan være en subjektiv vurdering. 

DPS er politisk styrt av lover og regler, og disse følges ikke alltid. Fristbrudd, eller omgåelse av den, er jo nesten standard. 
Det sendes usikrede e poster med sensitiv informasjon.

Eller å sitte i team og diskutere en stakkars privatliv, for å finne en diagnose. Hvor mange er det som skal til for å skru en lyspære. DPS har et stort ansvar for menneskers helse og framtid, og den makten er det dessverre noen som utnytter.
Jeg har snakket med flere innad og utenfor systemet, og de fleste sier det samme: mange blir dårligere enn de var før de kom inn. Faglig uenighet om  diagnoser. Noen kan få en diagnose som ødelegger livet deres og skaper stigma. Spesielt om de klager.

Taushetsplikten er snever. Bindingene er sterke. Noen jobber i det offentlige, også privat. Noen jobber også i tidsskrifter, som også jobber på DPS, og det er bindinger til forlag som holder kurs om disse diagnosene. Masse penger i omløp. Noen har respekt for pasientene sine, andre er rene skravlehøner. Noen kaller dem psykologmafiaen.

Noen betviler jo en satt ptsd diagnose av psykologspesialist etter overgrep og kaller diagnosen "ferskvare". Og skal utrede på nytt. De betviler kvinnens egenopplevelse. Noen har jo bare ikke kompetansen, og det er livsfarlig. Setter folk på medisiner som demper alt av følelser, for deretter å si at pasienten trenger å jobbe med følelseslivet sitt.

Beklager - jeg klarer ikke alltid ta dette like seriøst. Spesielt ikke når det til og med er spesialistflukt fra det offentlige.

 

Anonymkode: b269b...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det er som oftest pasienten som er problemet, og ikke behandling når ting ikke fungerer. 

 

Anonymkode: b12c0...4a5

Nei, det stemmer ikke, og det er grundig motbevist i forskning veldig mange ganger. Som regel er det behandlingen eller diagnosen som er for dårlig/ ikke  tilpasset pasienten. 

Det er så rart å høre hvor forskjellig man snakker om fysisk og psykisk sykdom. At det er ulike metoder for beinbrudd og kreftbehandling er en selvfølge, hvorfor er det ikke like selvfølgelig at angst og ptsd trenger ulik behandling? 

Mange psykologer later til å tro at nøkkelen er å ha en samtale, og hvis pasienten da ikke blir bedre, er det pasientens feil. 

Jeg har sittet i mange timer med en psykolog som kun brukte kognitiv terapi, som hadde absolutt null effekt siden jeg dissosierte hele timen. Tror ikke jeg er den eneste som har opplevd slik feilbehandling. 

Anonymkode: f25b8...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2025 den 2.23):

Det er som oftest pasienten som er problemet, og ikke behandling når ting ikke fungerer.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5Ev1A6/terapeuten-er-ikke-vennen-din

Faglig uenighet om det også blandt psykologene.

Anonymkode: b269b...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2025 den 21.21):

Det er et et stort problem. Det er også spesielt at DPS skal være så uvillig til å revurdere diagnoser samtidig som all statistikk viser at psykologer svært ofte gir samme pasient ulike diagnoser. Diagnosene er ofte så vagt definert at det ofte er ren flaks om man får riktig diagnose på første forsøk. 

Psykiatrien er en vitenskap hvor man ofte må ty til "prøv og feil"-metoden for å finne ut hva som er riktig behandling. Men når DPS låser seg til den første diagnosen som er gitt så ender de også med å nekte å endre behandling selv når behandlingen de gir ikke fungerer. 

Det er også alt for lett  for DPS å bortforklare manglende bedring hos pasienten.  Om behandlingen som blir gitt ikke hjelper pasienten så skylder DPS lett på at pasienten ikke kan bli bedre i stedet for å revurdere om behandlingen pasienten får er rett behandling. Det er en svært lite vitenskapelig måte å gjøre ting på.

Det må settes opp et system hvor DPS faktisk klarer å innrømme feilene de har gjort i stedet for å gjøre sitt beste for å kamuflere dem.  Målet må alltid være at pasientene skal bli friske på kortest mulig tid eller at de skal få redusert lidelsene sine. Målet kan ikke være at stoltheten til psykologene skal ivaretas ved at ingen skal innrømme feil og målet kan heller ikke være at DPS skal raskest mulig sette diagnose uavhengig av om den er riktig eller feil. 

 

Anonymkode: d2fdb...433

I tillegg holde ryggen fri i forhold til å kunne avslutte pasienten "forsvarlig". Til og med direkte lyve om selvmordsrisiko.

Anonymkode: b07bf...600

[AnonymBruker]

DPS er full av psykologer med mangelfull kunnskap, mangelfullt vett og mangelfull tid.

Her ble jeg nektet ordentlig medisinutprøving for ADHD fordi jeg er «for gammel». På forhånd ga jeg beskjed om at jeg hadde sterke kontraindikasjoner mot Ritalin og burde begynne med noe annet. Det ble ignorert, jeg fikk etter hvert den alvorlige bivirkningen jeg selv hadde advart mot og ble deretter nektet å prøve ut andre medisiner.

Jeg fungerer dessverre enormt dårlig uten medisiner, og helt supert når medisin gir riktig effekt, så DPS tok arbeidslivet fra meg. Ble bare slengt på ufør og stemplet som ubrukelig. 

Anonymkode: eb937...33a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2025 den 0.48):

Det er som oftest pasienten som er problemet, og ikke behandling når ting ikke fungerer. Alt for mange har den oppfatningen om at DPS skal gjøre jobben for deg, noe den ikke gjør. Det er du selv som har ansvar for å bruke det du faktisk lærer i terapi for å bli bedre. Psykologene er der for å hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Svært mange evner å se det og tror de skal bli frisk av å bare møte opp. 

Diagnosesystemet er ikke problemet, problemet er tid. Det tar tid å lære å kjenne et helt menneske. Det at folk diagnostiserer seg selv ved hjelp av google og sosiale medier gjør jobben til psykologer mildt sagt jævlig vanskelig. En psykolog kan ikke lese tanker, de kan bare diagnostisere uti fra den informasjonen de får fra pasientene. Er DU bestemt på at du har autisme eller ADHD på grunn av en tiktok video, så vil du selv gi den informasjonen du selv mener er relevant for å få den diagnosen du har satt på deg selv på forhånd. Da ender du opp med, you guessed it, feildiagnostisering. 
Tidspresset på DPS er også et problem, for som sagt, ting tar tid og tid er ikke noe DPS har. Jo mer kompleks din diagnose er, jo lettere er det å få feil diagnose fordi de har ikke tid til å gå lengre ned i dybden og å lære å kjenne pasienten på kort tid. 

Psykologer jobber i team for psykologens beste og for pasientens beste. Alle som jobber rundt en psykolog har taushetsplikt. Det å tro at alt du sier i terapirommet forblir mellom dere to er naivt og barnslig. Informasjonen som deles videre er for å gi pasienten best behandling. Helsesekretærer har en jobb de skal gjøre og det innebærer journalarbeid. Journalen din er ikke mer privat hos det private. Og en psykolog som jobber alene er dårligere i jobben sin.

Det er ikke slik at en psykolog gir ut en diagnose i det blinde. Du FÅR ikke en diagnose av dem, de setter en diagnose basert på det du sliter med. At du får en tungt belastende diagnose på papiret endrer ikke det faktumet at du faktisk har den diagnosen. 

Student er ikke enstydig med dårlig behandler. Det finnes gode og dårlige uavhengig av årserfaring. En student er heller ikke alene i behandlingen av pasienter, de har psykologspesialister og folk med god erfaring i ryggen. 

Nest siste du nevner er bare idiotisk. Et offentlig klagesystem? Voks opp. 

Du har tydeligvis ikke vært på DPS. Er du en av de bitre folkene som får avslag på avslag fordi du ikke er syk nok?
Burde kanskje bli tørr bak ørene før du snakker høyt om ting du ikke har peiling på. 

Anonymkode: b12c0...4a5

Alvorlig talt, det høres ikke ut som du har tilbrakt noe tid på Dps e.l... Hverken som en pasient som prøver å få hjelp ordentlig, eller en psykolog som kan hjelpe ordentlig.

Du høres ut som du kanskje er i slekt, eller gift med som jobber der. Og som følger oppskriften vi beskriver å ha opplevd, i tillegg til artiklene fra de på andre siden.

Anonymkode: b07bf...600

[Isola_2]

Har jobbet på en stor DPS med mange utrolig dyktige psykologer, psykiatere, sykepleiere, sosionomer, sekretærer. Mange hadde vært der i flere år og virkelig brant for pasientene sine. Vi hadde ukentlig pasienter som brast i gråt i takknemlighet over å ha fått hjelp, blitt hørt, fått en diagnose og behandling som gjorde livet etterhvert litt lettere. Vi hadde behandlere som gikk ut på gata og fysisk hjalp inn angstpasienter som slet med å gå inn, brukte tid og hadde tålmodighet. De aller fleste av oss gjorde det vi kunne for disse pasientene. 

Men, så må man ikke glemme at vi snakker psykiatri her. Dette er psykisk syke pasienter, mange av dem. Hvor lett er det da å selv skulle vurdere egen situasjon, hva som er best for en, hvor god behandlingen er? Selvfølgelig kjenner man sin egen helse og kropp best selv, men mange er for syke til å se alle sammenhenger. 
Det blir for lett å rakke ned på DPS generelt, når noen pasienter er misfornøyde og mener de skulle hatt en annen diagnose osv. Enkelte av disse pasientene er ikke enkle å behandle, det ligger jo i sakens natur. 
Men så er det selvfølgelig også en del som har blitt dårlig behandlet, og da skal man klage. 
Det er hvertfall mer komplekst enn at man bare kan etablere en sannhet om at DPS ikke gjør jobben sin, ikke duger, ikke bryr seg. 

[AnonymBruker]

Isola_2 skrev (14 minutter siden):

Har jobbet på en stor DPS med mange utrolig dyktige psykologer, psykiatere, sykepleiere, sosionomer, sekretærer. Mange hadde vært der i flere år og virkelig brant for pasientene sine. Vi hadde ukentlig pasienter som brast i gråt i takknemlighet over å ha fått hjelp, blitt hørt, fått en diagnose og behandling som gjorde livet etterhvert litt lettere. Vi hadde behandlere som gikk ut på gata og fysisk hjalp inn angstpasienter som slet med å gå inn, brukte tid og hadde tålmodighet. De aller fleste av oss gjorde det vi kunne for disse pasientene. 

Men, så må man ikke glemme at vi snakker psykiatri her. Dette er psykisk syke pasienter, mange av dem. Hvor lett er det da å selv skulle vurdere egen situasjon, hva som er best for en, hvor god behandlingen er? Selvfølgelig kjenner man sin egen helse og kropp best selv, men mange er for syke til å se alle sammenhenger. 
Det blir for lett å rakke ned på DPS generelt, når noen pasienter er misfornøyde og mener de skulle hatt en annen diagnose osv. Enkelte av disse pasientene er ikke enkle å behandle, det ligger jo i sakens natur. 
Men så er det selvfølgelig også en del som har blitt dårlig behandlet, og da skal man klage. 
Det er hvertfall mer komplekst enn at man bare kan etablere en sannhet om at DPS ikke gjør jobben sin, ikke duger, ikke bryr seg. 

Så fint at du hadde en god opplevelse av å jobbe der, og kunne hjelpe noen. Noen får hjelpen de trenger, ja. Jeg var også takknemlig når jeg endelig fikk hjelp. Jeg godtok også diagnosen i lengre tid, som fastlegen opprinnelig satt, og som egentlig aldri stemte helt.

Kan jeg spørre ca. nivå av utdanning/stilling du hadde?

Anonymkode: b07bf...600

[Isola_2]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så fint at du hadde en god opplevelse av å jobbe der, og kunne hjelpe noen. Noen får hjelpen de trenger, ja. Jeg var også takknemlig når jeg endelig fikk hjelp. Jeg godtok også diagnosen i lengre tid, som fastlegen opprinnelig satt, og som egentlig aldri stemte helt.

Kan jeg spørre ca. nivå av utdanning/stilling du hadde?

Anonymkode: b07bf...600

Har ikke lyst til å identifisere meg nærmere, ettersom jeg valgte å ikke skrive anonymt ☺️

[AnonymBruker]

Isola_2 skrev (På 24.10.2025 den 9.00):

Har jobbet på en stor DPS med mange utrolig dyktige psykologer, psykiatere, sykepleiere, sosionomer, sekretærer. Mange hadde vært der i flere år og virkelig brant for pasientene sine. Vi hadde ukentlig pasienter som brast i gråt i takknemlighet over å ha fått hjelp, blitt hørt, fått en diagnose og behandling som gjorde livet etterhvert litt lettere. Vi hadde behandlere som gikk ut på gata og fysisk hjalp inn angstpasienter som slet med å gå inn, brukte tid og hadde tålmodighet. De aller fleste av oss gjorde det vi kunne for disse pasientene. 

Men, så må man ikke glemme at vi snakker psykiatri her. Dette er psykisk syke pasienter, mange av dem. Hvor lett er det da å selv skulle vurdere egen situasjon, hva som er best for en, hvor god behandlingen er? Selvfølgelig kjenner man sin egen helse og kropp best selv, men mange er for syke til å se alle sammenhenger. 
Det blir for lett å rakke ned på DPS generelt, når noen pasienter er misfornøyde og mener de skulle hatt en annen diagnose osv. Enkelte av disse pasientene er ikke enkle å behandle, det ligger jo i sakens natur. 
Men så er det selvfølgelig også en del som har blitt dårlig behandlet, og da skal man klage. 
Det er hvertfall mer komplekst enn at man bare kan etablere en sannhet om at DPS ikke gjør jobben sin, ikke duger, ikke bryr seg. 

Jeg tror det har bedret seg opp gjennom årene, men det er tilfeller hvor det går galt. Det er f eks helt normalt etisk og rettslig  å informere pasienter på forhånd om hvordan taushetsbelagte opplysninger håndteres, dette gjøres ikke. Det er jo ikke rart folk blir sinte og dårligere. Det er flere artikler som viser til at folk er misfornøyde, og jeg har lenge stusset over kulturen. Også over hvordan debatten er i miljøet blant psykologer og behandlere over x antall terapiretninger som gis uten evidens, at feil diagnoser stilles igjen og igjen, som igjen er subjektive. Det er ingen som sjekker om terapien fungerer, altså ingen objektiv kontroll i ettertid. Her er det forskningsartikler. 
Men ja: noen er for traumatisert eller har opplevd så mye at de ikke selv klarer å se sammenhengende fordi de er overveldet eller klarer ikke ta det inn. Og da skal man inn på et 10 timers forløp.... som bare er egentlig bortkastet tid, framfor å bare ha et stabilt forløp over lang tid så slipper man inn og ut, som mange ser ut til å oppleve. Noen får jo medisiner som regelrett doper dem ned slik at det i hvert fall ikke er mulig å se noen sammenhenger. Se på rettssaken nå, første i sitt slag, som tar opp hvordan behandling kan gi livsvarige traumer. 
Noe er bra, noe er dårlig, men oppsummert så er det ingenting som skjer for at det skal bedres. Mitt råd er i hvert fall: skal du gå inn på et DPS: vær VÅKEN og følg med og les deg opp på rettighetene dine innen personvern og følg med på journalen og hvem som går inn i den. Tilgansstyringen er ikke behandlernes feil, men informer i hvert fall som behandler om hvem som skal ha tilgang til personopplysningene. Dette er direkte lovbrudd å ikke gjøre det.

Anonymkode: f1fee...ab3