Føler meg fanget i forholdet mitt

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i noen år nå og eier hus sammen. Føler meg så fanget i forholdet. Følte alt gikk veldig bra, men en stund etter vi kjøpte huset følte jeg at ting begynte å bli dårlig mellom oss.

Jeg opplever ikke at han ser på meg likedan lengre. Han sier heller aldri lengre at jeg er fin eller noe. Eneste gangen jeg får høre noe slikt er i senga. Da får jeg høre at jeg er "deilig" og det gjør meg trist å føle at det kun er "lust" og ikke "love" hvis det gir mening. Er også så sliten av at hvis jeg ikke gjør ting i hjemmet så blir det ikke gjort, og hvis jeg jobber mye i perioder så klarer jeg ikke å få gjort unna alt i huset alene. Jeg rydder etter meg selv og prøver så godt jeg kan, men det hjelper jo ingenting når han går rett etterpå og roter uten å rydde etter seg. Føler alt har gått i dass med dette forholdet og jeg savner så forferdelig mye å være singel og bo alene. Jeg savner å kun måtte rydde etter meg selv og vite at jeg kom hjem til et rent og ryddig hjem etter en lang arbeidsdag og ikke en svinesti fra en annen person som jeg må rydde opp fordi han ikke gidder. Er også drittlei av hvor mye penger jeg må bruke på mat da jeg er den som alltid må handle og lage mat, og at han spiser så forferdelig mye og ofte. Jeg tenker ofte på hvor mye tid og penger jeg hadde spart om jeg kun skulle handlet og lagd mat til meg selv. Det er også jeg som har funnet og kjøpt inn omtrent alt vi har av møbler og div. Han har kjøpt noen få ting bare via noen han kjente. 

Savner også å ha noen å snakke med. Han er en veldig "enkel" mann med hva jeg anser som ekstremt dårlig humor, og å ha en dypere eller meningsfull samtale med han går ikke an. Det er som å snakke til en murvegg. Føler meg så jævla alene. Gleder meg alltid til at han er borte så jeg får være i fred og være alene.

Men jeg er redd for å gå fra han eller avslutte forholdet. Jeg liker huset vi bor i veldig godt, og jeg vet at jeg ikke har råd til å kjøpe han ut. Så da mister jeg huset og boplassen min hvis jeg avslutter forholdet. Syns det er vanskelig så jeg har ikke gjort noe med dette. Driver for tiden å venter for å se om jeg enten får råd til å kunne kjøpe han ut eller at han skal begynne å behandle meg bedre, men jeg tvilet egentlig sterkt. Og tanken på å få barn får meg til å få helt klaustrofobi og pustevansker fordi jeg klarer faktisk ikke å se for meg at han klarer å ta vare på et barn. Han klarer jo såvidt å ta vare på seg selv. Når jeg ser nå på alt jeg gjør for han og hvor lite selvstendig han er og hvor mye han roter med ting som f.eks. økonomi så blir jeg lei meg og sint på meg selv for at jeg var så himla fuckings dum at jeg ikke innså dette tidligere og ikke avsluttet gorholdet før det gikk så langt som det har gått nå. 

Føler jeg ikke vet lengre hva faen jeg skal gjøre. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at han hadde slått meg, vært utro eller noe lignende. Bare fordi at da hadde jeg følt at jeg hadde hatt en "god nok grunn" for å avslutte forholdet brått. 

Anonymkode: 6be93...e6c

[AnonymBruker]

Utfra hva du skriver og hvordan du føler deg i forholdet, har du allerede grunn nok til å avslutte forholdet. 

 

Anonymkode: d12c9...263

[Trolltunge]

Her bør du uansett bare gå. Drømmebolig kan du få igjen senere. Ikke samme, men godt mulig bedre også. Du er ferdig her. 

[GlutheaMaxima]

Vet han hva du føler? 

Kjipt å fortsette med disse greiene på grunn av et hus, da..! Du kommer garantert til å finne et nytt sted som du kan trives enda bedre på. Hadde du kunnet kjøpe ham ut om du fant en leietaker?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har vært sammen i noen år nå og eier hus sammen. Føler meg så fanget i forholdet. Følte alt gikk veldig bra, men en stund etter vi kjøpte huset følte jeg at ting begynte å bli dårlig mellom oss.

Jeg opplever ikke at han ser på meg likedan lengre. Han sier heller aldri lengre at jeg er fin eller noe. Eneste gangen jeg får høre noe slikt er i senga. Da får jeg høre at jeg er "deilig" og det gjør meg trist å føle at det kun er "lust" og ikke "love" hvis det gir mening. Er også så sliten av at hvis jeg ikke gjør ting i hjemmet så blir det ikke gjort, og hvis jeg jobber mye i perioder så klarer jeg ikke å få gjort unna alt i huset alene. Jeg rydder etter meg selv og prøver så godt jeg kan, men det hjelper jo ingenting når han går rett etterpå og roter uten å rydde etter seg. Føler alt har gått i dass med dette forholdet og jeg savner så forferdelig mye å være singel og bo alene. Jeg savner å kun måtte rydde etter meg selv og vite at jeg kom hjem til et rent og ryddig hjem etter en lang arbeidsdag og ikke en svinesti fra en annen person som jeg må rydde opp fordi han ikke gidder. Er også drittlei av hvor mye penger jeg må bruke på mat da jeg er den som alltid må handle og lage mat, og at han spiser så forferdelig mye og ofte. Jeg tenker ofte på hvor mye tid og penger jeg hadde spart om jeg kun skulle handlet og lagd mat til meg selv. Det er også jeg som har funnet og kjøpt inn omtrent alt vi har av møbler og div. Han har kjøpt noen få ting bare via noen han kjente. 

Savner også å ha noen å snakke med. Han er en veldig "enkel" mann med hva jeg anser som ekstremt dårlig humor, og å ha en dypere eller meningsfull samtale med han går ikke an. Det er som å snakke til en murvegg. Føler meg så jævla alene. Gleder meg alltid til at han er borte så jeg får være i fred og være alene.

Men jeg er redd for å gå fra han eller avslutte forholdet. Jeg liker huset vi bor i veldig godt, og jeg vet at jeg ikke har råd til å kjøpe han ut. Så da mister jeg huset og boplassen min hvis jeg avslutter forholdet. Syns det er vanskelig så jeg har ikke gjort noe med dette. Driver for tiden å venter for å se om jeg enten får råd til å kunne kjøpe han ut eller at han skal begynne å behandle meg bedre, men jeg tvilet egentlig sterkt. Og tanken på å få barn får meg til å få helt klaustrofobi og pustevansker fordi jeg klarer faktisk ikke å se for meg at han klarer å ta vare på et barn. Han klarer jo såvidt å ta vare på seg selv. Når jeg ser nå på alt jeg gjør for han og hvor lite selvstendig han er og hvor mye han roter med ting som f.eks. økonomi så blir jeg lei meg og sint på meg selv for at jeg var så himla fuckings dum at jeg ikke innså dette tidligere og ikke avsluttet gorholdet før det gikk så langt som det har gått nå. 

Føler jeg ikke vet lengre hva faen jeg skal gjøre. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at han hadde slått meg, vært utro eller noe lignende. Bare fordi at da hadde jeg følt at jeg hadde hatt en "god nok grunn" for å avslutte forholdet brått. 

Anonymkode: 6be93...e6c

Hadde gått. Huset betyr ikke alt. Lei eller kjøp noe annet. Dette er ikke noe du kommer til å ha noe glede av framover.  Enten parterapi eller avslutte forholdet. Her vil du bli veldig deprimert og angre! Og barn bør ikke bli til her!

Anonymkode: 0431b...877

[AnonymBruker]

Se etter leiligheter med en gang. Ikke kast bort livet ditt på dette.

Anonymkode: e4d9a...880

[Carrot]

Si fra, si rett ut at du er ferdig med å være den som er deilig i sengen og hushjelp ellers når du ønsker deg en komplett partner som ser va som må gjøres og gjør det helt automatisk, samtidig som en god partner innser at en kjæreste ikke er en man neglisjerer men en man ivaretar. Ikke list opp ting du er misfornøyd med eller ting som går på han som person, list opp det du trenger og la det bli opp til han om han vil møte eller ikke, du er uansett ferdig med den relasjonen dere nå er i så hva har du å tape bortsett fra at du liker huset?

[Perle]

Gå!!! Jeg kastet bort 12 år av mitt liv fra jeg var 16 til 28 med en mann, hvis jeg egentlig aldri hadde vært forelsket i. Synes innest inne han var dum og foraktet ham bare mer og mer ettersom tiden gikk. 

Vi Jenter/kvinner tror jeg blir i slike forhold, da vi er for godt oppdratt. Tiden går, og man har liksom ikke noen "grunn" for å gå. Livene flettes sammen og alle rundt er vandt til at man er et par. 

Vi kjøpte til slutt også hus. Det varte et halvår før det ble slutt. Det raknet rett og slett helt på han ikke var voksen nok til å bidra med å ordne med en bolig og alt som hører til. Jeg også var livredd for å miste det fine huset mitt som jeg hadde drømt om så lenge, men mannen var det en enorm lettelse å bli kvitt. Gjorde som deg, LENGTET etter at han skulle dra, og bgruet meg til hver gang han kom hjem. Jeg beholdt huset med et nødskrik, men i retrospekt, var ikke dette det viktigste.

Det viktige var var å komme bort fra en mann som ikke var meg likeverdig, som jeg IKKE under noen omstendigheter ville blandet genene mine med, og ikke kaste bort mer av mitt unge voksne liv med noen jeg ikke engang kunne prate eller le sammen med. 

Igje, GJØR det slutt. Legg en plan og ha den klar. Så er du alene og koser deg en stund og plutselig dukker det en mann opp som du kan se opp til, lene deg på og respektere. Kansje også stifte familie med.

Slik gikk detr for meg, og idag har jeg mann, en fem år gammel datter og takker Gud for at ting ble som de ble!

 

 

Endret 4 minutter siden av Perle