Ønsket jeg å få barn alene?

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var et barn har jeg ønsket meg barn. Det er det aller største ønsket i livet. 
Da jeg var liten, så jeg alltid for meg framtiden med en mann jeg skulle gifte meg meg, og få barn med. Nå er jeg snart 30 år, og er så langt fra ønsket/håpet/forventningene som jeg hadde… 

Jeg har den siste tiden begynt å tenke veldig mye på barn, og et omgitt av mange venner og kolleger som gifter seg og får barn på barn… Derfor har jeg begynt å lese litt om det å få barn alene. Mange sier at «den tiden kommer», «at jeg fortsatt er ung» og «at det ikke er noe hast».
Men for meg hjelper ikke det. Jeg ønsker absolutt ikke å være «gammel» når jeg får barn selv, og skulle gjerne hatt flere barn nå før jeg fyller 30 år… 

Derfor har jeg lest mye om det å få barn alene, og tanken vokser litt på meg. Jeg har også mange dårlige erfaringer med forhold (les: trøblete menn), så det å kunne være alene med barn uten en mann tenker jeg kunne gjort meg bra - og jeg tror oppriktig at jeg hadde blitt en god alenemor. 

Jeg har ikke turt å snakke om dette med noen. Jeg er så lei av alle «du er fortsatt ung»-kommentarene, og orker ikke flere. 
Jeg tør ikke å involvere min egen familie før jeg «absolutt må». 
 

Hva er deres erfaringer om dette temaet? 
Hva opplever dere som vanskelig? Hva er det aller beste/verste? 
Og hvis du kunne gjort det igjen (altså få barn alene) - hadde du gjort det? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Anonymkode: a2837...41d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Helt siden jeg var et barn har jeg ønsket meg barn. Det er det aller største ønsket i livet. 
Da jeg var liten, så jeg alltid for meg framtiden med en mann jeg skulle gifte meg meg, og få barn med. Nå er jeg snart 30 år, og er så langt fra ønsket/håpet/forventningene som jeg hadde… 

Jeg har den siste tiden begynt å tenke veldig mye på barn, og et omgitt av mange venner og kolleger som gifter seg og får barn på barn… Derfor har jeg begynt å lese litt om det å få barn alene. Mange sier at «den tiden kommer», «at jeg fortsatt er ung» og «at det ikke er noe hast».
Men for meg hjelper ikke det. Jeg ønsker absolutt ikke å være «gammel» når jeg får barn selv, og skulle gjerne hatt flere barn nå før jeg fyller 30 år… 

Derfor har jeg lest mye om det å få barn alene, og tanken vokser litt på meg. Jeg har også mange dårlige erfaringer med forhold (les: trøblete menn), så det å kunne være alene med barn uten en mann tenker jeg kunne gjort meg bra - og jeg tror oppriktig at jeg hadde blitt en god alenemor. 

Jeg har ikke turt å snakke om dette med noen. Jeg er så lei av alle «du er fortsatt ung»-kommentarene, og orker ikke flere. 
Jeg tør ikke å involvere min egen familie før jeg «absolutt må». 
 

Hva er deres erfaringer om dette temaet? 
Hva opplever dere som vanskelig? Hva er det aller beste/verste? 
Og hvis du kunne gjort det igjen (altså få barn alene) - hadde du gjort det? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Anonymkode: a2837...41d

Tror jeg ville ha kjørt på å blitt alenemor. Jeg har to barn og på mange måter ville det vært enklere enn situasjonen jeg er i med pappan til barna mine. Er selvfølgelig tøft å være alene, men aldri angret. 

 

Anonymkode: 0451c...361

[AnonymBruker]

Jeg bestemte meg for å prøve aleine om jeg ikke hadde møtt noen da jeg var i slutten av 30-åra. Tok en fertilitetssjekk da jeg var i midten at 30-åra og visste at jeg sannsynligvis hadde litt tid å vente. 

Møtte han som nå er mannen min da jeg var 38, og vi fikk to barn etter hvert. Jeg må si at det er mange ganger jeg har tenkt, selv da vi bare hadde vårt første barn, at jeg er sjeleglad at jeg ikke gjør dette alene. Jeg forstår at jeg nok hadde hatt en annen innstilling til det hvis jeg hadde gått inn for å bli alenemor, men jeg må bare si at jeg er så utrolig glad og letta at jeg slapp det. Jeg hadde venta litt om jeg var deg, altså. 

Anonymkode: 921fc...4b6

[AnonymBruker]

Jeg kunne iallfall like gjerne fått barn alene, rett og slett for mannen jeg fikk barn med visste jeg ville være en bedre kjæreste enn far og at det å få barn med han ville føre til at jeg ble alene var jeg fullt klar over. Og jeg lurer litt på av og til om jeg underbevisst ble sammen med han fordi jeg innerst inne hadde lyst på barn og jeg visste han ville ha barn og at jeg ville bli alene til slutt... Ikke fordi jeg ikke kunne fått barn med en som kunne vært begge deler men jeg trives godt alene og derfor var han et bedre valg. Vi hadde enormt tiltrekning til hverandre men fra min side så var det ingen kjærlighet når jeg reflekterer over det nå mange år senere, men jeg lurte meg selv til å tro det i den tiden.

Uansett, jeg bare maser i vei. Ønsker du barn og du ikke vil ha mann så synes jeg du skal gå for det. Livet er for kort og om du vet du vil klare dette alene så ser jeg ikke problemet.

Men om du egentlig ønsker en mann og partner i livet så kan du jo gjøre et par forsøk på Tinder eller noe. Jeg har faktisk 2 venninner som ikke traff mannen i sitt liv før de var 40 og nå er de begge etablert med mann og barn på hver sin kant. Hun ene klarte å få 1 barn og hun andre 3. Det gikk veldig raskt men det må det jo når man er så gammel og ikke treffer en man vil være med før.

Anonymkode: 9bf75...004

[Anononyma]

Jeg er ambivalent. Jada, det kan være irriterende å krangle med partner om barneoppdragelsen og at han ikke har gjort det ene eller det andre, men når det kommer til stykket må jeg jo si det er utrolig godt å ha en å dele alt med. 

Min mann er kanskje ikke «årets pappa», men han stiller opp og er flink med sønnen vår. Han er den jeg kan henvende meg til med ting jeg er usikker på eller ting jeg lurer på om hvordan vi skal håndtere diverse utfordringer. Ikke minst er det han som tar over når jeg gir opp. Som i dag når det var uaktuelt å pusse tenner og jeg var sliten etter en lang dag med halvveis form. Da kalte jeg inn delta-laget - mannen min og tennene ble pustet mens jeg fikk roe meg ned på gangen 😅 Det er også utrolig fint å ha noen å dele alt det fine med, som faktisk er like interessert i det barnet som deg selv!

Ikke minst, de gangene man er i dårlig form selv, å kunne ha en person til å spille på som tar litt ekstra når det trenges. Jeg våknet en morgen denne uken og hadde ikke sjans til å levere i bhg, da var det uvurdelig at en annen voksen person i huset kunne tusle bortover med mini mens jeg sov videre.

Du kan ikke bare ta de gode dagene i betraktning eller om du har et barnerom å innrede, du må være forelder 24/7 uansett tilstand. Du får aldri fri og du kan ikke forvente at andre stiller. Du kan spørre og håpe, men ofte er svaret nei på spørsmål om barnepass.

Om jeg skulle tatt det valget i dag med viten om hvordan det er å være småbarnsmor ville jeg sagt at jeg hadde droppet det, hvertfall frem til det er det eneste alternativet for å få barn, typ nærmere 40. Det er faktisk helt sant som folk sier, du har fremdeles tid til å finne en å gjøre dette med.

Endret 15. mars av Anononyma

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger tenkt at det er utrolig tøft gjort av de som får barn alene, for det er krevende å stå i! Nå er jeg selv bare i babyfasen, men synes det har vært en slitsom periode (og såklart mye glede!). Så hører jeg om de som har funnet seg late menn, som er å regne som enda et barn i flokken, eller stygge brudd hvor samarbeid om barn blir krevende og da har jeg tenkt at da er det sikkert bedre å være alene om ansvaret.
 

En ting jeg tenker er viktig å tenke på er hva slags nettverk du har rundt deg, for hva om det skjer noe med deg? Hva skjer da? Da tenker jeg kanskje ikke bare om du skulle ligge nede for telling med influensa. Hva om alvorlig sykdom eller død skulle ramme?

Anonymkode: 95f90...da6

[AnonymBruker]

Vil anbefale å få barn alene kontra å få dem "for tidlig" i et forhold å være stuck med barnefaren for alltid... Jeg gjorde det nemlig, og nå har jeg en uengasjert barnefar som vil ha samvær når det passer han og ikke betaler noen ting (ergo jeg er alene i praksis), men har likevel denne personen som har rettigheter til barnet og er en stor klamp om foten må jeg si 🙃 Skulle heller vært helt alene og sluppet andre som vil være med å bestemme når det passer dem 🤷🏽‍♀️

Anonymkode: 5d561...658

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon som deg ts, men er 35 og mistenker jeg er gravid med en useriøs flørt. Har lyst på barn, men usikker på om jeg vil ha det med denne mannen/alene eller om jeg skal vente og se om jeg møter drømmemannen. Jeg har dårligere tid enn det du har. 

Anonymkode: 3e004...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hva er deres erfaringer om dette temaet? 
Hva opplever dere som vanskelig? Hva er det aller beste/verste? 
Og hvis du kunne gjort det igjen (altså få barn alene) - hadde du gjort det? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Anonymkode: a2837...41d

Jeg kikket på muligheten til å få barn nr 2 alene da jeg har barn nr 1 med en umulig far. Har i praksis vært alene hele veien selv om bf har prøvd å leke pappa overfor sine nærmeste. Han har sagt til de at jeg har drevet på med samværssabotasje og har tatt meg til retten flere ganger for å skulle hatt samvær, men han har alltid hatt en unnskyldning for å ikke følge opp samværet tildelt av retten. Men det har vært min skyld av en eller annen merkelig grunn... 

Om du har et godt nettverk, fast og god jobb med grei inntekt og uføreforsikring: go for it. 

Jeg gikk ikke gjennom det fordi det bare rant ut i sanden rett og slett. 

Anonymkode: 3af16...002

[AnonymBruker]

Frys ihvertfall ned eggene dine i mellomtiden. Finn ønsket klinikk i dag og kontakt dem i morgen. Du kan ha fryst ned din første batch innen en måned. Det anbefales minst 16 egg på frys. Det koster, men er en enkel midlertidig løsning, som ikke nødvendigvis medfører at du går personlig konkurs. Alle burde fryse ned egg jo nærmere 25 år de er. Så bare gjør det med en gang. 

Anonymkode: 71508...3d0

[AnonymBruker]

Kjenner bare en person som har gjort dette. Hun fikk barn nr 2 alene. Det hun trekker frem som avgjørende, er at man bør ha familie/nettverk og spille på, hvis det skulle skje noe.

Anonymkode: 51bf3...8ba

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er viktig at du har et nettverk rundt deg som kan stille opp om du velger å få barn alene.

Jeg møtte heller aldri noen jeg ville ha barn med (eller som ville ha barn med meg), så jeg valgte å forbli barnløs. Visste med meg selv at jeg ikke ville være sterk nok til å klare det alene, og jeg hadde ingen nær familie å støtte meg til. 

Naboen fikk kreft i to omganger, var alene med det lille barnet og barnet måtte ergo til fosterfamilie. 

Ei på jobben har et multihandicappet barn som krever omsorg 24/7. Hun ble født tilsynelatende frisk. Ja, hun kan kalle seg mamma og hun elsker barnet sitt over alt på jord, men det er også hennes store sorg.

Har ei venninne med to tenåringssønner og hun havner snart i kjelleren pga kronisk dårlig økonomi og utfordringer med den yngste. Hun har ikke vært på ferietur de siste 15 årene, alt går til hus, mat og klær for guttene. Selv går hun i "gamle filler".

Osv. osv.

Ja, det KAN gå bra, men det behøver ikke å gjøre det. Å få barn er ikke bare koselig bilder av en baby på saueskinn.

 

Anonymkode: 648ec...0ff

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått barn alene, men kjenner flere som har det. De har til felles at de har en del familie som kan stille opp, og som kan hjelpe økonomisk hvis det er nødvendig. Det har gått veldig bra med alle dem.  

Men jeg hadde neppe fått barn alene hvis jeg ikke hadde familie i samme by som jeg hadde et godt forhold til. Man kan f. eks få omgangssyke og bli totalt ubrukelig, da er det veldig greit å ha noen å spille på!

Anonymkode: 65696...aee

[AnonymBruker]

Jeg møtte mannen min da jeg var 29 (et par uker før fylte 30). Giftet meg i alderen 32, barna kom i alderen 33, 35 og 38.

Du er fortsatt veldig ung til å ta all ansvaret for barnet/barna alene. Det er fint å dele gleden med en annen. I tillegg har du da større sjanse for å ha flere barn med samme far.

Du er nå 28-29. Mange fertile år foran deg.

Anonymkode: a0550...26e

[minister-mio]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er fortsatt veldig ung til å ta all ansvaret for barnet/barna alene. 

Anonymkode: a0550...26e

Når mener du man er gammel nok til å ta alt ansvar for barna sine alene? Ts er snart 30, er hun ikke tørr bak ørene enda blir hun det aldri 

[AnonymBruker]

Jeg ble alene i svangerskapet, hadde hyperemesis og innlagt 2-3 ganger for intravenøs væske og næring. Det var tøft og ensomt, og jeg var fryktelig syk.

Men jeg har elsket å være alenemamma til den herligste gutten. Venninner har klaget og styrt over elendige fedre. Vi har hatt ro, fred og fordragelighet. Ingen våkenetter, samsoving, amming, kos, turer, bøttevis med kvalitetstid. Jeg har tatt en bachelorgrad, videreutdanning   flyttet, kjøpt to hus, to biler, pusset opp osv. Null stress 😇

Anonymkode: cc3eb...1ef

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2025 den 18.42):

Helt siden jeg var et barn har jeg ønsket meg barn. Det er det aller største ønsket i livet. 
Da jeg var liten, så jeg alltid for meg framtiden med en mann jeg skulle gifte meg meg, og få barn med. Nå er jeg snart 30 år, og er så langt fra ønsket/håpet/forventningene som jeg hadde… 

Jeg har den siste tiden begynt å tenke veldig mye på barn, og et omgitt av mange venner og kolleger som gifter seg og får barn på barn… Derfor har jeg begynt å lese litt om det å få barn alene. Mange sier at «den tiden kommer», «at jeg fortsatt er ung» og «at det ikke er noe hast».
Men for meg hjelper ikke det. Jeg ønsker absolutt ikke å være «gammel» når jeg får barn selv, og skulle gjerne hatt flere barn nå før jeg fyller 30 år… 

Derfor har jeg lest mye om det å få barn alene, og tanken vokser litt på meg. Jeg har også mange dårlige erfaringer med forhold (les: trøblete menn), så det å kunne være alene med barn uten en mann tenker jeg kunne gjort meg bra - og jeg tror oppriktig at jeg hadde blitt en god alenemor. 

Jeg har ikke turt å snakke om dette med noen. Jeg er så lei av alle «du er fortsatt ung»-kommentarene, og orker ikke flere. 
Jeg tør ikke å involvere min egen familie før jeg «absolutt må». 
 

Hva er deres erfaringer om dette temaet? 
Hva opplever dere som vanskelig? Hva er det aller beste/verste? 
Og hvis du kunne gjort det igjen (altså få barn alene) - hadde du gjort det? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Anonymkode: a2837...41d

Ble alene i graviditeten,  selv om barnet var planlagt, så uansett om du gifter deg eller er i et fast forhold så er jo ikke det en garanti for at du ikke blir alene. Så vil du ha barn så kjør på tenker jeg. 

Det jeg opplever som vanskeligst er å få ting til å gå rundt. Nå er jeg 'heldig' som ikke jobber men har man ikke mange rundt seg så er det vanskelig å få dratt på foreldremøter,  få seg en frikveld osv. Barsel var for meg også knallhard. Man vet jo aldri hvilket Svangerskap man får , eller hvordan det går med baby - og her fikk jeg en prematur med haste keisersnitt og skulle da altså være alene. Heldigvis har jeg et eldre familiemedlem jeg står veldig nært og som jeg bodde med så jeg fikk litt hjelp med vasking av flasker og enkle husarbeidsoppgaver. Men det å skulle få 45 minutter søvn til sammen på over et døgn- det er ikke enkelt. 

 

Jeg vil gjerne ha et barn til, og jeg har ikke ønske om en mann så jeg vet ikke. Det som stopper meg mest er jo at jeg kan få en prematur til , og kanskje enda mer prematur denne gangen. Men, hadde jeg hatt garanti for at jeg ikke får det hadde jeg gjort det på dagen. 

 

Jeg synes det er veldig kjekt å være alene. Ingen å diskutere med om hvem som skal stå opp med barnet på lørdag, ingen som kan si noe på oppdragelse osv