Jeg kommer ikke over han enda han ødela meg fullstendig.

[AnonymBruker]

Var i et forhold med en mann i 8 måneder. Han var veldig unnvikende, mulig narsissist. Legen min påstår han er narsissist etter hva jeg har forklart. Han var av og på hele tiden og jeg gikk hele tiden i uvisshet om vi var sammen eller ikke. Sa han elsket meg en dag men at han ikke klarte et forhold den neste dagen. Jeg hadde det forferdelig 90% av tiden vi var sammen. Jeg vet også at han løy mye for meg bl.a om exér og tidligere forhold. Han snakket alltid bare om seg selv og var veldig opptatt av at jeg skulle vite hvor snill alle syntes han var og hvor populær han var. Han var en enstøing, hadde veldig lite nettverk og sa stadig at han ikke taklet forhold, men måtte være for seg selv.

Etter 7 måneder med av og på sier han at han hadde bestemt seg. At han ville være med meg og at han aldri skulle "bli borte" igjen, for det gjorde han stadig. De siste ukene vi var sammen begynte han å legge fremtidsplaner for oss, noe han aldri har gjort før. Han fortalte barna sine om meg og alt var helt fantastisk. Siste helgen vi var sammen sa han at han elsket meg. Han fortalte meg om et samboerskap han aldri hadde nevnt for meg før og jeg ble litt overrasket siden jeg har spurt om han hadde vært samboer etter at han ble skilt. Det svarte han da nei på, men nå sa han at han hadde vært samboer i 3 år for mange år siden. Jeg sa at det ikke var noe problem men at jeg ikke likte at han hadde løyet om det. Det er første gang i forholdet vårt at jeg konfronterte han med en løgn. På kvelden snakket vi ikke mer om det og hadde det veldig fint. Han sa han var glad i meg, at vi hadde hatt det så fint den dagen og at han gledet seg til at vi skulle i bryllup sammen. Han ba meg med i bryllupet til sin datter den kvelden.

Dagen etter ringer jeg han. Han er sint. Sier jeg lager for mye drama, siden jeg sa han hadde løyet og at han ikke kunne være sammen med meg lenger. Jeg ødela forholdet fordi jeg hadde sagt at han løy. Etter det har han blokkert meg. Jeg oppsøkte han hjemme, for å få en forklaring. Jeg skjønner jo ingenting. Han snudde da ryggen til og gikk. Jeg har ingen anelse på hvorfor eller hva som skjedde. De siste månedene har jeg grått hver eneste dag, jeg får ikke noe svar. Han blokkerte meg og nekter å kommunisere. Jeg var så snill mot han. GJorde aldri noe galt. Tålte flere løgner uten en gang å konfrontere han. Selv om han var slik mor meg så elsket jeg han. Det gjør jeg fortsatt og det føles helt håpløst ut. Jeg burde jo hate han! Jeg burde skjønne at jeg fortjener så mye bedre og at han ikke er en bra mann. Men jeg vet at om han hadde kommet på døra mi nå så hadde jeg tatt han tilbake. Enda jeg goså vet at akkurat det samme hadde skjedd igjen.

Jeg klarer ikke gå videre. Siden jeg ikke har en forklaring på hva som skjedde. Jeg tenker på han 24/7. Jeg fungerer ikke i hverdagen. Begynt på antidepressiva og har vært hos psykolog to ganger (har ikke råd til å gå dit oftere). Jeg skriver han lange mailer som jeg vet at han får, men vet ikke om han leser de. Der har jeg stort sett bedt på mine knær om å få snakke med han. Men i den siste mailen skrev jeg ned alt han hadde gjort som var slemt og dårlig. Det var en LANG liste og jeg vet at han nå sikkert er rasende. Han tåler ikke at andre påpeker noe ved hans karakter. Han mener selv han bare er snill. Men han har gjort så mye stygt mot meg. Emosjonell mishandling i 8 måneder. Ghosting, manipulering..... Men enda så sitter jeg her og vil ha han tilbake. Det er jo helt tragisk! Jeg fortjener så mye bedre.

Har forsøkt å date andre, men ved avvisning går jeg helt i kjelleren og bare tenker på at jeg vil ha tilbake han jeg var med som ikke var grei.

Når skal dette gå over? Når skal jeg skjønne at jeg må gå videre og glemme han? Jeg har til og med vært inne på tanken om at jeg ikke orker mer, men det må jeg pga barn (voksne barn). Jeg klarer ikke gå videre....bare gråter og savner de 10% av tiden hvor vi hadde det så fantastisk sammen. VI hadde en kjemi som var magnetisk..... Hva er galt med meg? Går det noen gang over?

Anonymkode: dd6df...3f4

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er, sjekk ut begrepene love addiction, codependency/medavhengighet. 

Det er et traumebånd som holdt dere sammen, og bruddet og behandlingen han ga deg vekker til liv smerte i det. 

 

Anonymkode: 2a98c...81f

[AnonymBruker]

Det går over når du slutter å dyrke situasjonen og han.

Han vil ikke være sammen med deg og det må du bare godta, du får ikke endra på det.

Anonymkode: 5948f...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det går over når du slutter å dyrke situasjonen og han.

Han vil ikke være sammen med deg og det må du bare godta, du får ikke endra på det.

Anonymkode: 5948f...683

Og du må jobbe med deg selv, hadde du vært glad i deg selv så hadde du aldri godtatt 7 dårlige måneder etter kun en bra måned. 

Før du blir glad i deg selv så kommer du bare til å fortsette å møte menn som ikke vil deg vel, eller kan gi deg det du trenger.

Anonymkode: 5948f...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Var i et forhold med en mann i 8 måneder. Han var veldig unnvikende, mulig narsissist. Legen min påstår han er narsissist etter hva jeg har forklart. Han var av og på hele tiden og jeg gikk hele tiden i uvisshet om vi var sammen eller ikke. Sa han elsket meg en dag men at han ikke klarte et forhold den neste dagen. Jeg hadde det forferdelig 90% av tiden vi var sammen. Jeg vet også at han løy mye for meg bl.a om exér og tidligere forhold. Han snakket alltid bare om seg selv og var veldig opptatt av at jeg skulle vite hvor snill alle syntes han var og hvor populær han var. Han var en enstøing, hadde veldig lite nettverk og sa stadig at han ikke taklet forhold, men måtte være for seg selv.

Etter 7 måneder med av og på sier han at han hadde bestemt seg. At han ville være med meg og at han aldri skulle "bli borte" igjen, for det gjorde han stadig. De siste ukene vi var sammen begynte han å legge fremtidsplaner for oss, noe han aldri har gjort før. Han fortalte barna sine om meg og alt var helt fantastisk. Siste helgen vi var sammen sa han at han elsket meg. Han fortalte meg om et samboerskap han aldri hadde nevnt for meg før og jeg ble litt overrasket siden jeg har spurt om han hadde vært samboer etter at han ble skilt. Det svarte han da nei på, men nå sa han at han hadde vært samboer i 3 år for mange år siden. Jeg sa at det ikke var noe problem men at jeg ikke likte at han hadde løyet om det. Det er første gang i forholdet vårt at jeg konfronterte han med en løgn. På kvelden snakket vi ikke mer om det og hadde det veldig fint. Han sa han var glad i meg, at vi hadde hatt det så fint den dagen og at han gledet seg til at vi skulle i bryllup sammen. Han ba meg med i bryllupet til sin datter den kvelden.

Dagen etter ringer jeg han. Han er sint. Sier jeg lager for mye drama, siden jeg sa han hadde løyet og at han ikke kunne være sammen med meg lenger. Jeg ødela forholdet fordi jeg hadde sagt at han løy. Etter det har han blokkert meg. Jeg oppsøkte han hjemme, for å få en forklaring. Jeg skjønner jo ingenting. Han snudde da ryggen til og gikk. Jeg har ingen anelse på hvorfor eller hva som skjedde. De siste månedene har jeg grått hver eneste dag, jeg får ikke noe svar. Han blokkerte meg og nekter å kommunisere. Jeg var så snill mot han. GJorde aldri noe galt. Tålte flere løgner uten en gang å konfrontere han. Selv om han var slik mor meg så elsket jeg han. Det gjør jeg fortsatt og det føles helt håpløst ut. Jeg burde jo hate han! Jeg burde skjønne at jeg fortjener så mye bedre og at han ikke er en bra mann. Men jeg vet at om han hadde kommet på døra mi nå så hadde jeg tatt han tilbake. Enda jeg goså vet at akkurat det samme hadde skjedd igjen.

Jeg klarer ikke gå videre. Siden jeg ikke har en forklaring på hva som skjedde. Jeg tenker på han 24/7. Jeg fungerer ikke i hverdagen. Begynt på antidepressiva og har vært hos psykolog to ganger (har ikke råd til å gå dit oftere). Jeg skriver han lange mailer som jeg vet at han får, men vet ikke om han leser de. Der har jeg stort sett bedt på mine knær om å få snakke med han. Men i den siste mailen skrev jeg ned alt han hadde gjort som var slemt og dårlig. Det var en LANG liste og jeg vet at han nå sikkert er rasende. Han tåler ikke at andre påpeker noe ved hans karakter. Han mener selv han bare er snill. Men han har gjort så mye stygt mot meg. Emosjonell mishandling i 8 måneder. Ghosting, manipulering..... Men enda så sitter jeg her og vil ha han tilbake. Det er jo helt tragisk! Jeg fortjener så mye bedre.

Har forsøkt å date andre, men ved avvisning går jeg helt i kjelleren og bare tenker på at jeg vil ha tilbake han jeg var med som ikke var grei.

Når skal dette gå over? Når skal jeg skjønne at jeg må gå videre og glemme han? Jeg har til og med vært inne på tanken om at jeg ikke orker mer, men det må jeg pga barn (voksne barn). Jeg klarer ikke gå videre....bare gråter og savner de 10% av tiden hvor vi hadde det så fantastisk sammen. VI hadde en kjemi som var magnetisk..... Hva er galt med meg? Går det noen gang over?

Anonymkode: dd6df...3f4

Du elsker ikke ts, du er hektet.

Traumebånd og usunn tilknytning er ofte sterkere enn annet. 

 

Anonymkode: 1d15c...d29

[AnonymBruker]

Mulig jeg tar feil, men har du tidligere laget flere andre tråder om dette? Uansett. Det er grusomt mens det står på, men det går over. Det krever likevel en innsats fra deg. Ut ifra det du skriver høres det ut som at du kan trenge hjelp til det. Jeg synes du skal vurdere å snakke med en psykolog eller liknende ❤️

Anonymkode: 5db5d...5a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Var i et forhold med en mann i 8 måneder. Han var veldig unnvikende, mulig narsissist. Legen min påstår han er narsissist etter hva jeg har forklart. Han var av og på hele tiden og jeg gikk hele tiden i uvisshet om vi var sammen eller ikke. Sa han elsket meg en dag men at han ikke klarte et forhold den neste dagen. Jeg hadde det forferdelig 90% av tiden vi var sammen. Jeg vet også at han løy mye for meg bl.a om exér og tidligere forhold. Han snakket alltid bare om seg selv og var veldig opptatt av at jeg skulle vite hvor snill alle syntes han var og hvor populær han var. Han var en enstøing, hadde veldig lite nettverk og sa stadig at han ikke taklet forhold, men måtte være for seg selv.

Etter 7 måneder med av og på sier han at han hadde bestemt seg. At han ville være med meg og at han aldri skulle "bli borte" igjen, for det gjorde han stadig. De siste ukene vi var sammen begynte han å legge fremtidsplaner for oss, noe han aldri har gjort før. Han fortalte barna sine om meg og alt var helt fantastisk. Siste helgen vi var sammen sa han at han elsket meg. Han fortalte meg om et samboerskap han aldri hadde nevnt for meg før og jeg ble litt overrasket siden jeg har spurt om han hadde vært samboer etter at han ble skilt. Det svarte han da nei på, men nå sa han at han hadde vært samboer i 3 år for mange år siden. Jeg sa at det ikke var noe problem men at jeg ikke likte at han hadde løyet om det. Det er første gang i forholdet vårt at jeg konfronterte han med en løgn. På kvelden snakket vi ikke mer om det og hadde det veldig fint. Han sa han var glad i meg, at vi hadde hatt det så fint den dagen og at han gledet seg til at vi skulle i bryllup sammen. Han ba meg med i bryllupet til sin datter den kvelden.

Dagen etter ringer jeg han. Han er sint. Sier jeg lager for mye drama, siden jeg sa han hadde løyet og at han ikke kunne være sammen med meg lenger. Jeg ødela forholdet fordi jeg hadde sagt at han løy. Etter det har han blokkert meg. Jeg oppsøkte han hjemme, for å få en forklaring. Jeg skjønner jo ingenting. Han snudde da ryggen til og gikk. Jeg har ingen anelse på hvorfor eller hva som skjedde. De siste månedene har jeg grått hver eneste dag, jeg får ikke noe svar. Han blokkerte meg og nekter å kommunisere. Jeg var så snill mot han. GJorde aldri noe galt. Tålte flere løgner uten en gang å konfrontere han. Selv om han var slik mor meg så elsket jeg han. Det gjør jeg fortsatt og det føles helt håpløst ut. Jeg burde jo hate han! Jeg burde skjønne at jeg fortjener så mye bedre og at han ikke er en bra mann. Men jeg vet at om han hadde kommet på døra mi nå så hadde jeg tatt han tilbake. Enda jeg goså vet at akkurat det samme hadde skjedd igjen.

Jeg klarer ikke gå videre. Siden jeg ikke har en forklaring på hva som skjedde. Jeg tenker på han 24/7. Jeg fungerer ikke i hverdagen. Begynt på antidepressiva og har vært hos psykolog to ganger (har ikke råd til å gå dit oftere). Jeg skriver han lange mailer som jeg vet at han får, men vet ikke om han leser de. Der har jeg stort sett bedt på mine knær om å få snakke med han. Men i den siste mailen skrev jeg ned alt han hadde gjort som var slemt og dårlig. Det var en LANG liste og jeg vet at han nå sikkert er rasende. Han tåler ikke at andre påpeker noe ved hans karakter. Han mener selv han bare er snill. Men han har gjort så mye stygt mot meg. Emosjonell mishandling i 8 måneder. Ghosting, manipulering..... Men enda så sitter jeg her og vil ha han tilbake. Det er jo helt tragisk! Jeg fortjener så mye bedre.

Har forsøkt å date andre, men ved avvisning går jeg helt i kjelleren og bare tenker på at jeg vil ha tilbake han jeg var med som ikke var grei.

Når skal dette gå over? Når skal jeg skjønne at jeg må gå videre og glemme han? Jeg har til og med vært inne på tanken om at jeg ikke orker mer, men det må jeg pga barn (voksne barn). Jeg klarer ikke gå videre....bare gråter og savner de 10% av tiden hvor vi hadde det så fantastisk sammen. VI hadde en kjemi som var magnetisk..... Hva er galt med meg? Går det noen gang over?

Anonymkode: dd6df...3f4

Det går over,men det tar tid. Prøv å fokuser på det som gir deg glede. Fokuser kun på deg selv slik at du kan få det bra. Det er viktig etter en slik mann. 

Anonymkode: 3b507...fb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og du må jobbe med deg selv, hadde du vært glad i deg selv så hadde du aldri godtatt 7 dårlige måneder etter kun en bra måned. 

Før du blir glad i deg selv så kommer du bare til å fortsette å møte menn som ikke vil deg vel, eller kan gi deg det du trenger.

Anonymkode: 5948f...683

Alle sier det…. Du må «jobbe med deg selv»… men hvordan? Hva gjør man? Jeg har jo selvsagt prøvd og jeg vet at jeg har issues fra barndommen. Jeg vet at jeg har en engstelig tilknytningsstil. Jeg vet alt om codependency… 

Anonymkode: dd6df...3f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle sier det…. Du må «jobbe med deg selv»… men hvordan? Hva gjør man? Jeg har jo selvsagt prøvd og jeg vet at jeg har issues fra barndommen. Jeg vet at jeg har en engstelig tilknytningsstil. Jeg vet alt om codependency… 

Anonymkode: dd6df...3f4

Du må fortsette hos psykologen, du blir ikke bedre av to timer.

Anonymkode: 5948f...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mulig jeg tar feil, men har du tidligere laget flere andre tråder om dette? Uansett. Det er grusomt mens det står på, men det går over. Det krever likevel en innsats fra deg. Ut ifra det du skriver høres det ut som at du kan trenge hjelp til det. Jeg synes du skal vurdere å snakke med en psykolog eller liknende ❤️

Anonymkode: 5db5d...5a7

Jeg har vært hos psykolog to ganger. Det er vanvittig dyrt så har ikke råd til mer enn en time i måneden. Hun har heller ikke fortalt meg noe jeg ikke vet…. Føler meg håpløs.

Anonymkode: dd6df...3f4

[AnonymBruker]

Dersom han er narsissist så får han ihvertfall max valuta for innsatsen slik du trygler, sørger og ber. Du gir han alt han ønsker seg. OM han er narsissist så driter han i hvor jævlig du har det, kanskje det til og med fryder han, så HVORFOR fortelle han om hvor elendig du har det?

Anonymkode: 5d2e8...131

[AnonymBruker]

Han har flyttet inn i hodet ditt og tatt all plass. Ikke har han betalt husleie engang 😅Du er nok inne i en besettelse og trenger å komme ut av ditt eget hode. Noe svar fra han får du nok aldri. Er han i narsissist gata driter han fullstendig i deg. Sørg deg ferdig. Let it go!!! Akseptere at du aldri vil få noe fornuftig svar eller en god avslutning. Slutt å ransake å banke deg selv. Bli venner med deg selv igjen. Ikke la ett annet menneske få lov til å ha sånn makt over deg. Ta livet ditt tilbake litt og litt. 

Anonymkode: 33700...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært hos psykolog to ganger. Det er vanvittig dyrt så har ikke råd til mer enn en time i måneden. Hun har heller ikke fortalt meg noe jeg ikke vet…. Føler meg håpløs.

Anonymkode: dd6df...3f4

Terapi er et maraton, ikke en sprint. To timer gir ikke mirakler. Hvis jeg skal være helt ærlig, så synes jeg det høres ut som du har inntatt en offerposisjon - denne må du ut av. Ta kontroll i egen liv og det du kan styre, vær aktiv og hold deg selv gående. 

Anonymkode: 5db5d...5a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Var i et forhold med en mann i 8 måneder. Han var veldig unnvikende, mulig narsissist. Legen min påstår han er narsissist etter hva jeg har forklart. Han var av og på hele tiden og jeg gikk hele tiden i uvisshet om vi var sammen eller ikke. Sa han elsket meg en dag men at han ikke klarte et forhold den neste dagen. Jeg hadde det forferdelig 90% av tiden vi var sammen. Jeg vet også at han løy mye for meg bl.a om exér og tidligere forhold. Han snakket alltid bare om seg selv og var veldig opptatt av at jeg skulle vite hvor snill alle syntes han var og hvor populær han var. Han var en enstøing, hadde veldig lite nettverk og sa stadig at han ikke taklet forhold, men måtte være for seg selv.

Etter 7 måneder med av og på sier han at han hadde bestemt seg. At han ville være med meg og at han aldri skulle "bli borte" igjen, for det gjorde han stadig. De siste ukene vi var sammen begynte han å legge fremtidsplaner for oss, noe han aldri har gjort før. Han fortalte barna sine om meg og alt var helt fantastisk. Siste helgen vi var sammen sa han at han elsket meg. Han fortalte meg om et samboerskap han aldri hadde nevnt for meg før og jeg ble litt overrasket siden jeg har spurt om han hadde vært samboer etter at han ble skilt. Det svarte han da nei på, men nå sa han at han hadde vært samboer i 3 år for mange år siden. Jeg sa at det ikke var noe problem men at jeg ikke likte at han hadde løyet om det. Det er første gang i forholdet vårt at jeg konfronterte han med en løgn. På kvelden snakket vi ikke mer om det og hadde det veldig fint. Han sa han var glad i meg, at vi hadde hatt det så fint den dagen og at han gledet seg til at vi skulle i bryllup sammen. Han ba meg med i bryllupet til sin datter den kvelden.

Dagen etter ringer jeg han. Han er sint. Sier jeg lager for mye drama, siden jeg sa han hadde løyet og at han ikke kunne være sammen med meg lenger. Jeg ødela forholdet fordi jeg hadde sagt at han løy. Etter det har han blokkert meg. Jeg oppsøkte han hjemme, for å få en forklaring. Jeg skjønner jo ingenting. Han snudde da ryggen til og gikk. Jeg har ingen anelse på hvorfor eller hva som skjedde. De siste månedene har jeg grått hver eneste dag, jeg får ikke noe svar. Han blokkerte meg og nekter å kommunisere. Jeg var så snill mot han. GJorde aldri noe galt. Tålte flere løgner uten en gang å konfrontere han. Selv om han var slik mor meg så elsket jeg han. Det gjør jeg fortsatt og det føles helt håpløst ut. Jeg burde jo hate han! Jeg burde skjønne at jeg fortjener så mye bedre og at han ikke er en bra mann. Men jeg vet at om han hadde kommet på døra mi nå så hadde jeg tatt han tilbake. Enda jeg goså vet at akkurat det samme hadde skjedd igjen.

Jeg klarer ikke gå videre. Siden jeg ikke har en forklaring på hva som skjedde. Jeg tenker på han 24/7. Jeg fungerer ikke i hverdagen. Begynt på antidepressiva og har vært hos psykolog to ganger (har ikke råd til å gå dit oftere). Jeg skriver han lange mailer som jeg vet at han får, men vet ikke om han leser de. Der har jeg stort sett bedt på mine knær om å få snakke med han. Men i den siste mailen skrev jeg ned alt han hadde gjort som var slemt og dårlig. Det var en LANG liste og jeg vet at han nå sikkert er rasende. Han tåler ikke at andre påpeker noe ved hans karakter. Han mener selv han bare er snill. Men han har gjort så mye stygt mot meg. Emosjonell mishandling i 8 måneder. Ghosting, manipulering..... Men enda så sitter jeg her og vil ha han tilbake. Det er jo helt tragisk! Jeg fortjener så mye bedre.

Har forsøkt å date andre, men ved avvisning går jeg helt i kjelleren og bare tenker på at jeg vil ha tilbake han jeg var med som ikke var grei.

Når skal dette gå over? Når skal jeg skjønne at jeg må gå videre og glemme han? Jeg har til og med vært inne på tanken om at jeg ikke orker mer, men det må jeg pga barn (voksne barn). Jeg klarer ikke gå videre....bare gråter og savner de 10% av tiden hvor vi hadde det så fantastisk sammen. VI hadde en kjemi som var magnetisk..... Hva er galt med meg? Går det noen gang over?

Anonymkode: dd6df...3f4

Huff, skjønner at du ikke har det lett. Du skriver jo at du hadde det forferdelig 90 % av tiden. Da må det jo være mye bedre alene ? Hva er det som gjør at du er så avhengig av kjærligheten fra en mann? Har du venner/famile du kan støtte deg på? Det krever intens jobbing å forandre grunnleggende mønster i oss selv, men det går an! Det tar bare lang tid dessverre. Si til deg selv at ingen skal ødelegge for din lykke, den lykken må du finne i deg selv. Tving deg til å gjøre ting du gjerne ikke har lyst til eller orker. Det blir bare hundre ganger verre ved å «grave deg ned». Det høres litt brutalt ut, men du må rett og slett ta deg sammen og være sterk . Dette kommer du styrket igjennom , og da med en erfaring rikere. 🥰 lykke til!

Anonymkode: 6250b...d35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg har vært hos psykolog to ganger. Det er vanvittig dyrt så har ikke råd til mer enn en time i måneden. Hun har heller ikke fortalt meg noe jeg ikke vet…. Føler meg håpløs.

Anonymkode: dd6df...3f4

Samtale terapi hos psykisk helse.

En klok person sa til meg en gang: "Når du er lei av din egen historie, da er du ferdig".

Mannen hennes hadde tatt selvmord.

Anonymkode: 3b507...fb8

[AnonymBruker]

Var han utenlansk? Høres ut som en jeg var med :s

Anonymkode: d4ffe...ef2

[AnonymBruker]

Be fastlegen søke deg inn på DPS 

Anonymkode: 732bf...964

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Var han utenlansk? Høres ut som en jeg var med :s

Anonymkode: d4ffe...ef2

Nei

Anonymkode: dd6df...3f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Be fastlegen søke deg inn på DPS 

Anonymkode: 732bf...964

Det blir litt vanskelig for meg da jeg selv jobber på DPS...... Har lang utdannelse inne psykisk helse, selv om man ikke skulle tro det.

Anonymkode: dd6df...3f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle sier det…. Du må «jobbe med deg selv»… men hvordan? Hva gjør man? Jeg har jo selvsagt prøvd og jeg vet at jeg har issues fra barndommen. Jeg vet at jeg har en engstelig tilknytningsstil. Jeg vet alt om codependency… 

Anonymkode: dd6df...3f4

Du må fokus tilbake på deg selv, det er skikkelig tøft og vanskelig, og du må bare gjøre det hver dag selv om du ikke føler det. Det er som trening, du trener og trener, og plutselig ser du resultatert en dag. På samme måte må du endre fokuset i livet ditt. En ting som funka for meg var å forestille meg at jeg har et barn, og det barnet er en mindre versjon av meg. Alt du gjør hver dag, går direkte utover det barnet. Så du må ta vare på barnet og dermed deg selv. En vane må jobbes inn og du kan ikke gi deg. Du må bygge opp deg selv igjen.

Hva vil du? Hva liker du? Hva ønsker du? Hva skal du ha til middag i dag? I morgen? Du må slutte å leve på autopilot og i hodet ditt, du skal begynne med å ta aktive valg, og si hvorfor du tar de valgene, ikke gjøre ting basert på gammel vane eller bare fordi. Du skal ha fisk til middag fordi sånn eller sånn, eller du skal ha biff fordi sånn eller sånn. 

Du må komme deg tilbake i egen kropp, ta makten tilbake i eget liv, begynn med små skritt allerede i dag, aktivt gjør noe for deg selv. 

Anonymkode: 2a98c...81f