Forstår ikke sønnens studievalg

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (6 timer siden):

Du kan jo ta en telefon til denne psykologen og høre om han virkelig mener et han sier til sønnen din, kanskje han ser noe som du som mor ikke gjør.

Jeg tror at psykologutdannelsen favner mye, du kan jobbe med mye ulikt, Moser ekteparet som fikk en Nobelpris i medisin(sammen med noen andre) var jo psykologer og jobbet med forskning.

Men sønnen din bør jo og komme seg gjennom studiene, og der tenker jeg han kan møte på noen utfordringer med gruppearbeid og det at det faktisk er en svært kvinnedominert studie. Trives han med det?

Det håper jeg ikke psykologen svarer på, for det går ut over taushetsplikten

Anonymkode: 85318...ea8

[AnonymBruker]

Her var det endel sneversynte og utdaterte holdninger. Livet er heldigvis sjelden så svart-hvitt som mange vil ha det til.

Er det ikke så vanlig at det nærmest regnes som en klisjé at mennesker som sliter selv velger psykologstudiet, både for å forstå og hjelpe seg selv bedre, og for å kunne hjelpe andre i lignende situasjon? Så dette kommer da slettes ikke som noen overraskelse.

Man skal heller ikke undervurdere evnen til å lære seg nye ting (selv slike ting som å bli bedre i sosiale relasjoner), særlig når det skjer i forbindelse med noe man virkelig brenner for.

Greit nok, så kan det hende det ikke blir psykolog av sønnen din. So what? Sjansen er stor for at han likevel lærer masse, og at dette åpner dører til andre jobber eller interesseområder. Eller kanskje blir han en fantastisk psykolog, hvem vet! Og går det ikke, så går det ikke. Da får man likevel være støttende og hjelpe til med å se andre muligheter.

Jeg har aspergers selv. Klarte ikke engang å fullføre VGS på grunn av angst, depresjon og utmattelse. Ble erklært ufør som 22-åring. Har riktignok aldri hatt problemer med å få meg venner, men har alltid vært helt elendig på småprat, ganske konfliktsky, gjemt meg mye bort.

For noen år siden tilbød noen venner av meg en sommerjobb hos dem, med å guide rideturer. Skal innrømme at jeg ikke engang tenkte over hvor mye jeg faktisk kom til å jobbe med mennesker da jeg takket ja. Tenkte bare at jeg er god på hest, så det kan da gå.

Oppskrift på katastrofe, eller hva?

Bare at det ikke ble noen katastrofe. Ikke bare ble jeg helt rå på småprat gjennom denne jobben, og kan nå småprate med hvem som helst om hva som helst, men jeg ble også tøff nok til å kommandere folk rundt (når en hest holder på å vandre avgårde uti bushen med en rytter som aldri har sittet på en hest før, kan man ikke akkurat bare sitte stille og satse på at det ordner seg). Selvtilliten ble sterkere og sterkere. Så sterk, at jeg endelig turte å ta opp igjen et studie jeg hadde falt av flere år tidligere, og denne gangen fullførte jeg, og bestod eksamen med glans. Noen måneder senere møtte jeg en fyr som endte opp med å bli kjæresten min. Tidligere kjærester har alltid klagd på at jeg ikke snakker nok. Denne her sier at en av de tingene han liker best ved meg, er at jeg er så enkel å prate med og kan ha morsome samtaler om absolutt hva som helst. Jeg lever i dag et liv jeg ikke engang turte å drømme om for 10 år siden, mye fordi jeg fikk selvtilliten til å gå etter det jeg ønsker meg. Det at jeg fikk denne jobben, at noen turte å ta sjansen på meg, forandret absolutt alt i livet mitt.

Og hvem vet, kanskje dette studiet vil skyte fart på sønnen din på samme måte? Livet kan i hvert fall forandre seg på veldig overraskende måter.

Om han ikke kommer inn på psykologstudiet, men vil teste andre muligheter for å forstå det som rører på seg inne i hjernen, kan det være verdt å sjekke f.eks. utdanning som NLP-coach. Jeg har hatt enormt utbytte av NLP selv, og kan se for meg at dette også kan være aktuelt for en som interesserer seg for psykologi.

Anonymkode: 70624...ed5

[AnonymBruker]

Melus skrev (På 15.3.2025 den 10.16):

Du trenger ikke å forstå, du trenger bare å støtte han! Det er ikke ditt valg, det er hans! Jeg tipper veien hans blir til mens han går! 

Det må være lov som forelder å være bekymret for barnet sitt…. TS vet nok veldig godt at det er hans valg…. 

Anonymkode: ee577...662

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (7 timer siden):

Du kan jo ta en telefon til denne psykologen og høre om han virkelig mener et han sier til sønnen din, kanskje han ser noe som du som mor ikke gjør.

Jeg tror at psykologutdannelsen favner mye, du kan jobbe med mye ulikt, Moser ekteparet som fikk en Nobelpris i medisin(sammen med noen andre) var jo psykologer og jobbet med forskning.

Men sønnen din bør jo og komme seg gjennom studiene, og der tenker jeg han kan møte på noen utfordringer med gruppearbeid og det at det faktisk er en svært kvinnedominert studie. Trives han med det?

Sønnen er ferdig på vgs og er voksen.

Psykolog kan ikke svare noen på noe som helst uten avklaring fra pasienten og må i tillegg informere pasienten om at moren har ringt.

Det vil nok ikke gjøre noe godt for noen. 

Dersom mor vil prate med psykologen, burde hun spørre sønnen.

Anonymkode: de278...7a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2025 den 9.59):

Sønnen min har Asperger, og sliter psykisk. Han er ferdig på VGS nå til våren.

Han strever sosialt, og har ingen venner han er sammen med i fritiden, bortsett fra lillesøster på 16 år. De har et fint forhold, hun tilpasser seg fordi hun vet hvordan hun skal «håndtere» han når han låser seg. Han har det også fint sammen med oss foreldrene.

Han går til psykolog, han har vært nedstemt og deprimert gjennom hele VGS, noe som følger med ensomheten han opplever på skolen.

Nå har han imidlertid lyst opp. Han vil bli psykolog, forteller han! Psykologen skal hjelpe han å søke. Han virker lysere nå.

Vi heier selvsagt på han! Han har karakterer som er gode nok til å komme inn. Jeg kan imidlertid ikke forstå hvordan en med fungerende Asperger skal trives som psykolog. Jeg er redd for at han vil møte veggen når han selv oppdager dette. Jeg synes også det er rart at psykologen «heier» på dette, og skal hjelpe han å søke?

Jeg er livredd for å ta vekk gnisten han har fått i øynene de siste ukene, men klarer ikke å se at dette vil gå - han som strever slik med det sosiale samspillet?

Er det retninger innenfor det psykologi- yrke som en høytfungerende Asperger kan fungere? 

Anonymkode: cd00d...b2b

Jeg var på kurs med en jeg. Han var ekspert på samspill med mennesker og kroppspråk. Nettopp fordi han hadde aspergers. Han ble så fascinert over hvordan ting fungerte fordi til oss så kommer det naturlig. Mens han måtte lære seg det. Det var utrolig fascinerende å se og lære av han. Han var meget populær i hans yrke. Og har kurs flere plasser i verden. Så ja. Gi gutten en sjanse. 

Anonymkode: b45e6...866

[AnonymBruker]

Jeg blir litt betenkt når det står at "psykologen skal hjelpe ham å søke". Hva betyr det? Han skal vel logge seg inn og søke studier som alle andre? Hvilken hjelp er det han skulle trenge? Til å søke en høyere utdanning? Begynnelsen på et slikt studieløp er faktisk å klare å søke selv. Synes jeg. 

Om man er egnet eller ikke til et yrke er det andre enn forelde som avgjør. Det vil  komme fram i løpet av studietiden om dette er noe som kan passe for ham. 

Jeg forstår din skepsis som forelder, men dette er også din sjanse til å la sønnen din prøve seg. Mulig han fullfører og praktiserer som psykolog. Mulig han ikke fullfører, men får med seg erfaringer og lærdom. 

Anonymkode: 48c05...246

[Blåttvann]

Dette kan jo bli suksess!

Han kan hjelpe folk som også føler at de er annerledes enn alle andre, men i han vil de finne en likemann.

Det må ikke gå til helvete, men jeg forstår redselen.

[AnonymBruker]

Kanskje han ønsker å lære mer om seg selv og andre, og "finne plassen sin i verden" på den måten? Det gjør vel ingenting om han studerer noe han kanskje ikke kommer til å jobbe som. Det er nyttig kunnskap, og ikke bortkastet.

Anonymkode: dc194...854

[AnonymBruker]

Fantastisk, jeg heier på han. Du har virkelig god grunn til å vere stolt av sønnen din. 

Han har i tillegg maktet å slite seg igjennom VGS, og nå endelig fant han gnisten i videre studier. Han er rett og slett knalltøff han sønnen din. Og mest trolig veldig robust skrudd i hop, tross alt! 

Nevrologen min har asperger, verdens koseligste lege, bortsett fra att han er kronisk sein til timer fordi han skal dobbeltsjekke alt, så er han rivende dyktig og flink med mennesker og en av de legene som virkelig VIL hjelpe pg finne ut. 

Ellers, aspergere modnes ofte litt senere , og det kan ta litt tid før en greier skru i hop livet sitt, og nå kan det se it som om sønnen din har begynt på den delen av livet der han kanskje har begynt å finne utav det. Håper og krysser fingre og tær att dette går veien. 

Anonymkode: eab81...073

[AnonymBruker]

Jeg tror han kan bli en utmerket psykolog! Jeg baserer dette på at omtrent alle psykologer bruker seg selv i studiet og omtrent alle går til psykolog selv.. Det at han selv sliter gjør også at han har en utvidet forståelse for enkelte deler av faget da de er selvopplevd, og for ikke å nevne at de aller fleste som utdanner seg til psykolog gjør det fordi de selv hadde trengt en som seg selv..

Anonymkode: 82c4b...2c8

[AnonymBruker]

Dette studiet fortsetter nedgangen mot avgrunnen. Rettelse, den har allerede nådd avgrunnen. Ikke bare er hele studiet fylt opp med Prestige Queens (damer som bare må ha mental orgasme av det de anser som prestisje) og andre stuck-up Princesser som sliter med et eller annet selv som nå skal liksom "hjelpe" andre som sliter. Gud bedre, som de religiøse sier. 

Enda et samfunnskritisk yrke som er blitt fullstendig pulverisert. I utgangspunktet heier jeg på at det skal bli flere menn på dette studiet for det er svært viktig, men hvis den ene ekstra mannlige søkeren er enda en som bare vil "forstå seg selv" for å studere dette, så kommer det ikke til å ende bra. Hvis TS sin sønn er interessert i å hjelpe andre, der det han sliter med angivelig ikke "kommer i veien for hverdagen hans", så er spm mitt: hva har sønnen til TS gjort for å hjelpe andre den siste tiden? Driver han med noe frivillighet der han hjelper enten dyr eller mennesker?

Eller fvck it, la oss glemme frivillighet.

La meg omformulere spm: har han hjulpet en gang et familiemedlem over kortere eller lengre tid? Altså et menneske som han i utgangspunktet bør føle sympati / empati for? Å gi av seg selv på en måte. Har han det og hvis ja, helt konkret hva da? 

Eller er han enda en søker som disse Prestige Queens som heller vil lage en ekstra snappi snapp (Fuck U SnapChat og TikTok😂) enn å kanskje spørre den gamle naboen om hun av og til trenger hjelpe med å handle inn noe mat eller noe simpelt som kaste søpla for naboen? 

Nei, ikke sant. Tror jeg døper studiet om til: "Erfaringskonsulent" - Premium Edition. Det er fanken meg det det har blitt. Bare at "Premium" er også på vei ut, for hele studiet er allerede ødelagt. 

 

Anonymkode: c878e...569

[AnonymBruker]

Vi hadde barnet vårt under utredning av en som hadde en autismespekterdiagnose. Hun var spesialistpsykolog. Hun forstod veldig mange aspekter ved barnet vårt, og kunne forklare dem på en veldig god måte. Åpenbart at hun hadde samme typer utfordringer selv. 

Anonymkode: 4ed33...15b

[AnonymBruker]

Han vil da funke i opp mot andre i sammenhengen autismespekterdiagnoser? (Asberger er ikke et ord vi bruker lengre så det må du slutte med øyeblikkelig)

Mennesker som ikke er neurotypsike funker ofte bedre med et støtteapparat som heller ikke er neurotypisk. Og uansett er det meg underlig at du tror du vet dette bedre enn psykologen. Det gjør du jo ikke. Og det vet du godt om du er normalt oppegående.

Han bestemmer selv hva han ønsker utdanne seg som. Og feiler han? Ok. Da har han forsøkt. Det å feile er udramatisk. Og ombestemmer han seg? Ok. Det å ombestemme seg eller endre retning er helt normalt.

Anonymkode: 435f1...cf1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner bekymringen din. Det er noe med kortsiktig glede vs fremtidig hjertesorg.

Autisme og psykologyrket går ikke. Og selv om man ikke må jobbe klinisk etter profesjonsutdanning, så skal man kunne gjøre det. 

Under studiet er det mye praksis hvor man skal gå godkjenning av veileder for å kunne fortsette studiet. Å få praksis underkjent er uvanlig, men det skjer. Et av tilfellene jeg vet om handlet nettopp om asberger. Den studenten gikk over på master i psykologi. 

Så ja.. Dette virker skummelt. 

Anonymkode: 0333d...a8a

[Gratis]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2025 den 9.59):

Sønnen min har Asperger, og sliter psykisk. Han er ferdig på VGS nå til våren.

Han strever sosialt, og har ingen venner han er sammen med i fritiden, bortsett fra lillesøster på 16 år. De har et fint forhold, hun tilpasser seg fordi hun vet hvordan hun skal «håndtere» han når han låser seg. Han har det også fint sammen med oss foreldrene.

Han går til psykolog, han har vært nedstemt og deprimert gjennom hele VGS, noe som følger med ensomheten han opplever på skolen.

Nå har han imidlertid lyst opp. Han vil bli psykolog, forteller han! Psykologen skal hjelpe han å søke. Han virker lysere nå.

Vi heier selvsagt på han! Han har karakterer som er gode nok til å komme inn. Jeg kan imidlertid ikke forstå hvordan en med fungerende Asperger skal trives som psykolog. Jeg er redd for at han vil møte veggen når han selv oppdager dette. Jeg synes også det er rart at psykologen «heier» på dette, og skal hjelpe han å søke?

Jeg er livredd for å ta vekk gnisten han har fått i øynene de siste ukene, men klarer ikke å se at dette vil gå - han som strever slik med det sosiale samspillet?

Er det retninger innenfor det psykologi- yrke som en høytfungerende Asperger kan fungere? 

Anonymkode: cd00d...b2b

Du har jo Arnhild Lauveng som gikk fra totalt psykotisk til å bli Psykolog.
Boken hennes "I morgen var jeg alltid en løve" er fantastisk. Finnes på Storytel.

Endret søndag kl 20:20 av Gratis

[AnonymBruker]

Enig i at det er rart at psykologen støtter dette, men kanskje det ikke er noe mer enn kommentarer à la «så spennende», og «dette studiet kan jo jeg anbefale», altså nøytrale kommentarer som sønnen din legger mer i.

Det høres ut som at din sønn er såpass preget av lett autisme at en klinisk stilling som psykolog blir veldig vanskelig. I psykologien er det også stort behov for folk som er interessert i testing, statistikk og forskning - dette er kanskje noe for sønnen din? Hvis han er skoleflink blir da PhD veien å gå. Testpsykologi brukes overalt i samfunnet, oftest i kombinasjon med samtaler, men også kun som screening. Andre ikke-kliniske stillinger for psykologer er gjerne i undervisning eller HR.

Anonymkode: 4e1f1...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette studiet fortsetter nedgangen mot avgrunnen. Rettelse, den har allerede nådd avgrunnen. Ikke bare er hele studiet fylt opp med Prestige Queens (damer som bare må ha mental orgasme av det de anser som prestisje) og andre stuck-up Princesser som sliter med et eller annet selv som nå skal liksom "hjelpe" andre som sliter. Gud bedre, som de religiøse sier. 

Enda et samfunnskritisk yrke som er blitt fullstendig pulverisert. I utgangspunktet heier jeg på at det skal bli flere menn på dette studiet for det er svært viktig, men hvis den ene ekstra mannlige søkeren er enda en som bare vil "forstå seg selv" for å studere dette, så kommer det ikke til å ende bra. Hvis TS sin sønn er interessert i å hjelpe andre, der det han sliter med angivelig ikke "kommer i veien for hverdagen hans", så er spm mitt: hva har sønnen til TS gjort for å hjelpe andre den siste tiden? Driver han med noe frivillighet der han hjelper enten dyr eller mennesker?

Eller fvck it, la oss glemme frivillighet.

La meg omformulere spm: har han hjulpet en gang et familiemedlem over kortere eller lengre tid? Altså et menneske som han i utgangspunktet bør føle sympati / empati for? Å gi av seg selv på en måte. Har han det og hvis ja, helt konkret hva da? 

Eller er han enda en søker som disse Prestige Queens som heller vil lage en ekstra snappi snapp (Fuck U SnapChat og TikTok😂) enn å kanskje spørre den gamle naboen om hun av og til trenger hjelpe med å handle inn noe mat eller noe simpelt som kaste søpla for naboen? 

Nei, ikke sant. Tror jeg døper studiet om til: "Erfaringskonsulent" - Premium Edition. Det er fanken meg det det har blitt. Bare at "Premium" er også på vei ut, for hele studiet er allerede ødelagt. 

 

Anonymkode: c878e...569

Ja, du har skikkelig peiling, skjønner vi! Dette er jo bare synsing og ramblings om et studium du åpenbart ikke kjenner innholdet i og aldri har du kikket inn i en forelesningssal, heller. Bare dumme fordommer. Hvorfor er du så sint på unge kvinner som vil bli psykolog? Har de gjort deg noe? Misunnelig?

Anonymkode: 4e1f1...b41

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en med autisme som jobber som psykolog. Jeg skjønner ikke alle kommentarene om at dette er umulig...

Anonymkode: 6db4c...975

[AnonymBruker]

Jeg har ei med aspergers som også har lyst til å bli psykolog!

Kanskje motivert av et stort savn på BUP av (fag)personer/voksne som faktisk vet hva barn med autisme gjennomgår. Som kan knytte bånd til dem på en annen måte. Og ikke minst: Som kan være et forbilde og vise ungdom med aspergers/autisme at man KAN få en jobb og en fremtid med denne diagnosen!

 

Tror forresten at det er mange som studerer psykologi som ikke er A4-mennesker. Som derfor er over gjennomsnittet interessert i hvordan psyken fungerer. Tipper det er en spennende studentgruppe på dette studieprogrammet (uansett om det er profesjonsstudiet eller "vanlig" psykologi)

Anonymkode: b803f...509

[AnonymBruker]

Som autist skjønner jeg godt problemstillingen. Jeg tenker også at det kan bli veldig vanskelig å faktisk bli psykolog og fungere greit i studiet, men at det å støtte ham og heie på ham er riktig fremover.

Det kan hende det går seg til – mulig at han kan spesialisere seg i andre mennesker på ASD-spektrumet og at hans egne erfaringer kan gjøre det mulig å forstå dem bedre? Evt. at han blir en slags rådgiver/behandler innen psykologi og hvordan fungere i hverdagen i et nevrotypisk samfunn i stedet for helt og fullt psykolog. 

Det vil være mange utfordringer langs veien, men for øyeblikket er det bare bra at han har lyst opp og har noe han ønsker å holde på med. Husk også at folk på spekteret i blant blir veldig interessert i noe (hyperfokus) og så faller det kanskje til siden etter noen uker, måneder eller år. Så for nå er det kanskje greit å bare støtte ham, men også kanskje ha noen samtaler om evt. utfordringer som kan oppstå slik at han er klar over det. 

Anonymkode: 34582...247