Selina

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bare jeg som kvakk noe veldig av han mannen som han guttungen så men ingen andre? Altså takk for meg men jeg ble redd 🙂🙂

Anonymkode: b3444...a9d

Det var drit skummelt! «Den druknede mannen» 😫

Anonymkode: 478f7...744

[Grüner]

Serien heter «Rekviem for Selina» så tråden din burde hete det evt Selina Isabelle, ts!

[AnonymBruker]

Grüner skrev (18 timer siden):

Serien heter «Rekviem for Selina» så tråden din burde hete det evt Selina Isabelle, ts!

Selina Isabelle blir ikke riktig, navnet er enten Selina (privat) eller Celina Isabelle (bliggkarakteren). 
 

Serien heter Rekviem for Selina, skrives det med S skal ikke Isabelle være med. 
 

Samme som Sofie vs Sophie Elise 😅 

Anonymkode: fb44c...d83

[Doris Becker]

Morgenbladet trår til: 

"Rekviem for Selina er overhodet ikke ukritisk i sin behandling av Sophie Elise eller påvirkere generelt. På sitt mørkeste er den en slags Frankenstein-aktig fortelling om forvandling, som kan ligne litt på den kontroversielle Trump-filmen The Apprentice fra i fjor. Samtidig er det vanskelig å se serien som noe annet enn nok et ledd i mytologiseringen av Sophie Elise: Alle kritiske blikk på Selina i serien kontres tilsynelatende med en like stor dose beundring. Man kan nesten undres om serieskaperne, NRK eller samfunnet som en helhet, for den saks skyld, har den nødvendige avstanden til påvirkeren, til at Rekviem for Selina blir treffende satire.

Hver episode i serien fungerer dessuten som et påskudd for å la påvirkeren fortelle sin livshistorie i tabloidpressen, med overskrifter som lyder à la Sophie Elise åpner opp om barndomsvennens selvmord, Sophie Elise snakker om sexscenene i den nye serien, og som for å understreke martyraspektet: «Sophie Elise (30) besvimte under premieren» (som foregikk i en kirke, naturligvis)! Selv om Rekviem for Selina har en stort sett engasjerende historie, som fint kunne stått på egne ben uten en klar inspirasjonskilde fra virkeligheten, er det vanskelig å se serien uten å få en følelse av at man plutselig er blitt en statist i fortellingen om Sophie Elise.

Det er lett og riktig å ha sympati for den utstøtte bygdejenta som drømmer om noe mer, og som samfunn skylder vi tenåringsjenter som Selina, som er blitt stemplet som «hore», en dose verdighet og en genuin unnskyldning. Vi skylder imidlertid ikke voksne forretningsfolk å ukritisk kjøpe alt de selger. I en verden som holdes som gissel av en tidligere realitystjerne, burde vi kanskje heller tenke oss om to ganger før vi martyriserer en påvirker."

https://www.morgenbladet.no/kultur/kommentar/2025/03/27/er-vi-alle-statister-i-sophie-elises-liv-na/

[Bacteria]

Gammel dame her, lite interessert i bloggere og slikt men har fått med meg noe…

Først og fremst er serien drivende godt laget. Trodde ikke jeg ville bli engasjert, men det ble jeg. 
Historien til Johan, tragisk og gripende 💔 Hadde en slik «venn» jeg også som barn. Som oppholdt seg på rommet mitt når jeg sov… heldigvis forsvant hun etterhvert 

Skjønner at Linda er LM, men hvem er Nathalie basert på?

Bakgrunnshistorien, dialekten til forfatteren minner veldig om Knausgård 😶

[Bacteria]

Apropos Johan; hvilke diagnoser er det meningen at han skal ha? 

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (3 timer siden):

 

Skjønner at Linda er LM, men hvem er Nathalie basert på?

 

VOE.

Og Mr M er typen hennes hun i dag har barn med.

Anonymkode: bb510...15d

[Gnå]

Anbefaler å lytte til podcasten "Seriesnakk" om denne tv-serien: Rekviem for Selina - Seriesnakk - NRK Radio

[Snurrevippen]

Doris Becker skrev (På 27.3.2025 den 15.32):

Morgenbladet trår til: 

"Rekviem for Selina er overhodet ikke ukritisk i sin behandling av Sophie Elise eller påvirkere generelt. På sitt mørkeste er den en slags Frankenstein-aktig fortelling om forvandling, som kan ligne litt på den kontroversielle Trump-filmen The Apprentice fra i fjor. Samtidig er det vanskelig å se serien som noe annet enn nok et ledd i mytologiseringen av Sophie Elise: Alle kritiske blikk på Selina i serien kontres tilsynelatende med en like stor dose beundring. Man kan nesten undres om serieskaperne, NRK eller samfunnet som en helhet, for den saks skyld, har den nødvendige avstanden til påvirkeren, til at Rekviem for Selina blir treffende satire.

Hver episode i serien fungerer dessuten som et påskudd for å la påvirkeren fortelle sin livshistorie i tabloidpressen, med overskrifter som lyder à la Sophie Elise åpner opp om barndomsvennens selvmord, Sophie Elise snakker om sexscenene i den nye serien, og som for å understreke martyraspektet: «Sophie Elise (30) besvimte under premieren» (som foregikk i en kirke, naturligvis)! Selv om Rekviem for Selina har en stort sett engasjerende historie, som fint kunne stått på egne ben uten en klar inspirasjonskilde fra virkeligheten, er det vanskelig å se serien uten å få en følelse av at man plutselig er blitt en statist i fortellingen om Sophie Elise.

Det er lett og riktig å ha sympati for den utstøtte bygdejenta som drømmer om noe mer, og som samfunn skylder vi tenåringsjenter som Selina, som er blitt stemplet som «hore», en dose verdighet og en genuin unnskyldning. Vi skylder imidlertid ikke voksne forretningsfolk å ukritisk kjøpe alt de selger. I en verden som holdes som gissel av en tidligere realitystjerne, burde vi kanskje heller tenke oss om to ganger før vi martyriserer en påvirker."

https://www.morgenbladet.no/kultur/kommentar/2025/03/27/er-vi-alle-statister-i-sophie-elises-liv-na/

Veldig enig i dette budskapet. Det er skremmende hvordan influensere stadig får mer plass i media, til tross for at mye av innholdet deres er bygget på et iscenesatt alter ego, der plastisk kirurgi og en wannabe-livsstil romantiseres for å holde seg relevant.

Spesielt bekymringsverdig er det når Linnea Myhre beskriver bloggertiden som en konkurranse i å skape en falsk fasade der de kastet seg på mobbing og der topplasseringer ble sikret gjennom usannheter og klikkjag. At vi fortsatt lar denne type innhold dominere, sier kanskje mer om oss som samfunn enn om influensere selv. 

Serien i seg selv var helt grei, hverken med eller mindre. Jeg synes den manglet dybde og substans, spesielt i å skildre de følelsesmessige sidene av historien. Selv om den er fiktiv, fremstår hovedpersonen ofte som følelsesløs og kald og til tider med narsissistiske trekk. Kanskje dette speiler sannheten bak SEs historie? Hvem vet. 

Det store problemet er at budskapet i serien drukner når SE selv fronter den som enda en triumf, nok et kapittel i hennes egen mytologi. Som Morgenbladet påpeker, balanserer serien mellom kritikk og beundring, men ender opp med å fungere som en forlengelse av SEs eget narrativ. Når tabloidpressen samtidig omfavner serien med klikkvennlige overskrifter om hennes liv og følelser, blir det vanskelig å se dette som noe annet enn en del av merkevarebyggingen hennes, snarere enn en kritisk refleksjon over influenserkulturen. 

Dette er mennesker som har vokst opp med å skrive om livene sine i offentligheten - der grensene mellom sannhet og iscenesettelse har vært flytende så lenge at det til slutt ikke spiller noen rolle. Uansett hvor mye av de de forteller som faktisk er sant, er målet alltid det samme. Å holde seg relevant. 

Spørsmålet er hvordan slike mennesker noen gang skal kunne tas seriøst. Når hele identiteten deres er bygget på eksponering, hva skjer da nå som de er blitt voksne og fortsatt lever av å være hovedperson i sitt eget evige drama? Hva gjøre det med et menneske å være sitt eget produkt, der enhver krise, enhver følelser og enhver relasjon potensielt kan omsettes til innhold? 

Hvilke generasjoner har egentlig godt av å ha slike forbilder i livene sine? Deres egne barn og etterkommere vil vokse opp med en offentlig dokumentert fortid som aldri kan slettes - en digital arv bestående av grenseløs eksponering og selvpromotering? Når relevans blir viktigere enn integritet? Hvor sunt er det å vokse opp med foreldre som aldri har lært seg å skille mellom livet og fortellingen om det? Når all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og det personlige stadig blir gjort til en salgsvare? 

Nei, takk, herfra. Jeg ønsker gjerne å høre historier folk er ekte stolte av, fra mennesker som virkelig har gjort en forskjell, fra mennesker som fremstår som gode rollemodeller og fra det virkelige livet. Ikke fra «plastic-fantastic universet» som skal ha sympati for at de går gjennom livet på godt og vondt som alle oss andre.