Skulle du ønske du kunne sluttet å jobbe?

[Hmmmmmm]

Hadde sluttet på dagen! Har ikke så mye annet å bruke tiden på, men jobben er ikke en av de tingene jeg gjør med glede. Hadde jeg vært mangemillionær, så hadde ikke livet mitt endret seg så mye, bortsett fra at jeg hadde sluttet i jobben 

[AnonymBruker]

Jeg liker jobben. Trenger egentlig ikke jobbe fullt, men det gir meg mye. 

Er heldig, og har mye fleksibilitet. Så kan ofte legge opp dagene som jeg vil. I dag er en rolig hjemmedag. Så gleder meg til kombinasjonen av å skrive og lese en del, komme ajour med mail, ta et-par telefoner. Lage god mat og bake. Løpe en tur. Og vaske litt klær. 

I morgen igjen er det hektisk, opp tidlig, noen krevende møter. En handlerunde. Men likevel tid til å lage god middag. 

Liker denne variasjonen i hverdagen. Og gjennom jobb får jeg faglige utfordringer og utvikling, mental stimuli, og mye sosialt. 

Anonymkode: 403b3...e4f

[AnonymBruker]

Jeg slutter definitivt den dagen jeg har spart opp nok til å gjøre det, og samtidig ikke bruke opp alt før pensjonsalderen. Ser flere nevner at man må betale skatt og bidra til samfunnet, men som økonomisk uavhengig om noen få år kommer jeg uansett til  å betale store mengder skatt.

Og noen andre kommer til å overta min jobb istedenfor å være arbeidsledig, så vinn vinn for alle. I tillegg kommer jeg til å få lavere pensjon ved å gå tidlig, så det offentlige sparer der også. 

Anonymkode: 28338...511

[AnonymBruker]

Jeg sluttet å jobbe for fem år siden, og har levd opp mot det jeg anser som drømmelivet i årene etter det. Reiser masse innenfor Norges grenser (som fortsatt er min våteste drøm), nyter friluftslivet i stor grad hver dag, og treffer på folk jeg aldri ville ha truffet på i byen jeg bor i. Er på mitt aller lykkeligste for tiden, og både psykisk og fysisk har jeg aldri vært i bedre form enn nå. Ser faktisk hver dag som en gave, sånn helt på ordentlig.

Nå skal det sies at jeg har mann og barn, og jeg har alltid valgt å være svært tilstedeværende for barna. Den første og største drømmen i livet var å få barn, og jeg planlegger i stor grad dagene mine etter hva barna har på programmet. Selv nå som de er tenåringer, og jeg i grunnen kunne latt dem styre på helt selv. Jeg vet at jeg alltids kan reise bort en uke uten å bekymre meg for dem, men samtidig VIL jeg være en del av hverdagen deres nå den siste tiden før de flytter hjemmefra.

Denne viljen til å være hjemme med tenåringene kommer noen ganger i konflikt med viljen til å sovne under stjernehimmelen ute i skogen/oppe på fjellet, men jeg føler jeg klarer å balansere det på en god måte. Og om jeg skal sette det litt på spissen: jeg mener jeg balanserer det langt bedre enn mange menn som driver på med det samme som meg. Ser hvordan en del menn stikker fra kone og barn i ukesvis for å realisere seg selv i naturen, finnes jo noen godt dokumenterte eksempler på det, og akkurat det ser jeg litt ned på. Har man valgt å få barn, har man også valgt et stort ansvar. 

Apropos ansvar: jeg kjenner på ansvaret over barnas trivsel. Vi har foreslått for dem å bo utenlands et år, flytte til et mer "spennende" sted, leve litt mer "fritt", men tenåringene elsker livet sitt i byen. Det er her de har venner, aktiviteter og hele livet sitt. Forstår at de ikke vil bryte opp det livet bare fordi foreldrene "vil ut på eventyr". Har hatt flere runder hvor vi har foreslått Australia, New Zealand, Italia og Nederland som mulige bosteder i et år eller to, men barna har ikke ønsket noe av dette. De blomstrer jo hvor de er nå, sammen med gode venner i et godt miljø, så jeg ser jo poenget. Kunne heller ikke tvunget gjennom flytting fordi vi voksne var eventyrlystne. Spørs om det hadde blitt et like fint eventyr om barna mistrivdes, har dessverre sett eksempler på familier hvor dette "eventyrlivet" har ødelagt barna helt. 

Anonymkode: de0de...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er 100% ufør på 5 året og stortrives med å slippe jobbe. Beste som har hendt meg til tross for sykdom.

Jobbet omtrent livet av meg før ufør, så føler jeg har bidratt nok.

Anonymkode: 0dcfc...7c2

Jeg er på AAP og er livredd for å bli ufør. Såpass at jeg vil jobbe livet av meg for å slippe å bli det. Selv om jeg ser at jeg kunne hatt en livskvalitet ved å ikke jobbe. Det jeg er mest redd for er at jeg skal falle helt sammen av skam, og at det skal ødelegge totalt for meg. Redd for å sitte hjemme alene med negative tanker om meg selv og dermed ikke klare å gjøre det beste ut av det livet jeg sitter igjen med. Har du gått igjennom slike tanker? Hvordan komme over det, og gjøre det beste ut av situasjonen?

Anonymkode: 9a28b...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er på AAP og er livredd for å bli ufør. Såpass at jeg vil jobbe livet av meg for å slippe å bli det. Selv om jeg ser at jeg kunne hatt en livskvalitet ved å ikke jobbe. Det jeg er mest redd for er at jeg skal falle helt sammen av skam, og at det skal ødelegge totalt for meg. Redd for å sitte hjemme alene med negative tanker om meg selv og dermed ikke klare å gjøre det beste ut av det livet jeg sitter igjen med. Har du gått igjennom slike tanker? Hvordan komme over det, og gjøre det beste ut av situasjonen?

Anonymkode: 9a28b...d31

Skammen sitter i ditt eget hode. Bidrar den med noe konstruktivt for deg?

Anonymkode: 10ae0...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

FIRE-bevegelsen er oppskrytt og blir ofte fremstilt som alle enkelt kan få til. Det er jo helt feil. Det kreves noe helt vanvittig for å få dette til. Først og fremst må man jo leve som en asket i sine beste år i livet for å oppnå dette. Men det er jo ikke nok. Man er nødt til å ha en god dose flaks i livet også, f.eks. å kunne bo gratis hos foreldre eller andre for å kunne sette av så mye penger over så lang tid.

FIRE-bevegelsen bruker den såkalte 4%-regelen. Dvs. at man kan ta ut 4% av sin portefølje ute at den går tom i løpet av pensjonstilværelsen. Dette er basert på amerikanske forhold, der det er vesentlig lavere skatter på aksjer og fond enn i Norge. I Norge er det 37,8% skatt aksjegevinst. Så før eller senere inn i sin økonomiske frihetshverdag, begynner man jo å spise av avkastningen også, og da blir det en helt annen dans.

For å gi et konkret eksempel:
Hvis man ønsker å bli økonomisk uavhengig og slutte å jobbe osm 45-åring, så vil man måtte ha spart opp 12 millioner kroner for å kunne ta ut 40.000 pr. måned. Det tilsvarer en ganske normal norsk årslønn. Men dette gjelder altså for amerikanske forhold. Skal man ta hensyn til skatten i Norge, så snakker vi om beløp som er oppe i 17-18 millioner.

Hvis meg den som kan ha spart opp slike beløp i 45-årsalderen. Det er ikke mange.

For å klare dette må man jo leve ekstremt enkelt og nærmest som en asket. Og dette sine beste år. Gjerne når barna er små og skal hjelpes inn i voksenlivet. 

For de aller aller fleste er det fullstendig urealistisk å bli økonomisk uavhengig på denne måten.

Anonymkode: a2c08...a4a

Var nettopp en på karrierefirumet der hun og mannen hadde klart det på 5 år. De hadde opparbeidet masse formue i eiendom, 3 mill i leieinntekter og et firma som utbetalte masse som visstnok ikke krevde masse jobb. Så det er jo tydeligvis mulig.. 

Anonymkode: 47668...101

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Var nettopp en på karrierefirumet der hun og mannen hadde klart det på 5 år. De hadde opparbeidet masse formue i eiendom, 3 mill i leieinntekter og et firma som utbetalte masse som visstnok ikke krevde masse jobb. Så det er jo tydeligvis mulig.. 

Anonymkode: 47668...101

Å leie ut er ofte mye jobb.

Ja, jeg hadde ikke jobbet hvis jeg f.eks. vant mye penger.

Ikke fordi jeg ikke liker å jobbe, men fordi det er  så mange drittfolk som blir sjefer i Norge. Mye mobbing, utnytting og rett og slett forferdelige mennesker i dette landet.

Anonymkode: 96838...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er på AAP og er livredd for å bli ufør. Såpass at jeg vil jobbe livet av meg for å slippe å bli det. Selv om jeg ser at jeg kunne hatt en livskvalitet ved å ikke jobbe. Det jeg er mest redd for er at jeg skal falle helt sammen av skam, og at det skal ødelegge totalt for meg. Redd for å sitte hjemme alene med negative tanker om meg selv og dermed ikke klare å gjøre det beste ut av det livet jeg sitter igjen med. Har du gått igjennom slike tanker? Hvordan komme over det, og gjøre det beste ut av situasjonen?

Anonymkode: 9a28b...d31

Nå er det ikke meg du spør,men siden jeg selv også er ufør svarer jeg. Her er det få negative tanker rundt det at jeg er ufør, jeg innser at det er det aller beste og mest riktige for min helse. Å falle sammen av skam er ikke et alternativ her.

Jeg ble lettet da jeg endelig fikk innvilget ufør,da kunne jeg fokusere på andre ting som best mulige dager.

 

Anonymkode: 23ac8...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2025 den 19.52):

Min drøm er å ha en helse som gjør at jeg kan jobbe og ikke være ufør. Så min drøm er urealistisk vet jeg,men likefult en drøm.

Å ha fri hver dag er kjedelig i lengden selv om det kan virke forlokkende for dere som jobber.

Anonymkode: 23ac8...239

Det finns folk som har kjent litt på det og kjenner at det er forlokkende og vet de kunne levd med det. Jeg har vært langtidssykemeldt over en periode og hadde lite problemer med å fylle dagene . Så å være hjemme på heltid ville vært null problem. 

Anonymkode: bd867...ac3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2025 den 22.37):

Jeg er K64, kunne altså pensjonert om jeg ville og om jeg ville leve på relativt lav inntekt, men jeg har det kjempefint på jobb, høy grad av frihet og selvstendighet. Opparbeider masse fri, gode kollegaer, grei sjef, blir intellektuelt utfordret, derfor ønsker jeg ikke å slutte og jobbe. Det er makelig å ikke gå på jobb, men vi mennesker har ikke godt av å drive dank. Noen har altoppslukende, intellektuelt utfordrende hobbyer, men de fleste av oss har ikke det, derfor har vi godt av å pelle oss på jobb.

Anonymkode: dce09...4f1

Du ser det vel litt selv men må påpeke det likevel; ikke alle driver dank fordi om vi hadde vært helt hjemmeværende og ikke alle " har godt av" å være på jobb. Når jobben kun er mistrivsel og vi ikke finner noen mening i det er det nedbrytende istedet for oppbyggende å gå på jobb. 

Anonymkode: bd867...ac3

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke villet slutte å jobbe, nei. En ting fordi det ville blitt et forferdelig samfunn om ingen jobbet, og ingen betalte skatt... Det er egoistisk å ikke bidra. Skal DU slutte å jobbe, betyr det at noen andre må jobbe mer for å veie opp for det. 

Jeg trenger også å føle at jeg bidrar til noe mer enn bare meg og mitt, og at jeg er nyttig. 

Jeg liker også rutiner og struktur. 

Hvordan ser du på å reise omkring når du har barn? Skal ikke ungene gå på skole, få ha vennskap som varer mer enn noen måneder, få et hjem, tilhørighet, osv? 

Jeg skulle veldig gjerne hatt mer fritid. Jeg har så mange hobbyer jeg elsker, jeg elsker å trene, jeg kunne godt tenke meg mindre stress så jeg var en mer energisk mamma. 

Men så vil jeg også ha trygge veier, gode skoler, sykehus, osv osv. 

Anonymkode: 9d3e2...a40

[AnonymBruker]

Mitt drømmeliv er å jobbe 0%. Bare drive med hobbyer hver eneste dag. Aldri la noe bli rutine.

Kommer aldri til å skjønne de som hadde fortsatt i jobben selv om de ble rike.

Anonymkode: 7ad04...053

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mitt drømmeliv er å jobbe 0%. Bare drive med hobbyer hver eneste dag. Aldri la noe bli rutine.

Kommer aldri til å skjønne de som hadde fortsatt i jobben selv om de ble rike.

Anonymkode: 7ad04...053

Det finnes mange jobber som er veldig givende, og som aldri blir rutine. Synes egentlig det er tristere at noen bruker mye tid på KG, enn at de bruker tid på jobb. 

Anonymkode: 403b3...e4f

[Kristin70]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg sluttet å jobbe for fem år siden, og har levd opp mot det jeg anser som drømmelivet i årene etter det.

Anonymkode: de0de...e1a

Hadde du da tjent opp så mye at du kunne leve på avkasning eller var det arv eller noe annet? 

 

[AnonymBruker]

sjokoladeelskeren skrev (På 14.3.2025 den 18.31):

Heisann!

FIRE bevegelsen har blitt veldig populært for tiden! Er det noe du kunne tenkt deg å jobbet mot? Jeg snakket med en venninne om det og vi hadde veldig ulike syn på hvordan vi ønsket å kunne ha det (om ikke økonomien sto i veien). 

Mitt drømmeliv: jobbe kanskje 10-20%, reise mye med mann og barn, ha mye tid til venner, familie, trening og hobbyer. Ha mulighet til å vær spontan, kanskje bo i utlandet i 1 år, oppleve mye.

Hennes drømmeliv: fortsette akkurat slik hun har det, jobbe 100% (i jobben hun elsker), tilbringe tiden etter jobb med mann og barn, reise på ferie i sommerferien

Hva er deres drøm? Om du hadde hatt alle muligheter i verden, ville du sluttet i jobben, fortsatt å jobbe 100% eller jobbe redusert? Hva ville du gjort med tiden du har til overs?

Problemet med denne «logikken» fra folk som følger slike «bevegelser» er at det ikke handler om å endre verden.

Dersom vi etablerer som fakta at alle mennesker er like mye verdt skal og må alle mennesker ha den samme muligheten til å ikke jobbe. Og hvem er da leger, kirurger, hvem pleier bestemor og utvikler vaksiner og frakter medisiner og vasker sykehuskorridorer?

Grupperinger som det din venninne følger ønsker seg tilbake til verden slik den så ut for en aristokrat på den tiden vi fortsatt hadde imperier. De ønsker å være en del av de 1% rikeste og leve et liv i luksus. Og så vet de ekstremt godt at det betyr at «noen andre» må jobbe og slite og servere dem goder opp i fanget. De bare sier det ikke høyt, for å si «jeg ønsker å frigjøre meg fra det moderne kapitalistiske samfunn» høres fint ut. Men ingen ønsker jo en verden der du dør av den minste sykdom. De ønsker altså ikke frigjøre alle fra «samfunnet». De ønsker kun frigjøre seg selv, slik at de kan utnytte andre.

Anonymkode: 66ad2...a53

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått ned til 50% stilling dersom økonomien tillot meg det og jeg fortsatt hadde det romslig (og var selvstendig).

Skatt og velferdsstat bryr meg lite. Det er oljepengene som driver velferdsstaten, vi er ikke i nærheten av å dekke det inn med skattepenger. Så kan du legge til at nordmenn er eksepsjonelt mye syke og borte fra jobb, og den gjennomsnittlige (arbeidende) norske kvinne tar mer ut av statskassen enn hun legger inn i skatteinntekter. 

Velferdsstaten kunne lett vært strammet inn og effektivisert, hvis noen hadde turt å ta jobben. Da kunne vi hatt et lavere skattetrykk og beholdt mer av våre egne penger. Jeg vil også tippe at alle som jobbet redusert også ville hatt mindre sykefravær, sykt barn dager m.m. og generelt mindre problemer med barna og belastninger på helsesystemet.

Anonymkode: 408a5...448

[Kristin70]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Skatt og velferdsstat bryr meg lite. ....  den gjennomsnittlige (arbeidende) norske kvinne tar mer ut av statskassen enn hun legger inn i skatteinntekter. 

 

Anonymkode: 408a5...448

Du forstår at bidraget fra befolkningen handler om mer enn skattepenger? Hvordan skal samfunnet gå rundt hvis folk ikke jobber? 

[AnonymBruker]

Ville jobbet mye mindre, ja, men ikke være 100 prosent hjemme. Var arbeidsledig en periode, og holdt på å gå på veggene, sluttet å glede meg til helg osv. Det er noe med å glede seg til fri  

Anonymkode: 55012...f09

[Ulla Ullsokk]

Nei. Jeg kunne kanskje tenke meg å jobbe 80% ideelt sett. Men heller full jobb enn ingen jobb.
 

80% tror jeg er oppnåelig for de fleste hvis man tar noen valg om hva man «må» og ikke må ha av utgifter. Flytter ut av byen i nærheten av kollektivtilbud og selger bilen  f eks. gjør en verden av forskjell på årlige utgifter.