Jeg trenger hjelp til å forstå hva som er galt med meg

[AnonymBruker]

Synes du høres helt normal ut, jeg. Folk er forskjellige med ulike behov. Høres ut som du får dekket dine sosiale behov via familie og jobb. Jeg er ganske lik selv. Tror jeg blir oppfattet som en omgjengelig person, og liker å være med andre. Men det er noe jeg begrenser. Føler rett og slett at det er litt ork. Jeg liker best å være alene eller sammen med mannen min i fritiden.

Anonymkode: d227e...2f7

[AnonymBruker]

Kanskje du bare har nok i livet ditt. Du er jo venn med mannen din og har familie og kollegaer. Flere venner som krever noe av deg ville vært overveldende . I såfall er det en sunn reaksjon å begrense vennskapene. 

Anonymkode: aab46...e4b

[Rainstorm2.0]

Må det være noe galt med deg? 

Synes det høres ut som du beskriver et sunt og friskt liv der du er sunn og frisk og kommer mer og mer i kontakt med hva som er viktig for deg, og hvordan du vil bidra til omgivelsene dine. 

[AnonymBruker]

Synes du høres litt ut som meg, på en måte, men samtidig ikke.. 

Det jeg prøver å si er at jeg tror jeg forstår deg. Du har ikke behov for det og det er vel helt greit det. Kanskje litt introvert? Synes ikke du skal tenke at det er noe i veien med deg fordi. Blir du sliten av å omgås venner. Gir de eller tar de energi? 
 

Her hos meg skjedde «livet» som jeg kaller det. Mye og mer enn nok med meg selv og familien. Jeg hadde ikke overskudd og det ga jeg beskjed om. Er vanligvis veldig rastløs og spontan, men det ble for mye på hjemmebane så sånn ble det, for en periode. 

Anonymkode: 1f484...136

[AnonymBruker]

Helt ok å ha andre behov.

Jeg vil jo si at det kan være en utfordring, hvis det er sånn at familien din er det som gjør at det er nok. Noen mennesker forsvinner jo inn i forholdet sitt, og jeg regner med at det nettopp handler om at behov for nærhet blir dekket der. Problemet er når man velger å ikke være venn og plutselig har behov for det igjen for sin egen del. Det funker ofte ikke i vennskap, siden det er ganske egoistisk.

Men hvis det er "kronisk" så er det jo greit. Da er det sånn at de blir skuffa, men det bør ikke gjøre noe for deg, de kommer over deg, og du trenger dem ikke, og da spiller det jo egentlig ikke så stor rolle.

Anonymkode: 7b5e4...479

[AnonymBruker]

Jeg trenger mer og mer alenetid etter hvert som jeg blir eldre. Tror egentlig det er helt vanlig.  JEg har også en jobb med mye kollegaer/ kunder som jeg må forholde meg til daglig. Da er den sosiale delen overfylt når jeg kommer hjem. 

Anonymkode: 107e0...3a6

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk for mange svar. Ante ikke at det var så mange av oss og at dette var såpass normalt. Føler meg unormal, men lever som sagt bra med det. Krevende jobb med mye kundekontakt og kollegaer. Vil påstå det er langt over hva som er vanlig sosialisering i løpet av en dag.  Blir mettet på et vis. Svært ofte synes jeg vennskap «tar» mer enn jeg føler jeg får tilbake. Orker ikke ha flere relasjoner som skal pleies og følges opp. 

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ts her. Tusen takk for mange svar. Ante ikke at det var så mange av oss og at dette var såpass normalt. Føler meg unormal, men lever som sagt bra med det. Krevende jobb med mye kundekontakt og kollegaer. Vil påstå det er langt over hva som er vanlig sosialisering i løpet av en dag.  Blir mettet på et vis. Svært ofte synes jeg vennskap «tar» mer enn jeg føler jeg får tilbake. Orker ikke ha flere relasjoner som skal pleies og følges opp. 

Anonymkode: a8437...f05

Helt greit, tenker jeg.

Men vær obs på at hvis du skulle trenge dem eller ønske dem videre, så er det ikke sikkert de er der lenger.

Anonymkode: 7b5e4...479

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt greit, tenker jeg.

Men vær obs på at hvis du skulle trenge dem eller ønske dem videre, så er det ikke sikkert de er der lenger.

Anonymkode: 7b5e4...479

Jeg tror jeg klarer meg med de jeg har

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik som deg, og er så takknemlig for at jeg kun har venner som er helt like. 
Vi kan snakkes noen ganger pr år og så er det nok. 
Jeg har ingen mann heller, men får dekket mitt sosiale behov på jobb. 
Livet er herlig uten press om å «måtte» det ene eller det andre 😃💃

Anonymkode: 389b6...8fb

[missLynch]

Godt å høre vi er flere 😅🥹 Har noen få venner som jeg treffer ganske sjelden, men kan si alt til, og et par kollegaer som jeg også regner som gode venner. Men that`s it 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Det er jo overhodet ikke noe galt med deg? Skjønner ikke hvorfor du tenker det.

Anonymkode: 35fe0...3e5

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2025 den 12.29):

Jeg begynner å nærme meg 40 år. De siste 5 årene har jeg for alvor begynt å kjenne på at noe er galt. Klarer ikke helt å finne noe som passer, noen knagger å henge atferdsmønstre på.

Jeg har ikke sosial angst. Jeg har en veldig sosial jobb med masse kundekontakt. Jeg er godt likt og er god til å pleie kundeforhold og være en trygg og forutsigbar kollega. Jeg har to barn og en mann som betyr alt for meg. Jeg tror jeg er en god mamma og prioriterer alltid familien og barna mine. Også tett og nært forhold til øvrig familie. 

Så til det som ikke er så greit og som jeg ikke blir klok på… Jeg velger bort venner. Skulle nesten ønske jeg kunne si at jeg var ensom og at jeg var fortvilet fordi jeg ikke har noen nære venninner, men jeg er ikke det. Det er høyst selvvalgt. Jeg føler oppriktig at jeg ikke trenger nære vennskap. Jeg har droppet ut, dvs tatt mindre og mindre kontakt med venner til tross for forsøk fra deres side. Det er som om jeg ikke klarer å kontrollere min egen atferd når det kommer til nære vennskapsrelasjoner. Jeg får heller ikke dårlig samvittighet. Føler mer en befrielse ved å løsrive meg fra mennesker jeg føler «trenger» meg. Jeg synes det er krevende å stå i hva som kreves for å pleie og opprettholde nære vennskap. Jeg har venninner jeg treffer i ny og ne for en kaffe/lunsj/julebord, men ingen stor gjeng og ingen nære jeg ringer om det er noe som har skjedd ol. 
 

Så skulle man kanskje tro at jeg er en kald fisk ut i fra hva som skrives her, men sannheten er at jeg har masse følelser. Jeg har ofte lurt på om det er en forsvarsmekanisme jeg har skapt for meg selv for å ikke bli såret, men det stemmer heller ikke i forhold til at jeg ikke føler anger, ensomhet og tristhet over tapte vennskap. Føler meg rett og slett annerledes enn andre, andre behov. 
 

Takk for at du leste!

Anonymkode: a8437...f05

Primært tenker jeg du er introvert , og lader best hjemme eller med få evnt alene . Du trenger ikke en «gjeng « for å trives . Har det litt på samme måte . Pluss at med alderen går østrogen -nivå ned , det passe på/ ta vare på , og man blir ofte flinkere til å lytte til egne behov og følge de. Ingenting galt med deg . Men samfunnet rundt / ekstroverte fatter ikke at noen trives  så godt hjemme / eget / familiens selskap 😘

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2025 den 12.52):

De første årene med barna stemmer nok dette. Nå er de litt større og jeg har egentlig en god del tid til å omgås andre, men velger heller meg selv eller å være med familien. Jeg har et godt liv, i mine øyne! Men jeg stusser over at jeg ikke har de samme behovene som andre. Føler det er «synd på meg» som er alene, at andre tenker det eller stusser over at jeg ikke er på venninneturer osv.

Før jeg møtte mannen min for 12 år siden så husker jeg at jeg datet en mann og han stilte faktisk spørsmålstegn ved at jeg ikke hadde så mange venninner og lurte på hva som var galt med meg. Jeg husker det ga meg en sykt dårlig følelse. Som om jeg skulle føle en slags skam. Denne usikkerheten han fikk meg til å føle har fulgt meg siden og har nå, mange år etter, ført til at jeg stiller spørsmålstegn ved om det faktisk er noe  galt med meg siden jeg ikke har de samme behovene som andre tilsynelatende har. 

Anonymkode: a8437...f05

Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Det at mannen satt spørsmålstegn ved at jeg ikke hadde så mye venninnekontakt. Jeg tror etterhvert som han har lært seg å kjenne meg skjønner at jeg er mer selvstendig. Også det faktum at jeg som regel er den som må stille emosjonelt opp for de andre, mens jeg jeg håndterer meg selv. 

Anonymkode: 17ecc...09a