Jeg trenger hjelp til å forstå hva som er galt med meg

[AnonymBruker]

Jeg begynner å nærme meg 40 år. De siste 5 årene har jeg for alvor begynt å kjenne på at noe er galt. Klarer ikke helt å finne noe som passer, noen knagger å henge atferdsmønstre på.

Jeg har ikke sosial angst. Jeg har en veldig sosial jobb med masse kundekontakt. Jeg er godt likt og er god til å pleie kundeforhold og være en trygg og forutsigbar kollega. Jeg har to barn og en mann som betyr alt for meg. Jeg tror jeg er en god mamma og prioriterer alltid familien og barna mine. Også tett og nært forhold til øvrig familie. 

Så til det som ikke er så greit og som jeg ikke blir klok på… Jeg velger bort venner. Skulle nesten ønske jeg kunne si at jeg var ensom og at jeg var fortvilet fordi jeg ikke har noen nære venninner, men jeg er ikke det. Det er høyst selvvalgt. Jeg føler oppriktig at jeg ikke trenger nære vennskap. Jeg har droppet ut, dvs tatt mindre og mindre kontakt med venner til tross for forsøk fra deres side. Det er som om jeg ikke klarer å kontrollere min egen atferd når det kommer til nære vennskapsrelasjoner. Jeg får heller ikke dårlig samvittighet. Føler mer en befrielse ved å løsrive meg fra mennesker jeg føler «trenger» meg. Jeg synes det er krevende å stå i hva som kreves for å pleie og opprettholde nære vennskap. Jeg har venninner jeg treffer i ny og ne for en kaffe/lunsj/julebord, men ingen stor gjeng og ingen nære jeg ringer om det er noe som har skjedd ol. 
 

Så skulle man kanskje tro at jeg er en kald fisk ut i fra hva som skrives her, men sannheten er at jeg har masse følelser. Jeg har ofte lurt på om det er en forsvarsmekanisme jeg har skapt for meg selv for å ikke bli såret, men det stemmer heller ikke i forhold til at jeg ikke føler anger, ensomhet og tristhet over tapte vennskap. Føler meg rett og slett annerledes enn andre, andre behov. 
 

Takk for at du leste!

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

Kanskje du egentlig ikke har tid til venninner? Jeg har mistet flere venninner selv, fordi jeg prioriterer tiden min annerledes enn dem. Når de vil treffes en fredag vil jeg heller være hjemme med familien og føler ofte lettelse når jeg hører at de har vært ute uten meg, og uten å spørre, da slipper jeg å finne på bortforklaringer hele tide... Jeg sier vel og merke IKKE at jeg er et supergodt menneske og de er noe "dårligere", bare at vi har forskjellige ting som gir oss påfyll og forskjellige behov.

Anonymkode: 5464c...0cc

[AnonymBruker]

Er det ikke greit da? Du bestemmer over ditt eget liv. Høres ut som du har det helt greit. Hva er problemet?

Anonymkode: 71bb1...ac2

[AnonymBruker]

Et stort problem vi har i samfunnet i dag er at normale følelser og handlinger sykeliggjøres, og man skal prøve å finne et svar på absolutt alt, en begrunnelse for at man er som man er og gjør som man gjør. Det har ingen nytteverdi med mindre det er noe som plager deg eller de rundt deg, eller gjør livet ditt vanskelig. 

Du kjenner på at noe er galt, men du skriver at det ikke er et problem at du bryter kontakt med venner og ikke ønsker vennskap. Det er ikke unormalt å ønske en liten sirkel eller et lite nettverk, ikke alle vil ha en horde av venner. Kanskje det ikke er noe galt likevel, men at du ser på dette som en gal ting å gjøre? 

Anonymkode: 2c738...79d

[Introverta]

Jeg er helt lik som deg. Er en lettelse og ikke trenge å pleie vennskap eller at venninner skal ha forventninger til meg. (Jeg har ADHD.)

 

 

 

[Soft mann]

Kanskje du rett å slett mangler overskudd. Har du forandret kosten i det siste

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kanskje du egentlig ikke har tid til venninner? Jeg har mistet flere venninner selv, fordi jeg prioriterer tiden min annerledes enn dem. Når de vil treffes en fredag vil jeg heller være hjemme med familien og føler ofte lettelse når jeg hører at de har vært ute uten meg, og uten å spørre, da slipper jeg å finne på bortforklaringer hele tide... Jeg sier vel og merke IKKE at jeg er et supergodt menneske og de er noe "dårligere", bare at vi har forskjellige ting som gir oss påfyll og forskjellige behov.

Anonymkode: 5464c...0cc

De første årene med barna stemmer nok dette. Nå er de litt større og jeg har egentlig en god del tid til å omgås andre, men velger heller meg selv eller å være med familien. Jeg har et godt liv, i mine øyne! Men jeg stusser over at jeg ikke har de samme behovene som andre. Føler det er «synd på meg» som er alene, at andre tenker det eller stusser over at jeg ikke er på venninneturer osv.

Før jeg møtte mannen min for 12 år siden så husker jeg at jeg datet en mann og han stilte faktisk spørsmålstegn ved at jeg ikke hadde så mange venninner og lurte på hva som var galt med meg. Jeg husker det ga meg en sykt dårlig følelse. Som om jeg skulle føle en slags skam. Denne usikkerheten han fikk meg til å føle har fulgt meg siden og har nå, mange år etter, ført til at jeg stiller spørsmålstegn ved om det faktisk er noe  galt med meg siden jeg ikke har de samme behovene som andre tilsynelatende har. 

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

Altså hvorfor må du finne ut hva som er galt med deg? Alle passer ikke inn i A4 boksen, men det betyr ikke at det er noe galt med dem.

Anonymkode: be621...9e1

[AnonymBruker]

Soft mann skrev (2 minutter siden):

Kanskje du rett å slett mangler overskudd. Har du forandret kosten i det siste

Jeg har ingen mangler av noe slag. Går til helsesjekk hvert år. Spiser sunt, er normalvektig og trener. Ingen diagnoser av noe slag, bortsett fra at jeg lurer på om det kan være noe galt med meg når det kommer til dette da

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

Meg over ^

Det er ille når man begynner å lete etter problemer som ikke eksisterer. La det ligge.

Anonymkode: be621...9e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Er det ikke greit da? Du bestemmer over ditt eget liv. Høres ut som du har det helt greit. Hva er problemet?

Anonymkode: 71bb1...ac2

Jeg vet ikke. Følelsen av å være annerledes bare. 

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Meg over ^

Det er ille når man begynner å lete etter problemer som ikke eksisterer. La det ligge.

Anonymkode: be621...9e1

Takk❤️

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Altså hvorfor må du finne ut hva som er galt med deg? Alle passer ikke inn i A4 boksen, men det betyr ikke at det er noe galt med dem.

Anonymkode: be621...9e1

Takk❤️

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Et stort problem vi har i samfunnet i dag er at normale følelser og handlinger sykeliggjøres, og man skal prøve å finne et svar på absolutt alt, en begrunnelse for at man er som man er og gjør som man gjør. Det har ingen nytteverdi med mindre det er noe som plager deg eller de rundt deg, eller gjør livet ditt vanskelig. 

Du kjenner på at noe er galt, men du skriver at det ikke er et problem at du bryter kontakt med venner og ikke ønsker vennskap. Det er ikke unormalt å ønske en liten sirkel eller et lite nettverk, ikke alle vil ha en horde av venner. Kanskje det ikke er noe galt likevel, men at du ser på dette som en gal ting å gjøre? 

Anonymkode: 2c738...79d

Du har mange gode poenger, takk for at du tok deg tid til å svare på innlegget mitt❤️ Til ettertanke 

Anonymkode: a8437...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ingen mangler av noe slag. Går til helsesjekk hvert år. Spiser sunt, er normalvektig og trener. Ingen diagnoser av noe slag, bortsett fra at jeg lurer på om det kan være noe galt med meg når det kommer til dette da

Anonymkode: a8437...f05

Ville ikke lurt så mye mer på dette. Det kan være greit å vite at dette for deg kan virke som en unormal ting, men det er mange som er i samme situasjon og som trives godt uten nære vennskap. Meg selv og min mor er på samme vis. 

Anonymkode: 2c738...79d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg begynner å nærme meg 40 år. De siste 5 årene har jeg for alvor begynt å kjenne på at noe er galt. Klarer ikke helt å finne noe som passer, noen knagger å henge atferdsmønstre på.

Jeg har ikke sosial angst. Jeg har en veldig sosial jobb med masse kundekontakt. Jeg er godt likt og er god til å pleie kundeforhold og være en trygg og forutsigbar kollega. Jeg har to barn og en mann som betyr alt for meg. Jeg tror jeg er en god mamma og prioriterer alltid familien og barna mine. Også tett og nært forhold til øvrig familie. 

Så til det som ikke er så greit og som jeg ikke blir klok på… Jeg velger bort venner. Skulle nesten ønske jeg kunne si at jeg var ensom og at jeg var fortvilet fordi jeg ikke har noen nære venninner, men jeg er ikke det. Det er høyst selvvalgt. Jeg føler oppriktig at jeg ikke trenger nære vennskap. Jeg har droppet ut, dvs tatt mindre og mindre kontakt med venner til tross for forsøk fra deres side. Det er som om jeg ikke klarer å kontrollere min egen atferd når det kommer til nære vennskapsrelasjoner. Jeg får heller ikke dårlig samvittighet. Føler mer en befrielse ved å løsrive meg fra mennesker jeg føler «trenger» meg. Jeg synes det er krevende å stå i hva som kreves for å pleie og opprettholde nære vennskap. Jeg har venninner jeg treffer i ny og ne for en kaffe/lunsj/julebord, men ingen stor gjeng og ingen nære jeg ringer om det er noe som har skjedd ol. 
 

Så skulle man kanskje tro at jeg er en kald fisk ut i fra hva som skrives her, men sannheten er at jeg har masse følelser. Jeg har ofte lurt på om det er en forsvarsmekanisme jeg har skapt for meg selv for å ikke bli såret, men det stemmer heller ikke i forhold til at jeg ikke føler anger, ensomhet og tristhet over tapte vennskap. Føler meg rett og slett annerledes enn andre, andre behov. 
 

Takk for at du leste!

Anonymkode: a8437...f05

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har vennskap, men ingen som krever pleie eller å møtes slik og slik. Jeg trives veldig godt med det, og kjenner på det samme som deg. En befrielse. 

Tenker bare det betyr at du er veldig trygg på deg selv og dine behov. Det er bra. Men så tenker jeg det er viktig å finne på ting en gang iblant, for å ikke bli helt frakoblet eller akterutseilt, så det er jeg veldig bevisst på. Gjør det som oppleves bra for meg uten et snev av dårlig samvittighet. Tidligere så stilte jeg opp i huet og ræva for andre. Det har jeg sluttet med. Fantastisk god følelse 🥳🥳🥳

Anonymkode: 864b6...175

[Blåsippa]

Er selv veldig introvert og å opprettholde sosiale relasjoner koster ofte mer enn det smaker.

Bruker det meste av energien på jobb. Foretrekker deretter å bare lade hjemme, sammen med samboer.

Har få, men gode venner. De er heldigvis i samme modus som meg. Den ene prater jeg med i telefonen en gang pr. uke, den andre blir det litt chatting med hver uke og vi møtes for en kopp kaffe 6-7 ganger pr. år. 

Hvis jeg orker er jeg med "jobbvenninner" ute og spiser noen ganger pr. år. 

 

[Soft mann]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har ingen mangler av noe slag. Går til helsesjekk hvert år. Spiser sunt, er normalvektig og trener. Ingen diagnoser av noe slag, bortsett fra at jeg lurer på om det kan være noe galt med meg når det kommer til dette da

Anonymkode: a8437...f05

Mye likt meg. Når eg kommer hjem dra jobb. Så er eg veldig glad i sofaen. Eg er og hellsig å frisk . Men en venninnene mente kanskje at eg spiste (deficit) for lite. Så kroppen var gått i sparemodus. Eg spiser nå mer har gjort det noen uker. Men merker ingen forskjell enda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg begynner å nærme meg 40 år. De siste 5 årene har jeg for alvor begynt å kjenne på at noe er galt. Klarer ikke helt å finne noe som passer, noen knagger å henge atferdsmønstre på.

Jeg har ikke sosial angst. Jeg har en veldig sosial jobb med masse kundekontakt. Jeg er godt likt og er god til å pleie kundeforhold og være en trygg og forutsigbar kollega. Jeg har to barn og en mann som betyr alt for meg. Jeg tror jeg er en god mamma og prioriterer alltid familien og barna mine. Også tett og nært forhold til øvrig familie. 

Så til det som ikke er så greit og som jeg ikke blir klok på… Jeg velger bort venner. Skulle nesten ønske jeg kunne si at jeg var ensom og at jeg var fortvilet fordi jeg ikke har noen nære venninner, men jeg er ikke det. Det er høyst selvvalgt. Jeg føler oppriktig at jeg ikke trenger nære vennskap. Jeg har droppet ut, dvs tatt mindre og mindre kontakt med venner til tross for forsøk fra deres side. Det er som om jeg ikke klarer å kontrollere min egen atferd når det kommer til nære vennskapsrelasjoner. Jeg får heller ikke dårlig samvittighet. Føler mer en befrielse ved å løsrive meg fra mennesker jeg føler «trenger» meg. Jeg synes det er krevende å stå i hva som kreves for å pleie og opprettholde nære vennskap. Jeg har venninner jeg treffer i ny og ne for en kaffe/lunsj/julebord, men ingen stor gjeng og ingen nære jeg ringer om det er noe som har skjedd ol. 
 

Så skulle man kanskje tro at jeg er en kald fisk ut i fra hva som skrives her, men sannheten er at jeg har masse følelser. Jeg har ofte lurt på om det er en forsvarsmekanisme jeg har skapt for meg selv for å ikke bli såret, men det stemmer heller ikke i forhold til at jeg ikke føler anger, ensomhet og tristhet over tapte vennskap. Føler meg rett og slett annerledes enn andre, andre behov. 
 

Takk for at du leste!

Anonymkode: a8437...f05

Jeg og mannen liker best å være sammen. Vi trives veldig godt i hverandres selskap. Vi er begge litt introvert. Og slapper godt av sammen eller hver for oss ,sammen! 

På jobb er det alltid noen som trenger deg, barna trenger deg. Og når du skal prøve å opprettholde vennskap der du er den som hsler og drar , er det ikke vits. Mange er opptatt med sin kjernefamilie. Avtale 3måneder på forhånd om du skal treffes. Jeg liker godt at folk kommer på døren for en kaffe feks, men det gjør jo ikke noen lengre og de vil heller ikke ha folk på døren uten at det er avtalt lenge på forhånd!

Vi liker det meste , passer veldig godt i lag! 

Vi er så avslappet og har det så fint sammen. Selv etter veldig veldig mange år sammen og barn!

Vi er soulmates og bestevenner!

Selvfølgelig kan vi være med venner og men de er ofte opptatt eller jobber når vi har fri. 

Og helt ærlig, trives vi best oss to! Da har vi det vi trenger!

Føler ikke at vi mangler noe!

Kanskje du har det sånn og?

Går jo fort i ett med jobb,aktiviteter ,lekser ,familiebesøk osv med barna!

Anonymkode: 96e5d...a66

[Makavelli]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så til det som ikke er så greit og som jeg ikke blir klok på… Jeg velger bort venner. Skulle nesten ønske jeg kunne si at jeg var ensom og at jeg var fortvilet fordi jeg ikke har noen nære venninner, men jeg er ikke det. Det er høyst selvvalgt. Jeg føler oppriktig at jeg ikke trenger nære vennskap. Jeg har droppet ut, dvs tatt mindre og mindre kontakt med venner til tross for forsøk fra deres side. Det er som om jeg ikke klarer å kontrollere min egen atferd når det kommer til nære vennskapsrelasjoner. Jeg får heller ikke dårlig samvittighet. Føler mer en befrielse ved å løsrive meg fra mennesker jeg føler «trenger» meg. Jeg synes det er krevende å stå i hva som kreves for å pleie og opprettholde nære vennskap. Jeg har venninner jeg treffer i ny og ne for en kaffe/lunsj/julebord, men ingen stor gjeng og ingen nære jeg ringer om det er noe som har skjedd ol. 

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor du tror det er noe galt med deg. Dersom mennesker tar langt mer fra deg enn de gir deg, og dette vedvarer over tid, så jo ikke dette en relasjon du ønsker å opprettholde. Jeg har i hvert fall ikke rom for å opprettholde relasjoner som er ekstremt skjevfordelte, der jeg er den "tapende" part. Jeg har kona mi, og så har jeg et par gode venner. Mer behøves ikke. Ser jo faen meg flust av folk hele tiden; kolleger, lagkamerater, øvrig familie, foreldre i bhg osv.