Jeg misliker folk. Er i 20-åra og føler meg som "En mann med navn Ove".

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke lenger mennesker. Og tro meg; jeg har prøvd alt for å snu det (tilbake til sånn det en gang var), men mennesker skuffer stadig.

 

Det pleide å være motsatt. Jeg har egentlig alltid vært skikkelig glad i folk og hvor forskjellige vi er. På grunn av det, tror jeg at jeg utstrålte så mye glede og nysgjerrighet at mennesker kom opp til meg og komplimenterte utstrålingen min. Folk snakket alltid pent om meg, og jeg hadde kanskje en litt naiv oppfattelse av andre. Som barn fikk jeg ordentlig mye oppmerksomhet for utseendet mitt, og jeg har vel alltid vært hun "søte, snille og flinke" som jentegjenger har kastet seg over som et bytte. Likevel håndterte jeg dette ganske greit, og hadde likevel en naiv tiltro til mennesker og et håp om en bedre verden etter vgs. 

Men det har snudd. Jeg takler ikke lenger mennesker.

 Kanskje fordi jeg begynner å bli voksen og innser hvor mye drit det er der ute. Virkelig - jeg orker ikke mer! Det begynner virkelig å bli ille, og jeg nekter likevel å bli som "En mann med navn Ove" ... 

Slik blir jeg behandlet uansett hva jeg gjør:

- Folk ser ikke på meg hvis jeg står sammen med flere. Det virker bevisst som om de overser meg?? Det slår aldri feil. Noen ganger lurer jeg på om jeg ikke egentlig er der. Generelt blir jeg ikke inkludert enten vi er tre som snakker eller en større gjeng. Jeg har kanskje en kjæreste som tar mye plass, og det kan godt hende jeg er mer påvirket av angsten enn jeg liker å tro, men likevel?? Voksne folk klarer vel å se hele gruppa? Voksne folk klarer vel å passe på at alle inkluderes? Jeg er ikke sjenert og liker å by på meg selv, men det er et eller annet som gjør at jeg "ikke er til stede".

- Barndomsvenninnene har begynt å oppføre seg dårlig overfor meg. Jeg har bestemt meg for å kutte kontakten med flere. Også her er det ei i venninnegjengen som nekter å se på meg hvis vi er samlet ... Jeg er en konfliktsky person som ikke liker drama og ikke skaper drama ... Jeg vil også si jeg reflekterer mye over meg selv og handlingene mine, og jeg forstår liksom ikke hvorfor jeg er "hun utvalgte" som folk ekskluderer. Og jeg føler alltid at folk har baksnakket meg med en gang jeg kommer inn i rommet - og vi er unge voksne ... 

- Folk snakker meg ned, som om de ønsker at jeg skal føle meg liten og dum. Her prøver jeg dog å endre meg litt, fordi jeg vet jeg snakker meg selv ned - likevel forstår jeg ikke at folk ikke forstår at jeg gjør det?? Kompisen til kjæresten min, snakket meg og han selv ned for å sette kjæresten sin og kjæresten min i et bra lys. Hvorfor kaster folk meg ned i driten? Jeg får aldri skryt eller klapp på skulderen for det jeg driver med. Jeg jobber knallhardt og gjør noe jeg selv synes er veldig spennende, men likevel er jeg ikke god nok?? Jeg føler meg som ingenting når jeg er blant folk, men er relativt fornøyd med meg selv når jeg er alene med samboeren min liksom. Det skremmer meg, jo, at jeg aldri er fornøyd med meg selv når jeg er blant kjente og ukjente.  Trenger jeg en reality check eller snakker jeg bare meg selv ned uten at jeg tenker over det? Eller er folk drit?

- Folk snakker bare om seg selv?? Folk stiller dårlige spørsmål og er ikke interessert i annet enn seg selv. Jeg finner liksom ikke noen jeg kan "vibe" med og som forstår meg på linje med det kjæresten min gjør. Jeg forstår ikke at andre tror jeg bryr meg så mye om dem? Jeg stiller mye spørsmål og er dårlig til å prate om meg selv, men jeg er liksom ute etter noe mer hvis det gir mening ... 

- Jeg opplever at folk dømmer altfor ofte. Og jeg kjenner jeg er lei av det. Folk er generelt for lite reflekterte, og for mye i sin egen boble. Folk tar kun utgangspunkt i eget liv, og stiller aldri gode spørsmål og er ikke interessert i å få nytt perspektiv på ting. 

- Venner som fordi de føler seg dårlige også skal si noe dårlig om meg? Jeg har alltid skrytt venner opp i skyene, også får jeg den i return? Det er vel bedre å føle seg dårlig sammen med andre, hæ? Altså folk må begynne å ta ansvar for seg selv og sine egne følelser.

- Det skal nevnes at jeg har slitt med å holde meg i jobb på grunn av angst og usikkerhet, men jeg føler likevel at jeg blir ufortjent behandlet. Hvorfor skal folk likevel overse meg som om jeg ikke er til stede? 

Det er så mye mer, men jeg måtte bare få ut dette ... Jeg har så lyst til å elske mennesker, men jeg er redd jeg begynner å mislike folk. Det er jo et problem ... 

 

Jeg forstår også at jeg kommer til å få negative kommentarer for dette. Trolig sliter jeg mer med angst enn jeg tror, men jeg trenger uansett hjelp til å snu denne trenden. 

Det skal sies at jeg til vanlig er veldig snill og positiv, og viiirkelig ikke hun sure kjerringa jeg fremstår som her. Jeg sliter med angst, så det kan nok spille inn på oppfattelsen min. Likevel får jeg også komplimenter for hvordan jeg behandler mennesker, men jeg får aller mest driten jeg viser til her ...

Jeg håper egentlig bare på at jeg en vakker dag kan se verden med nye øyne. Dette begynner å bli farlig for meg - jeg begynner å miste trua. 

 

Tips? Råd? Tanker? Takk❤️

Anonymkode: d90fe...d81

[frivis]

Angst er egentlig projisering av sin egen frykt over på noe annet. Man mister kontakt med dem rundt seg, fordi man blir så fokusert innover i seg selv. Og det er sikkert dette du merker, at noe er galt i sammen med andre mennesker.

Jeg selv har slitt med sosial angst, og det beste rådet jeg kan gi deg er å bygge toleranse for å være sårbar. Sårbarhet er bra, og alle elsker når man viser at man tørr å gjøre feil. 

[AnonymBruker]

Jeg har angst, og et av resulttaten er innimellom at jeg virkelig IKKE liker mennesker🫢Men vi må heller ikke glemme at mennesker kan være drittsekker da. Ikke plasser all skyld på «offeret». Får du ts noe hjelp? eller sliter du alene som jeg😬

Anonymkode: 9b0df...120

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for at dere deler! ❤️

Enda et langt innlegg her ...... :- )

Jeg synes absolutt det gir mening at jeg overfører angsten min/ frykten over på noe annet, som dere nevner, men jeg forstår ikke at jeg blir så blind? Hvordan kan det forsvare at jeg overses, at folk snakker drit og dømmer osv.? Jeg forstår at det er en ond sirkel og at jeg sikkert gjør noe som reflekterer mot noe annet osvosv., men jeg forstår likevel ikke summa summarum. Altså hvorfor har alt blitt så heavy som det har blitt? Jeg kan forstå det i enkelte situasjoner, spesielt i dem hvor jeg tror andre tråkker meg ned, men likevel ... Hvorfor ser ikke folk på meg, hvorfor har ikke folk trua på meg mer? Og jeg kan bare ikke forstå at angsten spiller SÅ mye inn? Det gir ikke mening for meg ... Jeg har nok gitt opp folk litt, så jo jeg forstår det, men samtidig forstår jeg det ikke i det hele tatt. Det er liksom noe mer der jeg ikke forstår ... 

Jeg liker å tro at jeg ikke fokuserer så mye innover, men jeg merker jo at jeg  for eksempel ikke lenger klarer å le av ting jeg gjør feil. Der må jeg virkelig jobbe med meg selv, og jeg tipper dette spiller mye inn for alt det over. Folk må jo tro jeg skjuler noe ... eller tar meg selv veldig på alvor ... Tips her? Jeg tror også angsten min gjør at jeg ikke kjenner følelser på samme måte som før ... Så jeg er absolutt ikke til stede lenger - i alle andre situasjoner enn med kjæresten min altså.

Jeg sliter egentlig med "derealisering", noe som defineres slik: "en endring i oppfatningen eller opplevelse av den ytre verden, slik at det virker uvirkelig". Så det gir jo mening at jeg ikke er helt koblet på, men altså dette begynner å bli så vilt. Jeg synes nesten situasjonen er litt komisk, jeg skulle bare ønske jeg leste om det i en bok og at det ikke var mitt liv. Av og til observerer jeg livet mitt på avstand og kan liksom ikke fatte at det har blitt som det har blitt.

Og jeg synes også dette er et viktig poeng, som dere får frem, at det faktisk også finnes drittsekker. Fordi jeg tror jeg har problemer med å skille mellom når jeg skal ta på meg ansvaret for hvordan jeg føler meg, eller når jeg faktisk bør stå opp for meg selv/ skjerme meg for andre. 

 

Jeg har gått til to utrolig dyktige psykologer i to år nå. Det er privat og svindyrt, men det hjelper på hvordan jeg har det med meg selv. Derealiseringen er fremdeles høy, og jeg opplever ikke at livssituasjonen min ute i samfunnet har forbedret seg så utrolig mye. Men jeg har det bedre med meg selv likevel ... Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Og til deg over: jeg råder deg til å snakke med en psykolog hvis du opplever at angsten hindrer deg. Ikke slite alene!! ❤️ Jeg håper i hvert fall at du snakker med noen. Jeg har prøvd ufattelige mange psykologer, men plutselig satt det. Angsten er ikke borte, men jeg har det bedre med meg selv. Ikke slite alene i hvert fall. Klem til deg, og takk igjen for at dere deler!

 

Anonymkode: d90fe...d81

[AnonymBruker]

Shit sorry for lange svar. Jeg har så mye på hjertet i dag ... : ) TS. 

Anonymkode: d90fe...d81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har angst, og et av resulttaten er innimellom at jeg virkelig IKKE liker mennesker🫢Men vi må heller ikke glemme at mennesker kan være drittsekker da. Ikke plasser all skyld på «offeret». Får du ts noe hjelp? eller sliter du alene som jeg😬

Anonymkode: 9b0df...120

Husk at de fleste mennesker har ingen styrke i seg selv, og blir et speil av hva du sender ut. Hvis du møter dem på en menneskelig måte, så gjør som regel de også det. Det betyr ikke at du skal på noen som helst måte la deg overkjøre. 

Å ha styrke i seg selv, krever at man kan stå til ansvar for seg selv, selv om man står helt alene, uten at noen mennesker ser hva du gjør. De færreste har denne moralske forankringen uten tro på en skaper.

Anonymkode: 7ff4f...742