Når bonusforeldrerollen blir vanskelig – trenger råd!

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er bonusmor/stemor til to barn som nå nærmer seg tenårene. Jeg har bodd sammen med faren deres i over fire år, og vi brukte god tid i starten på å bli kjent. Jeg har ingen egne barn, men jeg har alltid hatt et godt forhold til disse to. Vi har gjort mye sammen – aktiviteter, ferier, turer til familien min – og alt har i mange år fungert fint.

Men det siste året har ting endret seg drastisk. Barna har blitt ekstremt frekke og utfordrende. De krever dyre ting, ber om penger, og hvis vi sier nei, blir vi kalt "forbannede drittsekker" og verre ting. Det er ofte jeg blir helt målløs over hvordan de snakker til oss.

Far prøver å sette grenser, men det biter ikke på. Mor har trukket seg mer og mer ut av livet deres – hun er mye på jobb eller trening og virker som hun helst vil ha minst mulig ansvar. Barna får i stor grad gjøre som de vil.

Situasjonen hjemme har blitt så ubehagelig at jeg begynner å grue meg til de kommer. Jeg føler at jeg går på tå hev i mitt eget hjem. De kan se meg rett i øynene og kalle meg en "jævla bitch" hvis jeg for eksempel har laget taco i stedet for lasagne. Når jeg prøver å snakke med dem om hvordan vi har det sammen, får jeg bare beskjed om at jeg skal holde kjeft, for jeg er ikke moren deres.

Jeg snakker mye med far om dette. Han forstår meg, men gjør ikke noe konkret for å endre situasjonen. Han sier at han skal snakke med mor, men det ender alltid med krangling mellom dem om andre ting, og så blir det ikke gjort noe. Han har foreslått samtaler på familievernkontoret, men mor nekter blankt å delta.

Jeg er sint, sliten og lei meg. Jeg har begynt å trekke meg unna når barna er hos oss, og unngår helst å være hjemme. Det føles ikke bra.

Jeg vet at mange sikkert vil si "Dette trenger du ikke finne deg i, bare gå!" Men jeg elsker partneren min. Jeg bryr meg om barna også, til tross for alt. Vi eier bolig, biler – det er ikke bare å pakke kofferten og dra.

Så hva gjør jeg? Hvordan setter man grenser som bonusforelder når verken den ene eller andre forelderen tar ordentlig tak? Hvordan holder man ut når stemningen hjemme blir så vond? Noen som har vært i en lignende situasjon?

Jeg setter stor pris på alle råd!

Anonymkode: 6f751...690

[stan]

Det er jo ditt hus og. Så ungene må forholde seg til deg, at du ikke er deres mor er underordnet. 

Slik språkbruk du beskriver er ikke akseptabelt. De virker bortskjemte og ikke vant med reelle konsekvenser.

Såvidt jeg skjønner er ikke konflikten med mor? Da er det å være voksen og klar på at i eget hus er det de voksne som bestemmer. Det beste er om far og du kan være samstemte. 

Det vil nok være ubehagelig i starten. Og en fare for å bli den onde stemoren. Motstand mot endring, men også ungene vil tjene på å lære seg folkeskikk og få hyggeligere forhold mellom alle i huset. 

Hvis forholdet mellom dere ikke rettes opp nå vil dere for resten av livet unngå hverandre. Et stort tap pga noen bortskjemte tenåringer. 

[AnonymBruker]

De er ikke tenårimger enda, kun barn. Sikkert 10-13 år.

Dere må ha tydelige regler hjemme og konsekvenser. Ellers blir det verre når de er 14-16.

Anonymkode: 70245...365

[AnonymBruker]

Her må oppførselen deres få konsekvenser! Innstramming på goder til de begynner å oppføre seg. Anbefaler dere å sette dere ned og snakke om oppførselen. Far bør nok være den som leder samtalen i størst grad, og han bør også varsle klart i fra om at selv om du ikke er moren deres er det også ditt hus, og du skal respekteres. Få med at dere er glad i dem og ønsker at dere skal kunne ha det fint sammen og slikt også, slik at det ikke bare blir det negative som blir nevnt.

Anonymkode: be7f8...a8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Situasjonen hjemme har blitt så ubehagelig at jeg begynner å grue meg til de kommer. Jeg føler at jeg går på tå hev i mitt eget hjem. De kan se meg rett i øynene og kalle meg en "jævla bitch" hvis jeg for eksempel har laget taco i stedet for lasagne. Når jeg prøver å snakke med dem om hvordan vi har det sammen, får jeg bare beskjed om at jeg skal holde kjeft, for jeg er ikke moren deres.

"Sånn snakker du ikke til meg! Be om unnskyldning med en gang eller så kan du gå på rommet ditt til du føler for å beklage! Jeg finner meg ikke i å bli snakket til på den måten"

Anonymkode: e4eda...5a5

[AnonymBruker]

Har dere prøvd et familiemøte? Du, far, mor og barna? Sette dere rolig ned og prate. Prøv først å finne grunnen til at de plutselig oppfører seg helt uholdbart. Vil de f.eks helst bo fast ett sted? Har de trøbbel på skolen? Fått dårlige venner. Hva har endret seg? Så går dere over til å si fra at det er totalt uakseptabelt å oppføre seg sånn. Kanskje de trenger at alle dere tre voksne viser at dere står sammen, og er enige?

Jeg ville i hverfall ha prøvd dette. Men det forutsetter at mor stiller opp. Det trengs en felles front.

Anonymkode: a366d...62a

[AnonymBruker]

De har jo forstått at ts er redd dem og kuer seg, og far har ikke tenkt å ta tak, de tror de kan si og gjøre hva de vil. Gi de motstand og konsekvenser ellers blir dette jævlig mye verre

Anonymkode: e4eda...5a5

[Snok1]

Det virker som om du og barnefar er samstemte, og det er en stor fordel.

Fokusér på at dere er én familie med ett sett med regler. Lytt til barnas ønsker, men vær tydelig på at det er de voksne som bestemmer. Vær konsekvente.

Det er helt naturlig at barn tester ut grenser. De aller fleste barn setter tydelige rammer, og de aller færreste klarer å vise at de gjør det. De er i en naturlig frigjøringsprosess.

Å være forelder er bare en jævla slitsom jobb i noen år, og så roer det seg . Sørg bare får å være den som setter rammene.

[AnonymBruker]

❤️ 
Been there!! 
Er de mellom 9 og 12 år?? 
 

Har litt forskjellige råd/tanker om de er 9 eller 12/13🙃

Og er det samme kjønn på dem? 
Tenker det er stor forskjell på en ‘’spydig’’ jente på 9/10 år og en frekk gutt på 12 år liksom.. Derfor spør jeg om kjønn og alder..

 

Anonymkode: a768d...82d

[AnonymBruker]

Så store barn oppfører seg slik fordi de trenger noe, prøvå finne ut hva de trenger hvis ikke alternativet om å melde deg ut er et reelt valg du har. Min sønn sa en gang til sin stefar "du er ikke faren min" hvorpå denne svarte "nei, men jeg er den som er her nå så du kan velge hvordan du vil denne samtalen skal fortsette; jeg kan lytte til deg og vi kan snakke sammen eller du kan slite med dette alene om du heller vil det" 

Anonymkode: 06f92...817

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

❤️ 
Been there!! 
Er de mellom 9 og 12 år?? 
 

Har litt forskjellige råd/tanker om de er 9 eller 12/13🙃

Og er det samme kjønn på dem? 
Tenker det er stor forskjell på en ‘’spydig’’ jente på 9/10 år og en frekk gutt på 12 år liksom.. Derfor spør jeg om kjønn og alder..

 

Anonymkode: a768d...82d

Her i huset har jenta vært den som klart har vært mest vanskelig å forholde seg til. Det er enormt stor forskjell på dynamikken i huset når hun er hjemme. Når hun er ute av huset, sitter vi alle sammen og koser oss. Så fort hun er hjemme, er det rop, kjefting, sinne og tårer. 

Heldigvis har hun flyttet ut i år, men det har vært 15 år med et enormt sinne. Nøyaktig som sin mor. 

Og hormonene i tenåra har gjort henne til en grusom person. Har prøvd å snakke med henne, vi kan egentlig snakke om alt og når hun er blid, så er hun verdens beste. Men hvis noe går i mot henne, da blir hun verdens verste. 

Helt svart i øya og hun blir så sint at hun ikke vet hva hun gjør. Og hun vet om det selv, men nekter å innse at det er et problem for oss nærmeste. Så da priser jeg meg bare lykkelig for at hun har flyttet og lever fint med en koselig middag et par ganger i måneden. 

Anonymkode: bb509...90e

[AnonymBruker]

Det høres ut som far er like udugelig som mor. Du som stemor har ingen sjans. Han er ikke den eneste fisken i havet. Kast ut på nytt du

Anonymkode: 76854...397

[AnonymBruker]

Du får behandle dem som barn. 
Jævla bitch er overhodet ikke innafor. 

Send dem på rommet. Gi dem mulighet til å få ut frustrasjonen - jogge, boksesekk? Ta telefonen, ta Internett, ikke gi ukepenger, ikke kjør dem, ikke lag mat. Forklar dette på forhånd.

Forklar hvordan oppførselen ødelegger for dem - «tror du virkelig jeg vil bruke kr.1000 på sko til en som kalte meg Bitch i går, og ikke bidrar til felleskapet? Nei. Jeg sender heller de pengene til SOS Barnebyer. Du har uansett sko som passer.»

Du høres ganske service-innstilt ut, på tide at de vasker egne klær og utfører oppgave i huset, gå med søppel, vaske eget tøy? 

Anonymkode: 7f7aa...850

[AnonymBruker]

Selv om du ikke er barnas mor, så er det ditt hjem også. Du kan fint si til dem at slik skal ikke du bli snakket til i ditt eget hjem, den ufyselige tonen slutter i dag. Det er fryktelig utrivelig, og slik vil du ikke ha det. Det er greit å ha mye følelser og være frustrert og sint - men slik behandler man ikke andre. Enten får de snakke skikkelig om det som plager dem, ellers så får de holde seg på rommet til sinnefyken blåser over. 

Det minst lure du gjør, er å bli såret og trekke deg unna. Da virker hersingen deres. Det lureste er å stå imot hersingen uten å bli sint selv, hvis du blir sint vil det fyre oppunder deres sinne. Men klart det er vanskelig, og ikke uvanlig det går en kule varmt fra voksne også når barna er ufyselige. Jeg klarer stort sett å holde meg rolig for at de skal speile meg og dra dem ned. Men det betyr også at de vet at hvis jeg blir sint og skarp, så har de tråkket ordentlig over og blir spake med en gang.

Hos oss holder det egentlig å si «Sånn vil ikke jeg bli snakket til, av noen» ganske bestemt. Så tar de den.

Anonymkode: 76c6d...547

[AnonymBruker]

Her i huset får pappaen ta de ubehagelige avgjørelsene og beskjedene, og være «the bad guy». Har egentlig ingen råd, men jeg føler virkelig med deg, det er en skikkelig jævlig situasjon.

Om du klarer å ikke la deg vippe av pinnen, og vise dem kjærlighet også når de er jævlige, tror jeg de blir å huske deg som en bauta de kan stole på.

Jeg tror gjerne du som bonusforelder blir testet ekstra hardt, fordi barna trenger å se at også din kjærlighet er ubetinget (for det om den kanskje ikke er det). Barnas oppførsel kan godt være en respons til at mor trekker seg unna dem. Har skjønt det sånn at det ikke er uvanlig at de da prøver å skyve dere unna også, for å «bevise» for seg selv at ingen er til å stole på.

Anonymkode: be78f...10b

[AnonymBruker]

Stemor her med mye ansvar for barn på 9 og 11 år. Er også mye med barna alene.

Det er en vanskelig balansegang, men grensesetting, forutsigbarhet og kontinuitet. 
Jeg er klar og direkte, men prøver også å lytte til barna da de har ulike behov. Hadde de kalt meg for en «jævla bitch» over feil middagsvalg hadde det blitt konsekvenser. Jeg har selv vokst opp i et hjem med høyt konfliktnivå, med lav terskel for sinneutbrudd - kjempe skadlig!

Jeg vil påpeke at jeg gjør utrolig mye for de og tilbringer også mye tid alene, slik at jeg er avhengig av at de oppfører seg for at hverdagen skal gå rundt.

Å være stemor er så utrolig vanskelig noen ganger, og jeg føler med deg❤️

Anonymkode: 18b4b...684

[AnonymBruker]

Sett dem ned i fredstid og ta en forventningsavklaring. Snakk om akseptabel språkbruk, og konsekvenser dersom de fortsetter i samme stimen. Sett gjerne av et fast beløp i måneden i lommepenger, som de selv må disponere til alt de har lyst på, men ikke trenger (kinoturer, nye sko osv.). Disse pengene kan de motta under forutsetning av at de følger reglene dere blir «enige» om, altså språkbruk, eventuelle plikter. Om mine barn, eller bonusbarnet her hadde kalt meg en «jævla bitch» for å ha laget «feil» middag hadde de gått sultne den dagen, for de hadde ikke vært velkommen til bordet med mindre jeg fikk en skikkelig unnskyldning. 

Anonymkode: d1bf0...2fa

[Lønnesirup01]

Det spiller faktisk ingen rolle at du ikke er deres mor. Barna begynner å bli såpass store at de bør forstå at det ikke er slik det fungerer. Barn skal lære seg å forholde seg til mennesker, og det inkluderer alle voksenpersoner i deres liv. Det er ikke ok å snakke stygt til folk, i hvert fall ikke mennesker som gjør ting for deg. De ville ikke snakket slik til en lærer, nabo eller vennenes forelder, og det er ikke ok mot deg.

Jeg hadde sagt at jeg ikke serverer middag til noen som prater slik til meg. De kan gå på rommet og så spiser far og jeg maten jeg har laget. 

Dette er ditt hjem som du delvis eier/betaler for og opprettholder, og sånn sett skylder de deg akkurat samme respekten som sine foreldre. Problemet er vel at de ikke oppfører seg mot sine foreldre heller, de bruker det bare mot deg når det passer.

[AnonymBruker]

Her må far komme på banen. Og han kan ikke skylde på mor. Dette er deres husholdning. Han må bruke den røsten han har som deres far og få skikk på dem. Det blir vanskelig for deg å ta den alene, og heller ikke riktig, som andre her inne sier blir du da «den onde» stemoren fort. Å da kan jo plutselig de stille far mot deg. Jeg ville tatt en skikkelig prat med far og sagt at dette potensielt kan skade familien om han ikke bretter opp ermene. 

Anonymkode: cbc77...0f9

[AnonymBruker]

Å være steforelder kan sammenlignes med å være sjef, med alt ansvaret uten å støtte fra eierne/ledelsen!!

Selvom du er sjefen, og du på papiret har 100% myndighet til å både ansette og si opp folk, det er ditt ansvar å følge opp de ansatte, og påse at de ansatte har det de trenger for å utføre jobben de skal, og du har også, på papiret, myndighet til å gjøre nødvendige endringer i bedriften, så lenge de blir gjort innenfor loven…

Likevell, hvis de ansatte vet at ledelsen ikke støtter sjefen, og de ansatte vet at uansett hva sjefen velger gjøre, så kan de bare gå til ledelsen, og ledelsen vil da støtte de ansatte til slutt… 

Og siden ledelsen egentlig ikke er så involvert, så vil de da tro på og gi etter ovenfor de ansatte, for ledelsen orker ikke eller ønsker egentlig ikke å involveres… 

Og siden ledelsen ikke er tilstedet på jobben hver dag, så ser de ikke helt problemet, så lenge bedriften tjener penger…. 🤷‍♀️ 
Og de har jo faktisk ansatt en sjef til å ta seg av den daglige driften..  
Det ledelsen ikke ser, er jo at den de har ansatt som sjef, trenger dems støtte! 

Litt sånn er det å være steforelder…

 

 

 

Anonymkode: a768d...82d