Dissosiasjon som forsvar

[AnonymBruker]

Noen her som har opplevd å være i en slags dissosiativ depersonalisert derealisert tilstand over lengre tid fordi dere levde i noe belastende og krevende? Som en slags forsvar fordi alt ble for mye å takle?

 

Anonymkode: 61ecc...3f8

[AnonymBruker]

Ikke over lengre tid. Men jeg dissosierte i perioder da min far døde brått og uventet (jeg var 17 år gammel). Men var del av en normal sørgeprosess.

Anonymkode: 71b79...176

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Noen her som har opplevd å være i en slags dissosiativ depersonalisert derealisert tilstand over lengre tid fordi dere levde i noe belastende og krevende? Som en slags forsvar fordi alt ble for mye å takle?

 

Anonymkode: 61ecc...3f8

Ja, lange perioder om gangen, krever VELDIG mye energi av meg å være her og nå, bevisst, våken, til stede, ta roret i eget liv. Noen ganger går jeg i skogen og setter meg, og lar meg selv drifte vekk, så tilbake til livet liksom om du skjønner. Jeg vokste opp med galskap og mishandling og what not, det ble en måte å overleve på. Og det tok masse jobb å krabbe ut av dette igjen som voksen. 

Anonymkode: 29f44...59b

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det, og har fortsatt noen slike episoder. Omfanget har minsket over tid for jeg har vendt meg selv til det, men det kan være slitsomt og vondt når det pågår, og jeg merker det spesielt om jeg er sliten. Jeg kan sitte i bilen og tårene bare triller uten forvarsel og jeg klarer ikke å stoppe det.

Vet ikke i hvilket omfang du tenkte på? Eller om det var dette du tenkte på? 

Jeg må uansett bruke mye krefter på å prøve og stille meg om, og jeg blir fort veldig sliten. Så jeg prøver å ta mange forhåndsregler. Er ikke alltid det nytter så da trenger jeg søvn. Kroppen reparer seg når man sover. Hender jeg må sove et par timer på dagtid i tillegg til natt i perioder, og ellers så merker jeg at jeg trenger å ta det med ro. 

Anonymkode: 41cef...18c

[AnonymBruker]

Jeg disossierer, men ikke over lengre tid i strekk. Men gjør det regelmessig, har med traumer fra oppvekst å gjøre. Blir helt frakoblet og føler ikke at jeg er til stede i omgivelsene jeg er i, eller meg selv for den saks skyld. 

Anonymkode: c4a54...23e

[AnonymBruker]

Ja, husker svært lite fra det året. Var på grunn av traumebehandling. 

Anonymkode: 55558...f64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Noen her som har opplevd å være i en slags dissosiativ depersonalisert derealisert tilstand over lengre tid fordi dere levde i noe belastende og krevende? Som en slags forsvar fordi alt ble for mye å takle?

 

Anonymkode: 61ecc...3f8

Ja. Sliter i dag og er over førti. 

Grunnet fæle traumer i barndommen og noen mindre fæle i voksenalder, dissosierer jeg hele tiden. 😔

Og husker svært lite fordi kroppen er så aktivert at det er vanskelig å ta til seg info 😔

Anonymkode: 5e09d...b64

[AnonymBruker]

Hvordan er det å dissosiere?

Selv har jeg mange episoder i løpet av dagen der jeg «detter ut» og stirrer rett ut i luften. Står midt i et samlivsbrudd, men sluter også med angst og depresjon fra før. 

Anonymkode: 1b311...7d1

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kan bli feil å se på slike symptomer som et forsvar i absolutt alle tilfeller. Hvis man er en voksen og har levd med belastning  (kanskje en form for stress) over tid, da bør man kanskje heller se på det som et symptom eller kroppens måte å advare om at de tingene som er vanskelig i livet nå, de må tas tak i, løses, endres.

Anonymkode: 11e5d...7db

[AnonymBruker]

Jeg har dissosiativ fugue, og kan bli borte over lengre tid. Er ofte litt inn og ut, men varierer. Jeg har levd med det en del år nå og venter på traumebehandling. Det er jo en måte for hjernen å beskytte seg selv, så jeg har ikke gjort tiltak for å unngå det, men har tiltak for å leve i og med det. 
Håper du kan få hjelp med traumene dine ❤️‍🩹

Anonymkode: 33516...57e

[AnonymBruker]

Dissosiasjon starter vel alltid som en mestringsstrategi. Effektiv sådan.

Så kan det skje for ofte.. Og skje også i situasjoner som er stressende, men ikke traumatiske. 

Jeg fikk utrolig god hjelp fra psykolog. Jeg kom dit fordi jeg var utsatt for vold, men det hjalp mye på dissosiasjon også. 

Nå kan jeg kjenne på nesten-dissosiasjon, og skjønne at jeg er redd/sint/fortvila etc. Før bare dissosierte jeg uten å kjenne på noen følelser 

Anonymkode: 96c4a...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hvordan er det å dissosiere?

Selv har jeg mange episoder i løpet av dagen der jeg «detter ut» og stirrer rett ut i luften. Står midt i et samlivsbrudd, men sluter også med angst og depresjon fra før. 

Anonymkode: 1b311...7d1

Vet ikke om jeh brukte rett uttrykk men jeg føler jeg ikke er tilstede, rehisttrrrr ikke og husker ikke. Føler meg innesperret i tåke liksom

Anonymkode: 61ecc...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg tenker at det kan bli feil å se på slike symptomer som et forsvar i absolutt alle tilfeller. Hvis man er en voksen og har levd med belastning  (kanskje en form for stress) over tid, da bør man kanskje heller se på det som et symptom eller kroppens måte å advare om at de tingene som er vanskelig i livet nå, de må tas tak i, løses, endres.

Anonymkode: 11e5d...7db

Ja er sånn det er for meg. Men jeg er langvarig alvorlig syk så kan ikke bare endre det. Men tenker kanskje det blir er forsvar fordi situasjonen er så krevende og ikke noe jeg klarer forholde meg til på en måte 

Anonymkode: 61ecc...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja er sånn det er for meg. Men jeg er langvarig alvorlig syk så kan ikke bare endre det. Men tenker kanskje det blir er forsvar fordi situasjonen er så krevende og ikke noe jeg klarer forholde meg til på en måte 

Anonymkode: 61ecc...3f8

Noe legen din kan hjelpe deg med? Kommunen? Det finnes jo alltids noe man kan gjøre for å få det litt bedre, man må bare finne riktig informasjon.

Anonymkode: 11e5d...7db

[AnonymBruker]

Gjorde det i 20-30 år uten at jeg var klar over det. Ble gjort oppmerksom på det da jeg oppsøkte en terapeut for noe helt annet. For min del fortonte det seg slik at jeg følte livet mitt ikke var ekte. Det føltes som om jeg satt på utsiden og så inn, som en slags film. Jeg var ikke i kontakt med den "ekte" versjonen av meg selv. Selv om det var jeg som satt ved middagsbordet med barna mine, føltes det ikke sånn. Det var selvfølgelig dermed veldig vanskelig å føle seg ordentlig til stede. 

Det har stort sett gått over nå, men jeg har fortsatt enorme utfordringer med hukommelsen. Husker nesten ingenting fra jeg var barn, en forsvarsmekanisme som dessverre har blitt med videre selv om jeg ikke trenger den lenger. Så jeg glemmer fortsatt det meste. 

Leit å høre at du er alvorlig syk, TS. De beste ønsker for at du kommer til hektene igjen. 

Anonymkode: a21e6...db2

[AnonymBruker]

Klarer dere jobbe 100%? 

Jeg sliter med dissosiasjon og sliter skikkelig med å gjøre en tilstrekkelig jobb for å beholde arbeid. Det stresser meg veldig som muligens gjør det værre. 

Har fått behandling hos psykolog, det hjalp en del, men det er fremdeles fryktelig vanskelig syns jeg. Er det yrker som passer bedre enn andre når en sliter med dette? 

Anonymkode: e85a9...ee0

[AnonymBruker]

Jeg dissosierer når jeg overveldes av traume minner, etter mareritt eller for eksempel noe i det ytre verden trigger noe spesielt vanskelig. Vet ikke om jeg dissosierer veldig lenge, men det kan skje hyppig. For meg varierer det og ofte vet jeg ikke at jeg dissosierer før jeg er ute av det. Ofte rånete tilstand, føler meg langt unna kroppen, ute av stand til å snakke i lange setninger osv. i verste tilfeller besvimer jeg, fordi kroppen tror jeg er i fare og «spiller død». Det er det mest krevende. En som ikke kjenner meg vil aldri kunne forestille seg at jeg sliter så med dette, fordi jeg har så sterke mekanismer at det skjules godt for mange.

Anonymkode: 6584c...510

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Klarer dere jobbe 100%? 

Jeg sliter med dissosiasjon og sliter skikkelig med å gjøre en tilstrekkelig jobb for å beholde arbeid. Det stresser meg veldig som muligens gjør det værre. 

Har fått behandling hos psykolog, det hjalp en del, men det er fremdeles fryktelig vanskelig syns jeg. Er det yrker som passer bedre enn andre når en sliter med dette? 

Anonymkode: e85a9...ee0

Tror jeg heller ville tenkt at det trengs tilpasset arbeid heller enn spesifikke typer jobber. Innenfor noe du trives med. Når det er sagt - hvis du strever med mye dissosiasjon er nok ikke kritiske yrker (for eks sykepleie/helse) å anbefale da det kan få uheldige konsekvenser. Lykke til🫶🏼

Anonymkode: 6584c...510

[AnonymBruker]

Ja, i perioder. 

Men det er som regel ikke skremmende, og jeg føler ikke at jeg er en annen. Men ting går på autopilot mens jeg "sitter inni hodet". Ingen merker forskjell. Jeg bestemmer ikke selv når. Kan plutselig bli bevisst, å, nå sitter jeg inni hodet igjen, men noen snakker, det høres ut som meg, det er visst meg det også. Og så vil jeg ut men vil ikke og kan ikke ut. Jeg må bare vente til hodet slipper meg inn i kroppen. Jeg slapper på en måte av inni hodet, mens kroppen og en anna del av meg jobber. En slags time out. 

Var mye sånn året etter at mamma døde. Var også en periode for mange år sia da jeg gikk mye i terapi og det var slitsomt med alle inntrykk. Og er en del sånn nå for tida, av ulike grunner. Går som regel noen år imellom for min del. Jeg har hatt litt mer alvorlige varianter også (der jeg mer forsvinner fra meg selv), og har hatt hallusinasjoner. Men ikke sånn at jeg besvimer eller at det tar lang tid før jeg er meg selv igjen. Det er mer sånn at jeg pauser verden, på en måte. Jeg forsto det sånn på psykologen at slike lette dissasosiasjoner ikke er skadelige. 

Hadde aldri dette som barn, bortsett fra under en kortvarig opplevelse jeg hadde der jeg nok dissasosierte (ble utsatt for vold av min far, noe som var atypisk ham, men derfor også skremmende i tillegg til vondt. Jeg skjønte virkelig ingenting). Ellers var jeg veldig til stede alltid, og husker alt fra barndommen veldig tydelig. 

Anonymkode: dfeef...d84