Vondt at ektemannen min ikke har behov for meg ved nært dødsfall

[AnonymBruker]

Litt skuffet og lei meg.. min ektemann har mistet Farmoren sin! De hadde et veldig nært bånd, og det hadde jeg også! Jeg så nesten på henne som min egen farmor— fordi hun behandlet meg som om jeg var hennes egen. 
 

I går kveld sovnet hun stille inn, ingen smerter eller noen ting! Veldig fint og fredelig❤️🕊️

han var på jobbreise da vi fikk beskjed om at hun lå for døden, og kastet seg i bilen for å rekke å ta farvel, men rakk det ikke.

I dag kommer han hjem og skal være sammen med familien, og se farmoren sin. Og jeg føler meg så utrolig dum—  jeg hadde planer med venninner i helgen, og skulle reise bort sammen med dem, men jeg avlyste da jeg fikk beskjed om at hun lå for døden, fordi jeg såklart tenkte at jeg skulle være sammen med familien ,- og ikke minst støtte ektemannen min ! 

Men idag tidlig snakket jeg med mannen min. Og han sa «.. så drar jeg bare å er sammen med familien, og tar oss av det praktiske rundt begravelsen og litt sånt, og du skulle vell reise bort i ettermiddag..»

Jeg ble bare så overrasket og på en måte lei meg..?  Ikke misforstå meg ,- dette handler på ingen måte om meg .. men jeg hadde tatt det som en soleklar selvfølge at jeg også skulle være sammen med dem!

jeg skammer meg litt over at jeg føler det jeg føler.. fordi man har jo lest om slike ting før på KG, og man blir jo møtt med «skjerp deg, dette handler ikke om deg og dine følelser osv osv..»

skjønner at jeg ikke har noe jeg skulle sagt ang. begravelse og alt det praktiske rundt.. men jeg hadde ønsket meg å.. være ønsket? På en måte.. om det gir mening?..

Om så noe så enkelt som å lage mat, lufte hunden, ordne slik at alle har det greit i en trist tid!

 

godt mulig jeg føler «feil».. men vil gjerne høre deres mening og erfaring med slike følelser/situasjoner!

Spoiler

 

 

Anonymkode: 1c257...611

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok tenkt likt mannen din, kanskje mest fordi jeg ikke hadde tenkt at det var noe konkret partneren min kunne gjøre. 

Hva med å si at du har avlyst for å være der for ham, og se hvordan han reagerer? Noen har nok med egen sorg og praktiske gjøremål, og har ikke overskudd til annet. Kanskje han tenker at han må ta seg av deg på et vis hvis du er der? Selv om du vil støtte så blir du noe ekstra som krever energi av ham? 

 

Anonymkode: ef750...393

[AnonymBruker]

Det beste er å spørre og tilby, ikke anta. 

Min kjære mista faren sin og jeg vil gjerne være der for ham, men det virker som det bedre for ham er å jobbe mye. Innimellom "henter" jeg ham ut til sex og samtaler. Men han er ikke helt her, og det må bare være sånn akkurat nå. Selv om det er en kamel å svelge, fordi jeg føler at jeg ikke hjelper ham. Men fra mannens ståsted tror jeg det hjelper at han ser jeg er selvgående og klarer meg uten ham, og tåler at han vil takle dette selv. Det sies at det vanskeligste og viktigste ofte er å ikke gjøre noe...

Anonymkode: bce5a...527

[AnonymBruker]

Jeg mista faren min i fjord. Ja jeg trengte mannen min men ikke til å planlegge ting. Det tok jeg med min mor og søster. Det holdt med at jeg vet at han er her. Men jeg trengte han ikke 24/7. så hadde min mann noen planer sen helga så hadde jeg forventet at han skulla bort. Ikke vært med meg hele tiden. Ja det er trist. Men livet går videre. Og vi hadde nok med å støtte min mor. 

Anonymkode: 1c948...50e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Litt skuffet og lei meg.. min ektemann har mistet Farmoren sin! De hadde et veldig nært bånd, og det hadde jeg også! Jeg så nesten på henne som min egen farmor— fordi hun behandlet meg som om jeg var hennes egen. 
 

I går kveld sovnet hun stille inn, ingen smerter eller noen ting! Veldig fint og fredelig❤️🕊️

han var på jobbreise da vi fikk beskjed om at hun lå for døden, og kastet seg i bilen for å rekke å ta farvel, men rakk det ikke.

I dag kommer han hjem og skal være sammen med familien, og se farmoren sin. Og jeg føler meg så utrolig dum—  jeg hadde planer med venninner i helgen, og skulle reise bort sammen med dem, men jeg avlyste da jeg fikk beskjed om at hun lå for døden, fordi jeg såklart tenkte at jeg skulle være sammen med familien ,- og ikke minst støtte ektemannen min ! 

Men idag tidlig snakket jeg med mannen min. Og han sa «.. så drar jeg bare å er sammen med familien, og tar oss av det praktiske rundt begravelsen og litt sånt, og du skulle vell reise bort i ettermiddag..»

Jeg ble bare så overrasket og på en måte lei meg..?  Ikke misforstå meg ,- dette handler på ingen måte om meg .. men jeg hadde tatt det som en soleklar selvfølge at jeg også skulle være sammen med dem!

jeg skammer meg litt over at jeg føler det jeg føler.. fordi man har jo lest om slike ting før på KG, og man blir jo møtt med «skjerp deg, dette handler ikke om deg og dine følelser osv osv..»

skjønner at jeg ikke har noe jeg skulle sagt ang. begravelse og alt det praktiske rundt.. men jeg hadde ønsket meg å.. være ønsket? På en måte.. om det gir mening?..

Om så noe så enkelt som å lage mat, lufte hunden, ordne slik at alle har det greit i en trist tid!

 

godt mulig jeg føler «feil».. men vil gjerne høre deres mening og erfaring med slike følelser/situasjoner!

  Skjul innhold

 

 

Anonymkode: 1c257...611

Hvorfor kan ikke du si at du har avlyst turen og er der for han?

Hvorfor må han som har mistet sin farmor gi så mye utrykk for at han trenger deg. Han har vel nok å tenke på?

Anonymkode: 04fac...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg hadde nok tenkt likt mannen din, kanskje mest fordi jeg ikke hadde tenkt at det var noe konkret partneren min kunne gjøre. 

Hva med å si at du har avlyst for å være der for ham, og se hvordan han reagerer? Noen har nok med egen sorg og praktiske gjøremål, og har ikke overskudd til annet. Kanskje han tenker at han må ta seg av deg på et vis hvis du er der? Selv om du vil støtte så blir du noe ekstra som krever energi av ham? 

 

Anonymkode: ef750...393

 TS her..Ja.. mulig🤷🏽‍♀️ syntes bare det er så rart.. siden brødrene hans er der — og deres kjærester er der 😧.. jeg vet ikke! Legger til at vi er veldig nære som par og kjærester.. og har lite-til ingen samlivsproblemer .. så jeg vet ikke!

Anonymkode: 1c257...611

[AnonymBruker]

Samboeren min mistet moren sin før jul og det var akkurat det samme. Han snakket hele tiden med slektninger og ordnet alt det praktiske uten å involvere eller trenge meg. Det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å trøste ham innimellom.

Folk sorger på forskjellige måter og han mente å «spare» meg siden det var hans mor. Vi snakket om det først nå nylig for jeg ville ikke risikere at han tok det som kritikk midt i det hele. Men jeg ser på det som et tegn på at vi har ikke er helt sammenstemt. Han er vant til å klare seg selv, men jeg ville gjerne at han skulle lene seg litt mer på meg emosjonelt.

Her satser vi på forståelse av hvordan vi er og aksept av at vi er forskjellige på ulike områder.

Anonymkode: e7acb...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor kan ikke du si at du har avlyst turen og er der for han?

Hvorfor må han som har mistet sin farmor gi så mye utrykk for at han trenger deg. Han har vel nok å tenke på?

Anonymkode: 04fac...ce8

Neii virkelig ikke det jeg mener, han føler det han føler.. og alle sørger på sin egen måte, finnes ingen fasit! Men jeg ble kanskje litt lei meg pågrunn av at han ikke har behov for meg! Han har veldig behov for meg ellers.. og er veldig åpen og ærlig om sine følelser ☺️

Anonymkode: 1c257...611

[AnonymBruker]

Folk er jo forskjellige, så det kan godt være at det holder for mannen din å bare vite at du er der for han om han behøver det, selv om du ikke er fysisk tilstede.

Mannen min savner nok også mer behov fra meg i forbindelse med min mors dødsfall, men for min del så foretrekker jeg å sørge alene og setter pris på at han er der om jeg trenger det.

Anonymkode: 0e25d...208

[AnonymBruker]

Det er jo stor forskjell på å miste folk for tidlig og å miste en farmor som sikkert er nærmere 100. Det er selvfølgelig trist når farmor dør, men samtidig er det naturlig og noe man visste skulle skje. Det er naturlig at dette påvirker sorgprosessen, og at det kanskje ikke er de største livskatastrofen man kommer oppi.

Kan det være noe sånt, TS? At ja, det er en sorg, men det er også naturlig og dermed oppleves det ikke som et like stort tap? Og da behøver ikke hele verden settes i bevegelse fordi det skjer. 

Sånn opplevde jeg det selv da min mormor døde da hun var 100 år. Da har man levd et langt og godt liv, og vi fokuserte hellere på det enn at det var et kjempetap at hun var borte. Tomhetsfølelse? Ja. Gråte døgnet rundt og være utrøstelig og trenge masse støtte? Nei.

Anonymkode: 8555f...720

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Samboeren min mistet moren sin før jul og det var akkurat det samme. Han snakket hele tiden med slektninger og ordnet alt det praktiske uten å involvere eller trenge meg. Det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å trøste ham innimellom.

Folk sorger på forskjellige måter og han mente å «spare» meg siden det var hans mor. Vi snakket om det først nå nylig for jeg ville ikke risikere at han tok det som kritikk midt i det hele. Men jeg ser på det som et tegn på at vi har ikke er helt sammenstemt. Han er vant til å klare seg selv, men jeg ville gjerne at han skulle lene seg litt mer på meg emosjonelt.

Her satser vi på forståelse av hvordan vi er og aksept av at vi er forskjellige på ulike områder.

Anonymkode: e7acb...76d

Helt enig! Er nok bare det som er ; at vi er forskjellig akkurat på det området som omhandler dødsfall, familie og nære relasjoner! Men litt overaskende kanskje og få den reality check’en rett i fleisen🙈

Anonymkode: 1c257...611

[AnonymBruker]

Han gikk vel ut i fra at du skulle på tur? Du må jo fortelle at turen er avlyst fordi du vil hjelpe til. 

Anonymkode: 436db...291

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Neii virkelig ikke det jeg mener, han føler det han føler.. og alle sørger på sin egen måte, finnes ingen fasit! Men jeg ble kanskje litt lei meg pågrunn av at han ikke har behov for meg! Han har veldig behov for meg ellers.. og er veldig åpen og ærlig om sine følelser ☺️

Anonymkode: 1c257...611

Men han har jo ikke sakt at han ikke har behov for deg.

Når han sier du skal reise bort, så kunne du sakt at turen var avlyst. Så hadde han kanskje vist deg takknemlighet. 

Anonymkode: 04fac...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo stor forskjell på å miste folk for tidlig og å miste en farmor som sikkert er nærmere 100. Det er selvfølgelig trist når farmor dør, men samtidig er det naturlig og noe man visste skulle skje. Det er naturlig at dette påvirker sorgprosessen, og at det kanskje ikke er de største livskatastrofen man kommer oppi.

Kan det være noe sånt, TS? At ja, det er en sorg, men det er også naturlig og dermed oppleves det ikke som et like stort tap? Og da behøver ikke hele verden settes i bevegelse fordi det skjer. 

Sånn opplevde jeg det selv da min mormor døde da hun var 100 år. Da har man levd et langt og godt liv, og vi fokuserte hellere på det enn at det var et kjempetap at hun var borte. Tomhetsfølelse? Ja. Gråte døgnet rundt og være utrøstelig og trenge masse støtte? Nei.

Anonymkode: 8555f...720

TS her !

ja helt klart stor forskjell på en 50 åring f.eks og en 100 åring! 
 

men det handler ikke om det— det handler om at jeg er den eneste kjæresten som ikke er der— de 3 brødrene til mannen min er der— og det er også ektefellene deres! 

Anonymkode: 1c257...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Neii virkelig ikke det jeg mener, han føler det han føler.. og alle sørger på sin egen måte, finnes ingen fasit! Men jeg ble kanskje litt lei meg pågrunn av at han ikke har behov for meg! Han har veldig behov for meg ellers.. og er veldig åpen og ærlig om sine følelser ☺️

Anonymkode: 1c257...611

Sånt kan være veldig avhengig av situasjon. Da mannen min mista mora si, trengte han meg mye. Veldig åpenlyst at han sørga. Gråt  Trengte meg og min støtte jevnt over lang tid. Logisk sorg, i mine øyne. Mye bare trist. Men godt å få trøste ham. 

Da faren døde, var det en helt annen sorg. Ikke mindre, men kom til uttrykk på andre måter. Først var det helt fysisk. Han var liksom fysisk blitt ødelagt. Så 20 år eldre ut rett etter den begravelsen. Stort behov for å jobbe, trene og være i fred. Innimellom kommer han opp og er veldig sårbar og trenger nærhet. Sliter med søvnen. Det er en mer kaotisk sorg, på en måte. 

Anonymkode: bce5a...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

 TS her..Ja.. mulig🤷🏽‍♀️ syntes bare det er så rart.. siden brødrene hans er der — og deres kjærester er der 😧.. jeg vet ikke! Legger til at vi er veldig nære som par og kjærester.. og har lite-til ingen samlivsproblemer .. så jeg vet ikke!

Anonymkode: 1c257...611

Hva sa han når du svarte at du har avlyst turen for å være med han?

Anonymkode: 81e10...744

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS her !

ja helt klart stor forskjell på en 50 åring f.eks og en 100 åring! 
 

men det handler ikke om det— det handler om at jeg er den eneste kjæresten som ikke er der— de 3 brødrene til mannen min er der— og det er også ektefellene deres! 

Anonymkode: 1c257...611

Men hvor mye bestemmer de? Jeg tenker det er naturlig at familien ordner med alt, og at ektefeller holder seg litt i bakgrunnen med mindre de ble spurt.

Anonymkode: 8555f...720

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

...det handler om at jeg er den eneste kjæresten som ikke er der— de 3 brødrene til mannen min er der— og det er også ektefellene deres! 

Anonymkode: 1c257...611

Men er dere gift? 

Anonymkode: bce5a...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men er dere gift? 

Anonymkode: bce5a...527

Ser dere er gift, men bor de andre på samme sted? Sånt kan spille inn.

Anonymkode: bce5a...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men hvor mye bestemmer de? Jeg tenker det er naturlig at familien ordner med alt, og at ektefeller holder seg litt i bakgrunnen med mindre de ble spurt.

Anonymkode: 8555f...720

Tja..nei ..de har vel samme rolle som meg! Som du sier bare være litt i bakgrunnen.. og rett og slett bare være sammen som familie!

Anonymkode: 1c257...611