Jeg trengte bare 20 min til å sende en viktig mail, nå prater ikke samboer til meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ikke ditt fantastiske vett fått med seg at jeg mente de begge er helt på bærtur?

Anonymkode: 8b2ee...bbc

Du gjentar dette som noe negativt, ute  å komme med noe litt mer konkret. Ok, du syns jeg setter meg I en offersituasjon, men jeg forklarte deg hva jeg egentlig ville her. Hjemme så går jeg ikke inn en noe slik rolle heller. Mener du dette hver gang noen kommer med detaljerte forklaringer av lignende situasjoner? 

Eneste ofrene her er barna mine

Anonymkode: 74dbd...03b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du gjentar dette som noe negativt, ute  å komme med noe litt mer konkret. Ok, du syns jeg setter meg I en offersituasjon, men jeg forklarte deg hva jeg egentlig ville her. Hjemme så går jeg ikke inn en noe slik rolle heller. Mener du dette hver gang noen kommer med detaljerte forklaringer av lignende situasjoner? 

Eneste ofrene her er barna mine

Anonymkode: 74dbd...03b

Overse bruker bbc, Ts, det er ikke verdt å kaste bort energi på slike.

Barna dine er ofre, men det er du også i denne situasjonen.

Du MÅ ta på alvor den store endringen mannen har fått siden du var gravid. Igjen, han virker ustabil, han har utsatt deg for langvarig psykisk vold, og han har vist flere tegn på at han kan komme til å skade deg (og barna).

Du MÅ komme deg ut av dette forholdet på en trygg måte, og da trenger du hjelp!

Ring Krisesenteret i morgen!

Anonymkode: c77a2...2bd

[AnonymBruker]

Jeg er nesten målløs, som flere andre sier, så kan ikke denne mannen være frisk og oppegående, dette du beskriver er ikke normalt. 

Egentlig er det mye å si her, men jeg skal holde det kort. Jeg var tidligere i et forhold med en mann som bedrev psykisk (mye), materiell-, økonomisk-, latent- og fysisk vold, og jeg kan kjenne meg igjen i det du føler og tenker. Selv havnet jeg 4 år i behandling, og ennå, ca 15 år etter at jeg stakk av siste gangen, er jeg plaget med det. 

Skjerm barna dine, og deg selv, men barn får med seg mye mer enn man tror. Det lærte jeg på den harde måten, da mitt barn tok opp saker som hadde skjedd. Hn var den gangen nesten 5 år, og våget ikke å si noe før hn var trygg på at vi ikke skulle tilbake til han. Han hadde aldri gjort noe direkte mot barnet - før han var fysisk mot hn - og det var den gangen jeg rømte siste gangen, og han pleide å ta seg sammen når barnet var i samme rom, og jeg trodde jeg klarte å skjule alt for barnet, men nei, hn fikk med seg mye mer enn jeg trodde.

Nå snakker jeg meg bort, men poenget er at du må sette barna først. Og om du går med en tanke om at det kommer til å bli bedre, at han kommer til å bli bedre, så må du bare slå ifra deg den villfarelsen der. Slik du beskriver han, så er han på noen måter verre enn eksen min, og det er ikke ofte jeg føler/tenker når jeg leser om andre.

Anonymkode: db32c...21f

[AnonymBruker]

Etter å ha lest litt mer i tråden og hva du TS har svart, så tror jeg forholdet er håpløst. Altså rett og slett. Tror du vil ha det bedre alene.

Du må alliere deg med noen du kan prate åpent og ærlig med, og fortelle om situasjonen du lever i. Ikke en venninne som kanskje bare jatter med, men en person det er litt tak i, som faktisk kan hjelpe deg? Har du ressurssterke foreldre?

Summen av hvordan han oppfører seg og driver på er faktisk at du lever i psykisk vold. Det er ikke sunt for hverken deg eller barna.

Anonymkode: 36f4d...419

[AnonymBruker]

Hadde samboer behandlet meg sånn hadde jeg vært krystallklar på at slik atferd er uakseptabel. 

Og det er jo tydelig at dere ikke kommuniserer bra.

Her "forsvinner" samboer i en boble når han jobber. Men han sier i fra i forkant om det er noe som haster og han må gjøre der og da. 

Da sier jeg til ungene at de ikke skal forstyrre og vi lar han jobbe i fred. Samme gjelder andre veien om jeg må gjøre noe.

Silent treatment og barnslig oppførsel som å slå av alle lys for å demonstrere at han skal legge seg....jeg tror jeg bare hadde begynt å le. Er han 7 år? 

Vil tro dere har flere sånne episoder så da har dere havnet i en dårlig spiral av kommunikasjon og stemning.

Ta tak i det nå. Dere må ta en skikkelig prat. Kanskje parterapi. 

Men om dynamikken ikke endrer seg så er forholdet dødfødt.

Anonymkode: 57c4c...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Opplever stadig noe ubehagelig med samboer nå og vet ikke helt hvordan jeg skal plassere det.

Idag var det veldig viktig å få gjort unna noe som krevde fullt fokus. Jeg skulle ordne middag når jeg hadde fått gjort dette. Så blir jeg forstyrret av et av barna tre ganger og jeg svarer på det barnet spør om og sier at nå må mamma ordne litt. Blir deretter forstyrret av samboer for flere ting og sier at jeg må få ordnet dette så du må hente det du trenger selv.

Så blir jeg veldig ufokusert av all lyden rundt meg. Det er ei lita stue, så jeg får ikke satt meg andre steder og jeg måtte følge med på babyen. Håpet bare at jeg slapp 20 spørsmål akkurat de minuttene dette skulle ta. 

Så blir jeg forstyrret at samboer flere ganger og svarer veldig kort hver gang. Da ble han irritert på korte svar og spør etter middag. Jeg svarer at jeg har satt på ovnen, skal bare ordne dette så setter jeg inn. Så går det ikke lange tiden før han spør om maten er i ovnen eller om det ikke blir noe middag. Da ble jeg litt irritert, dette har jeg nettopp svart på og jeg ønsker å gjøre ferdig det jeg driver med. Svarer derfor akkurat det og gjentar det jeg sa angående middagen. 

Da ble han sint og kjeftet høylytt på meg for at jeg er så dum å drive med sånt på dagtid. Han lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før og at han visste ikke hva som skjedde med middagen. Jeg svarer at jeg fikk papirene kl 15, jeg må få gjort dette kjapt her og nå og nei, jeg har ikke fått de tidligere. Han mener at han alltid venter til ungene er lagt før han driver med lignende. Kun 1t tidligere holdt han på med noe som han ikke kunne forstyrres i. Minst en gang per uke skjer det også.

Jeg går vekk, det er ikke noe sted å egentlig sette seg. Jeg blir derfor sittende på kjøkkengulvet. Han kommer etter meg bare for å kjefte "jævelig surt du prater! Hvorfor er du så sur?" Jeg svarer rolig at det er ekstremt sjeldent jeg trenger å få gjort slikt. Jeg beklager om det hørtes surt ut, men jeg føler meg ikke sur. Han fortsetter med at han aldri gjør slikt og jeg stopper han, gir beskjed om de gangene han har gjort det den siste mnd.

Da er jeg endelig ferdig. Det tok meg 20 minutter.. så begynner jeg på middagen. Da kommer han inn igjen og lurer på om jeg er ferdig og når middagen er klar. Jeg leker med barna, steller og legger de etter middag. 

Resten av kvelden kikker kaldt på meg. Prater ikke til meg, hører ikke når jeg sier tydelig at middagen er servert.  Setter på tv til seg selv, prater ikke med meg. Når han gjør seg klar for å legge seg, nesten 2t tidligere enn vanlig så skrur han av alle lys og tv mens jeg sitter i stua. 

Nå er alt veldig ubehagelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvorfor føles det vondt i meg? 

Anonymkode: 74dbd...03b

Jaha? Og hvorfor i h*lvette kunne ikke han sette inn middagen i ovnen når du var opptatt? 
Han der.. han hadde fått ganske tydelig beskjed om å oppføre seg som en voksen å ta ansvar for middagen, i stedet for å sutre og mase om når det blir middag. Er du moren hans også eller?! 
Er det slik at du alltid lager middag? Og hva gjorde han den tiden du satt med pc, bare maset, eller gjorde han nå faktisk produktivt for familien?

Anonymkode: c7d48...818

[Hmmmmmm]

Ts kast ikke bort mer av livet ditt på dette. Det er dødfødt. Planlegg seriøst veien ut av forholdet. Det kan ta tid, men da er du i det minste på vei ut. 
 

Og slutt å si at du trenger hjelp. Han bor ikke hos deg som en utenforstående. Han skal bidra på lik linje med deg i arbeide han har vært med på å lage. Investert i bolig, laget barn osv

[Babos]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg kikker på bolig i skjul. Samtidig forstår jeg ikke bestandig følelsen jeg får av hans handlinger, som nå. Hvorfor føler jeg for å gjøre meg mindre enn jeg er, etter slikt. Hvorfor blir jeg redd. 

Jeg har alltid forsøkt å prate med han om slike ting etter han har gjort sånt og det er som om han ikke forstår mine følelser i det hele tatt. Forrige krangel sa jeg at det føles veldig ubehagelig, dette ønsker ikke jeg. Hans svar var "jaha, så da er du fortsatt sur?" 

Hvorfor må jeg alltid være sur som han mener. Jeg er veldig sjeldent sur. Jeg er oftere trist, bekymret, litt redd, men ikke sur. 

Anonymkode: 74dbd...03b

Ts, dette er en veldig viktig grunn til at du må forlate han. Du skal ikke føle det sånn i et forhold! Klart, ting kan skje om man kan jo oppleve en gang eller to i løpet av et liv sammen å bli redd eller føle på skyld når man absolutt ikke skal det, men her er det snakk om gjentakende episoder.. Om han aldri skader deg fysisk, så vil du bli psykisk nedbrutt i dette forholdet. 
 

Dra til psykolog, jeg ville betalt for privat for å fått et par timer der asap for å få sortert tanker og mot til å gjøre noe. Enten til å flytte ut, eller til å be mannen oppsøke psykolog og ta skikkelig grep! Har du fortalt han i fredstid at du blir redd? 

[Anomyn Burker]

Du skriver at han kjefter på deg foran barna, og at han også tar med barna inn på barnerommet og forteller de at de må gjemme seg fordi du er så sur. 

Barn tar etter sine foreldre. Og her lærer de av sin far at det er helt greit å kjefte på deg. De lærer også at du er så sur at de må gjemme seg. Han setter barna opp mot deg. 

Hvordan trur du dette blir på sikt? 

Han plager deg og han oppdrar ungene til å plage deg. Med åra vil han drive deg til psykisk sykdom. Han har allerede skadet deg. Du er forvirret og du har det vondt. 

Ditt hovedansvar er ungene dine. Da kan du ikke bukke under på grunn av psykisk mishandling. Ungene trenger deg. Ungene må også oppdras til å bli skikkelig mennesker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Opplever stadig noe ubehagelig med samboer nå og vet ikke helt hvordan jeg skal plassere det.

Idag var det veldig viktig å få gjort unna noe som krevde fullt fokus. Jeg skulle ordne middag når jeg hadde fått gjort dette. Så blir jeg forstyrret av et av barna tre ganger og jeg svarer på det barnet spør om og sier at nå må mamma ordne litt. Blir deretter forstyrret av samboer for flere ting og sier at jeg må få ordnet dette så du må hente det du trenger selv.

Så blir jeg veldig ufokusert av all lyden rundt meg. Det er ei lita stue, så jeg får ikke satt meg andre steder og jeg måtte følge med på babyen. Håpet bare at jeg slapp 20 spørsmål akkurat de minuttene dette skulle ta. 

Så blir jeg forstyrret at samboer flere ganger og svarer veldig kort hver gang. Da ble han irritert på korte svar og spør etter middag. Jeg svarer at jeg har satt på ovnen, skal bare ordne dette så setter jeg inn. Så går det ikke lange tiden før han spør om maten er i ovnen eller om det ikke blir noe middag. Da ble jeg litt irritert, dette har jeg nettopp svart på og jeg ønsker å gjøre ferdig det jeg driver med. Svarer derfor akkurat det og gjentar det jeg sa angående middagen. 

Da ble han sint og kjeftet høylytt på meg for at jeg er så dum å drive med sånt på dagtid. Han lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før og at han visste ikke hva som skjedde med middagen. Jeg svarer at jeg fikk papirene kl 15, jeg må få gjort dette kjapt her og nå og nei, jeg har ikke fått de tidligere. Han mener at han alltid venter til ungene er lagt før han driver med lignende. Kun 1t tidligere holdt han på med noe som han ikke kunne forstyrres i. Minst en gang per uke skjer det også.

Jeg går vekk, det er ikke noe sted å egentlig sette seg. Jeg blir derfor sittende på kjøkkengulvet. Han kommer etter meg bare for å kjefte "jævelig surt du prater! Hvorfor er du så sur?" Jeg svarer rolig at det er ekstremt sjeldent jeg trenger å få gjort slikt. Jeg beklager om det hørtes surt ut, men jeg føler meg ikke sur. Han fortsetter med at han aldri gjør slikt og jeg stopper han, gir beskjed om de gangene han har gjort det den siste mnd.

Da er jeg endelig ferdig. Det tok meg 20 minutter.. så begynner jeg på middagen. Da kommer han inn igjen og lurer på om jeg er ferdig og når middagen er klar. Jeg leker med barna, steller og legger de etter middag. 

Resten av kvelden kikker kaldt på meg. Prater ikke til meg, hører ikke når jeg sier tydelig at middagen er servert.  Setter på tv til seg selv, prater ikke med meg. Når han gjør seg klar for å legge seg, nesten 2t tidligere enn vanlig så skrur han av alle lys og tv mens jeg sitter i stua. 

Nå er alt veldig ubehagelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvorfor føles det vondt i meg? 

Anonymkode: 74dbd...03b

Da viser jeg at jeg ikke bryr meg om slik oppførsel.  Etter jeg hadde sagt tydelig ifra at han bør kunne klare å se etter ungene i 20 minutter  , så du ble ferdig. Også hadde jeg  ikke snakket til han selv,  før han ble blid igjen.  

Å skape så mye uro for 20 minutter er respekt løst, og veldig dramaqueen

Anonymkode: 613ba...4e8

[AnonymBruker]

Tenk så fredelig og godt du vil få det uten ham!

Du gjør jo alt i hjemmet uansett. Uten ham er det en mindre å lage mat til, rydde etter, vaske klær for osv.

Og du kan leve uten å gå rundt med en klump i magen mens du venter på neste psyke utbrudd fra ham. Livet ditt kommer til å bli mye bedre.

Regner med at du er hjemme i permisjon, men er ikke mannen din på jobb? Ut fra innleggene dine, virker det som om han er der hele tiden?

Vet ikke hvor mange barn dere har, men tror du at han kommer til å ha dem noe etter et brudd?

Anonymkode: 1a512...ce5

[LillaGorilla<3]

Hvorfor ser ikke han etter baby eller lager middag? Er han evneveik? Hvorfor degger du for ham på denne måten, han er jo voksen?

En annen ting- synes du det er ok at barna dine vokser opp med å se at pappa behandler mamma slik, at mamma gjør alt og sliter seg ut og at mamma går på nåler rundt pappa?

[AnonymBruker]

Et tydelig skille mellom jobb og fritid ville gjort det enklere for oss alle. 

Nå flyter det i hverandre og forventninger kolliderer.

 

Anonymkode: 55847...577

[AnonymBruker]

Herregud for en jævla mannebaby du bor med 

Anonymkode: c7dc6...18d

[AnonymBruker]

Det er på en måte første bud for vellykka samliv med mannsperson, at han erkjenner at din tid og dine behov er akkurat og på en prikk like viktige som hans. Tror ganske mange menn tror de har fått seg en ekstramamma og serviceansatt uten lønn når de får seg kjæreste.

Du må være beinhard på det, evt kvitte deg m fyren.

Anonymkode: 322e0...2df

[exictence]

Det eneste du gjør galt er å la ham trakke på deg. Ikke forklar deg for ham en gang, ikke si at du skal lage middag når du er ferdig os. Det høres ut som du er den som skal stå ansvarlig for hele familien, hvorfor det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk. Hva gjorde jeg galt?

Anonymkode: 74dbd...03b

Du lar samboer herse med deg, dere (begge) lager dårlig stemning og lar barna vokse opp i dette miljøet. Det er også et ansvar hos deg, du må gjøre ditt for å sørge for at barna har en harmonisk og god oppvekst. 

Hadde ALDRI vært sammen med en barnslig mann som dette og hadde aldri funnet meg i å være sammen med en som ikke drar lasset i familien AS. 

Anonymkode: a7426...0d1

[AnonymBruker]

Det er ikke en mann du er sammen men men et barn dessverre. 
Dere må snakke sammen. Nytter ikke å ha det slik. 

Anonymkode: 93c60...4ed

[AnonymBruker]

Dette kommer ikke til å endre seg hvis ikke han selv kjenner skam eller anger etter slike hendelser. Han hører ikke på deg, og respekterer ikke dine følelser eller gjøremål. Kanskje han har vokst opp slik selv.

Som de andre skriver her, han er ustabil og driver psykisk vold mot deg og barna. 

Han kan endre seg, muligens, hvis han selv erkjenner hvor ufyselig han er å leve med, og virkelig gjør et møysommelig arbeid med seg selv. Har du noe håp om at han er villig, og i stand til, noe sånt?

Hvis du ikke har det håpet ville jeg startet bruddprosessen nå med en gang. Du brytes ned av å ha det slik, og hver dag teller. 

 

Anonymkode: 6cf6a...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hadde jeg sagt at han skal ordne det så hadde han svart "jeg vet jo ikke hva du har tenkt til å lage en gang." Så hadde det blitt en lang samtale rundt det og igjen forstyrret. Så jeg svarer så konkret og kort jeg kan. 

Anonymkode: 74dbd...03b

- Jeg har ikke tid til å lage middag i dag, du må ordne det
- Jeg vet jo ikke hva du har tenkt (til?) å lage en gang
- jeg har ikke tenkt å lage noe, så du finner på noe

Hvordan blir det en lang samtale ut av det? Hvordan overlevde denne mannen før dere flyttet sammen, fikk han alle måtider servert av sin mor?

Anonymkode: 77411...64e