Pågående spontanabort

[AnonymBruker]

Oppdaget for noen uker siden at jeg var gravid, og skulle vært ca 7+3 i dag. I dag hadde jeg time til privat ultralyd, for å få bekreftet at hjertet slo og at alt ser greit ut. Men noen timer før sjekken så begynte jeg med svak blødning. Absolutt ikke mye, men mer som rosa utflod. Og muligens litt menssmerter, men det er vanskelig å si siden jeg selvfølgelig har kjent ekstra godt etter også. Tror ikke jeg hadde lagt merke til noe om det ikke var for den lille blødningen. 
 

På ultralyden viser det et embryo, men det er litt mindre av størrelse enn forventet (6+1 mener jeg). Det var også en hjerterytme, men den var veldig svak. Og han sa noe om at fostersekken lå veldig lavt, eller noe sånt. Så mest sannsynlig går ikke dette veien, mente han. 
 

Jeg har aldri gjennomgått spontanabort før, så det jeg lurer på er. Hvor lenge kan jeg forvente at det tar for aborten setter i gang med mer smerter og blødning? Hvor lenge varer det? Er det noen som vil dele? 
 

og er det noen som har fått lignende beskjed, men som har vist seg å være feil? Jeg vet med sikkerhet at samleiet hvor jeg må ha blitt gravid skjedde 02.02, og jeg testet positiv 19.02. Da er det vel ikke noen sjans for at jeg bare er kortere på veg en antatt, for 6+1 høres vel fort kort ut?

Anonymkode: d8f9f...f9d

[AnonymBruker]

Her er det store variasjoner. For meg begynte det med svak blødning, som tok seg litt opp over de neste 4 dagene. Fikk smerter etter hvert, først vanlige mensensmerter, så mye vondere. Jeg hadde også hjerteslag, og mindre størrelse på embryo enn forventet. Hos meg var det en ganske voldsom opplevelse da spontanaborten virkelig satt i gang, men jeg var lenger på vei enn deg. Men jeg tenker det kan være greit å forberede seg på at det kan bli vondt, så ha gjerne smertestillende tilgjengelig, og noen som kan være der for deg. 

Jeg vil si det var intenst i rundt 12 timer, og da det var overstått følte jeg meg mye bedre med en gang. Jeg fikk litt hjelp med piller på sykehuset, for at kroppen skulle gjøre seg ferdig.

Er enig i at 6+1 høres kort ut, men det finnes nok historier om lignende situasjoner som har gått bra også. Håper det går fint med deg uansett hvordan det ender ❤️

Anonymkode: 5fe5d...78d

[AnonymBruker]

Takk for svar! 
 

Det er merkelig dette. Det var i absolutt ingen planlagt graviditet, og de første dagene var det veldig tøft å omstille seg. Men så begynner man jo å glede seg likevel, og alt jeg har sett for meg fremover innebar graviditet eller baby. Gledet meg så mye til å endelig gjøre dette «skikkelig» siden jeg var så ung forrige gang, og ikke kjente noen andre i samme situasjon. Plutselig skulle jeg også få oppleve en babytid og permisjonstid som kunne være litt sosial, bygge nye relasjoner til andre og så videre. Muligens en tullete drøm, men likevel noe jeg så for meg. Så når det i dag viser seg at dette ikke blir noe av så gjør det overraskende vondt. Og kanskje ekstra vondt fordi jeg vet med sikkerhet at nå blir det aldri å skje heller. Tror det gjør det ekstra trist, at det liksom var nå eller aldri… 

Og ekstra kjedelig at jeg ikke er hjemme. Jeg langt hjemmefra på grunn av videreutdanning, og går å venter på når det skal ta seg opp. Mye usikkerhet til hvor vondt det kommer til å gjøre. Kommer jeg til å blø igjennom klærne mine? Jeg har ikke akkurat pakket med klær jeg ellers ville hatt på i denne situasjonen. Kommer det til å bli for vondt til at jeg klarer å presse meg gjennom forelesningene, eller flyturen hjem? 

Anonymkode: d8f9f...f9d

[AnonymBruker]

Jeg var på tidlig ul med tvillinger som burde vært i uke 8, men som ble målt til uke 6 pluss noe og med lav hjertefrekvens. Neste gang vi var inne til sjekk, var hjertene stoppet. Ingenting kom ut av seg selv og måtte få hjelp med piller til å støte ut det som skulle ut(dvs medisinsk abort). Er du ikke satt opp til oppfølging når hjertefrekvensen var lav? Tror dette er standard også hos private.

Anonymkode: 18ae9...6ea

[AnonymBruker]

Uff, skjønner godt at det er mye følelser da. Og ekstra vanskelig å være langt hjemmefra i denne situasjonen. Tror dessverre ingen kan svare deg, for det finnes ingen fasit her. Kanskje småblør du en uke, eller kanskje tar det seg opp i natt. Noen beskriver det som mensensmerter, for andre er det mye vondere og heftigere. 

Hvis jeg skal svare ut i fra min egen erfaring, er nok svaret at jeg ville blødd ut klærne mens det sto på som verst, og jeg hadde ikke klart hverken forelesning eller flytur. Men i dagene før aborten, der jeg bare blødde litt, ville det nok ha gått helt fint. Min abort skjedde noen uker senere, så det kan nok være en fordel at du ikke er så langt på vei. 

Hvis du trenger å snakke med noen, er Amathea gode å kontakte. De kan nok svare deg bedre enn meg om hva du kan forvente, og de er flinke til å gi støtte i en vanskelig situasjon.

 

Anonymkode: 5fe5d...78d

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 9 (Men det hadde nok vært dødt ei lita stund). 

Jeg hadde vondt, ikke forferdelig grusomt vondt, men så pass vondt at jeg ikke orket å ha barna hjemme, jeg trengte å være i fred. Jeg kunne ikke gått på jobb mens det sto på som verst. Og jeg hadde ikke orket en flytur, jeg måtte vandre med smertene, slik som under fødsel (Men det var ikke så vondt!). 

Jeg blødde vesentlig mer enn ved mens, og det kom ut en del klumper. Men jeg tok rett og slett ei av de andre barnas bleier og la i trusa for å slippe å blø ut klærne. 

Jeg måtte være hjemme fra jobb i to dager, fordi jeg blødde for mye til kunne være på jobb.

 

Det som var vanskeligst var at jeg ble helt hormonelt i ulage etterpå. Akkurat som etter en fødsel, jeg bare gråt - selv om jeg ikke var trist (barnet var svært uventet, og jeg hadde småbarn  så det passet ikke helt med ny baby). Jeg var rar i humøret i ei uke tror jeg. 

Men 6uker senere var jeg gravid igjen. 😅 og denne gangen holdt det. 

 

Når det er det jo ikke sikkert at det går feil vei for deg. Jeg ville ikke gitt opp alt håp var jeg deg, men samtidig ville jeg vært realistisk. 

 

Lykke til! 

Anonymkode: 1041c...585

[AnonymBruker]

Jeg hadde SA i uke 5-6. Kjente det var noe galt og mistet plutselig symptomer, våknet i blodbad på natta. Mye smerter og aborten var raskt over. Var gravid igjen 14 dager etter aborten og alt gikk rette veien❤️

Opplevd MA i uke 11, fosteret hadde vært død noen dager/ei uke. Ingenting startet selv, kjente bare symptomer ble borte, dro på ultralyd. Hadde vært på ultralyd rett før og alt vokste som det skulle, hjertet banket, armer, bein og målte riktig til tiden/fulgte kurven så var stort sjokk. Da tok jeg medisinsk abort. Ble mye problemer med å få ut alt men ordner seg til slutt.

Anonymkode: 55036...c99