Omplassere hunden?

[AnonymBruker]

Linazer skrev (1 time siden):

Avhengig av rase så kan 8 år være en hund som begynner å bli gammel. Og det er ikke så enkelt å få omplassert "gamle" hunder. 

Rasen blir 13-16 år gammel. 

Anonymkode: dd801...aa7

[Tabris]

Jeg har ingen problemer med å forstå at dette er krevende, TS, og at du så for deg et annet liv og annen hverdag.

Som andre sier så tror jeg det blir utfordrende å finne hjem til en 8 år gammel hund med separasjonsangst. 

Har dere forsøkt å jobbe med separasjonsangsten? Hvis dere tar kontakt med en dyktig atferdsterapeut så kan vedkommende komme hjem til dere og kan sette opp en treningsplan tilpasset deres hund og situasjon. Kanskje også i kombinasjon med angstdempende medisin, men det tas i samråd med atferdsterapeut og veterinær.

[Evot_i_skogen]

Jeg tenker du først og fremst bør jobbe med deg selv og din egen innstilling til dette. Det er helt tydelig at du helst bare vil gi opp, gi vekk hunden og bli kvitt "problemet". Men som mange andre her har sagt, det vil bli vanskelig på grunn av kombinasjonen av alder og atferdsproblemer. Du har ansvaret for dette dyret og du skaffet deg det av fri vilje. Noen ganger så skjer ting her i livet, men der det er vilje finnes det alltid en vei. 

Først kan du prøve å sette hunden i et annet lys. Prøv å sette deg inn i hva den faktisk har gått igjennom i sitt korte liv (8 år er ganske kort i forhold til vår levetid). Den har byttet eiere, mistet flokken, mistet "hjemmet" sitt selv om den nå har et "nytt" hjem. Mentalt er dette stressende for de fleste, for en hund med litt sårbar personlighet så kan dette trigge slike atferdsproblemer. 

For det andre så finnes det alltid muligheter for å få ting til å fungere mye bedre enn i dag. Søk på f.eks finn eller heng opp lapper i nabolaget hvor du spør etter avlastning, som pass på dagtid (det finnes mange pensjonister der ute som ville blitt glad for litt selskap), eller unge mennesker til å gå tur med den. Er du bekymret for veterinærutgifter i fremtiden? Hvorfor, hvorfor bekymre seg for noe som kanskje ikke blir en realitet? Og his det skjer, spleis og den type aksjoner finnes for en grunn. I verste fall må du avlive den, men da har den i det minste bodd med sin familie frem til den dør. 

For det tredje. Trening på gamle hunder fungerer. Separasjonangst kan absolutt kureres eller bli veldig mye bedre, men det krever en innsats. Du kan finne masse gratis info om dette på nettet (f.eks youtube) hvis du ikke ønsker å bruke penger på en trener. 

Men alt dette kommer an på deg. Om du alt har bestemt deg for at dette orker du ikke og at løsningen på "alle" dine problemer er å bli kvitt hunden så hjelper det ikke uansett hvor mange eller gode tips vi kommer med her. I såfall så anbefaller jeg at du legger den ut på Finn eller noe slikt så fort som mulig slik at hunden kan komme videre i sitt liv (akkurat nå lever den jo bare i limbo mens du bestemmer deg for om den er verdt å ta vare på eller ikke). Kanskje litt brutalt sagt, men noen ganger trenger man at andre kaller en spade for en spade. Får du dårlig samvittighet av å lese denne typen tilbakemelinger så tyder det på at du selv føler at holdningene dine til hunden er feil. Hvis du syntes det er helt greit så har du alt bestemt deg, og da er det ikke noe å nøle med. 

Jeg har dyr, slike som lever i opptil 25 år. Det er absolutt en sjans for at jeg kan bli syk, miste min mann, miste jobben osv. Men når jeg først tok inn dyrene så sverget jeg til meg selv (og til dyrene) at jeg vil ALLTID gjøre alt jeg kan for at JEG skal gjøre livet deres så godt som mulig. Om det innebærer at jeg må jenke mine forventninger, endre jobbmønster/livsmønster og tanker rundt frihet, så er det helt greit. Men mine tanker om dyrene vil jeg aldri la endre seg til at de blir et ork, en jobb eller et problem. De vil alltid være en del av min familie og familie gjør man alt for (med visse unntak selvfølgelig). 

[AnonymBruker]

Evot_i_skogen skrev (18 timer siden):

Jeg tenker du først og fremst bør jobbe med deg selv og din egen innstilling til dette. Det er helt tydelig at du helst bare vil gi opp, gi vekk hunden og bli kvitt "problemet". Men som mange andre her har sagt, det vil bli vanskelig på grunn av kombinasjonen av alder og atferdsproblemer. Du har ansvaret for dette dyret og du skaffet deg det av fri vilje. Noen ganger så skjer ting her i livet, men der det er vilje finnes det alltid en vei. 

Først kan du prøve å sette hunden i et annet lys. Prøv å sette deg inn i hva den faktisk har gått igjennom i sitt korte liv (8 år er ganske kort i forhold til vår levetid). Den har byttet eiere, mistet flokken, mistet "hjemmet" sitt selv om den nå har et "nytt" hjem. Mentalt er dette stressende for de fleste, for en hund med litt sårbar personlighet så kan dette trigge slike atferdsproblemer. 

For det andre så finnes det alltid muligheter for å få ting til å fungere mye bedre enn i dag. Søk på f.eks finn eller heng opp lapper i nabolaget hvor du spør etter avlastning, som pass på dagtid (det finnes mange pensjonister der ute som ville blitt glad for litt selskap), eller unge mennesker til å gå tur med den. Er du bekymret for veterinærutgifter i fremtiden? Hvorfor, hvorfor bekymre seg for noe som kanskje ikke blir en realitet? Og his det skjer, spleis og den type aksjoner finnes for en grunn. I verste fall må du avlive den, men da har den i det minste bodd med sin familie frem til den dør. 

For det tredje. Trening på gamle hunder fungerer. Separasjonangst kan absolutt kureres eller bli veldig mye bedre, men det krever en innsats. Du kan finne masse gratis info om dette på nettet (f.eks youtube) hvis du ikke ønsker å bruke penger på en trener. 

Men alt dette kommer an på deg. Om du alt har bestemt deg for at dette orker du ikke og at løsningen på "alle" dine problemer er å bli kvitt hunden så hjelper det ikke uansett hvor mange eller gode tips vi kommer med her. I såfall så anbefaller jeg at du legger den ut på Finn eller noe slikt så fort som mulig slik at hunden kan komme videre i sitt liv (akkurat nå lever den jo bare i limbo mens du bestemmer deg for om den er verdt å ta vare på eller ikke). Kanskje litt brutalt sagt, men noen ganger trenger man at andre kaller en spade for en spade. Får du dårlig samvittighet av å lese denne typen tilbakemelinger så tyder det på at du selv føler at holdningene dine til hunden er feil. Hvis du syntes det er helt greit så har du alt bestemt deg, og da er det ikke noe å nøle med. 

Jeg har dyr, slike som lever i opptil 25 år. Det er absolutt en sjans for at jeg kan bli syk, miste min mann, miste jobben osv. Men når jeg først tok inn dyrene så sverget jeg til meg selv (og til dyrene) at jeg vil ALLTID gjøre alt jeg kan for at JEG skal gjøre livet deres så godt som mulig. Om det innebærer at jeg må jenke mine forventninger, endre jobbmønster/livsmønster og tanker rundt frihet, så er det helt greit. Men mine tanker om dyrene vil jeg aldri la endre seg til at de blir et ork, en jobb eller et problem. De vil alltid være en del av min familie og familie gjør man alt for (med visse unntak selvfølgelig). 

Jeg har absolutt ikke bestemt meg. Jeg vipper hele tiden mellom at jeg klarer dette og at dette er for mye for meg. Alle vi i huset elsker virkelig hunden, hun gir oss mye glede. Men når jeg er sliten så ser jeg bare ikke hvordan dette skal gå. Og sliten er jeg mye for tiden. Jeg prøver å stable et normalt liv på beina, aller helst med jobb, og alt krever mye energi. 

Ja, vi tok på oss ansvaret, men da var vi to voksne og hunden kunne være alene. Den andre voksne bare droppet hunden uten at vi snakket om hvordan jeg skulle klare alt alene. Uten at jeg aktivt sa ja til planen. Det knakk meg enda mer. 

Og bekymringen for veterinærutgifter er ikke hvis de kommer, de kommer. Det er jo flåttmiddel, vaksiner, tannrens. Og jeg skulle gjerne brukt en hundetrener og betalt for det, men igjen, det går ikke. Det er ikke at jeg ikke ønsker. 

Uansett, jeg har ikke bestemt meg, men jeg synes dette er tidvis håpløst. At hunden ikke passer for min livssituasjon, dessverre. Men hun er en helt fantastisk nydelig hund, og jeg tror ærlig talt at hun vil være lett å omplassere og at noen kan få en enorm glede av henne. Om jeg ender med å velge det. 

Anonymkode: dd801...aa7

[Evot_i_skogen]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har absolutt ikke bestemt meg. Jeg vipper hele tiden mellom at jeg klarer dette og at dette er for mye for meg. Alle vi i huset elsker virkelig hunden, hun gir oss mye glede. Men når jeg er sliten så ser jeg bare ikke hvordan dette skal gå. Og sliten er jeg mye for tiden. Jeg prøver å stable et normalt liv på beina, aller helst med jobb, og alt krever mye energi. 

Ja, vi tok på oss ansvaret, men da var vi to voksne og hunden kunne være alene. Den andre voksne bare droppet hunden uten at vi snakket om hvordan jeg skulle klare alt alene. Uten at jeg aktivt sa ja til planen. Det knakk meg enda mer. 

Og bekymringen for veterinærutgifter er ikke hvis de kommer, de kommer. Det er jo flåttmiddel, vaksiner, tannrens. Og jeg skulle gjerne brukt en hundetrener og betalt for det, men igjen, det går ikke. Det er ikke at jeg ikke ønsker. 

Uansett, jeg har ikke bestemt meg, men jeg synes dette er tidvis håpløst. At hunden ikke passer for min livssituasjon, dessverre. Men hun er en helt fantastisk nydelig hund, og jeg tror ærlig talt at hun vil være lett å omplassere og at noen kan få en enorm glede av henne. Om jeg ender med å velge det. 

Anonymkode: dd801...aa7

Jeg tenker du må være mer ærlig mot deg selv. Her sier du rett ut at hunden ikke passer for din livssituasjon. Livssituasjonen din kan alltid endres hvis du vil (hunden har ingen valg her, den må bare følge din avgjørelse). Men det vil du ikke. Så gjør deg og alle andre i familien en tjeneste, legg den ut på finn og se om du får noen napp. Kontakt dyrebeskyttelsen og hør om de har noen muligheter. Å bare fortsette som nå gjør deg jo bare enda mer mentalt sliten, og da blir det i alle fall ikke bedre for hverken hund eller mennesker i huset. Gjør som med plasteret, riv det av.  

At den andre voksne gikk ut av forholdet uten å bry seg om hunden er en risiko som alltid er till stede i alle forhold og i alle situasjoner med dyr. Noen går ifra hus og lån uten å bry seg, noen går fra barna sine og kutter all kontakt. Kjipt, men det er en del av livet og vi er alle i stand til å håndtere det ved å bruke vår indre styrke (du går aldri tom for indre styrke selv om det kan føles sånn, da er det tankene du må styre for det er de som stjeler energien din).

Flåttmidler, vaksiner og tannrens er ikke så dyrt at det er det som burde velte lasset, i så fall må du kanskje se på hele økonomien din om det finnes noen muligheter for å kutte kostnader/øke innntekter. I så fall så sier du jo at du egentlig ikke har økonomi til å håndtere uforutsette utgifter til noe som helst (inkludert barna dine?). Kanskje barna er villige til å ta på seg små ekstrajobber for å kunne beholde hunden (eller er de likegyldige)? Mulighetene er uendelige, bare du tenker utenfor boksen. 

Det er opp til deg om du vil stable et "stabilt liv" på bena igjen med eller uten hunden. Et stabilt liv er forsåvidt bare en illusjon siden ingenting er sikkert og livet er komplett uforutsigbart. Det eneste du egentlig har kontroll over er dine tanker og dine  handlinger, det er inni deg du kan finne både fred og styrke til å håndtere alt som måtte komme din vei. 

Basert på alt du har skrevet hittil så stemmer jeg for at du prøver å gi den bort (du kan godt prøve å ta litt betalt for hunden, men 2000 er kanskje i overkant mye). Det vil nok være det beste alternativet for hunden.  

[AnonymBruker]

Evot_i_skogen skrev (På 13.3.2025 den 10.56):

Jeg tenker du må være mer ærlig mot deg selv. Her sier du rett ut at hunden ikke passer for din livssituasjon. Livssituasjonen din kan alltid endres hvis du vil (hunden har ingen valg her, den må bare følge din avgjørelse). Men det vil du ikke. Så gjør deg og alle andre i familien en tjeneste, legg den ut på finn og se om du får noen napp. Kontakt dyrebeskyttelsen og hør om de har noen muligheter. Å bare fortsette som nå gjør deg jo bare enda mer mentalt sliten, og da blir det i alle fall ikke bedre for hverken hund eller mennesker i huset. Gjør som med plasteret, riv det av.  

At den andre voksne gikk ut av forholdet uten å bry seg om hunden er en risiko som alltid er till stede i alle forhold og i alle situasjoner med dyr. Noen går ifra hus og lån uten å bry seg, noen går fra barna sine og kutter all kontakt. Kjipt, men det er en del av livet og vi er alle i stand til å håndtere det ved å bruke vår indre styrke (du går aldri tom for indre styrke selv om det kan føles sånn, da er det tankene du må styre for det er de som stjeler energien din).

Flåttmidler, vaksiner og tannrens er ikke så dyrt at det er det som burde velte lasset, i så fall må du kanskje se på hele økonomien din om det finnes noen muligheter for å kutte kostnader/øke innntekter. I så fall så sier du jo at du egentlig ikke har økonomi til å håndtere uforutsette utgifter til noe som helst (inkludert barna dine?). Kanskje barna er villige til å ta på seg små ekstrajobber for å kunne beholde hunden (eller er de likegyldige)? Mulighetene er uendelige, bare du tenker utenfor boksen. 

Det er opp til deg om du vil stable et "stabilt liv" på bena igjen med eller uten hunden. Et stabilt liv er forsåvidt bare en illusjon siden ingenting er sikkert og livet er komplett uforutsigbart. Det eneste du egentlig har kontroll over er dine tanker og dine  handlinger, det er inni deg du kan finne både fred og styrke til å håndtere alt som måtte komme din vei. 

Basert på alt du har skrevet hittil så stemmer jeg for at du prøver å gi den bort (du kan godt prøve å ta litt betalt for hunden, men 2000 er kanskje i overkant mye). Det vil nok være det beste alternativet for hunden.  

Jeg setter pris på dine lange svar. Terapi og råd i ett, ikke ironisk ment. 

Det stemmer at jeg har tatt meg vann over hodet økonomisk, for å kunne bo trygt og bra. Øke inntekter er det jeg ikke kan så lenge hunden ikke kan være alene fire timer engang. 

Jeg har tenkt mye og kommet frem til at jeg skal ta en prat med ungdommene. Jeg klarer ikke å ha hunden alene mer. Jeg kan ikke være èn voksen person med en hund som ikke kan være alene i fem minutter. Og kanskje kan det trenes på, men veien er lang for å komme opp i en arbeidsdag. Og jeg ønsker sterkere å komme ut i arbeid enn å være låst til hjemmet i enda åtte år. Og jo, jeg er tom for indre styrke. Den forvitrer dag for dag. Jeg er helt sikker på at hunden kan få et helt fantastisk hjem et annet sted. Noen som har energi og friskt mot. Hunden er utrolig fin og god, veloppdratt og flink. Elsker å lære nye triks etc. Men jeg er ikke lenger den rette personen. Jeg er utslitt og tom. 

Jeg så for øvrig samme rase på finn, en hund som var maks to år yngre enn min, den lå ute til mellom 5-8000 kr. Men igjen, pengene er egentlig ganske uvesentlig. 

Anonymkode: dd801...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.3.2025 den 12.09):

Jeg har en hund på åtte år, vi har eid hun i fire av disse årene. Forrige eier har enda kontakt med oss og har hunden iblant. Hunden ble omplassert pga endret livssituasjon. Og nå er jeg i samme situasjon.

Det er så mange ting som gjør det vanskelig å ha hunden og jeg føler meg rådvill. Min eks har bare overlatt alt ansvar til meg og ønsker ikke noe mer med hunden å gjøre. Det er flere grunner til at det er vanskelig for meg å ha hunden. Jeg er sliten, veldig sliten. Jeg ønsker å bruke energien min på annet enn hunden, om jeg skal være helt ærlig. Jeg er glad i henne, absolutt, men jeg synes det er slitsomt å ha ansvaret helt alene.

Hunden reagerer veldig på lyder og kan ikke være alene etter vi flyttet i leilighet. Hun uler bare jeg prøver å gå ut med søpla. Jeg kommer bare halvveis ned i trappa før jeg må snu. Så hun må være med meg overalt hele tiden. Jeg har dog tenåringsbarn som kan være med hunden, men en av oss må alltid være med henne. Men jeg gruer meg allerede til sommeren, når de er hos pappaen sin eller er ute og finner på ting. Da er jeg fast med hunden og jeg kommer meg jo ikke engang i butikk. Hunden kan ikke være i bilen om sommeren, det har reddet meg hele høsten og vinteren nemlig, at hunden kan ligge der. 

Økonomi. Jeg har egentlig ikke råd til å ha henne. Jeg har ofte ikke nok penger og må ta fra sparekonto stadig vekk. Den bare krymper og jeg blir helt stresset av tanken på at hunden må til veterinær. Selv for små ting som vaksiner og tannrens. Forsikring har hun, men jeg har jo uansett ikke råd til å betale den resterende prosenten, så alternativet ville uansett vært avlivning ved ting som koster mer enn 5000 kr. Jeg synes ikke det er noe ålreit å bruke 15 000 kr i året + på hunden, også sliter jeg likevel med å dekke minimumsbehovet for at den skal ha et godt liv. 

Hva ville du rådet meg til å gjøre? Tenåringene mine blir veldig lei seg om vi omplasserer hunden, men samtidig hjelper de ikke mer til enn de må. Dvs, være hjemme med hunden er lett, men det er bare jeg som føler ansvar for å gå tur med den etc. Og hvis vi omplasserer den, så kan vi gjerne være gratis passere, vi kan jo ha henne når de skal bort eller ønsker litt fri. Akkurat som forrige eier har gjort med oss, vi trenger ikke å kutte båndene helt. 

Anonymkode: dd801...aa7

Stakkars vennen sier jeg bare. Og jeg lurer på når folk skal forstå at når man går til anskaffelse av et annet levende vesen så må man ta for seg eventuelle situasjoner som kan oppstå å stille seg selv spørsmålet om man da fortsatt vil være i stand til å ta vare på det dyret om disse situasjonene skulle oppstå. Dyr er ikke noe man bare skal skaffe seg fordi det passer her og det er en forpliktelse.

Anonymkode: d1bac...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.3.2025 den 12.09):

Jeg ønsker å bruke energien min på annet enn hunden, om jeg skal være helt ærlig

 

AnonymBruker skrev (På 12.3.2025 den 13.36):

Hvis det var hva du fikk ut av innlegget, så ok. Da er det på en måte er umulig premiss å diskutere videre. Jeg tror faktisk ikke at jeg skrev et eneste sted at jeg vil bruke tiden på andre ting, uten at jeg gidder å gå tilbake for å se. 

Anonymkode: dd801...aa7

Jeg er ikke den du siterte, men jeg fikk akkurat det samme ut  av hi som vedkommende og jeg har lagt ved et sitat fra ditt eget innlegg.

Anonymkode: d1bac...0b6

[AnonymBruker]

Evot_i_skogen skrev (På 12.3.2025 den 15.33):

Jeg tenker du først og fremst bør jobbe med deg selv og din egen innstilling til dette. Det er helt tydelig at du helst bare vil gi opp, gi vekk hunden og bli kvitt "problemet". Men som mange andre her har sagt, det vil bli vanskelig på grunn av kombinasjonen av alder og atferdsproblemer. Du har ansvaret for dette dyret og du skaffet deg det av fri vilje. Noen ganger så skjer ting her i livet, men der det er vilje finnes det alltid en vei. 

Først kan du prøve å sette hunden i et annet lys. Prøv å sette deg inn i hva den faktisk har gått igjennom i sitt korte liv (8 år er ganske kort i forhold til vår levetid). Den har byttet eiere, mistet flokken, mistet "hjemmet" sitt selv om den nå har et "nytt" hjem. Mentalt er dette stressende for de fleste, for en hund med litt sårbar personlighet så kan dette trigge slike atferdsproblemer. 

For det andre så finnes det alltid muligheter for å få ting til å fungere mye bedre enn i dag. Søk på f.eks finn eller heng opp lapper i nabolaget hvor du spør etter avlastning, som pass på dagtid (det finnes mange pensjonister der ute som ville blitt glad for litt selskap), eller unge mennesker til å gå tur med den. Er du bekymret for veterinærutgifter i fremtiden? Hvorfor, hvorfor bekymre seg for noe som kanskje ikke blir en realitet? Og his det skjer, spleis og den type aksjoner finnes for en grunn. I verste fall må du avlive den, men da har den i det minste bodd med sin familie frem til den dør. 

For det tredje. Trening på gamle hunder fungerer. Separasjonangst kan absolutt kureres eller bli veldig mye bedre, men det krever en innsats. Du kan finne masse gratis info om dette på nettet (f.eks youtube) hvis du ikke ønsker å bruke penger på en trener. 

Men alt dette kommer an på deg. Om du alt har bestemt deg for at dette orker du ikke og at løsningen på "alle" dine problemer er å bli kvitt hunden så hjelper det ikke uansett hvor mange eller gode tips vi kommer med her. I såfall så anbefaller jeg at du legger den ut på Finn eller noe slikt så fort som mulig slik at hunden kan komme videre i sitt liv (akkurat nå lever den jo bare i limbo mens du bestemmer deg for om den er verdt å ta vare på eller ikke). Kanskje litt brutalt sagt, men noen ganger trenger man at andre kaller en spade for en spade. Får du dårlig samvittighet av å lese denne typen tilbakemelinger så tyder det på at du selv føler at holdningene dine til hunden er feil. Hvis du syntes det er helt greit så har du alt bestemt deg, og da er det ikke noe å nøle med. 

Jeg har dyr, slike som lever i opptil 25 år. Det er absolutt en sjans for at jeg kan bli syk, miste min mann, miste jobben osv. Men når jeg først tok inn dyrene så sverget jeg til meg selv (og til dyrene) at jeg vil ALLTID gjøre alt jeg kan for at JEG skal gjøre livet deres så godt som mulig. Om det innebærer at jeg må jenke mine forventninger, endre jobbmønster/livsmønster og tanker rundt frihet, så er det helt greit. Men mine tanker om dyrene vil jeg aldri la endre seg til at de blir et ork, en jobb eller et problem. De vil alltid være en del av min familie og familie gjør man alt for (med visse unntak selvfølgelig). 

Og på toppen av det hele så har hun heller ikke planer om og eventuelt omplassere den til et sted som kan prøve å gjøre en innsats for at hun vil få et stabilt hjem resten av den liv, hun har planer om å prøve og selge hunden for å få litt gevinst når hun kvitter seg med problemet.

Anonymkode: d1bac...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.3.2025 den 12.12):

Omplassering av så voksen hund er ikke bare bare. Prøv, men vær KRESEN på hvem du gir den til. Eventuelt hør med FOD, foreningen for omplassering av dyr. 

Anonymkode: fd3fe...585

Den vil bli stående i et bur resten av sin levetid. 

Gamle hunder som i tillegg ikke kan være alene, er helt umulig å få gitt videre. 

Eventuelt lyver sw som omplasserer, så den blir en kasteball frem og tilbake.. synd.å si, men det er sjeldent med annet utfall..

Anonymkode: 0be93...04a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Den vil bli stående i et bur resten av sin levetid. 

Gamle hunder som i tillegg ikke kan være alene, er helt umulig å få gitt videre. 

Eventuelt lyver sw som omplasserer, så den blir en kasteball frem og tilbake.. synd.å si, men det er sjeldent med annet utfall..

Anonymkode: 0be93...04a

Ikke nødvendigvis.

Jeg har selv trent bort alvorlig separasjonsangst. Om man har mulighet til å aldri la hunden være alene i de ukene/et par mnd treningen pågår, så er det ikke nødvendigvis så veldig vanskelig såfremt man følger riktig metode.

Jeg jobber hjemmefra og hadde lett tatt inn en omplasseringshund med separasjonsangst om hunden hadde andre egenskaper som jeg verdsetter høyt og ønsker i en hund, for separasjonsangsten har jeg tid og mulighet til å trene bort.

Om du ser nedover i kjæledyr-forumet, så vil du se innlegg om separasjonsangst, og svarene som legger frem hvordan man effektivt trener bort dette

Det er også eldre mennesker som alltid har levd med hund, men som vegrer seg for å skaffe en ny hund fordi de vet at de ikke har nok energi til en valp/unghund, og er redde for å dø fra- eller havne på sykehjem i løpet av hundens levetid. Da kan det føles bedre å få en eldre hund i hus.

Om det er få av denne rasen, så er det godt mulig at noen med god kjennskap til rasen kanskje vil vært interessert. Kanskje noen som allerede har rasen ønsker en ny kompis til hunden sin etter at den eldste hunden i hjemmet døde? Separasjonsangsten vil kanskje løse seg av seg selv om den bor med en annen hund.

Ts, jeg er alt for å strekke seg langt for hundene man skaffer, og jeg hadde ikke omplassert en av mine hunder med mindre de plutselig ble bitre fiender og ikke lenger kunne levd i samme hus uten masse stress og konflikter. 

Jeg ser også at du står i en vanskelig situasjon og er på vippen til å rulle ned i grøfta. Tanken om å kvitte seg med et kjæledyr man har skaffet seg, gjør vondt i hjerterota til mange og er grunnen til at du har fått så mange negative tilbakemeldinger. Men, mange glemmer også at det kan være til dyrets beste. Jeg vet om flere som har tatt til seg omplasseringshunder som nå lever langt bedre liv enn tidligere.

Om du føler at du ikke kan tilby denne hunden et godt, verdig liv, så er omplassering kanskje det beste så lenge du finner noen som kan gi hunden det den trenger. 

Om du bestemmer deg for omplassering, så råder jeg deg til å lese deg opp om oppdretterne av denne rasen, og ta kontakt med de som virker seriøse. Forklar situasjonen og spør om de har mulighet til å hjelpe/vet av noen egnede som muligens ville vært interessert. De kan kanskje sette deg i kontakt med folk som har vurdert ny hund/enda en hund, men som ikke ønsker valp/energisk unghund. Vær kritisk og pass på at du velger riktig. En kontrakt bør underskrives hvor de potensielle nye eierne har hunden i 30+ dager. Om det ikke fungerer, går hunden tilbake til deg. Om prøveperioden går bra, setter du forsikring og chip over på de. Om de noen gang ønsker å omplassere hunden, må de gi deg førsterett til å kjøpe han tilbake om du ønsker.

Jeg har selv en rase det ikke er mange av i Norge, og oppdretterne hjelper til med omplassering- selv om hunden ikke kommer fra linjene de selv avler på. Seriøse oppdrettere som elsker rasen, hjelper til når en hund av den rasen trenger et nytt hjem.

Legger du hunden ut på finn, vil du få inn drøssevis av meldinger, og de fleste vil virke veldig useriøse. Ligger hunden på "gis bort", blir det enda verre. En symbolsk sum er helt innenfor.

Velg det som er best for hunden. Separasjonsangst kan absolutt trenes vekk- såfremt du kan være hjemme med hunden i de ukene/et par mnd treningen pågår. Jeg kan lete meg frem til svar jeg har gitt i andre tråder om hvordan jeg trente det vekk i min egen hund og kopiere det her, om du ønsker å gjøre et forsøk.

Om du føler omplassering er det beste for hunden, så bør du være grundig så hunden får et godt hjem og du slipper å sitte og føle at du feilet hunden i ettertid. Ta kontakt med oppdrettere for hjelp først, deretter Facebook-grupper for denne rasen.

 

 

Anonymkode: ca5fd...785

[AnonymBruker]

Hva med å kontakte oppdretter? Er de seriøse så kan de sikkert hjelpe med å finne et godt hjem til den stakkars hunden på sine siste år...

Anonymkode: a9ac4...f47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2025 den 17.15):

Og på toppen av det hele så har hun heller ikke planer om og eventuelt omplassere den til et sted som kan prøve å gjøre en innsats for at hun vil få et stabilt hjem resten av den liv, hun har planer om å prøve og selge hunden for å få litt gevinst når hun kvitter seg med problemet.

Anonymkode: d1bac...0b6

Unnskyld meg, det ene må vel virkelig ikke utelukke det andre? Hva er det for en utrolig merkelig logikk? Hvorfor skal jeg velge et dritthjem bare fordi jeg tenker at hunden + utstyr er verdt noen kroner? 

AnonymBruker skrev (På 14.3.2025 den 17.19):

Den vil bli stående i et bur resten av sin levetid. 

Gamle hunder som i tillegg ikke kan være alene, er helt umulig å få gitt videre. 

Eventuelt lyver sw som omplasserer, så den blir en kasteball frem og tilbake.. synd.å si, men det er sjeldent med annet utfall..

Anonymkode: 0be93...04a

Jeg er helt ærlig når jeg søkte om avlastningshjem og skal være helt ærlig ved omplassering. Jeg er kjempeglad i hunden og ønsker den alt godt. Jeg vil veldig gjerne være hundepasser fremover feks. Og det aller viktigste er selvsagt at nye eiere vet om alt som kan være potensielt problematisk. Det er da virkelig ikke i min interesse å skjule det for så at neste eiere skal føle at de har tatt seg vann over hodet. Nå lager dere historier her. 

AnonymBruker skrev (På 14.3.2025 den 17.10):

 

Jeg er ikke den du siterte, men jeg fikk akkurat det samme ut  av hi som vedkommende og jeg har lagt ved et sitat fra ditt eget innlegg.

Anonymkode: d1bac...0b6

Du la ved hele innlegget mitt. Men jo, jeg forsto hvorfor det så slik ut. Selvsagt delvis sant, men i hovedsak er det energien jeg trenger å verne om. 

Jeg vil ikke helt utlevere meg, men man kan jo faktisk ikke planlegge for alt mulig. Det er helt umulig, med mindre man er veldig priviligert. 

Anonymkode: dd801...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2025 den 21.35):

 

Jeg ser også at du står i en vanskelig situasjon og er på vippen til å rulle ned i grøfta. Tanken om å kvitte seg med et kjæledyr man har skaffet seg, gjør vondt i hjerterota til mange og er grunnen til at du har fått så mange negative tilbakemeldinger. Men, mange glemmer også at det kan være til dyrets beste. Jeg vet om flere som har tatt til seg omplasseringshunder som nå lever langt bedre liv enn tidligere.

Om du føler at du ikke kan tilby denne hunden et godt, verdig liv, så er omplassering kanskje det beste så lenge du finner noen som kan gi hunden det den trenger. 

Anonymkode: ca5fd...785

Jeg står på vippen til å rulle ned i grøfta ja. Og nå strømmer tårene av svaret ditt. Tusen takk på alle måter. Og det gjør for øvrig vondt i hjerterota min også å tenke på å omplassere hunden. Det ene barnet mitt har ikke engang villet gi ting til bruktbutikken i tilfelle neste eier ikke behandler det bra. Jeg tar ikke lett på dette i det hele tatt, men jeg har ikke noe mer å gi. Ikke på noe området i livet snart.

Jeg er helt sikker på at det vil finnes noen fantastiske mennesker som vil ha denne nydelige hunden. Hun er ikke en problemhund, utenom det å være alene hjemme. Men sistnevnte kan fungere fint i et hus. Det er også lettere å trene i et hus. Lager hunden lyd her så hører naboene i hele oppgangen det. Ellers er hunden kjempeflink, ekstremt kosete, elsker å lære nye ting, flink i møte med andre hunder, elsker å løpe løs, viser fort tillit til mennesker som er gode osv. Jeg selv synes at de som evnt får henne er enormt heldige. 

Anonymkode: dd801...aa7

[AnonymBruker]

...785: 

Jeg glemte å svare ang å trene hunden her hjemme. Jeg skal ta en ordentlig prat med ungdommene denne uka, for om vi skal ha en sjanse i det hele tatt, så MÅ jeg ha dem med på laget. Sånn ordentlig. Jeg har ikke ork alene, det blir for mye. 

Anonymkode: dd801...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Unnskyld meg, det ene må vel virkelig ikke utelukke det andre? Hva er det for en utrolig merkelig logikk? Hvorfor skal jeg velge et dritthjem bare fordi jeg tenker at hunden + utstyr er verdt noen kroner? 

Jeg er helt ærlig når jeg søkte om avlastningshjem og skal være helt ærlig ved omplassering. Jeg er kjempeglad i hunden og ønsker den alt godt. Jeg vil veldig gjerne være hundepasser fremover feks. Og det aller viktigste er selvsagt at nye eiere vet om alt som kan være potensielt problematisk. Det er da virkelig ikke i min interesse å skjule det for så at neste eiere skal føle at de har tatt seg vann over hodet. Nå lager dere historier her. 

Du la ved hele innlegget mitt. Men jo, jeg forsto hvorfor det så slik ut. Selvsagt delvis sant, men i hovedsak er det energien jeg trenger å verne om. 

Jeg vil ikke helt utlevere meg, men man kan jo faktisk ikke planlegge for alt mulig. Det er helt umulig, med mindre man er veldig priviligert. 

Anonymkode: dd801...aa7

Og du tenker oppriktig at du er den rette til å bedømme om noen som kontakter deg på finn er de rette til å ta vare på den stakkars hunden? Og sannheten er vel ikke at du tar 2000 kr. for at den ikke skal havne i et dritt hjem,for om du virkelig bryr deg om hunden kontakter du for eksempel en oppdretter eller noen som faktisk har kunnskap slik at hunden forhåpentligvis har det godt de siste årene i livet og ikke er så opptatt av hva du kan tjene på det.

 

Å nei men kan ikke planlegge alt, men når man går til anskaffelse av et annet levende vesen så må man jo hvertfall forberede seg på noen scenarioer som kan oppstå. Og desto viktigere er det når dere tar dere et dyr som allerede har blitt avvist.

Anonymkode: d1bac...0b6

[AnonymBruker]

Jeg har min andre omplasserte senior akkurat nå. Fikk de når de var 8 år, og de lever til ca. 11-12 år. 

Så det finnes seriøse folk som tar på seg omplasseringshunder også, siden det virker som om flere av dere tenker at hunden automatisk går en grusom fremtid i møte hvis den omplasseres. 

Det kan jo hende at hunden får det helt topp også!

Og det med seperasjonsangst trenger ikke å være et problem, hvis hunden bor et sted der den er lite alene, og når den er alene er det stille og rolig (landlig) rundt den. 

Ja, man tar på seg et ansvar når man får seg hund. Men av og til skjer det ting i livet, som gjør at premissene endrer seg. Og det kan faktisk ligge mye kjærlighet og god omsorg i det å tenke at hunden får det bedre et annet sted. 

Pensjonister som har lyst på hund, tør gjerne ikke kjøpe seg valp, med tanke på at den kan leve i 15-20 år, og at man da kan ha fått vesentlig dårligere helse selv. Så en omplasseringshund kan være midt i blinken for dem.

Selv er jeg ufør og ikke i 100% fysisk form. Så for meg er det ypperlig å ha en seniorhund med på mine daglige turer, en unghund hadde ikke vært noe for meg. Og så har jeg en svakhet for seniorhunder, de er så rolige og herlige. 

Anonymkode: d1a66...d65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Og du tenker oppriktig at du er den rette til å bedømme om noen som kontakter deg på finn er de rette til å ta vare på den stakkars hunden? Og sannheten er vel ikke at du tar 2000 kr. for at den ikke skal havne i et dritt hjem,for om du virkelig bryr deg om hunden kontakter du for eksempel en oppdretter eller noen som faktisk har kunnskap slik at hunden forhåpentligvis har det godt de siste årene i livet og ikke er så opptatt av hva du kan tjene på det.

 

Å nei men kan ikke planlegge alt, men når man går til anskaffelse av et annet levende vesen så må man jo hvertfall forberede seg på noen scenarioer som kan oppstå. Og desto viktigere er det når dere tar dere et dyr som allerede har blitt avvist.

Anonymkode: d1bac...0b6

Forrige eier var helt fantastisk, jeg synes ikke det er riktig å kalle det avvist faktisk, selvom hunden måtte bytte hjem. Absolutt at jeg forberedte meg på noen scenarier som kunne skje, men ikke dette nei. 

Kriterie nr en til et nytt hjem er i alle fall noen med mye mer empati enn deg. Det er faktisk en veldig god start. Jeg tror ikke at en tilfeldig oppdretter har ønske om å ta inn en hund de ikke har en relasjon til, men jeg kan selvsagt sjekke. Og jeg forstår ikke hvorfor du har hengt deg slik opp i de 2000 kronene. Si at hunden gies bort gratis da, slik at det blir et ordentlig godt hjem, så kan utstyret selges. Om det klinger bedre i din trangsynthet. 

Anonymkode: dd801...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har min andre omplasserte senior akkurat nå. Fikk de når de var 8 år, og de lever til ca. 11-12 år. 

Så det finnes seriøse folk som tar på seg omplasseringshunder også, siden det virker som om flere av dere tenker at hunden automatisk går en grusom fremtid i møte hvis den omplasseres. 

Det kan jo hende at hunden får det helt topp også!

Og det med seperasjonsangst trenger ikke å være et problem, hvis hunden bor et sted der den er lite alene, og når den er alene er det stille og rolig (landlig) rundt den. 

Ja, man tar på seg et ansvar når man får seg hund. Men av og til skjer det ting i livet, som gjør at premissene endrer seg. Og det kan faktisk ligge mye kjærlighet og god omsorg i det å tenke at hunden får det bedre et annet sted. 

Pensjonister som har lyst på hund, tør gjerne ikke kjøpe seg valp, med tanke på at den kan leve i 15-20 år, og at man da kan ha fått vesentlig dårligere helse selv. Så en omplasseringshund kan være midt i blinken for dem.

Selv er jeg ufør og ikke i 100% fysisk form. Så for meg er det ypperlig å ha en seniorhund med på mine daglige turer, en unghund hadde ikke vært noe for meg. Og så har jeg en svakhet for seniorhunder, de er så rolige og herlige. 

Anonymkode: d1a66...d65

Må også legge til at omplasseringene har vært helt problemfri. 

Begge har slått seg til ro fra dag 2. Hunder lever i nuet, og får de mat, kos, kjærlighet og nærhet, så går det stort sett greit, vil jeg påstå. 

Anonymkode: d1a66...d65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forrige eier var helt fantastisk, jeg synes ikke det er riktig å kalle det avvist faktisk, selvom hunden måtte bytte hjem. Absolutt at jeg forberedte meg på noen scenarier som kunne skje, men ikke dette nei. 

Kriterie nr en til et nytt hjem er i alle fall noen med mye mer empati enn deg. Det er faktisk en veldig god start. Jeg tror ikke at en tilfeldig oppdretter har ønske om å ta inn en hund de ikke har en relasjon til, men jeg kan selvsagt sjekke. Og jeg forstår ikke hvorfor du har hengt deg slik opp i de 2000 kronene. Si at hunden gies bort gratis da, slik at det blir et ordentlig godt hjem, så kan utstyret selges. Om det klinger bedre i din trangsynthet. 

Anonymkode: dd801...aa7

Det med oppdrettere er ikke så dumt. De vet gjerne hvem som har erfaring med rasen, de vet kanskje om noen som nettopp har mistet sin hund og som sårt savner en ny kompis o.l. 

Jeg tenker ikke at oppdretter skal ta til seg hunden, men at de kanskje har et tips om aktuelle nye eiere. 

Anonymkode: d1a66...d65