Hvordan vil du bli møtt når du går gjennom tunge tider?

[AnonymBruker]

Langt innlegg, les om du gidder 😊

Selv om jeg ikke har gått gjennomsom alvorlig sykdom, overgrep, dødsfall (annet enn besteforeldre) eller lignende alvorlige situasjoner, har jeg som de fleste andre gått gjennom tunge perioder i livet. Feks arbeidsledighet og fødselsdepresjon. Ville bare påpeke dette først som sist så så dere skjønner hvilke situasjoner jeg tar utgangspunkt i 😊

Jeg har lært veldig mye av hvordan jeg vil bli møtt av andre i tunge tider og har (i følge meg selv) blitt en veldig god støttespiller for andre. En ting som overrasker meg er at veldig mange går rett på å "glatte over" eller avfeie problemene folk har. "Det ordner seg", "jaja, sånn er det", "får ikke gjort noe med det". Jeg lurer på om dette er ting folk faktisk setter pris på å høre når de har det tungt? 

Da jeg var arbeidsledig og til slutt tok en jobb som assistent i barnehage (jeg hatet den jobben pga en elendig sjef) til tross for at jeg hadde 7 års utdanning innefor et helt annet fagfelt. Det tok over to år og en sykemelding før jeg fikk en relevant jobb. I den tiden ble jeg ofte møtt med "det ordner seg" av venner. Det var for meg lite fruktbart og til tider sårende å få høre det. Alle rundt meg hadde jobber de trivdes i og hadde liksom startet på livet sitt, mens jeg følte jeg satt på sidelinjen og observerte. Misfostå meg rett, jeg mener ikke at de skulle sitte og trøste meg og snakke med meg i timevis om hvor fælt jeg hadde det, men å anerkjenne at jeg stod i en tøff situasjon. Den beste måten jeg ble møtt på var da en bekjent av mannen min sa "jeg hører du står i en vanskelig jobbsituasjon, jeg kjenner en som går gjennom det samme, det er utrolig tungt. Hold ut". Han anerkjente situasjonen og bagatelliserte ikke. Det var så godt å bli sett på den måten og siden da har jeg selv trøstet andre på lignende måte og opplevd at de har satt pris på det. For saken er at man vet faktisk ikke om og når det ordner seg og da synes jeg det er ganske frustrerende at folk kommer med "lovnader" om at det løser seg når de ikke har peiling og heller ikke har noen konkrete råd til situasjonen.

Da vi fikk vårt første barn hadde vi en veldig tøff start. Han hadde kolikk og var ekstremt urolig. Lite søvn både dag og natt og han måtte være i bevegelse for å sove. Det varte mye lengre enn de første tre månedene, han ble vel først bra etter to år (sliter enda med søvn da). Alle rundt oss prøvde å normalisere situasjonen vår. Jeg var helt på felgen. Følte meg totalt mislykket som ikke taklet livet med barn og veldig få anerkjente at vi stod i en ekstrem situasjon. Legene tok oss ikke på alvor før etter et halvt år og vi opplevde at mange rundt oss heller ikke innså hvor tøff situasjonen var fordi de istedet for å snakke ordentlig med oss heller bare avfeide bekymringene og snakket om at de også synes det var tungt å få barn. Det endte i langitdssykemelding og fødselsdepresjon på meg. Nå har vi fått nummer 2. Han er heller ingen enkel baby, mye gråt og sover foreløpig bare på meg eller i bevegelse, men himmel og hav for en forskjell! Førstemann gråt hver våkne time. Hysterisk gråt. Han hylte i vogn de første 8 månedene. Hylte i bil frem til han var to år. Brukte rundt to timer på sovne på kveld (med intens hylgråt) og våknet alt mellom 5-10 ganger (mer i starten) og hylte hver eneste natt, ofte langvarig, frem til han var 1,5 år. Og dette prøvde de rundt oss å normalisere?? Er jo ikke rart jeg følte meg utilstrekkelig når jeg ble fortalt at dette var helt vanlig. Jeg klarte knapt å dusje og andre folk klarte å fungere normalt med 3 timer spredt søvn og en konstant gråtende baby i årevis??

Jeg tok opp dette med et familiemedlem som jeg opplevde at aldri anerkjente situasjonen vår og spurte hvorfor hun hele tiden avfeide hvor tøft vi hadde det og hele tiden lovte oss at "det blir bedre snart". Hun sa at hun trodde det ikke hjalp å anerkjenne at vi hadde det tøft for at vi ikke skulle "drukne oss i sorgen." Jeg skjønner hvor hun kommer fra og at det ikke er sunt om alle rundt bare går rundt og synes synd på deg og hjelper deg å grave deg enda lengre ned, men jeg tenker at det finnes en middelvei og det er å nettopp anerkjenne at personen går gjennom noe tøft og å samtidig prøve å komme med noe positivt uten å bagatellisere.

Så, hva tenker dere? Foretrekker dere et "det ordner seg snart" og et skuldertrekk fra folk rundt dere? 

Anonymkode: cc29a...798

[AnonymBruker]

Jeg tror at de aller fleste setter pris på å bli validert på følelsene sine, men det er noe man ikke opplever så ofte. 
 

Veldig mange kommer med fraser som «det ordner seg», i stedet for å si at fy flate, jeg skjønner at du føler det sånn når xxx .

Folk skal liksom komme med løsninger hele tiden.. 

 

Anonymkode: 626ad...ab5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror at de aller fleste setter pris på å bli validert på følelsene sine, men det er noe man ikke opplever så ofte. 
 

Veldig mange kommer med fraser som «det ordner seg», i stedet for å si at fy flate, jeg skjønner at du føler det sånn når xxx .

Folk skal liksom komme med løsninger hele tiden.. 

 

Anonymkode: 626ad...ab5

Nettopp! 

Det var mange som prøvde å løse problemene mine uten å ha noen faktisk kunnskap rundt det og hvis jeg kommenterte at det ikke var et alternativ ble de fornærma fordi de bare prøvde å hjelpe (selv om jeg ikke hadde bedt om det)😅

 

Anonymkode: cc29a...798

[AnonymBruker]

Om det er mulig så sier jeg ikke noe til noen og foretrekker å kunne være i fred. Jeg trekker meg tilbake. Blir det snakk om hvorfor jeg ikke kommer til sammenkomsten, så har jeg "strukket en muskel eller har magetrøbbel", men den virkelige grunnen vil jeg ha for meg selv. Det er masete med mange som har baksnakket og spredd alt og så må en snakke med alle som skal være medfølende. Har ikke krefter til sånt. 

Anonymkode: 4ddb4...887

[AnonymBruker]

Skjønner dette godt. Jeg har egentlig bare hatt en veninne som har validert mine følelser rundt det at jeg har slitt med kronisk sykdom de siste 20 årene(kjenner at jeg savner henne…). Mens andre overhodet ikke klarer å møte meg; dette ordner seg. Jada. Når da hehe. Kronisk betyr kronisk. Jeg blir veldig irritert og innesluttet av å bli bagatellisert.

Anonymkode: 65442...045

[AnonymBruker]

Jeg møter dem ned vennlighet. Og prøver å si at jeg forstår. Selv så trekker jeg med tilbake når ting er tungt. Jeg vil takle det selv. Har ikke behov for å brette ting ut. For det går jo over. Med tiden så takler man jo det. Jeg trenger tid. Har jeg behov for å snakke om det så la meg ta det første ordet. Ikke spør og greve slik. 

Anonymkode: fad51...865

[AnonymBruker]

Jeg vil snakke om det. Høre at andre har erfaring jeg kan relatere til. For meg betyr det mye å vite at jeg ikke er den eneste som har vært gjennom det samme og faktisk se at det går over. 

Anonymkode: 9727e...68f

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig med deg. "Jeg ser at du sliter, dette er tøft, du kommer til å komme deg gjennom det, men du gjør det på din måte, til din tid og det du føler er helt okay" betyr så endelig mye mer enn "Uff, føler med deg, men dette går bra, vi har alle vært gjennom det... Feks så har jeg-" også masse eksempler på vedkommenes egne måter å takle motgang på. Det kommer fra et godt sted, men førstnevnte gir validasjon og trøst, mens sistnevnte kan gjøre vondt verre. 

Bestevenninna mi er god på å gi validasjon, trøst og støtte. Jeg opplevde for et par uker siden noe kjempetrist, og som påvirker meg stort. Ringte henne og hun ble helt satt ut og responsen var "Nei fy faen så jævlig". Og det var akkurat det jeg trengte! Kall en spade for en spade. Også lyttet hun. Hun har aldri vært i den situasjonen jeg stod i (og fremdeles står i), men hun hørte på mine refleksjoner. Sa hun ikke unnet meg dette, at jeg er den sterkeste hun vet om, at jeg alltid har henne, at vi kommer oss gjennom dette sammen - dette som alt annet vi har gått gjennom. At jeg må ta meg tid, la meg selv føle, og bruke den støtten jeg har rundt meg, inkludert henne. Men så utrolig urettferdig at dette skulle skje. Så grusomt. 

Den telefonsamtalen gjorde så godt. 

Mannen min er heldigvis helt lik. Så jeg som nå står i noe vanskelig, har disse to som holder meg oppe med validasjon, forståelse og tålmodighet. Ingen løsninger, ingen påtatt optimisme, de bare lar meg snakke og føle det jeg må og trenger. For dette ER vanskelig og det er bare fakta. 

Og pga dem er i dag en god dag, tross en vond situasjon. 

 

 

 

Anonymkode: 7be11...0bd

[Molly70]

Vi har nok alle forskjellige måter vi vil bli møtt på mtp sorg og andre vanskligheter.

Jeg selv ønsker å takle det i stillhet for meg selv, uten innblanding fra andre. 

Sitter for tiden i dyp sorg over 2 nære familiemedlemmers bortgang på under 5 uker. Ingen av de var forventet, så det var 2 sjokk på under 5 uker 😭 

Mye uønsket oppmerksomhet fra de fleste som bor i området, siden stedet jeg bor på ikke er så veldig stort i omfang. Kjenner litt på den følelsen om at jeg heller vil være for meg selv og finne ut hvordan jeg skal takle vegen videre når sorgen og sjokket har lagt seg litt. 

Går ikke på nærbutikken lenger, da jeg vet at der vil jeg stort sett møte folk som vil prate om alt som har skjedd, og DET har jeg rett og slett ikke psyke til enda, da jeg gråter med en gang det blir nevnt. Jeg fornekter nok hendelsene for å beskytte meg selv- kanskje? 

Vi mennesker er forskjellige mtp hvordan vi vil bli møtt, og like vanskelig er det for utenforstående å møte de som sliter. Så her er det nok ingen enkel fasitt for noen- enten man er på ene eller andre siden. 

Liker best å høre at ting blir bedre med tiden, enn et skuldertrekk som kan virke mer som at de ikke bryr seg. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Å bli hørt. Med forståelse og empati. Ikke  forslag til løsninger, eller eksempler på folk som har det verre. 

Anonymkode: 9b22f...fe3

[AnonymBruker]

Fordi de ikke har opplevd det samme selv og har ikke forståelse for hvor tøft det kan være.

En annen grunn er at de sier det de gjør fordi de ikke orker å gå inn i problematikken, og glatter over emnet med trøstende fraser.

Anonymkode: 1c95a...1bc

[AnonymBruker]

Jeg har det grusomt vanskelig for tida, og livet har sendt meg mange knyttnever de siste årene. Jeg skulle ønske noen hadde møtt meg med "fy søren, jeg skjønner du har det tøft." I stedet for bare "det ordner seg, legg det bak deg". Min egen mann var heller ikke der for meg emosjonelt eller praktisk når jeg trengte det, og jeg har følt meg helt alene og totalt verdiløs de siste 6-10 årene.  Min mann er nå min eksmann, og jeg savner så inderlig det å være gift, være en familie, tryggheten og det å være en enhet. (Men det var jo en grunn til at vi ble skilt, og én av de var at han ikke var der for meg) Jeg føler meg fortsatt like verdiløs som jeg gjorde i ekteskapet, har mistet så utrolig mye både familie og venner i skilsmissen, så jeg føler meg så ekstremt ensom. 😭 Og da bare få til svar når jeg prøver å åpne meg for noen at "du må bare legge det bak deg", da føler jeg at jeg ikke skal ha lov å være lei meg for alt jeg har mistet engang.  Jeg aner ikke hvordan jeg skal få stablet på plass et liv som er verdt noe lenger, og har ingen som backer meg heller😔  Men jeg prøver å smile hver dag, late som alt er bra, og håpe at kroppen da etterhvert tror på det..

Jeg tror folk nesten er redd for å validere følelsene fordi de er redde for å måtte "følge opp" ovenfor den som har det vanskelig? Da er det enklere å bare slenge idiotiske verdiløse fraser om at alt blir bra, så slipper de å forholde seg til det. 

Anonymkode: 6aac8...4a3

[AnonymBruker]

Jeg vil bare være helt i fred når jeg går gjennom tøffe tider. Det verste jeg vet er når folk ringer! La meg bare være. Send gjerne en sms for å si at man er der, men ikke ring eller kom på besøk. Det er mitt svar. 

Anonymkode: 96538...06d

[Snok1]

«Ta deg sammen, du har folk som stoler på at du virker. Bare du kan dra deg gjennom dette!»

Dette virker for meg. Det er også validerende. Det anerkjenner min rolle i andres liv og styrken jeg har i meg selv.

[AnonymBruker]

Åh, dette! 
Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men for 3-4 år siden var jeg på jakt etter å kjøpe egen bolig. Da var renta på null og alle boligene i området gikk minst en halv mill over takst, opp mot 1 mill over takst. Jeg skulle kjøpe alene etter et samlivsbrudd og «kjempet» alene mot par som hadde mer å gå på enn meg. Jeg var på så mange visninger og tapte runde på runde på runde med budgivning. Utrolig frustrerende. 
 

Men det som var enda mer frustrerende var «trøsten» jeg fikk fra de rundt. « da var ikke den boligen ment for deg» «det kommer noe bedre» «det var sikkert noe galt med den boligen uansett» osv osv. jeg forstår tankegangen, men skulle ønske bare at noen bare kunne si «vet du hva, det er skikkelig dritt at du ikke får kjøpt bolig og taper alle budgivninger». Enkelt og greit. Fordi det var sånn det føltes, skikkelig dritt. Det at folk sa svada som «den boligen var ikke ment to be» er bare piss, og det mener jeg fremdeles den dag i dag.
Det ordnet seg jo, jeg fikk til slutt kjøpt egen bolig helt alene uten hjelp, og det føltes ekstremt bra. Men det var en frustrerende vei, og etter denne opplevelsen jeg selv hadde, så anerkjenner jeg alltid folks følelser med å si: «ja vet du hva, det du opplever nå er skikkelig dritt!» vi kan gjerne snakke om at det ordner seg osv, men fordi det gjør det jo stort sett, men her og nå så føles det skikkelig skikkelig dritt, og det er greit.  

Anonymkode: e6f8d...787

[AnonymBruker]

Jeg trekker meg kraftig tilbake når jeg sliter med noe, og det gjør jeg nettopp fordi jeg har erfart gang på gang at folk flest verken validerer eller lytter til meg de få gangene jeg har åpnet meg om noe. Var for eksempel svært deprimert i tiden etter første fødsel, var kun min mor jeg nevnte det til, og hun bare avfeide det som om det var ingenting. Min psyke ble alltid bagatellisert hjemme, og jeg har vel heller aldri hatt venner som validerer følelsene mine. Jeg skjuler svært mye.

Men: mannen min fikk kreft og jeg fortalte det til de nærmeste vennene og kollegaene (lettere å snakke om greier når det ikke er meg det gjelder). Fikk som oftest følgende respons: "XXX hadde også kreft, h*n ble helt frisk igjen, altså". Det syntes jeg var en svært avfeiende respons. For kreft er ikke bare sykdommen, som man kan dø av. Kreft er måneder med venting, kvelder med tårer, somre og vintre med "vil mannen min være her neste sommer/vinter?" osv. Usikkerhet, operasjoner, venting, nye operasjoner og planlegging av et familieliv som kanskje må gå videre uten den ene parten. Og slik vi gjorde: latet som om alt var greit overfor barna våre, for å la dem slippe å vite at faren deres hadde en potensielt dødelig sykdom. Det var beintungt. Og da hjelper det null og nada å vite at "tante Berit ble frisk etter bryskreften, altså". Så jeg holder heller tett om ting nå, og orker ikke lenger å validere alt alle andre kommer med av stort og smått. Har gjort meg selv kaldere og avmålt, dessverre.

Anonymkode: 32823...e1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg trekker meg kraftig tilbake når jeg sliter med noe, og det gjør jeg nettopp fordi jeg har erfart gang på gang at folk flest verken validerer eller lytter til meg de få gangene jeg har åpnet meg om noe. Var for eksempel svært deprimert i tiden etter første fødsel, var kun min mor jeg nevnte det til, og hun bare avfeide det som om det var ingenting. Min psyke ble alltid bagatellisert hjemme, og jeg har vel heller aldri hatt venner som validerer følelsene mine. Jeg skjuler svært mye.

Men: mannen min fikk kreft og jeg fortalte det til de nærmeste vennene og kollegaene (lettere å snakke om greier når det ikke er meg det gjelder). Fikk som oftest følgende respons: "XXX hadde også kreft, h*n ble helt frisk igjen, altså". Det syntes jeg var en svært avfeiende respons. For kreft er ikke bare sykdommen, som man kan dø av. Kreft er måneder med venting, kvelder med tårer, somre og vintre med "vil mannen min være her neste sommer/vinter?" osv. Usikkerhet, operasjoner, venting, nye operasjoner og planlegging av et familieliv som kanskje må gå videre uten den ene parten. Og slik vi gjorde: latet som om alt var greit overfor barna våre, for å la dem slippe å vite at faren deres hadde en potensielt dødelig sykdom. Det var beintungt. Og da hjelper det null og nada å vite at "tante Berit ble frisk etter bryskreften, altså". Så jeg holder heller tett om ting nå, og orker ikke lenger å validere alt alle andre kommer med av stort og smått. Har gjort meg selv kaldere og avmålt, dessverre.

Anonymkode: 32823...e1f

Huff, så utrolig trist å høre om mannen din😔 Er han "frisk" nå, eller er han fortsatt i aktiv sykdom? Kreft er noe dritt😭

Kjenner forresten igjen det med kaldere og avmålt, det har jeg også blitt, etter år med å ikke bli sett og hørt når jeg trengte det. 

Håper dere har bedre dager nå, enn i akuttfasen, og at dere finner styrke i hverandre💜

Anonymkode: 6aac8...4a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Langt innlegg, les om du gidder 😊

Selv om jeg ikke har gått gjennomsom alvorlig sykdom, overgrep, dødsfall (annet enn besteforeldre) eller lignende alvorlige situasjoner, har jeg som de fleste andre gått gjennom tunge perioder i livet. Feks arbeidsledighet og fødselsdepresjon. Ville bare påpeke dette først som sist så så dere skjønner hvilke situasjoner jeg tar utgangspunkt i 😊

Jeg har lært veldig mye av hvordan jeg vil bli møtt av andre i tunge tider og har (i følge meg selv) blitt en veldig god støttespiller for andre. En ting som overrasker meg er at veldig mange går rett på å "glatte over" eller avfeie problemene folk har. "Det ordner seg", "jaja, sånn er det", "får ikke gjort noe med det". Jeg lurer på om dette er ting folk faktisk setter pris på å høre når de har det tungt? 

Da jeg var arbeidsledig og til slutt tok en jobb som assistent i barnehage (jeg hatet den jobben pga en elendig sjef) til tross for at jeg hadde 7 års utdanning innefor et helt annet fagfelt. Det tok over to år og en sykemelding før jeg fikk en relevant jobb. I den tiden ble jeg ofte møtt med "det ordner seg" av venner. Det var for meg lite fruktbart og til tider sårende å få høre det. Alle rundt meg hadde jobber de trivdes i og hadde liksom startet på livet sitt, mens jeg følte jeg satt på sidelinjen og observerte. Misfostå meg rett, jeg mener ikke at de skulle sitte og trøste meg og snakke med meg i timevis om hvor fælt jeg hadde det, men å anerkjenne at jeg stod i en tøff situasjon. Den beste måten jeg ble møtt på var da en bekjent av mannen min sa "jeg hører du står i en vanskelig jobbsituasjon, jeg kjenner en som går gjennom det samme, det er utrolig tungt. Hold ut". Han anerkjente situasjonen og bagatelliserte ikke. Det var så godt å bli sett på den måten og siden da har jeg selv trøstet andre på lignende måte og opplevd at de har satt pris på det. For saken er at man vet faktisk ikke om og når det ordner seg og da synes jeg det er ganske frustrerende at folk kommer med "lovnader" om at det løser seg når de ikke har peiling og heller ikke har noen konkrete råd til situasjonen.

Da vi fikk vårt første barn hadde vi en veldig tøff start. Han hadde kolikk og var ekstremt urolig. Lite søvn både dag og natt og han måtte være i bevegelse for å sove. Det varte mye lengre enn de første tre månedene, han ble vel først bra etter to år (sliter enda med søvn da). Alle rundt oss prøvde å normalisere situasjonen vår. Jeg var helt på felgen. Følte meg totalt mislykket som ikke taklet livet med barn og veldig få anerkjente at vi stod i en ekstrem situasjon. Legene tok oss ikke på alvor før etter et halvt år og vi opplevde at mange rundt oss heller ikke innså hvor tøff situasjonen var fordi de istedet for å snakke ordentlig med oss heller bare avfeide bekymringene og snakket om at de også synes det var tungt å få barn. Det endte i langitdssykemelding og fødselsdepresjon på meg. Nå har vi fått nummer 2. Han er heller ingen enkel baby, mye gråt og sover foreløpig bare på meg eller i bevegelse, men himmel og hav for en forskjell! Førstemann gråt hver våkne time. Hysterisk gråt. Han hylte i vogn de første 8 månedene. Hylte i bil frem til han var to år. Brukte rundt to timer på sovne på kveld (med intens hylgråt) og våknet alt mellom 5-10 ganger (mer i starten) og hylte hver eneste natt, ofte langvarig, frem til han var 1,5 år. Og dette prøvde de rundt oss å normalisere?? Er jo ikke rart jeg følte meg utilstrekkelig når jeg ble fortalt at dette var helt vanlig. Jeg klarte knapt å dusje og andre folk klarte å fungere normalt med 3 timer spredt søvn og en konstant gråtende baby i årevis??

Jeg tok opp dette med et familiemedlem som jeg opplevde at aldri anerkjente situasjonen vår og spurte hvorfor hun hele tiden avfeide hvor tøft vi hadde det og hele tiden lovte oss at "det blir bedre snart". Hun sa at hun trodde det ikke hjalp å anerkjenne at vi hadde det tøft for at vi ikke skulle "drukne oss i sorgen." Jeg skjønner hvor hun kommer fra og at det ikke er sunt om alle rundt bare går rundt og synes synd på deg og hjelper deg å grave deg enda lengre ned, men jeg tenker at det finnes en middelvei og det er å nettopp anerkjenne at personen går gjennom noe tøft og å samtidig prøve å komme med noe positivt uten å bagatellisere.

Så, hva tenker dere? Foretrekker dere et "det ordner seg snart" og et skuldertrekk fra folk rundt dere? 

Anonymkode: cc29a...798

De sier det for at dem har ikke forståelse eller kapasitet til å bry seg. De lever i sin boble og du lever i din. Det blir som Disneyland og krig. Umulig for dem å forstå. Så da avleder de isteden for å få tankene dine over på noe annet. Enig at det hjelper å få noen anerkjennende ord, litt forståelse og empati. Er ikke alle som er så reflekterte som mennesker, eller de ikke bryr seg (ikke egentlig) eller de ikke forstår. Jeg merker veldig raskt i hvilken av disse kategorier mennesker agerer i forhold til meg, og jeg selekterer deretter, siden det er min oppgave å sørge for at jeg har det bra i min hverdag. 

For meg spiller det ingen rolle hvor støtten kommer ifra om det er skriftlig kommunikasjon eller face-to-face. Viktigste er at jeg får den slik at jeg slipper å føle meg så alene. Så jeg er veldig glad for sosiale plattformer i forhold til min "tilstand". Venner er jeg sammen med når jeg har anledning til det, og vi prøver og fokusere på å ha det gøy sammen. 

Vet ikke om dette var til hjelp. Så er det helt normalt å føle seg litt "gal" innimellom når ytre påkjenninger blir for store. Håper du bruker masse tid på å finne din egen styrke og mot. Det er ikke nok å bare bearbeide og prosessere. Man skal leve litt også og kjenne på gleden ved livet 💝

Anonymkode: 3b2d5...6c2

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd å miste mange, inkl. foreldre og nå sist mannen min.

Jeg vil bli møtt med forståelse og empati, og det møter jeg best fra folk som har opplevd det samme. 

Jeg husker fra jeg var yngre, at når jeg møtte noen som hadde opplevd noe vanskelig, så prøvde jeg ikke å snakke om det i frykt for at vedkommende skulle bli lei seg. Nå vet jeg bedre. De som er i sorg tenker jo stort sett bare på det vanskelige man står i, og da blir det rart når ingen andre nevner det. Man skal få lov til å sørge på sin måte, og ingen skal fortelle deg når det er nok. Viktig ikke å grave seg helt ned, men man skal kjenne på det.

Anonymkode: 1ed13...dc0

[Trolltunge]

Ja det er akkurat slik jeg vil bli møtt. Jeg vil bare dele hva som er vanskelig, få to sekunders medfølelse, og så få en oppmuntring, og helst ikke bruke samvær med venner på å grave i vondt og vanskelig, men få hyggelig påfyll som gir meg energi til å gå på videre. Jeg trenger slikt positivt påfyll MER når livet er vanskelig. 

Så er jeg klar over at behov angående slikt er ulikt, og det har en gang skapt store problemer mellom meg og en nær barndomsvenninne. Mens jeg sto i min livs store krise, livet mitt krasjet fullstendig på vesentlige områder, og VIRKELIG trengte positivt påfyll med venner, synes hun livet var litt kjipt på grunn av slikt som jeg kaller normale livsbagateller. Litt usikker på jobbvalg og litt kjipt i forholdet (bare smågruff). Der hun hadde behov for å grave rundt i sine problemer, som hun var klar over at var bittesmå i forhold til det jeg sto i, hadde jeg på grunn av betydelig større utfordringer ikke kapasitet til å gi mye forståelse for hennes utfordringer, men et enormt behov for å bare kose meg litt sammen med venner for å få energi til å gå på videre. I den situasjonen krasjet våre behov så fullstendig at det eskalerte til en åpen konflikt. Jeg mente at hun som var klar over min situasjon burde forstå at jeg ikke hadde kapasitet til å bruke min lille pause med venner til å grave i drit og kanel. Hun mente at selv om min situasjon var betydelig tyngre hadde hun sine behov for å bruke tiden med venner til å lufte sine tanker og det hun følte var utfordringer, selv om mindre. Etter tre treff der hun brukte 2/3 minst av tiden til å være negativ og ønske support ga jeg derfor beskjed om at jeg ikke hadde ork og kapasitet til slikt der og da, og hun ble så blodig fornærmet at vi ikke møtte hverandre på flere år etter dette. (Dette var selvfølgelig etter at jeg hadde gitt finere beskjed om mitt behov i forhold til dette akkurat da, og bønn om hun i den situasjonen jeg sto i kunne lette seg ovenfor andre, frem til jeg kom mer ovenpå.)

Så ja folk har svært ulikt behov angående slikt, og det kostet meg nesten et kjært vennskap. Det vil si, det kostet meg et nært vennskap  noen  år, frem til  vi tok det opp igjen, og hadde en god samtale om at vi har  veldig veldig ulike behov når ting føles vanskelig å håndtere. Ute av den veldig vonde situasjonen jeg sto i takler jeg generelt ulikt behov for slikt godt, men det ble fryktelig vanskelig når våre behov krasjet veldig i en situasjon der jeg var fullstendig på felgen, og nesten desperat trengte et pusterom fra å grave i utfordringer, men heller positivt påfyll. Så vi har tilgitt hverandre, og er nå betydelig mer bevisst på at vi er svært ulike angående dette, så begges behov må få plass.