Når man ikke kan stole på egne følelser og føler seg usikker på kjæresten

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært veldig drevet av følelser, og har veldig dårlig hukommelse på hva jeg følte i går. Dette har vært det største problemet i alle forholdene jeg har vært i.

Nå har jeg vært sammen med kjæresten i 1 år. Han er helt super, men av og til tenker jeg på noen småting som gjør meg usikker på om vi passer sammen (humor f.eks.). Dessverre ser vi hverandre ikke så ofte (pga barn), men vi får en langhelg sammen hver måned. Etter disse helgene er jeg berusa av forelskelse, og jeg føler meg alltid så bra og sikker når vi er sammen over mange timer og dager. Da blir alt lettere. 

Men dette glemmer følelsene mine, når det er lenge siden vi har sett hverandre. I forrige uke så vi hverandre bare en halvtime. Vi ringes flere ganger i uka og tekster mye hver dag. Men plutselig får jeg følelsen av at vi ikke bør være sammen. Så begynner hodet mitt å spinne på alle grunner til det. Han er en veldig bra fyr, og vi har det generelt veldig lett sammen. God kommunikasjon, han er veldig lydhør og tar alt jeg sier på alvor, og han er rett og slett en veldig bra kjæreste. Han har hvertfall vist meg dette året at han prioriterer meg veldig høyt! Så det er ingen sånne grunner til at jeg tviler. Men som sagt kan det være at vi har så ulik humor og noen andre personlighetsforskjeller. Jeg kan ligge hele natta våken og tenke at jeg bør gjøre det slutt. Men - dagen etterpå, eller spesielt etter at vi har fått vært sammen igjen - tenker jeg "hva i alle dager var det jeg tenkte" og får nesten panikk over tanken på at jeg holdt på å gjøre det slutt. For han er en sånn fyr jeg ser for meg å tilbringe livet med! 

Kanskje jeg bare gjør alt for stort i hodet mitt. Jeg hadde samme problemer med eksen. Veldig mye tvil og usikkerhet i perioder. Deretter panikk over at jeg hadde vurdert å gjøre det slutt. Da vi forlova oss etter 6 år, var det første gang jeg klarte å "lande" i relasjonen. Da trengte jeg ikke tvile lenger, liksom. Så da hadde vi den beste perioden i vårt forhold. 

Noen flere som opplever denne svært ubehagelige tvilen om forholdet, og har dårlig følelseshukommelse?

Obs: jeg passer på å ikke si dette til kjæresten, for det ville gjort ham usikker og lei seg. Så jeg prøver bare å holde ut når jeg har perioder av tvil, og prøver å være rasjonell på hva jeg skal ta opp av problemer. Men noen netter holder dette meg våken.

Anonymkode: 42955...764

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg og typen ser hverandre ikke så ofte pga barn og noe avstand, og jeg kjenner veldig på at jeg trenger å være påkoblet «oss» i relasjonen. Når vi er sammen er jeg der jeg vil være, har abstinenser og blir trist de første dagene uten han, og jo lenger ut i barneperioden jeg kommer jo mer blir jeg usikker på relasjonen. Men for meg handler det om at jeg får ikke det jeg ønsker meg av tid sammen i relasjonen. Jeg har ingen tvil rundt han som partner. 

Anonymkode: be7f4...865

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også. Så forhold fungerer kun om man kan (og vil) sees ofte

Anonymkode: 64e28...b20