Psykisk vold i barndom og vanskelig forhold til mor nå

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om noen har egen erfaring og har funnet en løsning, "knekt koden" for å få til en god relasjon med sin gamle mor til tross for veldig vonde opplevelser fra barndom?

Jeg forstår at det avhenger mye av graden på psykisk vold og hvordan forelderen forholder seg til historien nå.. Dessverre er min mor dypt inn i en ganske ekstrem religion og mener fortsatt at hun gjorde alt riktig for å "lykkes" med oppdragelsen. Som i hovedtrekk gikk ut på å skremme meg med at hun holdt på å dø, konstant si både for meg og andre hvor vanskelig og uoppdragen jeg var, og selv være et offer som var helt knekt av verdens vanskeligheter med å sitte å grine høyt både kveld og natt.

Jeg ble lært opp til å være snill og usynlig og kun da var hun sånn passe fornøyd, og jeg ble selvfølgelig en people-pleaser som voksen. Nå derimot når jeg forstår sammenhengen er jeg så forbanna at jeg rett og slett sliter litt med det. Og kontakten med henne har selvfølgelig blitt vanskelig.. iom hun fortsatt synes synd i seg selv for hvor tungt hun har hatt det, og det rett og slett er vanskelig å være god og omsorgsfull mot henne, som jeg burde vært som datter.

 

 

Anonymkode: 24638...2ca

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn til å være en god datter for ei som aldri har vært en god mor. Null kontakt på 12 år nå. Å ha kontakt med den som fortsatt mener at jeg er problemet ødelegger psykisk helse. 

Anonymkode: 76ab7...caf

[AnonymBruker]

Jeg har tatt avstand. Min mor fortjener ikke å ha meg i livet sitt. Hun har ødelagt min helse, min familie og jeg betaler dyrt for dette. 

Anonymkode: 31bd3...7e9

[AnonymBruker]

Avstand, grenser, redd deg selv. 

Anonymkode: e67bb...e7d

[AnonymBruker]

Min mor var ikke slem, men veldig selvsentrert og ustabil og gjorde mye som jeg aldri kunne tenkt meg å gjøre/si til mine egne barn.

Vi har kontakt, for hun er en god bestemor. Men jeg passer på å holde en viss avstand og aldri involvere henne i private ting. Det blir et litt glatt overflateforhold, men det funker. Å få noen som helst innrømmelse og forståelse kan jeg bare glemme, så jeg tar det aldri opp. Men jeg har ikke glemt heller. Bare synes at et noenlunde harmonisk familieforhold er verdt det.

Anonymkode: 50bf7...6b2

[AnonymBruker]

Min mor var en svært dårlig forelder for meg som barn. Jeg hadde lenge minimal kontakt, men vi har et greit forhold nå. Ikke veldig nært, men heller ikke preget av fiendtlighet. 

For min del ble det avgjørende å innse at hun nok gjorde så godt hun kunne ut fra sine forutsetninger. Jeg tror egentlig de fleste - men ikke alle - mødre gjør det.

Jeg tror min mor har Aspergers og kanskje også en lett psykisk utviklingshemning. Hun vokste opp med en tyrannisk far og kuet mor. Hun fikk for mange barn for tidlig, økonomien var trang og min far mye fraværende. Alt dette ble enklere å se og forstå konsekvensene av når jeg selv ble ordentlig voksen. Det forsvarer ikke neglekt, ubegripelig (for et barn) raseri og tidvis fysisk vold, men det forklarer likevel. 

Så ser jeg også at hun er en god bestemor. Alder og færre stressfaktorer i livet, har gitt henne et helt annet spillerom der.

Anonymkode: 45fdf...44a

[AnonymBruker]

Er det noe grunn til at du må holde kontakten med dette mennesket? Jeg prøver så godt jeg kan å droppe mennesker som ikke vil meg vel. Det for meg betydde å bytte jobb. Og et samlivsbrudd. Kjenner at det har mye å si for helsa.

Anonymkode: f2c02...ee4

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart her. Grunnen til at jeg har følt at å bryte kontakten er utenkelig er nok også endel psykologi i meg selv som jeg må jobbe med. Jeg føler at om jeg bryter kontakten blir det beviset på at jeg er så egoistisk og slem som hun alltid har sagt at jeg er. Men det er nok den jeg må tenke mer på.. eller i alle fall reduserer til et minimum, som noen her sa. Holde på den "plikt-høfligheten" men ta en mentalt avstand i relasjonen på samme tid.

Anonymkode: 24638...2ca