Hvorfor velger vi den partneren vi har

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest en del her inne (og på andre fora) lurer jeg litt på hva som får oss til å velge den partneren vi har (eller hadde)

Svært mange (i allefall ut fra en del diskusjoner) har en partner som de ikke er helt "fornøyde" med, eller som ikke er fornøyde med dem. Dette kan være alt fra noen kommentarer h*n sender ut eller ting h*an ikke sier. Tenker ikke på kommentarer av typen jeg blir gal hvis du ikke setter korka på ketchupen

Litt satt på spissen:

- en del menn velger seg en partner som ikke er "fotomodell"-pen. Hvorfor satser de på en slik jente hvis de synes det er så mange andre som er penere/deiligere? Hvorfor i det hele tatt kommentere slik foran partneren? (ser bort fra de som kommer i "fleipetone")

- ut fra antallet diskusjoner er det mange som er i faste forhold, men likevel bruker mobilen til flørt/utroskap. (her mener jeg de som (nesten) har et forhold på si). For mange av oss (meg selv inkludert) går grensen til utroskap ikke bare ved å være fysisk utro/intim.

- ser ut til at utroskap er blitt mye mer vanlig fra begge kjønn. Hvorfor er så mange utro mot en partner de selv har valgt?

Er det forelskelse som styrer våre valg? Og når forelskelsen blekner er det ikke så mye igjen?

[Gjest camillo]

Vil bare påpeke at det som kommer frem på KG av problemer, jo ikke er representativt for hva som skjer i forhold rundt omkring.

Om det er mange innlegg på KG om utroskap betyr jo liksom ikke at det har blitt mer utroskap...

[Gjest Gjest]

Om det er mange innlegg på KG om utroskap betyr jo liksom ikke at det har blitt mer utroskap...

←

Undersøkelser har jo visst at det nå er ganske vanlig både blant kvinner og menn

(husker det var en artikkel om det i vg eller dagbladet - lurer på om nesten 50% har/kommer til å være utro. hmmmm...hørtes mye ut, men det var i allefall mer enn 40%)

[Flowery]

Noen mener jo at vi velger partnere utifra hvilke foreldre og hvilken oppvekst vi har. Noen velger en som har samme egenskaper som far og noen velger en som er slik som mor er.

Hvis man har en dominerende far, er det lett å velge en slik mann senere. Dette fordi det gir en viss trygghet. Det er dette man kjenner.

Jeg har selv lurt på dette når det gjelder han jeg er gift med, og jeg ser at han er veldig lik min bestefar. Jeg tilbrakte veldig mye tid der når jeg var liten. Min bestefar var av den snille godslige typen som var veldig kjærlig overfor min bestemor og han hadde alltid tid til å lytte når jeg spurte om noe. Slik er min mann også.

[Gjest tje]

Noen mener jo at vi velger partnere utifra hvilke foreldre og hvilken oppvekst vi har. Noen velger en som har samme egenskaper som far og noen velger en som er slik som mor er.

Hvis man har en dominerende far, er det lett å velge en slik mann senere. Dette fordi det gir en viss trygghet. Det er dette man kjenner.

Jeg har selv lurt på dette når det gjelder han jeg er gift med, og jeg ser at han er veldig lik min bestefar. Jeg tilbrakte veldig mye tid der når jeg var liten. Min bestefar var av den snille godslige typen som var veldig kjærlig overfor min bestemor og han hadde alltid tid til å lytte når jeg spurte om noe. Slik er min mann også. 

←

Jeg har ikke valgt en mann som ligner på min far, heldigvis. Og det var bevisst men om jeg har valgt riktig i det lange løp er ikke sikkert. Han har også valgt en som er motsatt sin mor, men allikevel har vi krangler fordi vi har med oss den gamle rolledelingen. Han klarer ikke dominerende kvinner og liker derfor ikke at jeg "maser" og "krever", mens jeg ikke klarer dominerende menn.

Så vi valgte motsatt av det vi var vant til og opplever til tider full kræsj allikevel.

Ellers er jeg av den formening at kjærester i dag flytter for raskt sammen, da forsvinner ofte forelskelsen og datingen i hvem som kastet søppelet sist og hvem som vasker opp oftest. Forelsker har ofte en naturlig slutt for mange, og når de bor sammen hele tiden så blir forholdet kanskje drøyd litt lenger enn godt er.

Men selvfølgelig ser jeg at mange holder sammen selv om de flyttet inn hos hverandre med en gang. Bare en betraktning fra meg.

[Gjest GreenSky]

Etter å ha lest en del her inne (og på andre fora) lurer jeg litt på hva som får oss til å velge den partneren vi har (eller hadde)

Svært mange (i allefall ut fra en del diskusjoner) har en partner som de ikke er helt "fornøyde" med, eller som ikke er fornøyde med dem. Dette kan være alt fra noen kommentarer h*n sender ut eller ting h*an ikke sier. Tenker ikke på kommentarer av typen jeg blir gal hvis du ikke setter korka på ketchupen

- Ingen er perfekte. Etter forelskelsen dukker ofte problemer opp som vi ikke så før.

Litt satt på spissen:

- en del menn velger seg en partner som ikke er "fotomodell"-pen. Hvorfor satser de på en slik jente hvis de synes det er så mange andre som er penere/deiligere? Hvorfor i det hele tatt kommentere slik foran partneren? (ser bort fra de som kommer i "fleipetone") - Satt enda mer på spissen: Vi tar det vi kan få. Den vanlige mann i gata har som regel ikke sjans på supermodeller.

- ut fra antallet diskusjoner er det mange som er i faste forhold, men likevel bruker mobilen til flørt/utroskap. (her mener jeg de som (nesten) har et forhold på si). For mange av oss (meg selv inkludert) går grensen til utroskap ikke bare ved å være fysisk utro/intim. - Enig i det, selv om en liten flørt kan være sunt, men en må sette grenser også her.

- ser ut til at utroskap er blitt mye mer vanlig fra begge kjønn. Hvorfor er så mange utro mot en partner de selv har valgt?

Er det forelskelse som styrer våre valg? Og når forelskelsen blekner er det ikke så mye igjen? - Det har med hvordan samfunnet har utviklet seg tror jeg, det er helt stuerent å dra når problemene blir for store. Om det er bra (å kunne bryte opp et dårlig forhold) eller om det medfører at vi tar lettere på ting, er ikke godt å si.

←

[Susan Sto Helit]

Nå vet ikke jeg helt hvilke innlegg du sikter til, men mitt inntrykk er at endel av de som skriver her inne er ganske unge.

De fleste mennesker idag er ikke så heldige at de møter den store kjærligheten når de er 14 (satt litt på spissen..) og er sammen resten av livet.

Jeg tror litt av grunnen til dette er at man som ung forelsker seg ikke bare i en person, men også i følelsen av å være forelsket, og av å være en del av et par.

Vi har en slags forventning på oss at vi skal møte en og bli lykkelige.

Tror derfor at man ganske tidlig finner en som har mange av de kvalitetene man leter etter i livet, men ikke alle. (Det beste man fant i det utvalget man hadde tilgjengelig.) Og så viser det seg etter hvert at "nesten perfekt" ikke er bra nok. Kanskje er man (begge to) i en periode i livet hvor man forandrer seg mye. I så fall kan det være at de tingene man hadde felles er noen av de tingene man alikevel nedprioriterer, for man finner andre ting som interesserer mer.

Alikevel varer mange slike forhold i flere år.

[Gjest Gjest]

Hvorfor vi velger den vi velger er vel oftest et utslag av midlertidig sinnslidelse kanskje? Dessuten forandrer man seg jo gjennom et langt liv.

Hvorfor utroskap tilsynelatende er mer vanlig? Kan det ha noe å gjøre med at det virker mer akseptert? Jeg vet at utroskap ikke er akseptert. Men det er mer snakk om sex. Det virker av og til nesten som om det å ha sex med alle og en hver er mer et krav enn bare en akseptabel handling?

Dersom du dresserer en hund og ikke er konsekvent hva skjer da? Du slakker litt på kravene. Den tøyer grensene. Du slakker litt til. Den tøyer grensene enda mer. Er det ikke litt sånn med sex og moral også?

Ang. menn som ikke velger fotomodeller. Traff en vakker mann en gang med en svært lite pen kone. Forundret ble jeg jo. Menn skal jo liksom være overfladiske. Men det går an. For kvinner tror jeg rett og slett ikke utseendet teller på samme måten? Heller en merkelig utseende skapning med en fantastik personlighet. Enn en vakker mann med en forferdelig personlighet. Ikke dermed sagt at jeg ikke mener man kan få både i pose og sekk på det området. Men for menn virker det av og til som hjernen slutter å fungere ved utseendet?