Føler jeg drukner.. familielivet!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jobbe mere nå enn før? Tviler. Min far jobbet innenfor oljesektoren og kunne jobbe alt fra 12-16t hver uke. Min mor var lege og jobbet på den tid ofte 10t+

I dag har de fleste 8-9t vakter pga arbeidslivet som ikke var så like oppdatert den gangen.

 

Anonymkode: c3db6...477

Dette er tull. Ingen hadde vel mer fri enn de som jobbet i oljesektoren. Ja, de hadde 12/14t vakter de ukene de jobbet, men så hadde de også friperioder på 3-4 uker uker. Min far jobbet i oljesektoren og jobbet 2 uker og hadde fri 4 uker. Var på inntektstoppen i kommunen med kun videregående utdanning. Slik er det faktisk ikke lengre. Det var gull å jobbe før.

Anonymkode: 9da2b...c74

[AnonymBruker]

Jeg tror veldig mange mammaer føler på det. Dagene går i ett, og hodet får ikke hvilt seg. Man sørger over at det ikke er nok tid og nærhet til barna, og så kommer man inn i en slags stresstilstand. Du holder ikke mål noen steder, og det blir kaos. 

Jeg tror vi damer får det fordi vi føler mer på denne omsorgs-trangen. Jeg kunne bekymre meg over om alt var med på skole, om barnet gråt på dagen i barnehage, om jeg hadde nok klær, om jeg rakk hjem tidsnok. Far bekymret seg ikke. Han bare jobbet han. Vi har fått voksne barn nå, der yngste er rett over tenårene og er blitt syk. Jeg bekymrer på meg panikkanfall og blir utbrent, legger til rette, ringer, snakker, ringer etater osv. Far gjør ingenting av dette. Jeg var på et slags foredrag med en professor etter at hun ble syk, og der sa han at det første tegnet på at barnet utviklet dette var at "mor var bekymret". Aldri far. Det er mor som er bekymret. Det er mor som knyttet opp med et ekstra gen der...

Vi er bare ulike, og slik er det fra naturen. Ingen regel uten unntak, men stort sett. Slik har barna overlevd gjennom tusenvis av år. Vi er programmert slik, og vi blir syke når vi ikke får fokuse på det som er viktig for oss. 

 

Anonymkode: 0195d...ddc

[AnonymBruker]

Tenk over hva som suger energi. Vi sier ofte barna i kombinasjon med jobb. Men det er veldig ofte mannen som suger energien…

Anonymkode: cb3f8...807

[AnonymBruker]

Kanskje det på noen måter var litt bedre før  når det var mer aksept for å være hjemmeværende mor. Penger hadde folk nok av og, man trengte bare en inntekt. 

Og NEI jeg snakker ikke om kvinneundertrykkelse eller at kvinner skal sitte fengslet hjemme. Man er jo dessuten fengslet av jobb, økonomi og samfunn i dag.. det bare en annen type fengsel. 

Anonymkode: 9556d...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Med mindre man har noen bakenforliggende sykdommer. Eller tar veldig mye til seg mentalt. Så er det ikke normalt å føle at dette blir for mye, nei. 

Når jeg ser på venninner som føler det slik, er det en av forholdene jeg nevner som svikter. En mann som ikke er oppegående. En logistikk og evne til å planlegge som er helt på trynet. Feil prioritering av tid og hvile. Eller at man bærer vekten av samfunnets forventninger mentalt. 

Her er vi to om alt, hver søndag er det familiemøte for planlegging av uka og fordeling av oppgaver, det lages dobbel middag de fleste dager, butikkrunde skjer kun en gang i uka, med mer. Og det gjør at alt føles helt overkommelig. 

Anonymkode: 48107...3d5

Det er så mange faktorer du ikke tar med i betraktningene her, som økonomi og at ulike jobber har ulik belastning. Det er også mange som forandrer seg når de får barn og har partnere som ikke tar det ansvaret man trodde de ville ta. Det har ingenting med å være oppegående å gjøre. Men det er jo bra at du har en jobb som ikke går utover familielivet, god økonomi, stabilt forhold, og et antall barn du klarer å følge opp.

Anonymkode: a29b1...1d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Dette er tull. Ingen hadde vel mer fri enn de som jobbet i oljesektoren. Ja, de hadde 12/14t vakter de ukene de jobbet, men så hadde de også friperioder på 3-4 uker uker. Min far jobbet i oljesektoren og jobbet 2 uker og hadde fri 4 uker. Var på inntektstoppen i kommunen med kun videregående utdanning. Slik er det faktisk ikke lengre. Det var gull å jobbe før.

Anonymkode: 9da2b...c74

Enig. Min far (nå 70) mente at han alltid jobbet så mye da vi barna var små. Likevel: han var alltid hjemme til middag 16:30. Han sto opp 07:30, begynte på jobb 08:30. En gang i blant drev han med en kveldsjobb han kunne komme og gå i, men det var ikke ofte. 

Min mann står opp 06:30, er på jobb kl 07. Jobber så åtte timer, og går som oftest rett til neste jobb (hvor han jobber frilans). Ofte ser jeg ham ikke før kl 22 på kvelden.

Dette gjør han fordi jeg selv er hjemmeværende med to barn, og jeg klarer ikke å kombinere jobb med familielivet (pga kronisk sykdom). Hadde ikke mannen min hatt denne driven etter å jobbe og stå på, hadde vi slitt. For det er jo ikke til å stikke under stol at han står for det meste av inntekten. 

Anonymkode: 2ac22...f6f

[AnonymBruker]

Det har aldri vært så mange arbeidende mødre og så lite støtte til familien som det er i dag. Barn gjør "ingenting" selv lenger og man drukner rett og slett av totalen det hele er med jobb, some, bhg, skole, sosialt og manglende nettverk og støtte. Jada, så finnes det de som ikke husker besteforeldre som var tilstede og de som aldri gjorde noe hjemme, men jevnt over lå det mer ansvar på barn før, foreldrene passet sitt, foreldre hadde mer støtte og hjelp i nettverk og familie og det var ikke forstyrrelser med some. 

Jeg tenker man fint kan lene seg litt tilbake og overlate mer ansvar til barna. De kan gjøre oppgaver, det er forskning som viser at barn som gjør husarbeid og tar ansvar kommer bedre ut i livet. Det kan tenkes man må lempe litt på luksusen, gå ned i stilling, om så 10% for å få litt mer hvile. Skru av some eller legge bort telefonen. Innse at det flyter innimellom og det er lov. Be barna leke selv og ta deg en kaffekopp. Jeg har slått av alle varsler på apper, sjekker når jeg har tid og overskudd. 

Jeg har flere barn enn gjennomsnittet og i går var dagen overveldende på grunn av sykdom på uke fem og dårlig søvn. Ungene fikk beskjed om å leke selv og det var ingen service eller spørsmål som ble besvart. Jeg satt meg i sofaen med en kopp kaffe og en bok. Ungene klarte seg fint. Lekte og tømte oppvaskmaskinen. Vi må selv ta ansvar for å justere egne krav

Anonymkode: 2108b...92b

[Snok1]

Al34n0nym1 skrev (1 time siden):

Sånt skjer når man ikke har blitt opplært til å takle stress og hverdagslivet etter å ha forlatt mammas og pappas rede. Det er ikke noe verre denne tiden, kontra 1980-90tallet. 

Problemet er at nådagens generasjon har blitt for svake pga mye dulling  i oppveksten.  Patetisk 

Du mener at foreldre ikke følte seg overveldet på 50- og 60-tallet?

Du tror kanskje også at to-inntektsfamilier var normen i denne epoken og at én eller to av foreldrene i prinsippet og i realiteten var dobbeltarbeidende.

Utdyp gjerne synspunktene dine.

[NoaideBiehtar]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobbe mere nå enn før? Tviler. Min far jobbet innenfor oljesektoren og kunne jobbe alt fra 12-16t hver uke. Min mor var lege og jobbet på den tid ofte 10t+

I dag har de fleste 8-9t vakter pga arbeidslivet som ikke var så like oppdatert den gangen.

 

Anonymkode: c3db6...477

Det er ganske uinteressant med sånne anekdoter når vi snakker om statistikk. 

Gjennomsnittlig stillingsprosent for kvinner har økt kraftig med årene. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Forventingene fra samfunnet og familielivet har lenge vært for mye for meg. Jeg greier ikke prestere både  på jobb og hjemme. Har vært utbrent flere ganger og siste står jeg enda i.. det har vært seig.
 

Anonymkode: 2dd2b...c16

Hvilke forventninger fra samfunnet er det du snakker om? Det eneste samfunnet krever av deg er at du følger grunnleggende normer og regler. Intet annet. Forventningene du har er noe du legger opp til selv. Jeg har aldri i løpet av mitt liv følt på noe press eller forventninger fra noen kanter. Har kjørt mitt eget løp, satt grenser og sagt nei der det er behov. Folk har ikke sagt noe på det. Det er tydelig at det er mange som sliter med å sette grenser og si nei. Når andre i grunn ikke kunne ha brydd seg mindre.

Anonymkode: 1d05d...263

[AnonymBruker]

Jeg er småbarnsmor og har gått ned til 80% stilling for å få noe tid til å tenke på meg selv. Det hadde jeg dog ikke trengt om mannen tok sin del. Han rydder kjøkkenet etter middag hvis jeg legger barnet og leverer i barnehagen. That’s it. Alt annet faller på meg. Selv om han har hjemmekontor mange dager i uka og kunne gjort litt ekstra mens jeg har 45 minutter reisevei 🙃 Han velger heller å sove lenge, dra på trening og sitte og drikke kaffe. Hadde vi gjort 50/50 hadde småbarnslivet vært en lek. 

Anonymkode: 49441...c4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Men hvor er det at det svikter? Mannen? Planlegging og struktur? At man legger for mye i forventingene? 

Anonymkode: 48107...3d5

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvilke forventninger fra samfunnet er det du snakker om? Det eneste samfunnet krever av deg er at du følger grunnleggende normer og regler. Intet annet. Forventningene du har er noe du legger opp til selv. Jeg har aldri i løpet av mitt liv følt på noe press eller forventninger fra noen kanter. Har kjørt mitt eget løp, satt grenser og sagt nei der det er behov. Folk har ikke sagt noe på det. Det er tydelig at det er mange som sliter med å sette grenser og si nei. Når andre i grunn ikke kunne ha brydd seg mindre.

Anonymkode: 1d05d...263

Ja, man må vurdere hva man pålegger seg selv. Samfunnet forventer ikke så mye mer enn at barna går på skolen, er trygge, får grei mat og næringen de trenger, og søvnen de trenger for å lære og utvikle seg. Klarer man dette har man innfridd. Og det er ikke så vanskelig? Er det egentlig? Man sover jo selv også, man spiser jo selv, og så lenge man oppfører seg ordentlig som forelder hjemme er jo barna også trygge. Da er jo barna på en måte bare med. Det er minimumsforventningen. Helt ærlig er jo ALT ANNET noe man pålegger seg selv. Og der kan man velge å påvirke.

Jeg har 100% jobb, to barn i barnekskolealder  som også elsker alle sine aktiviteter de over årene har hatt lyst til å prøve seg på, og ikke klart å slutte igjen fordi det gir dem masse glede. Så akkurat nå er livet hektisk. Samtidig er jeg 100% bevisst på at dette er jo et valg jeg har tatt. De MÅ ikke gå på aktiviteter. Jeg ønsker at de skal få delta, enda det krever litt av meg/oss, så jeg VELGER å strekke meg dit. Da må jeg heller nedprioritere andre ting. Huset vårt er oftest bombet, og sjelden instagram-aktig. Jeg har ikke tid til å bry meg med det, utover hygienisk rent og tålelig greie forhold. Jeg har akkurat nå heller ikke tid til egen tidkrevende hobbyer, men har funnet mye glede i å engasjere med i barnas fotball f.eks, og å følge dem på deres aktiviteter, se utviklingen, gleden osv. Så føler for egen del det handler mye om hvordan jeg VELGER å se på ting. Velger jeg å vøre negativ blir ting kjipt. Velger jeg å se ting positivt så blir ting mye bedre. 

Anonymkode: 9a48e...607

[Dojakitty]

Gå ned i stilling da 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kanskje det på noen måter var litt bedre før  når det var mer aksept for å være hjemmeværende mor. Penger hadde folk nok av og, man trengte bare en inntekt. 

Og NEI jeg snakker ikke om kvinneundertrykkelse eller at kvinner skal sitte fengslet hjemme. Man er jo dessuten fengslet av jobb, økonomi og samfunn i dag.. det bare en annen type fengsel. 

Anonymkode: 9556d...8c4

Det var IKKE bedre da bare mannen hadde nok penger, og kvinnen var fengslet til ham av den grunn. Kvinner med utdanning og jobb har nøkkelen til fengselet i hånden.

Anonymkode: 0f956...7bb

[AnonymBruker]

Har ikke lest hele tråden, men vil bare skyte inn at omsorgsarbeid og husarbeid snart MÅ begynne å regnes som arbeid. Jeg vil ikke tilbake til 50-tallet da kvinnen skulle være husmor, men det er på tide at vi innser at dagens normal er at to voksne deler på tre jobber, og at det i det lange løp ikke er bærekraftig.

Anonymkode: 2e90a...992

[AnonymBruker]

Jeg er en mann og føler det samme. Både meg og min kone sliter, vi har en sønn under 2 år og en hund. 

Ingen hjelp fra besteforeldre, nettverk eller bekjente. Dersom vi ønsker barnevakt må vi betale for det, og det blir fort dyrt. 

Selv jobber jeg som selvstendig, men det synes jeg er en stor ulempe når jeg mangler rettigheter som arbeidstaker. Vi kan heller ikke redusere stillingen grunnet boliglån, osv. 

At boomers sier at det var tøft før er jeg enig i, men det var en tid man kunne enkelt leve med en lønn. Nå er vi avhengige av to inntekter for å få hjulene til å gå rundt. 

Nå er det bare tid til jobb eller familie, fordi jeg sliter med bare det. Livet er rett og slett kjipt nå, så jeg må satse på at det blir bedre. Uavhengig av hva som skjer er planen å kjøre meg til eventuell kollaps, da jeg ikke har hjerte til å gjøre det tyngre for konen min. 

Anonymkode: c30ae...8a2

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (19 minutter siden):

Gå ned i stilling da 

Null empati å hente på KG!

Anonymkode: c5759...5f4

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn på 90-tallet, og det var absolutt ikke vanlig å bli utbrent av jobb og familie, især om man var to.

Vi hadde stort sett samme oppfølging som nå med barnehage og skole. Krevende yrkesliv da også. 

Så forskjellen må nesten være de 2 - 3 timene daglig alle nå vil ha på mobilen. Den stjeler mye tid, og er absolutt ikke så avslappende som vi tror.

Så det første jeg ville spurt om, var om arbeid hjemme er jevnt fordelt. Det andre tiltaket ville rett og slett være å legge bort mobil.

Anonymkode: 36b9d...d59

[AnonymBruker]

Må si jeg ikke skjønner hvordan folk er skrudd sammen om de ikke takler hverdag med jobb og familie. jeg har vært 100% alene med 2 barn siden de var små, de er tenåringer nå. Hele tiden hatt krevende jobb 100%, hus, hage og hund. 

Alltid hatt det rent og ryddig, aldri følt livet har vært overveldende så jeg ikke holder ut. Har man rutiner på ting, alt fra husvaks klesvask og handling, lar barna hjelpe til med å holde orden etc. Så går mye av seg selv. 

Men nå er jeg ikke den som klager eller jamrer meg over livet, detter er noe jeg har valgt selv. Valgte ikke bli alene, men det var nå sånn det ble. Men går heller ikke inn i dagene med feil innstilling om at alt bare er slit og drit

 

Anonymkode: 22639...cea

[AnonymBruker]

Studerer fulltid, jobber 40% som lærer. 3 barn. Blir bare mer å mer travelt med ungene og alt som skal gjøres,men jeg står i det. Klarer jeg å holde ut til ferdig med studie og jeg kan konsentrere meg om bare jobb og familieliv blir ting litt lettere (er i hvertfall det jeg innbiller meg for å ikke gi opp alt 😅). 

Anonymkode: 128ae...012