Føler jeg drukner.. familielivet!

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det er flere mammaer som føler at det er litt mye om dagen? Og egentlig har gjort det litt lenge?

Forventingene fra samfunnet og familielivet har lenge vært for mye for meg. Jeg greier ikke prestere både  på jobb og hjemme. Har vært utbrent flere ganger og siste står jeg enda i.. det har vært seig.
 

Når jeg «bare» er hjemme greier jeg følge opp barna bedre, vi har mer harmoni i hjemmet, samlivet er bedre. Ungene har det bedre, de for kortere dager i skolen og vi har en bedre relasjon en på lenge.. men nå nærmer det seg jobb start igjen.. og da kommer hamsterhjulet og biter oss i ræva.. og det blir mindre tid til hverandre og mer stress i hverdagen.
 

Vet det er vanlig å å ha det sånn og at de fleste er i dette hamsterhjulet. Men min kropp og psyke greier det ikke, greier ikke å stå i full jobb og i tillegg være familie mamma. Elsker familien over alt og jeg elsker også yrket mitt men jeg kommer sikkert til å greie å stå i jobb nå litt til før jeg krasjer igjen.. med depresjon fordi jeg ønsker å jobbe men greier ikke å kombinere jobb og familieliv. Føler meg så skuffet over meg selv.. hvorfor greier andre det og ikke jeg? 

Anonymkode: 2dd2b...c16

[AnonymBruker]

Men hvor er det at det svikter? Mannen? Planlegging og struktur? At man legger for mye i forventingene? 

Anonymkode: 48107...3d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men hvor er det at det svikter? Mannen? Planlegging og struktur? At man legger for mye i forventingene? 

Anonymkode: 48107...3d5

Trenger det å være en svikt for at det blir slik da ? Hvis man jobber 100% som småbarnsmor i en jobb som velter " kabalen", så handler det ikke om svikt, men at jobben krever mye energi som en mest sannsynlig ikke har. F eks en fysisk krevende jobb. 

Vet om mange av de 

Anonymkode: ab0d3...284

[AnonymBruker]

Jeg ser du nevner forventninger fra samfunnet og til familielivet. Er dette reelle forventninger, eller kan det være dine egne tolkninger av hva disse forventningene er? 

Anonymkode: be18c...ee3

[AnonymBruker]

Jeg druknet også i familielivet, så mye at jeg har blitt ufør av det. (Utviklet kronisk sykdom og depresjon) 

Jeg sto med alt ansvar for barn, hus og familie i tillegg til jobb. Han la riktignok barna innimellom og lekte med de, men jeg tok all klesvask, leverte og hentet i barnehagen, vasket hus, lagde middag, holdt kontroll på foreldremøter, legetimer osv.  Jeg ba om hjelp mange ganger, uten at han hjalp til. Så til slutt ble det brudd, i desperasjon etter å få hvile, da var jeg hakket før selvmord. Jeg har fått bedre kontroll på helsa, og gleden over å være mor kommer tilbake. Men det har kostet meg enormt mye, det å måtte miste kjernefamilien. Skulle så inderlig ønske jeg hadde klart å stå i både jobb og familie, og fått faren til å faktisk ta sin del så jeg ikke trengte komme så langt ned som jeg gjorde. 😔

Anonymkode: 79cc1...753

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Trenger det å være en svikt for at det blir slik da ? Hvis man jobber 100% som småbarnsmor i en jobb som velter " kabalen", så handler det ikke om svikt, men at jobben krever mye energi som en mest sannsynlig ikke har. F eks en fysisk krevende jobb. 

Vet om mange av de 

Anonymkode: ab0d3...284

Med mindre man har noen bakenforliggende sykdommer. Eller tar veldig mye til seg mentalt. Så er det ikke normalt å føle at dette blir for mye, nei. 

Når jeg ser på venninner som føler det slik, er det en av forholdene jeg nevner som svikter. En mann som ikke er oppegående. En logistikk og evne til å planlegge som er helt på trynet. Feil prioritering av tid og hvile. Eller at man bærer vekten av samfunnets forventninger mentalt. 

Her er vi to om alt, hver søndag er det familiemøte for planlegging av uka og fordeling av oppgaver, det lages dobbel middag de fleste dager, butikkrunde skjer kun en gang i uka, med mer. Og det gjør at alt føles helt overkommelig. 

Anonymkode: 48107...3d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Med mindre man har noen bakenforliggende sykdommer. Eller tar veldig mye til seg mentalt. Så er det ikke normalt å føle at dette blir for mye, nei. 

Når jeg ser på venninner som føler det slik, er det en av forholdene jeg nevner som svikter. En mann som ikke er oppegående. En logistikk og evne til å planlegge som er helt på trynet. Feil prioritering av tid og hvile. Eller at man bærer vekten av samfunnets forventninger mentalt. 

Her er vi to om alt, hver søndag er det familiemøte for planlegging av uka og fordeling av oppgaver, det lages dobbel middag de fleste dager, butikkrunde skjer kun en gang i uka, med mer. Og det gjør at alt føles helt overkommelig. 

Anonymkode: 48107...3d5

Vel.. jeg kjenner flere, inkludert meg selv.. hvor ingenting av det der er problemet. Fysisk og mentalt krevende jobb koster. Mange mødre i småbarnsfasen på min jobb går ned til 85-80 % stilling av en grunn. 

Feiler meg absolutt ingenting, frisk som en fisk utenom viruser som herjer op vinterstid. 

Jeg har en fantastisk mann som lager middager, handler, vasker og rydder nesten mer enn meg. Jeg er sa heldig å ha en mann som er mer opptatt av et rent hjem enn det jeg er. Likevel sa opplever man til tider det trådstarter prøver å formidle. Spesielt på vinterstid. Vår og sommer går mye mye bedre.

Anonymkode: ab0d3...284

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vel.. jeg kjenner flere, inkludert meg selv.. hvor ingenting av det der er problemet. Fysisk og mentalt krevende jobb koster. Mange mødre i småbarnsfasen på min jobb går ned til 85-80 % stilling av en grunn. 

Feiler meg absolutt ingenting, frisk som en fisk utenom viruser som herjer op vinterstid. 

Jeg har en fantastisk mann som lager middager, handler, vasker og rydder nesten mer enn meg. Jeg er sa heldig å ha en mann som er mer opptatt av et rent hjem enn det jeg er. Likevel sa opplever man til tider det trådstarter prøver å formidle. Spesielt på vinterstid. Vår og sommer går mye mye bedre.

Anonymkode: ab0d3...284

Men du sitter og skriver her.  Det hadde jeg aldri gjort, om jeg ikke følte at livet ellers var under kontroll. Skjermtid er nederst på lista over ting som prioriteres for egen helse, ro og velferd. Det er ikke skikkelig hvile. 

Så din utfordring er primært mentalt stress, det bekrefter siste avsnitt da det varierer med årstidene. Deretter prioritering av tid. 

Anonymkode: 48107...3d5

[AnonymBruker]

Det er rett og slett for mye. Jeg har blitt utslitt og syk og sykemeldt. Nå prøver jeg å takle livet ved å jobbe deltid.

Anonymkode: 24253...d88

[AnonymBruker]

Prioriteringer! Man kan ikke alltid få gjort alt - hva kan skrelles bort? Jobber du i et omsorgsyrke? Gå ned i stilling eller finn en annen type jobb. Jeg maktet bare 80% som sykepleier, det var altfor fysisk og mentalt krevende med små barn og den type jobb. Har nå en lederstilling i en annen bransje og sjonglerer livet uten stress - det kan ikke sammenlignes engang! 

Barna her får velge seg hver sin aktivitet, og de må klare å komme seg til og fra trening på egen hånd (buss eller sykkel). Vi stiller på kamper, cuper og dugnad. Kabalen går ikke opp hvis jeg skal være sjåfør på heltid. Det tredje skiftet er fortsatt på meg, dessverre, men mannnen gjør i hvert fall fortløpende det som er på listen. 

Anonymkode: 4c087...073

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne det ha vært jeg som skrev. Kjenner meg 100% igjen.
Har gått i behandling hos psykolog i lenger tid, og vi snakker en del om aksept for at det er sånn. I motsetning til hva du får servert av kritikk (direkte/indirekte) på et forum, så er hun opptatt av å få meg til å forstå og godta at folk har ulilk tålegrense, ulik bakgrunn og ulikt energinivå. At det ikke behøver være noe «galt» med meg selv om livet nå er for mye. 

Har ingen råd til deg som du ikke allerede har tenkt på. Men forsøk å ikke vær så hard mot deg selv, og yt minstekrav på jobb mens det står på som verst - du kommer sterkere tilbake! 

Anonymkode: 12f75...ac1

[AnonymBruker]

Helt enig. Problemet er bare at jeg er kun 25. jeg har bare vært i hamster hjulet i 2 år. Hus, bil, snart to barn under 3. mann, jobb, studier. Eller.. nå slutta jeg i jobben allerede. Og jeg vil aldri jobbe 100 prosent noen gang igjen. Disse to årene var avskrekkende. Fatter ikke at noen holder ut i mange år i det hjulet.

Anonymkode: 190f6...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg druknet også i familielivet, så mye at jeg har blitt ufør av det. (Utviklet kronisk sykdom og depresjon) 

Jeg sto med alt ansvar for barn, hus og familie i tillegg til jobb. Han la riktignok barna innimellom og lekte med de, men jeg tok all klesvask, leverte og hentet i barnehagen, vasket hus, lagde middag, holdt kontroll på foreldremøter, legetimer osv.  Jeg ba om hjelp mange ganger, uten at han hjalp til. Så til slutt ble det brudd, i desperasjon etter å få hvile, da var jeg hakket før selvmord. Jeg har fått bedre kontroll på helsa, og gleden over å være mor kommer tilbake. Men det har kostet meg enormt mye, det å måtte miste kjernefamilien. Skulle så inderlig ønske jeg hadde klart å stå i både jobb og familie, og fått faren til å faktisk ta sin del så jeg ikke trengte komme så langt ned som jeg gjorde. 😔

Anonymkode: 79cc1...753

Når du kommer deg ovenpå igjen så vil du forstå og ikke minst slutte å bebreide deg selv for at det ble brudd. Jeg hadde det akkurat som deg her, jeg var alene om det meste. Husker jeg nevnte for fastlegen min at jeg var redd for å bli alene og svaret jeg fikk da var at jeg var uansett alene om alt. Det åpnet øynene mine.
 

Har jobbet mye med meg selv siste årene og vet nå hva jeg trenger i livet og ikke minst har jeg lært meg og sette grenser. Livet med barn og jobb kan føles kvelende til tider. 

Eneste du kan ta lærdom av her er at neste gang finner du en mann som tar vare på deg, ser deg og gir deg det du trenger 💕 Enn så lenge tar du vare på deg selv. Klem til deg

Anonymkode: abfa0...9f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Prioriteringer! Man kan ikke alltid få gjort alt - hva kan skrelles bort? Jobber du i et omsorgsyrke? Gå ned i stilling eller finn en annen type jobb. Jeg maktet bare 80% som sykepleier, det var altfor fysisk og mentalt krevende med små barn og den type jobb. Har nå en lederstilling i en annen bransje og sjonglerer livet uten stress - det kan ikke sammenlignes engang! 

Barna her får velge seg hver sin aktivitet, og de må klare å komme seg til og fra trening på egen hånd (buss eller sykkel). Vi stiller på kamper, cuper og dugnad. Kabalen går ikke opp hvis jeg skal være sjåfør på heltid. Det tredje skiftet er fortsatt på meg, dessverre, men mannnen gjør i hvert fall fortløpende det som er på listen. 

Anonymkode: 4c087...073

Jeg er ikke ts, men kjenner på det samme og jobber også i helsevesenet. Hvordan fikk du lederstilling i annen bransje som sykepleier? Leter febrilsk etter andre veier å gå…

Anonymkode: eb763...fcc

[AnonymBruker]

Jeg er også sykepleier. Vi har delt omsorg med ei uke hos hver. Jeg jobber som tilkallingsvikar, slik at jeg jobber mest ugunstige vakter når barna er hos pappaen. Jeg har nok jobb og får i tillegg hjelp til barnepass av familie. 

Og så må det sies at vi bor i en 3roms leilighet. Jentene deler soverom. Det igjen betyr at det er mindre å vaske og holde i orden enn om vi hadde hatt hus. Mindre utgifter også. 

Jentene har kun en aktivitet hver. 

Jeg føler ikke på tidspresset. Jeg har god økonomi. Gjør unna mesteparten av klesvask, husarbeid de ukene jeg har barnefri. Også liker jeg jobben min selv om jeg bare er tilkallingsvikar. Jeg jobber på to plasser. Det er bestandig koselig å være på jobb. Jobber mye i perioder. Lar være å ta jobb hvis jeg trenger fri. 

Anonymkode: e9a8a...cf6