Hvordan fortelle barn i barneskolealder om konflikt med besteforeldre?

[AnonymBruker]

Nå har det seg dessverre sånn at vi ikke er på talefot med barnas besteforeldre lenger. Dette har vært en konflikt vi har prøvd å løse lenge, vi har prøvd å svelge kameler så langt det går, men det har gått så langt at vi har nødt til å kutte kontakt.

Det hele startet med en grensesetting av oss da den negative oppførselen fra en besteforelder begynte å gå utover barna, og vedkommende gikk da rett i en offerrolle. Oppførselen har bare forverret seg med tiden hvor vi har prøvd å kommunisere og bedre relasjonen. Det siste initiativet de har tatt for kommunikasjon var å pålegge oss skyld og samvittighet for deres liv og helse da de mener denne konflikten bokstavelig talt tar livet av dem. Ingen forsøk på forsoning, kun et forsøk på å tvinge oss til retrett og la de få det som de vil. Vedkommende med negativ oppførsel har slitt med psykiske problemer hele livet og vi ser at dette er hovedårsaken til oppførselen. Vi har følt hvor ille det har påvirket oss, så vi ble nødt til å sette ei grense for oss selv, men mest barnas skyld. 

Problemet nå er at vi ikke aner hvordan vi skal fortelle dette til barna, og det blir vi nødt til nå når det nærmer seg en viktig sammenkomst, og de vil lure på hvorfor de ikke kommer. De er glade i besteforeldrene sine, og hadde bare så vidt begynt å merke noe til og bli lei seg av vedkommendes handlinger og kommentarer. De snakker sporadisk med besteforeldrene på tlf, enten ved å ringe eller sms, og har begynt å etterspørre besøk. 

Hvor ærlige kan vi være? Barna går i 2. og 4. klasse. Jeg vil ikke lyve til dem. Kan vi si at "*navn* ikke har det så bra, og det beste for alle er at hen får være alene en stund", eller blir det feil? Vedkommende nekter å ta innover seg og erkjenne at hen oppfører seg dårlig, så jeg er redd hen vil prøve å overbevise ungene om at vi er syndebukkene, som hen allerede har gjort til resten av storfamilien og venner rundt om i bygda. Hovedsaken her var jo å spare ungene for giftig og skadelig oppførsel, og da føles det feil å få det til å fremstå som at vi "stjeler" besteforeldrene fra barna på grunn av en konflikt som kun angår oss voksne i mellom. 

Et annet alternativ er jo å tillate kontakt med barnebarna, men det strider jo igjen imot alt konflikten ble bygget på. Muligheten da er kanskje å være ekstremt tydelig rundt hvilke grenser som gjelder og ha nulltoleranse for brudd; rett og slett sende dem på dør så fort hen begynner å oppføre seg dårlig. Hva tenker dere?

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

Når ungene er såpass store, tenker jeg din formulering er for vag, og nok kan føre til mye usikkerhet og gjerne en røys av spørsmål (som ungene i verste fall ikke tør stille høyt og blir gående å ruge på). 

Jeg tenker det er greit å være helt ærlig. "Vi liker ikke at bestemor gjør sånn og sånn <sett inn konkret ting som er problemet>. Vi er redd denne oppførselen vil være skadelig for dere. Vi har derfor sagt til bestemor at vi ikke ønsker å besøke henne når hun oppfører seg sånn, og at om hun vil være sammen med oss, må hun slutte med dette". 

Å lære barna sunn grensesetting er viktig. Ved å være konkret og ærlig med hva og hvordan dere gjør det, er dere gode forbilder og lærer barna både AT de har lov å sette grenser når folk ikke oppfører seg greit, og hvordan de kan gjøre det. 

 

Anonymkode: 6f9ab...00d

[AnonymBruker]

Ettersom du nevner storfamilien og "hele bygden", virker det som dette er noe det kun er dere to som reagerer på? Det kunne jo vært interessant med konkrete eksempler, men det blir kanskje ikke aktuelt, i fare for å avsløre identitet.

Vi ønsker vel at barna våre skal voksne opp som tolerante mennesker med god takhøyde for å inkludere også de som ikke oppfører seg helt slik vi selv mener er rett? Så min første tanke er at dere må tenker nøye igjennom om oppførselen er så graverende at det rettferdiggjør å frata barna tid med mennesker de er glad til tross for den oppførselen dere ikke trives med. Det er vel også ofte slik at voksne reagerer på en annen åte enn barn? Barn er ofte flinkere til å akseptere det "unormale", hvilket også kan være en god ting.

Hva med den andre besteforelderen? Slik jeg forstår det, er det kun den ene det er snakk om? Er det riktig å straffen den ene for andres oppførselen?

Jeg ville uansett tenkt nøye igjennom det før jeg belastet barna med det som kan virker til å være et problem for dere to. 

 

Anonymkode: 47c56...e71

[AnonymBruker]

Det beste for barna er at dere er så ærlige som dere kan være, men på et nivå som de forstår. Barn får med seg utrolig mye mer enn hva man tror og forstår, og ved å ikke fortelle de sannheten, så kommer de til å skape en sannhet som kanskje ikke er helt riktig. Dette gjør de ved å samle all informasjon de får med seg og lager en historie ut av det. Da er det bedre at de heller får sannheten fra dere. En 7 åring, snart 8, og en 9 åring, snart 10 er store nok.

Anonymkode: db2bc...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ettersom du nevner storfamilien og "hele bygden", virker det som dette er noe det kun er dere to som reagerer på? Det kunne jo vært interessant med konkrete eksempler, men det blir kanskje ikke aktuelt, i fare for å avsløre identitet.

Vi ønsker vel at barna våre skal voksne opp som tolerante mennesker med god takhøyde for å inkludere også de som ikke oppfører seg helt slik vi selv mener er rett? Så min første tanke er at dere må tenker nøye igjennom om oppførselen er så graverende at det rettferdiggjør å frata barna tid med mennesker de er glad til tross for den oppførselen dere ikke trives med. Det er vel også ofte slik at voksne reagerer på en annen åte enn barn? Barn er ofte flinkere til å akseptere det "unormale", hvilket også kan være en god ting.

Hva med den andre besteforelderen? Slik jeg forstår det, er det kun den ene det er snakk om? Er det riktig å straffen den ene for andres oppførselen?

Jeg ville uansett tenkt nøye igjennom det før jeg belastet barna med det som kan virker til å være et problem for dere to. 

 

Anonymkode: 47c56...e71

Vedkommende har en fasade utad. Hen har konspirert og overdramatisert ting vi har sagt og spredt ville rykter om oss (mest meg, dette er mine svigerforeldre). Det får det til å se ut som vi har skapt storm i vannglass, når det hele bare startet med ei enkel melding. Den var konfronterende, ja, men jeg viste både empati og forståelse uten å gå til angrep. Hen lider av alvorlige vrangforestillinger, og jeg fatter ikke at utenforstående har tatt alt for god fisk (bortsett fra vedkommende sin søster, som har støttet oss fullstendig gjennom dette fordi hun har slitt med dette søskenet hele livet). Det går altså svært raskt fra en vrangforestilling til konklusjon som står fast selv om vi sier det ikke er sant, og hen har for vane å alltid tillegge andre følelser de ikke har, og automatisk anta det verste om folk. Det er dette som har begynt å påvirke barna. Hen bare antar ting hele tiden. "Du synes jeg er kjedelig og gammel, det ser jeg", "synes vel det var forferdelig å være her på besøk", "gaven var vel ikke bra nok for deg, du har aldri fått dårligere sikkert" (til tross for at ungen bokstavelig talt ropte "dette var den beste gaven!") osv. I det siste har ungene også overhørt at hen har slengt dritt om mine foreldre, og de har sett og hørt hvordan hen har fortalt pappaen deres at han er udugelig og ute av stand til å ta vare på seg selv og familien sin. Det har vært et tilfelle hvor hen påpekte at ene barnet har begynt å bli overvektig og påførte barnet skam, "det er jo ikke rart du har blitt så stor og rund, du som aldri klarer å begrense den spisinga!" Hen snakker konstant stygt om andre, til og med familie og venner, fremfor barna. Det påvirker ikke dem direkte, selvsagt, og det er noe vi bare kan si til barna at "sånn snakker vi ikke om folk". Men det er det som går direkte på barna jeg vil skjerme dem for. Hen fremstår ellers som raus og god, noe hen virkelig er bak alt det negative. 

Jeg har svelget kameler i over 15 år og sett på hvor nedbrutt mannen har vært når han kommer hjem derfra (hen tør ikke være så stygg når jeg er i nærheten). Jeg kan godt leve med et menneske som er så negativt, og jeg er absolutt for at ungene skal få oppleve at vi er forskjellige og kan ha relasjoner til andre selv om vi har andre meninger og verdier. Men jeg er også veldig for å vise barna at vi skal sette grenser for hvordan vi blir behandlet, også ovenfor familie og nære. Det er ikke greit at noen er ekkel med deg selv om det er mamma, pappa eller en besteforelder. Og det aller verste med denne besteforelderen er at de giftige kommentarene ikke er så tydelige, og tar ordentlig skade først når det er for sent. Det er sånne konstante små stikk som sakte påvirker selvtilliten og selvbildet ditt, og ofte er det sure stikk utkledd som komplimenter for å skjule den sanne intensjonen blant uvitende. Hen er en mester på gaslighting. 

Den andre besteforelderen er ekstremt konfliktsky og later som ingenting. Tar partneren sitt parti for å bevare husfreden, men virker å være mest sympatisk på våre vegne, uten å egentlig tørre å innrømme det. Hen er jo denne personens nærmeste pårørende og må håndtere psykiske dårlige perioder hele tiden, med alt det medfører, og jeg har forståelse for at det er slitsomt og at hen helst vil sette lokk på alt for å hindre alvorlig sykdom og i verste fall død (ja, vedkommende har truet med å ta selvmord). 

Enten gjør vi et godt valg med å være tidlig ute og skjerme dem for noe som potensielt kan bli et veldig skadelig forhold for dem, eller så er vi som vedkommende og hens følgerskare sier, "fryktelig hårsår". Dette er vanskelig.  

TS

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vedkommende har en fasade utad. Hen har konspirert og overdramatisert ting vi har sagt og spredt ville rykter om oss (mest meg, dette er mine svigerforeldre). Det får det til å se ut som vi har skapt storm i vannglass, når det hele bare startet med ei enkel melding. Den var konfronterende, ja, men jeg viste både empati og forståelse uten å gå til angrep. Hen lider av alvorlige vrangforestillinger, og jeg fatter ikke at utenforstående har tatt alt for god fisk (bortsett fra vedkommende sin søster, som har støttet oss fullstendig gjennom dette fordi hun har slitt med dette søskenet hele livet). Det går altså svært raskt fra en vrangforestilling til konklusjon som står fast selv om vi sier det ikke er sant, og hen har for vane å alltid tillegge andre følelser de ikke har, og automatisk anta det verste om folk. Det er dette som har begynt å påvirke barna. Hen bare antar ting hele tiden. "Du synes jeg er kjedelig og gammel, det ser jeg", "synes vel det var forferdelig å være her på besøk", "gaven var vel ikke bra nok for deg, du har aldri fått dårligere sikkert" (til tross for at ungen bokstavelig talt ropte "dette var den beste gaven!") osv. I det siste har ungene også overhørt at hen har slengt dritt om mine foreldre, og de har sett og hørt hvordan hen har fortalt pappaen deres at han er udugelig og ute av stand til å ta vare på seg selv og familien sin. Det har vært et tilfelle hvor hen påpekte at ene barnet har begynt å bli overvektig og påførte barnet skam, "det er jo ikke rart du har blitt så stor og rund, du som aldri klarer å begrense den spisinga!" Hen snakker konstant stygt om andre, til og med familie og venner, fremfor barna. Det påvirker ikke dem direkte, selvsagt, og det er noe vi bare kan si til barna at "sånn snakker vi ikke om folk". Men det er det som går direkte på barna jeg vil skjerme dem for. Hen fremstår ellers som raus og god, noe hen virkelig er bak alt det negative. 

Jeg har svelget kameler i over 15 år og sett på hvor nedbrutt mannen har vært når han kommer hjem derfra (hen tør ikke være så stygg når jeg er i nærheten). Jeg kan godt leve med et menneske som er så negativt, og jeg er absolutt for at ungene skal få oppleve at vi er forskjellige og kan ha relasjoner til andre selv om vi har andre meninger og verdier. Men jeg er også veldig for å vise barna at vi skal sette grenser for hvordan vi blir behandlet, også ovenfor familie og nære. Det er ikke greit at noen er ekkel med deg selv om det er mamma, pappa eller en besteforelder. Og det aller verste med denne besteforelderen er at de giftige kommentarene ikke er så tydelige, og tar ordentlig skade først når det er for sent. Det er sånne konstante små stikk som sakte påvirker selvtilliten og selvbildet ditt, og ofte er det sure stikk utkledd som komplimenter for å skjule den sanne intensjonen blant uvitende. Hen er en mester på gaslighting. 

Den andre besteforelderen er ekstremt konfliktsky og later som ingenting. Tar partneren sitt parti for å bevare husfreden, men virker å være mest sympatisk på våre vegne, uten å egentlig tørre å innrømme det. Hen er jo denne personens nærmeste pårørende og må håndtere psykiske dårlige perioder hele tiden, med alt det medfører, og jeg har forståelse for at det er slitsomt og at hen helst vil sette lokk på alt for å hindre alvorlig sykdom og i verste fall død (ja, vedkommende har truet med å ta selvmord). 

Enten gjør vi et godt valg med å være tidlig ute og skjerme dem for noe som potensielt kan bli et veldig skadelig forhold for dem, eller så er vi som vedkommende og hens følgerskare sier, "fryktelig hårsår". Dette er vanskelig.  

TS

Anonymkode: 62581...983

Må legge til at den andre besteforelderen er og har alltid vært en passiv besteforelder som aldri, og jeg mener ALDRI i løpet av 10 år har tatt initiativ til kontakt med barnebarna sine. Det er så vidt hen kommer bort for å hilse om vi treffes på butikken - og dette før det brøt ut konflikt. Barna har uten tvil hatt mest glede av kontakten med besteforelderen vi har problemer med. Så det at vi straffer den andre besteforelderen med null kontakt er feil, for vi har aldri sagt at vi ikke vil ha kontakt med hen. Men det ble jo sånn da hen ikke virker komfortabel med å møte opp som besteforelder uten den andre...

TS

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er mannen din som får styre showet.  Det er hans foreldre. Tør han ikke å besøke dem alene med barna,  så tør han ikke.  Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det.

Anonymkode: 03796...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tenker det er mannen din som får styre showet.  Det er hans foreldre. Tør han ikke å besøke dem alene med barna,  så tør han ikke.  Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det.

Anonymkode: 03796...1da

Det er hans foreldre, men våre barn. Dette er først og fremst noe vi har valgt for å skjerme dem. Det var i utgangspunktet aldri snakk om å kutte kontakt heller, vi sa bare ifra om hva vi ikke kunne tillate. Så ballet det på seg med spydigheter, ryktespredning, gaslighting, selvmordstrusler og konstante forsøk på å ta offerrollen,. Vi prøvde alt vi kunne å gjøre det klart at vi bare vil ha slutt på sårende og stygg oppførsel, vi har aldri stengt døren helt for kontakt, men kun holdt den åpen hvis hen klarer å oppføre seg (og helst gi oss en unnskyldning, men vi lever godt uten også). Det er til syvende sist deres valg om de vil opprettholde kontakten, da døren som sagt står åpen, men med visse forbehold.

TS

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ettersom du nevner storfamilien og "hele bygden", virker det som dette er noe det kun er dere to som reagerer på

Jeg ville uansett tenkt nøye igjennom det før jeg belastet barna med det som kan virker til å være et problem for dere to. 

 

Anonymkode: 47c56...e71

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vedkommende har en fasade utad. Hen har konspirert og overdramatisert ting vi har sagt og spredt ville rykter om oss (mest meg, dette er mine svigerforeldre). Det får det til å se ut som vi har skapt storm i vannglass, når det hele bare startet med ei enkel melding. Den var konfronterende, ja, men jeg viste både empati og forståelse uten å gå til angrep. Hen lider av alvorlige vrangforestillinger, og jeg fatter ikke at utenforstående har tatt alt for god fisk

TS

Anonymkode: 62581...983

Dette synes jeg er to interessante innlegg. Jeg er enig med den første jeg siterer og meningen min endres ikke av TS sitt svar. Det er ganske usannsynlig at hele bygda, inkludert familie og venner, blir lurt trill rundt og at det bare er TS og mannen som ser disse to menneskene for dem de egentlig er. Så jeg tar ikke det TS sier for god fisk, for å si det sånn. Sannheten er nok heller nærmere første AB jeg siterer, at dette er et problem som bare dere to har, eller at det er noe i relasjonen deres som har skapt de negative kommentarene. Det er vanskelig for oss som står på utsiden, og attpåtil bare får høre den ene siden av saken, å vite hvordan det virkelig er. Du sier at deres dør står åpen (med forbehold) og at resten er opp til dem. Det er ikke slik normale forhold fungerer, at den ene part forventer at det er den andre som må ta initiativet. Dere kan faktisk ta initiativ selv. Det som er trist i denne saken er at den inkluderer to barn som mister forholdet til to av besteforeldrene sine. Hva slags forhold du og din mann har til hans foreldre er på en måte ikke viktig, men dere drar barna deres ned i gjørma med dere. Jeg ville virkelig gjort hva som helst og svelget temmelig mange kameler for å sørge for at barna mine hadde så god kontakt som mulig med besteforeldre og andre familiemedlemmer. Voksnes konflikter skal aldri gå utover barn.

Anonymkode: b1e60...a67

[AnonymBruker]

Jeg synes ditt forslag til forklaring er for vag. Jeg ville vært så ærlig som mulig, det kan man fint være med barn. Har ganske god erfaring med å snakke med barn om dødsfall, vold, rusmisbruk osv. Ville ikke gitt en "løs" forklaring som du foreslår. Noen ganger er ikke voksne enige om hvordan ting er og/eller skal være, og da kan man gjøre ting vanskelig for hverandre. Dere har én mening, og besteforelderen har en annen. Barn har ikke alltid forutsetning for å forstå alt som skjer mellom voksne, men dere har nå kommet fram til at dere ikke kan snakke sammen eller ha kontakt på en stund. Dere kan selvfølgelig legge til at dere er glad i denne besteforelderen, og at man kan være glad i noen men samtidig ikke kunne akseptere måten de oppfører seg på. Og at dere skulle ønske det var annerledes, men det er det ikke nå.

Også lurt å forklare at andre kan mene at ting er annerledes enn det dere mener, og at det KAN hende de kan høre historier om dette som ikke høres helt like ut som det dere forteller dem nå (ihvertfall hvis det er en mulighet), og at det er helt vanlig at mennesker ikke er helt enige om en nøytral sannhet fordi man alltid tenker på det med sine egne tanker.

Dere kjenner deres barn og må si det som dere tenker dere kan stå for, også hvis barna sier noe "ute blant folk" hvis de kommer borti noe der. Men jeg ville vært MYE tydeligere enn "trenger litt tid for seg selv". Det er jo ikke helt sant heller, i barneøyne.

Anonymkode: a453b...8a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

 

Dette synes jeg er to interessante innlegg. Jeg er enig med den første jeg siterer og meningen min endres ikke av TS sitt svar. Det er ganske usannsynlig at hele bygda, inkludert familie og venner, blir lurt trill rundt og at det bare er TS og mannen som ser disse to menneskene for dem de egentlig er. Så jeg tar ikke det TS sier for god fisk, for å si det sånn. Sannheten er nok heller nærmere første AB jeg siterer, at dette er et problem som bare dere to har, eller at det er noe i relasjonen deres som har skapt de negative kommentarene. Det er vanskelig for oss som står på utsiden, og attpåtil bare får høre den ene siden av saken, å vite hvordan det virkelig er. Du sier at deres dør står åpen (med forbehold) og at resten er opp til dem. Det er ikke slik normale forhold fungerer, at den ene part forventer at det er den andre som må ta initiativet. Dere kan faktisk ta initiativ selv. Det som er trist i denne saken er at den inkluderer to barn som mister forholdet til to av besteforeldrene sine. Hva slags forhold du og din mann har til hans foreldre er på en måte ikke viktig, men dere drar barna deres ned i gjørma med dere. Jeg ville virkelig gjort hva som helst og svelget temmelig mange kameler for å sørge for at barna mine hadde så god kontakt som mulig med besteforeldre og andre familiemedlemmer. Voksnes konflikter skal aldri gå utover barn.

Anonymkode: b1e60...a67

Her kommer det tydeligvis ikke godt nok frem hvor flink vedkommende er til å fremstå som offer, og hvordan hen har klart å fremstille situasjonen for andre. Det var heller ikke alvorlige anklager vi konfronterte hen med. Kun ei normal grensesetting rundt hvordan vi forventer å bli snakket til, som å unngå konstant drittslenging, negative stikk og kommentarer. For det føles ikke greit å ha en relasjon til et menneske som kun fremhever det negative med deg. Da vedkommende begynte å vise samme oppførsel til barna måtte vi si stopp.
 

Dette tolket vedkommende som at vi ut av det blå var fullstendig rystet og traumatisert over hens «pessimistiske natur», at vi påsto at hen hadde «ødelagt ungene» av å være «pessimistisk» (dette ut i fra setningen «kommentarene har begynt å gå innpå barna»), og at vi nå nektet hen å se barnebarna mer, noe vi aldri var i nærheten av å hinte til en gang. Da resten av familien og hens venner vet at hen er pessimistisk og kan være negativ til verden, antok de også at dette var den eneste grunnen til at vi tilsynelatende hadde sagt og gjort. 
 

Men de vet ikke hvordan hen har behandlet sønnen innenfor husets fire vegger, eller hvor stygg hen kan være når andre ikke hører på. Og som jeg har skrevet tidligere er hen mester på å få det til å høres ut som spøk og komplimenter for uvitende, mens det er ment som stikk og nedverdigende kommentarer til den det siktes til. Det er kalkulert. Og det finnes en søster her som har blitt mobbet av vedkommende hele livet. Dessverre ser ikke resten av familien det samme som vi gjør, og har attpåtil en mentalitet hvor fasade betyr alt; ting som plager dem skal skyves under teppet og den som tør å snakke høyt om det blir automatisk gjort til syndebukk. 
 

Det er sant det du sier at normale forhold ikke fungerer slik, men nå er ikke dette forholdet normalt mens denne konflikten pågår. Vi ba dem på besøk som vanlig, og prøvde virkelig å rette opp i ting, for det er klart at vedkommende ikke har tolket situasjonen rasjonelt. De nektet å ha noe med oss å gjøre, ba kun mannen på et besøk én gang for en samtale som kun endte stygt (mer vrangforestilling, gaslighting, konspirering og manipulering, og endte med at vedkommende låste seg inne på badet). Men det ballet bare på seg etter det igjen, og det kom MYE stygt og enkelte utilgivelige ting som virkelig har rystet både meg og mannen. I utgangspunktet ville vi bare ha slutt på konstant negativitet og sårende kommentarer, og tenkte at i verste fall må en av oss bare være til stede når ungene er der, men sånn som det utviklet seg føler mannen min nå at det ikke er verd å forsones.
 

Vi vet med oss selv hva som er sant og ikke, og det er synd at så mange ikke spør seg selv hvordan det kan gå så langt at et voksent barn ikke lenger vil ha kontakt med en forelder. Noe må jo skurre. Men hen legger det jo frem som om vi steiler og splitter familien på grunn av «pessimismen» hens, og at vi «misforstår» alt hen sier. Hen mener nemlig at kommentarer som «det der får du aldri råd til» og «det der kommer du aldri til å lykkes med» er omsorg basert på bekymring og omtanke, ment for å spare oss for evt. skuffelser. Og det kan det godt være, men det gjør det ikke til god omsorg bare fordi det er ment godt. Det gjør vondt å hele tiden få høre at en aldri får til noe, er «alt for ditt og datt til å få til x, z, y» osv. Klart det er lett for en utenforstående å tenke at en er «hårsår» når man klager på en forelders «omsorg». 

Nå florerer det en del rykter om meg som kommer av vrangforestillinger. Jeg er sikker på at hen tror på de selv. Som at jeg manipulerer mannen min, at jeg med vilje kuttet en telefonsamtale hen hadde med ene barnet da jeg fikk vite hvem de snakket med (ungen gikk tom for strøm midt i samtalen og ringte tydeligvis aldri opp igjen), at jeg nekter å la ungene bruke strikketøy derfra (det blir ikke brukt fordi hen aldri spør om str og det blir for smått før vi rekker å ta det i bruk), og gudene vet hva mer. 

I følge mannen sin tante har visst flere familiemedlemmer begynt å så tvil til vedkommendes forklaring, men er fortsatt av den oppfatning at den første som sier ifra om noe ubehagelig er automatisk syndebukk. Så det er fortsatt lite sympati fra den kanten.

TS

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Dette synes jeg er to interessante innlegg. Jeg er enig med den første jeg siterer og meningen min endres ikke av TS sitt svar. Det er ganske usannsynlig at hele bygda, inkludert familie og venner, blir lurt trill rundt og at det bare er TS og mannen som ser disse to menneskene for dem de egentlig er. Så jeg tar ikke det TS sier for god fisk, for å si det sånn. Sannheten er nok heller nærmere første AB jeg siterer, at dette er et problem som bare dere to har, eller at det er noe i relasjonen deres som har skapt de negative kommentarene. Det er vanskelig for oss som står på utsiden, og attpåtil bare får høre den ene siden av saken, å vite hvordan det virkelig er. Du sier at deres dør står åpen (med forbehold) og at resten er opp til dem. Det er ikke slik normale forhold fungerer, at den ene part forventer at det er den andre som må ta initiativet. Dere kan faktisk ta initiativ selv. Det som er trist i denne saken er at den inkluderer to barn som mister forholdet til to av besteforeldrene sine. Hva slags forhold du og din mann har til hans foreldre er på en måte ikke viktig, men dere drar barna deres ned i gjørma med dere. Jeg ville virkelig gjort hva som helst og svelget temmelig mange kameler for å sørge for at barna mine hadde så god kontakt som mulig med besteforeldre og andre familiemedlemmer. Voksnes konflikter skal aldri gå utover barn.

Anonymkode: b1e60...a67

Ser også det tolkes ut i fra innlegget mitt at «hele bygda» har kjøpt historien hennes. Det er snakk om et par venner «rundt om i bygda». Jeg fikk vite det da en felles bekjent jeg alltid slår av en trivelig prat med på butikken, en person som alltid smiler og er glad, plutselig så på meg med mord i blikket. 

Saken om ryktespredning ble vedkommende konfrontert med og hen innrømte det, og mente det var det eneste riktige og at jeg fortjente såpass når jeg var så stygg (ordrett sitat). Etterpå ble det forsøkt å disse det ned; «sånt må man jo tåle», «alle snakker jo litt dritt om andre i blant», «hun er så hårsår».

Selve prinsippet om å behandle sine nærmeste med respekt, og dermed ikke sverte ryktet dems er visst ikke så viktig. Men det er viktig å ikke konfrontere hverandre om dårlig oppførsel. Dét er visst utilgivelig 🥴

TS

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er hans foreldre, men våre barn. Dette er først og fremst noe vi har valgt for å skjerme dem. Det var i utgangspunktet aldri snakk om å kutte kontakt heller, vi sa bare ifra om hva vi ikke kunne tillate. Så ballet det på seg med spydigheter, ryktespredning, gaslighting, selvmordstrusler og konstante forsøk på å ta offerrollen,. Vi prøvde alt vi kunne å gjøre det klart at vi bare vil ha slutt på sårende og stygg oppførsel, vi har aldri stengt døren helt for kontakt, men kun holdt den åpen hvis hen klarer å oppføre seg (og helst gi oss en unnskyldning, men vi lever godt uten også). Det er til syvende sist deres valg om de vil opprettholde kontakten, da døren som sagt står åpen, men med visse forbehold.

TS

Anonymkode: 62581...983

Jeg skjønner.  Men du har prøvd og ikke fått det til og har egentlig ingen makt over dem. Din mann er barnet dems og kanskje de har litt mer interesse i å høre på ham. Men de kan strengt talt velge selv hva de vil. Dere også. Samtidig så tror jeg du overdriver litt viktigheten av besteforeldre. 

Anonymkode: 03796...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes ditt forslag til forklaring er for vag. Jeg ville vært så ærlig som mulig, det kan man fint være med barn. Har ganske god erfaring med å snakke med barn om dødsfall, vold, rusmisbruk osv. Ville ikke gitt en "løs" forklaring som du foreslår. Noen ganger er ikke voksne enige om hvordan ting er og/eller skal være, og da kan man gjøre ting vanskelig for hverandre. Dere har én mening, og besteforelderen har en annen. Barn har ikke alltid forutsetning for å forstå alt som skjer mellom voksne, men dere har nå kommet fram til at dere ikke kan snakke sammen eller ha kontakt på en stund. Dere kan selvfølgelig legge til at dere er glad i denne besteforelderen, og at man kan være glad i noen men samtidig ikke kunne akseptere måten de oppfører seg på. Og at dere skulle ønske det var annerledes, men det er det ikke nå.

Også lurt å forklare at andre kan mene at ting er annerledes enn det dere mener, og at det KAN hende de kan høre historier om dette som ikke høres helt like ut som det dere forteller dem nå (ihvertfall hvis det er en mulighet), og at det er helt vanlig at mennesker ikke er helt enige om en nøytral sannhet fordi man alltid tenker på det med sine egne tanker.

Dere kjenner deres barn og må si det som dere tenker dere kan stå for, også hvis barna sier noe "ute blant folk" hvis de kommer borti noe der. Men jeg ville vært MYE tydeligere enn "trenger litt tid for seg selv". Det er jo ikke helt sant heller, i barneøyne.

Anonymkode: a453b...8a9

Takk! Vi må bare være så ærlig vi bare kan, ja. Det med å spinne opp historier og skrekkscenarioer fra intet og gå seg vill i egne fantasier ser dessverre ut til å ha gått i arv, så det ene barnet trenger nok så mye informasjon som mulig for å ikke danne seg et falskt bilde av situasjonen. Men jeg er uansett veldig redd for hvordan de vil ta det. Det er barnet med mye fantasi som har best kontakt med besteforelderen, de er ganske like. Men jeg tror kanskje det vil hjelpe barnet å forstå også, da vi har hatt en del runder hvor vi har måttet snakke om konsekvensene av å stole på vonde tanker, og de er også like når det kommer til å erkjenne og ta ansvar for egne feil. Det har ført til mange misforståelser og uheldige situasjoner her hjemme. Heldigvis har barnet vokst mye på dette området. Hen forstår nok besteforelderen, og har forhåpentligvis forståelse for hvorfor vi ikke kan akseptere å bli behandlet dårlig. Det er jo snakk om en pensjonist som bør vite bedre, ikke et barn.

TS

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg skjønner.  Men du har prøvd og ikke fått det til og har egentlig ingen makt over dem. Din mann er barnet dems og kanskje de har litt mer interesse i å høre på ham. Men de kan strengt talt velge selv hva de vil. Dere også. Samtidig så tror jeg du overdriver litt viktigheten av besteforeldre. 

Anonymkode: 03796...1da

Vi har ikke allverden til nettverk, så å miste kontakt med svigers er ikke noe vi tar lett. Mannen og jeg var aldri på tanken om det i starten og kunne ikke forestilt oss at dette skulle gå så langt. Synet hans på forelderen, for såvidt dem begge da den andre ikke løfter en finger eller sier noe, har endret seg totalt og han er i sorg. Synes dette er en fryktelig vond situasjon  Og nå blir han i tillegg pålagt skyld om det skulle skje dem noe. «Dette forkorter livene våre, vi har angst og hjertet tåler det ikke. Jeg vil se barnebarna mine før det er for sent.» Det er så stygt gjort.

TS

Anonymkode: 62581...983

[AnonymBruker]

Bare fortell det. Livet er ikke rosenrødt og det må dessverre oppleves en eller annen gang. 

Anonymkode: 62d10...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Her kommer det tydeligvis ikke godt nok frem hvor flink vedkommende er til å fremstå som offer, og hvordan hen har klart å fremstille situasjonen for andre. Det var heller ikke alvorlige anklager vi konfronterte hen med. Kun ei normal grensesetting rundt hvordan vi forventer å bli snakket til, som å unngå konstant drittslenging, negative stikk og kommentarer. For det føles ikke greit å ha en relasjon til et menneske som kun fremhever det negative med deg. Da vedkommende begynte å vise samme oppførsel til barna måtte vi si stopp.
 

Dette tolket vedkommende som at vi ut av det blå var fullstendig rystet og traumatisert over hens «pessimistiske natur», at vi påsto at hen hadde «ødelagt ungene» av å være «pessimistisk» (dette ut i fra setningen «kommentarene har begynt å gå innpå barna»), og at vi nå nektet hen å se barnebarna mer, noe vi aldri var i nærheten av å hinte til en gang. Da resten av familien og hens venner vet at hen er pessimistisk og kan være negativ til verden, antok de også at dette var den eneste grunnen til at vi tilsynelatende hadde sagt og gjort. 
 

Men de vet ikke hvordan hen har behandlet sønnen innenfor husets fire vegger, eller hvor stygg hen kan være når andre ikke hører på. Og som jeg har skrevet tidligere er hen mester på å få det til å høres ut som spøk og komplimenter for uvitende, mens det er ment som stikk og nedverdigende kommentarer til den det siktes til. Det er kalkulert. Og det finnes en søster her som har blitt mobbet av vedkommende hele livet. Dessverre ser ikke resten av familien det samme som vi gjør, og har attpåtil en mentalitet hvor fasade betyr alt; ting som plager dem skal skyves under teppet og den som tør å snakke høyt om det blir automatisk gjort til syndebukk. 
 

Det er sant det du sier at normale forhold ikke fungerer slik, men nå er ikke dette forholdet normalt mens denne konflikten pågår. Vi ba dem på besøk som vanlig, og prøvde virkelig å rette opp i ting, for det er klart at vedkommende ikke har tolket situasjonen rasjonelt. De nektet å ha noe med oss å gjøre, ba kun mannen på et besøk én gang for en samtale som kun endte stygt (mer vrangforestilling, gaslighting, konspirering og manipulering, og endte med at vedkommende låste seg inne på badet). Men det ballet bare på seg etter det igjen, og det kom MYE stygt og enkelte utilgivelige ting som virkelig har rystet både meg og mannen. I utgangspunktet ville vi bare ha slutt på konstant negativitet og sårende kommentarer, og tenkte at i verste fall må en av oss bare være til stede når ungene er der, men sånn som det utviklet seg føler mannen min nå at det ikke er verd å forsones.
 

Vi vet med oss selv hva som er sant og ikke, og det er synd at så mange ikke spør seg selv hvordan det kan gå så langt at et voksent barn ikke lenger vil ha kontakt med en forelder. Noe må jo skurre. Men hen legger det jo frem som om vi steiler og splitter familien på grunn av «pessimismen» hens, og at vi «misforstår» alt hen sier. Hen mener nemlig at kommentarer som «det der får du aldri råd til» og «det der kommer du aldri til å lykkes med» er omsorg basert på bekymring og omtanke, ment for å spare oss for evt. skuffelser. Og det kan det godt være, men det gjør det ikke til god omsorg bare fordi det er ment godt. Det gjør vondt å hele tiden få høre at en aldri får til noe, er «alt for ditt og datt til å få til x, z, y» osv. Klart det er lett for en utenforstående å tenke at en er «hårsår» når man klager på en forelders «omsorg». 

Nå florerer det en del rykter om meg som kommer av vrangforestillinger. Jeg er sikker på at hen tror på de selv. Som at jeg manipulerer mannen min, at jeg med vilje kuttet en telefonsamtale hen hadde med ene barnet da jeg fikk vite hvem de snakket med (ungen gikk tom for strøm midt i samtalen og ringte tydeligvis aldri opp igjen), at jeg nekter å la ungene bruke strikketøy derfra (det blir ikke brukt fordi hen aldri spør om str og det blir for smått før vi rekker å ta det i bruk), og gudene vet hva mer. 

I følge mannen sin tante har visst flere familiemedlemmer begynt å så tvil til vedkommendes forklaring, men er fortsatt av den oppfatning at den første som sier ifra om noe ubehagelig er automatisk syndebukk. Så det er fortsatt lite sympati fra den kanten.

TS

Anonymkode: 62581...983

Har det samme og de fleste vil aldri forstå deg, de som ikke har opplevd slikt selv ser det for svart/hvitt. 

Har sagt til yngste barnet at vi kan ikke besøke de nå, hn er ikke så snill akkurat nå. Tiden har gått og barnet har vennet seg til det. Eldste barnet har fått vite at de har vært slemme med flere i familien og vi vil ikke at det skal gå utover dere barna. Vi forklarer at dette forstår de mer av når de blir større, men at vi nå må beskytte dere barna frem til de kanskje blir friskere. 

Her er det flere som har brutt kontakten, 3 barn med barnebarn. Likevel er det flere rundt besteforeldrene som tror på deres ord. Alle barna har vært utsatt for omsorgssvikt, moren er kjent for både svindel og stjeling i tillegg. Så jeg kan ikke forstå at de tror på morens ord når de vet de tingene. 

Dama er kjent gjennom mange kommuner og er virkelig ikke god, bare ekstremt manipulerende. Noen lurte en gang på om hun har dramatisk personlighetsforstyrrelse. 

Utad så skriver hun facebookinnlegg om hvor fantastisk hun har vært det siste året og hvor slemme vi andre er. Vi andre er omtrent navngitt, hun eier ingen skrupler med å kaste egne barn under bussen for å redde seg selv. Hun oppfordret svigerdatter til å være utro og hjalp med å skjule dette, da sønnen fant det ut satt hun å trøstet han. Noen dager senere står hun i sentrum å prater høyt om den vanskelige situasjonen.

Hun prøver alltid å spille på begge sider av en konflikt helt til hun ser hvor hun kan vinne mest. Hun prater med barn om ting barn ikke skal høre om, har ingen begrensninger. Hun lar barn være vitne til krangler med skriking mellom seg og mannen. Hun har ingen begrensning på leggetid på små barn, lar de spise godterier døgnet rundt. Hun melder gjerne til barnevernet om ting ikke går som hun vil. 

Brått kan vi få en telefonsamtale der hun føler seg så mislykket og at ingen er glad i henne og st hun skal forsvinne siden ingen trenger henne. En periode på 6 mnd brøyt hun kontakt og skylder på at hun hadde det vanskelig. Samtidig som hun brukte tid med andre barnebarn, dro på ferier og jobbet fulltid. Sannheten er at jeg satte grenser for henne. Når hun vil inn i varmen igjen så setter jeg krav om hvordan det skal foregå. Hun nekter å etterkomme kravene og da begynte ryktene å fly om at hun ikke får treffe barnebarn, stakkars henne som ikke forstår hva hun har gjort galt. Når dette ikke har hjulpet har hun truet med å sende folk på meg.

Nei. Jeg lar det ligge. Når andre forteller at hun ikke vet hva hun har gjort galt så sier jeg kort at det vet hun. Om hun ikke forstår etter slike handlinger så er det helt ok å ha det borte fra vårt liv. Folk får tro hva de vil, jeg beskytter barna mine. 

Anonymkode: a477f...64d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vi har ikke allverden til nettverk, så å miste kontakt med svigers er ikke noe vi tar lett. Mannen og jeg var aldri på tanken om det i starten og kunne ikke forestilt oss at dette skulle gå så langt. Synet hans på forelderen, for såvidt dem begge da den andre ikke løfter en finger eller sier noe, har endret seg totalt og han er i sorg. Synes dette er en fryktelig vond situasjon  Og nå blir han i tillegg pålagt skyld om det skulle skje dem noe. «Dette forkorter livene våre, vi har angst og hjertet tåler det ikke. Jeg vil se barnebarna mine før det er for sent.» Det er så stygt gjort.

TS

Anonymkode: 62581...983

Skjønner men dere får ikke gjort noe med. Og tenk på alle de som svelger tusenvis av kameler for at barnebarna skal ha god relasjon til besteforeldre. Vil du virkelig lære barna at slik de skal gjøre..

Anonymkode: 03796...1da

[AnonymBruker]

Min erfaring er at om du oppdrar smarte under så skjønner de selv tegninga.

jeg hadde en bestemor som var så stygg med mamma, men hun sa aldri noe til oss. Når jeg var 14 skjønte jeg det, og jeg tok avstand pga det ikke passet inn med min etikk.

spol videre til neste generasjon: samme skjedd med annet familiemedlem, vi har en psyko i familien. Ungen skjønte det i 12 årsalderen hvor vi setter oss i bilen og ungen bare «ikke tenk på det, det er bare xx og slikt kan vi ikke bry oss om».

Så mitt råd er å ikke si så mye, ikke si noe negativt i huset om besteforeldrene, ikke engang når dere tror ungene sover. Så kommer det etterhvert.

Anonymkode: e18db...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

 

Dette synes jeg er to interessante innlegg. Jeg er enig med den første jeg siterer og meningen min endres ikke av TS sitt svar. Det er ganske usannsynlig at hele bygda, inkludert familie og venner, blir lurt trill rundt og at det bare er TS og mannen som ser disse to menneskene for dem de egentlig er. Så jeg tar ikke det TS sier for god fisk, for å si det sånn. Sannheten er nok heller nærmere første AB jeg siterer, at dette er et problem som bare dere to har, eller at det er noe i relasjonen deres som har skapt de negative kommentarene. Det er vanskelig for oss som står på utsiden, og attpåtil bare får høre den ene siden av saken, å vite hvordan det virkelig er. Du sier at deres dør står åpen (med forbehold) og at resten er opp til dem. Det er ikke slik normale forhold fungerer, at den ene part forventer at det er den andre som må ta initiativet. Dere kan faktisk ta initiativ selv. Det som er trist i denne saken er at den inkluderer to barn som mister forholdet til to av besteforeldrene sine. Hva slags forhold du og din mann har til hans foreldre er på en måte ikke viktig, men dere drar barna deres ned i gjørma med dere. Jeg ville virkelig gjort hva som helst og svelget temmelig mange kameler for å sørge for at barna mine hadde så god kontakt som mulig med besteforeldre og andre familiemedlemmer. Voksnes konflikter skal aldri gå utover barn.

Anonymkode: b1e60...a67

Tror ikke du leste TS sitt svar godt nok. Fikk du med deg at vedkommendes søster støtter TS? Bare det i seg selv er et signal om at TS sin historie har noe i seg.

Her er det barna som skal skjermes, og da vil det nødvendigvis «gå utover barna» i form av manglende kontakt. For barnas beste.

Anonymkode: 68b0e...df6