Ufør, hva tenker du egentlig om meg?

[AnonymBruker]

Rick skrev (1 time siden):

Jeg ser ikke ned på uføre. Jeg har selv en i nær familie som er ufør. Det feiler ham ingenting, bortsett fra rus. Jeg har ofte tenkt at hvis han hadde hatt en jobb, så hadde vært best, også for ham. Nå er det antagelig for sent å gjøre noe, fordi han er for langt inn i rusen. Og han har ingen incentiver til å gjøre noe med situasjonen, for han har jo sikker inntekt med uføretrygden. 

Men hvorfor ruser han seg? Det kan være mye her du ikke vet. Han nummer jo bort noe med rusen.

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Men hvorfor ruser han seg? Det kan være mye her du ikke vet. Han nummer jo bort noe med rusen.

Anonymkode: b46fe...0ed

Langt inni rusen.. med helseproblemer (litt avhengig av rusmiddel og inntaksmetode) som følger med, som psykose, angst, depresjon, hepatitt osv. Mangel på penger (uføretrygd dekker ikke et alvorlig rusproblem), som fører til kriminalitet, prostitusjon og vold. Generelt er det mye vold i rusmiljøer. Og ran og svindel. Og voldtekt. Har vært i det selv, og ingen, absolutt ingen, lever i det endeløse helvete der for gøy. Hadde man ikke ptsd fra før, så får man det i rusmiljøet. Det ligger alltid noe dypere bak. 

Anonymkode: e3757...fb5

[AnonymBruker]

For blå politikere er det noen som lett kan ofres.  Senest på Debatten i går var det forslag fra de borgerlige ungdomspartiene som et sted å hente inn penger til økt forsvar.

Anonymkode: b5f68...c44

[AnonymBruker]

Her er hva jeg tenker: ingen har noe med hvordan du tjener til livets opphold. Om du er hjemmeværende og blir forsørget av mannen din, om du lever på studielån, oppsparte midler, kapitalinntekter, leieinntekter, arv, -  eller trygd.

Hvis jeg var uføretrygdet og folk spurte hva jeg jobbet med, så ville jeg ikke svart at jeg var ufør, jeg ville heller svart: «Jeg (er utdannet xxx, men jeg) jobber ikke akkurat nå. Det går mest i [baking/lesing/ hund] for tiden. Hva med deg, hva bruker du dagene dine på?»

Tror svært få er så frekke at de spør «men hva LEVER  du av da?». (Og gjør de det så kan du bare smile og blunke).

 

Anonymkode: e4404...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er hva jeg tenker: ingen har noe med hvordan du tjener til livets opphold. Om du er hjemmeværende og blir forsørget av mannen din, om du lever på studielån, oppsparte midler, kapitalinntekter, leieinntekter, arv, -  eller trygd.

Hvis jeg var uføretrygdet og folk spurte hva jeg jobbet med, så ville jeg ikke svart at jeg var ufør, jeg ville heller svart: «Jeg (er utdannet xxx, men jeg) jobber ikke akkurat nå. Det går mest i [baking/lesing/ hund] for tiden. Hva med deg, hva bruker du dagene dine på?»

Tror svært få er så frekke at de spør «men hva LEVER  du av da?». (Og gjør de det så kan du bare smile og blunke).

 

Anonymkode: e4404...d75

Jeg bruker faktisk ikke å svare at jeg er ufør. 

Fordi jeg ikke gidder diskusjonen, og ingen har noe med det.

Nå til dags bruker jeg å svare at jeg er tradwife, og kun mangler en mann (jeg er enslig)

Da ler de også snakker vi om noe annet. 

Anonymkode: 7939a...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Så hvis man er ufør pga dårlig psykisk helse så skal man altså ikke pushe seg selv? Det er jo det du sier, man går til behandling, er der noen timer, går hjem og stirrer i veggen, mens kverna i hodet går for full rulle.

Eller så kunne man vært litt ute blant folk, fått nye inntrykk, utfordret seg litt mer på det mentale planet.

Anonymkode: 9ac31...a80

Jeg har utfordrende psykisk helse, og jeg pusher meg selv alt jeg kan klare. Ønsker å mestre mest mulig i livet og i hverdagen. Når man går til behandling, så trenger man ro etterpå til å prosessere og bearbeide. Det er å utfordre seg selv på det mentale plantet. Man trigger seg selv, og blir trigget av terapeuten. Så skal man hjem og bli trigget av barna. Alt trigger. Det sier seg selv at det er ganske slitsomt, men det er verdt det for man kan oppleve fremgang fra dag til dag. Det jeg ikke klarte igår, klarte jeg idag. Jeg har en enorm stor mental kapasitet, men kroppen er utslitt. Slik oppstår det en ubalanse i nervesystemet og man blir fort sliten. Så da sier det seg selv at man er forsiktig med hva man bruker krefter på. Det handler ikke om vilje, men evne. Man blir veldig demotivert av å gå på smell etter smell. Jeg synes det er skikkelig kjipt for jeg elsker å være med andre mennesker, når jeg orker og har kapasitet til det. 

Anonymkode: 1dad1...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har utfordrende psykisk helse, og jeg pusher meg selv alt jeg kan klare. Ønsker å mestre mest mulig i livet og i hverdagen. Når man går til behandling, så trenger man ro etterpå til å prosessere og bearbeide. Det er å utfordre seg selv på det mentale plantet. Man trigger seg selv, og blir trigget av terapeuten. Så skal man hjem og bli trigget av barna. Alt trigger. Det sier seg selv at det er ganske slitsomt, men det er verdt det for man kan oppleve fremgang fra dag til dag. Det jeg ikke klarte igår, klarte jeg idag. Jeg har en enorm stor mental kapasitet, men kroppen er utslitt. Slik oppstår det en ubalanse i nervesystemet og man blir fort sliten. Så da sier det seg selv at man er forsiktig med hva man bruker krefter på. Det handler ikke om vilje, men evne. Man blir veldig demotivert av å gå på smell etter smell. Jeg synes det er skikkelig kjipt for jeg elsker å være med andre mennesker, når jeg orker og har kapasitet til det. 

Anonymkode: 1dad1...462

Så med de som kjenner meg ekstremt godt pleier jeg å tøyse med at jeg er "stabilt ustabil" 😂 For det er jo på en måte litt sannhet idet...

Anonymkode: 1dad1...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg bruker faktisk ikke å svare at jeg er ufør. 

Fordi jeg ikke gidder diskusjonen, og ingen har noe med det.

Nå til dags bruker jeg å svare at jeg er tradwife, og kun mangler en mann (jeg er enslig)

Da ler de også snakker vi om noe annet. 

Anonymkode: 7939a...dc8

Samme her. Jeg har verv og forpliktelser i frivilligheten, og jobber iblant litt oppdragsbasis, så svarer med det.

Anonymkode: 3b8a6...549

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Man skal altså ikke alltid pushe seg selv i den forstand at man må arbeide, nei. Det har du helt rett i. Har man blitt ufør av psykiske årsaker er den pushinga ferdig prøvd og funnet dårlig. 

Man er ikke fengslet som ufør. Man får lov å gå ut blant folk, få nye inntrykk og utfordre seg så mye de vil på det mentale planet. Ingen fare med det. 

Anonymkode: 7939a...dc8

Hva mente du nå? Alle mennesker vokser, endrer og utvikler seg, men ikke uføre? 

Anonymkode: dc7b7...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 10.23):

Tenker at det kan være en fordel om du deler noe. Dette for å vi andre skal få mer forståelse for hvorfor du er ufør. Ellers så er nok tanken at det er for mange som er uføre pga. dårlig psykisk helse som nok burde ha kommet seg i arbeid ja.

Anonymkode: c7c67...7bf

Man skal dele årsaken til hvorfor man er ufør, slik atdu kan vurdere om personen burde være ufør eller ikke. Det har vi heldigvis fagpersoner med lang utdannelse og praksis til å vurdere. 

Anonymkode: 65840...176

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 23.18):

Jeg er i samme kategori som deg, bortsett fra at jeg jobber og har et fungerende familieliv. Har heller aldri opplevd overgrep. For min del, var det viktig å komme videre, men jeg forstår at det ikke er like lett for alle ❤️ Jeg blir sittende og tenke og styre hvis jeg er alene hjemme hele dagen. Det trigger angst hos meg. Er nå over 50 år, og det påvirker meg ikke like mye lenger sånn sett, men får angst å å være hjemme og bare sitte i egne tanker. Må ha jobb og hobbyer for å holde meg oppe for meg selv og familien min. Vil egentlig si at jeg er lykkelig, og at barndommen er et fjernt minne. Så det jeg egentlig tenker, er at det kanskje ikke er så bra å være 100 prosent ufør for noe som skjedde i barndommen! Her skulle du fått hjelp. Tror INGEN har godt av å bare være hjemme pga opplevelser i barndommen. På et eller annet tidspunkt må ting bearbeides/aksepteres. Samtidig er ikke jeg deg, så jeg dømmer ikke! 

Anonymkode: 185be...5d8

"Du jobber ikke fordi du mistet armer og ben som barn ja og har i tillegg mye smerter!?! Nei, tror ikke du skal henge deg så mye oppi noe som skjedde i barndommen. Det er jo lenge siden det skjedde. På tide å komme seg videre" 

Du dømmer ikke, men hele svaret er dømmende. 

På den andre siden, det du gjør er å rømme fra alt med å holde deg opptatt, altså er du langt ifra frisk fra barndommens sår. Fort gjort å gå på en smell. 

Man må forstå hva en slik oppvekst som TS har hatt, gjør med hjernen, kroppen og den videre utviklingen. Og alt henger sammen. 

Har du f.eks sett scanning av en frisk hjerne vs en med kptsd? Enorm forskjell! Eller hva slags kroppslig plager og sykdommer psykisk sykdom kan gi? 

 

Anonymkode: 65840...176

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.3.2025 den 0.28):

Klart jeg kunne blitt ufør for lenge siden, men det ville ikke hjulpet verken meg eller samfunnet.

Nei! Du er ikke syk nok. Da hadde du ikke klart å stå i jobb. Tror du uføre velger det? 

Anonymkode: 65840...176

[AnonymBruker]

Jeg er åpen om det. Er ufør grunnet kronisk utmattelse som slo ut da jeg var gravid og har en unge med spesielle behov som krever 24/7 tilsyn.

Ikke møtt på annet enn respekt 🤷

Anonymkode: b61b2...521