Ufør, hva tenker du egentlig om meg?

[AnonymBruker]

Rick skrev (16 timer siden):

Hvis det er folk som er uføre, men ellers ser friske ut, tenker jeg at det hadde vært best for dem om de hadde jobbet. Det å være en del av arbeidslivet styrker selvfølelsen for de fleste, og omvendt så er det en veldig belastning for selvfølelsen å stå utenfor arbeidslivet.  Samtidig tenker jeg at det må være noe alvorlig galt med det norske samfunnet ettersom det produserer så mange uføre. 

Joda, det er bare så leit at arbeidslivet gir blanke blaffen i vår selvfølelse eller identitetskrise (konsekvens av å måtte stå på utsiden av samfunnet ) Jeg er selv en ufør som har mye restevne og resurser, men får ikke brukt noe fordi arbeidslivet generelt er trangsynt og lite inkluderende. 

Anonymkode: fd005...276

[AnonymBruker]

Jeg tenker mitt.

Jeg er oppvokst med psykisk vold fra min mor. Da jeg ble rundt 30 måtte jeg bli verge for min far fordi han er psykisk skakkjørt. 

Jeg har vært to kontigenter i Afghanisan med alt det medførte.

Jeg fikk barn med en som viste seg å være psykisk voldelig, og både fysisk og psykisk voldelig med vår baby.

Jeg har tatt en hel rekke dårlige valg her i livet parallelt med de gode valgene. Både fastlege og DPS satt klare til å stemple meg ufør. Jeg valgte aktivt at NÅ skal jeg videre. Få den uutdanningen, få den lønna, få det A4-livet.

Det er jævlig hardt å møte seg selv i døra og å måtte konfrontere seg selv. Det svir og gjør vondt som bare fy, men det betaler seg i livet etter.

 

Ja jeg tenker mitt om uføre. Svært mange mener jeg har valgt å legge seg ned.

Anonymkode: 9c931...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har vokst opp i en familie med vold, rus og overgrep fra tidlig alder, som jeg bærer preg av psykisk. 

Mennesker jeg møter (ikke familie eller nære venner) vet ikke hva jeg sliter med, og jeg ønsker ikke snakke om det. Jeg ser tilsynelatende frisk ut for mennesker som bare møter meg i et par timer. 

Når du møter meg i en tilfeldig situasjon og spør meg hva jeg jobber med og jeg forteller deg at jeg ikke er i arbeid. -Hva tenker du da? 

Ofte opplever jeg at vedkommende ønsker informasjon om hvorfor, som jeg ikke ønsker å dele. 

-Hva tenker du når du møter Mennesker som meg?

Anonymkode: d3cbf...d6c

Spør ikke hva du jobber med, da jeg selv er ufør og u ldvendig og spørre om det. Om noen begynner å snakke om det så ok. Tenker ingenting om deg. Vi har alle våre sår og problemer. Ingen vet hvordan andre har det. Folk som ser meg på en god dag vet ikke hvordan jeg egentlig har det eller hvor mye jeg sliter. Jeg er sterk og jeg viser ikke hvor tungt jeg har det. Folk må være mer grei med hverandre og ta vare på hverandre. Løfte hverandre opp framfor å trykke hverandre ned!

Skulle heller jobbet og hatt ett normalt liv, framfor å sliten meg gjennom hver dag!

Tenker at ingen har noe med hvorfor du ikke jobber, ikke alt du vil dele med andre, spesielt ikke folk du ikke står nær! INGEN, har krav på å få vite noe, eller har noe med hvorfor du er hjemme!

 

Anonymkode: 15243...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tenker mitt.

Jeg er oppvokst med psykisk vold fra min mor. Da jeg ble rundt 30 måtte jeg bli verge for min far fordi han er psykisk skakkjørt. 

Jeg har vært to kontigenter i Afghanisan med alt det medførte.

Jeg fikk barn med en som viste seg å være psykisk voldelig, og både fysisk og psykisk voldelig med vår baby.

Jeg har tatt en hel rekke dårlige valg her i livet parallelt med de gode valgene. Både fastlege og DPS satt klare til å stemple meg ufør. Jeg valgte aktivt at NÅ skal jeg videre. Få den uutdanningen, få den lønna, få det A4-livet.

Det er jævlig hardt å møte seg selv i døra og å måtte konfrontere seg selv. Det svir og gjør vondt som bare fy, men det betaler seg i livet etter.

 

Ja jeg tenker mitt om uføre. Svært mange mener jeg har valgt å legge seg ned.

Anonymkode: 9c931...2a0

Alle er forskjellig, har opplevd tisen ting verre enn alt dette i tilegg til div sykdommer. Å se ned på andre for at du selv klartr å la vær, seriøst..

Anonymkode: 15243...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

At du burde komme deg ut i lønnet arbeid, jeg mener ikke 100% med engang, og detver ikke meningen og være slem.

Er det bedre for din psykiske helse og være ute blant folk, kjenne på en mestringsfølelse, og kjenne at du bidrar til og skape noe hver dag.

Eller å sitte hjemme, og kverne de samme tankene dag ut og dag inn uten at man kommer noe sted?

Anonymkode: 9ac31...a80

Takk for at du deler tankene dine. Jeg tenker at det generelt er liten forståelse for hvor lite attraktiv man blir på arbeidsmarkedet når psyken påvirker produktiviteten. Jeg kan ha to gode timer, og så dissosiere så mye at andre kollegaer ikke kjenner meg igjen. Jeg har ikke minne av hva jeg gjør da, så jeg kan ikke plukke opp tråden når jeg kommer tilbake til meg selv. I rapportene står det at arbeidet jeg utfører under slike "episoder" er kontraproduktive. At jeg kan finne på å pakke ut alt jeg har pakket, ta alt tilbake til fryselagre, tro at jeg er en kunde osv. Selv har jeg ingen minner fra slike episoder. Jeg har testet meg i veldig mange yrker, beskjeden er den samme. Jeg er ikke ufør av eget ønske. 

Det er ikke mulig for meg å dele disse tingene uten å bli veldig påvirket av skammen jeg føler over en hjerne som splitter seg på dette viset. Ergo forteller jeg ingenting. Men det har vært fint å lese at ikke alle bærer dine fordommer og at mange faktisk ville være i stand til å kunne møte meg på en respektfull måte dersom jeg valgte å dele hvorfor. 

Anonymkode: d3cbf...d6c

[AnonymBruker]

Jeg blir glad, fordi jeg selv er ufør, og da er det alltid fint å møte folk som er åpne om det. Jeg deler ikke grunnen min med folk, fordi jeg har asperger og ikke ønsker at folk skal se helt annerledes på meg. Det går ikke an å se på meg hvilke problemer jeg har, jeg fremstår tilsynelatende ressurssterk, sosial, verbal og frisk.

Likevel har jeg så store problemer at jeg ikke klarer å arbeide. Jeg fungerer i det daglige, for der kan jeg gjøre ting på min måte og i mitt eget tempo, men i jobbsammenheng, der jeg må prestere noe innenfor bestemte rammer, så går det bare ikke. Jeg har også prøvd å starte opp noe for meg selv, men jeg håndterer ikke press, stress, følge opp på mail, ta telefoner et cetera, så alt jeg har prøvd har gått i dass 😔.

Jeg har flere utdanninger og har prøvd utallige jobber gjennom 25 år, med det som konsekvens at jeg har vært sykmeldt halve livet og har pådratt meg tre autoimmune sykdommer og fire kroniske snertelidelser. Til slutt la jeg inn håndkleet og innså at jeg ikke klarer å arbeide.

Jeg synes det er trist at folk sannsynligvis dømmer meg. De aner ingenting om hvor hardt jeg har kjempet og hvor mye jeg lengter etter å kunne arbeide og fungere godt.

Anonymkode: 5b315...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg spør aldri hva folk jobber med, nettopp fordi de kanskje ikke jobber. 

Når det er sagt er psykisk sykdom den eneste ufør-grunnen jeg sliter med å akseptere. Jeg har selv hatt en traumatisk barndom, som krevde årevis med utallige ulike terapiformer for at jeg skulle greie å håndtere livet. Det krever fremdeles kontinuerlig og bevisst innsats fra min side, spesielt i nye livskriser. Klart jeg kunne blitt ufør for lenge siden, men det ville ikke hjulpet verken meg eller samfunnet.

Anonymkode: 28bfd...137

Forstår du ikke at andre kan ha andre psykiske utfordringer enn deg? Skummelt at du måler alle andre ut ifra din egen psyke. Kunne selv blitt ung ufør som 21-åring. Var da diagnostisert med angst, ocd og depresjon. Hadde på et tidspunkt isolert meg inne på 30 kvm i 2 år. Spiste tørrvarer og fryste boller til jeg en sjelden gang våget meg på butikken.

NAV og lege mente jeg måtte bli ufør. Men jeg var ung og sterk og kom til et punkt der jeg bestemte meg. Nei, jeg SKAL ha et normalt liv. Har tatt flere utdanninger, hatt en rekke jobber og endte i 30-årene opp i en nøkkelrolle som økonom i en bedrift som er helt avhengig av min kompetanse.

Så fikk jeg barn og fødselsdepresjon. Nye utredninger. Viser seg at jeg var udiagnostisert autist og nå nærmere 40 år, småbarnsmor og 100% utbrent.

De kognitive evnene mine har kollapset totalt. Jeg glemmer, surrer, noen ganger klarer jeg ikke en gang å kommunisere fordi jeg glemmer ord. Dette fordi jeg har pushet i nesten 20 år. Nå har jeg ikke noe valg, hjernen min har rett og slett delvis skrudd seg av. Jobber en liten prosent fordi bedriften er glad i meg. I denne lille prosenten jobber jeg med de oppgavene jeg får til fra hjemmekontor når det passer meg. Resten er uføregrad.

Det er ikke sånn at jeg ikke har prøvd.
 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker mitt.

Jeg er oppvokst med psykisk vold fra min mor. Da jeg ble rundt 30 måtte jeg bli verge for min far fordi han er psykisk skakkjørt. 

Jeg har vært to kontigenter i Afghanisan med alt det medførte.

Jeg fikk barn med en som viste seg å være psykisk voldelig, og både fysisk og psykisk voldelig med vår baby.

Jeg har tatt en hel rekke dårlige valg her i livet parallelt med de gode valgene. Både fastlege og DPS satt klare til å stemple meg ufør. Jeg valgte aktivt at NÅ skal jeg videre. Få den uutdanningen, få den lønna, få det A4-livet.

Det er jævlig hardt å møte seg selv i døra og å måtte konfrontere seg selv. Det svir og gjør vondt som bare fy, men det betaler seg i livet etter.

 

Ja jeg tenker mitt om uføre. Svært mange mener jeg har valgt å legge seg ned.

Anonymkode: 9c931...2a0

Men ptsd er da ikke den eneste psykiske diagnosen? Supert at du greier å få det til å gå rundt, men andre kan sitte med helt andre erfaringer enn deg.

Anonymkode: a5b71...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg hadde tenkt at alle kan gjøre noe. 

Er du virkelig 100% sufør, uten mulighet til å gjøre noe som helst? Neppe. 

Anonymkode: f021e...ce7

Alle kan gjøre noe, men ikke alle får sjansen. Jeg er selv ufør, med sykdom i revisjon og i gang med jobbsøk. Vil helst tilbake kanskje 50%, men det virker fullstendig umulig å få så mye som et intervju.

Skulle ønske alle dere som klager over de uføre som har så vondt i viljen kunne lage like mye over arbeidsgivere med vondt i viljen.

Anonymkode: 3b8a6...549

[Gjest Anomyn Burker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Ja jeg tenker mitt om uføre. Svært mange mener jeg har valgt å legge seg ned.

Jeg tror veldig mange tenker som deg. 

Mye er skjult i Norge. Ting som er ubehagelige, som døden, de aller tyngste diagnosene, fattigdom. Få har sett et lik før bestemor dør, få har møtt et menneske i psykose og svært få har sett fattigdom på nært hold. 

Du forteller om dine vonde opplevelser. Men dessverre finnes de veldig mange som har hatt det mye verre. Og mange som også har en større sårbarhet enn deg. 

Uføretrygdede som har blitt arbeidsudyktige på grunn av psykiske helseproblemer har hatt det enda verre enn deg. Men de skjuler det. Fordi mye er så tabubelagt og så fremmed for oss at det er vanskelig å forestille seg. 

Det er kjempebra at du holder deg på beina. Men vær forsiktig med å gratulere deg selv på bekostning av de som er svakere. Det kan bite deg i ræva senere. For hva om du opplever enda en belastende hendelse og faller sammen og ikke makter å jobbe mer? Da vil du føle på mye skam. For du vet så inderlig godt at mange trekker psyke uføre i tvil. Og nå også deg. 

Jeg synes vi kan være litt snillere med hverandre. Det er fastlegen, spesialisthelsetjenesten og NAV som utreder oss. Det er disse instansene vi må rette vår pekefinger mot. Ikke våre medmennesker. 

Det er mye snakk om at samfunn polariseres og borgerne mister tillit til hverandre og hvilken trussel det er mot demokratiet. 

Hvorfor synes det greit å trekke de sykes rett på inntektssikring i tvil? 

Jeg håper det går bra med deg og at du vil stå i jobb i mange år til. Om det ikke går bra husk at du er like mye verdt for det. Arbeid definerer deg ikke. 

[AnonymBruker]

Rick skrev (23 timer siden):

Hvis det er folk som er uføre, men ellers ser friske ut, tenker jeg at det hadde vært best for dem om de hadde jobbet. Det å være en del av arbeidslivet styrker selvfølelsen for de fleste, og omvendt så er det en veldig belastning for selvfølelsen å stå utenfor arbeidslivet.  Samtidig tenker jeg at det må være noe alvorlig galt med det norske samfunnet ettersom det produserer så mange uføre. 

Da tenker jeg om deg at du er litt kunnskapsløs 🙂. Jeg ble ufør etter 20 år i full jobb (som jeg elsket), pga invaliderende svimmelhet. Får en gang i blant en uke eller to da jeg fungerer på en måte. Det er da folk ser meg, og syns at jeg ser frisk ut. Da kan de se meg i matbutikken, eller ute i hagen. Lenger kommer jeg meg ikke 🙃. Har etter mange år lært meg å gi blaffen i hva folk tror. De ser meg ikke de dagene det er umulig å få tatt en dusj uten dusjstol, eller de dagene jeg bare kommer meg ut av sengen 10 min om gangen.

Anonymkode: 7ebdc...0cd

[Goodtimes]

 

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 10.14):

Jeg har vokst opp i en familie med vold, rus og overgrep fra tidlig alder, som jeg bærer preg av psykisk. 

Mennesker jeg møter (ikke familie eller nære venner) vet ikke hva jeg sliter med, og jeg ønsker ikke snakke om det. Jeg ser tilsynelatende frisk ut for mennesker som bare møter meg i et par timer. 

Når du møter meg i en tilfeldig situasjon og spør meg hva jeg jobber med og jeg forteller deg at jeg ikke er i arbeid. -Hva tenker du da? 

Ofte opplever jeg at vedkommende ønsker informasjon om hvorfor, som jeg ikke ønsker å dele. 

-Hva tenker du når du møter Mennesker som meg?

Anonymkode: d3cbf...d6c

Når du ikke ønsker å snakke om det, så er det helt og holdent din sak. Det gir meg heller ikke noe grunnlag for å dømme deg og mene at du burde ha vært i arbeid. Jeg dømmer aldri! 

Hvis du forteller meg at du ikke er i arbeid - Da tenker jeg at enten så har du ikke fått napp på jobbsøknader, eller så hadde jeg tenkt at du ikke har det så greit. 

Mange har diagnoser som ikke er synlig ute blant folk og disse diagnosene mener jeg er de verst, nettopp fordi folk blir alt for lett dømt i dagens samfunn. ''du bør jo ha deg på arbeid, du er frisk nok til å gå en tur i skogen, klarer du å gå på butikken så klarer du også å gå på jobb osv''....

Har selv vært der at jeg har vært helt ferdig på jobb... 

For å lage et bilde av det: 
- Det å bare gå inn på kontoret og sette seg foran pc'n med alle oppgavene som kom flyvende gjorde meg ekstremt slite fysisk... 

- Det å gå på en lang fjelltur (gjerne 10-12 timer) gav meg mer energi og følte meg ikke sliten i det hele tatt.  (dette var i samme uke) 

Jeg håper du har det bra, samtidig så håper jeg at du har noen å snakke med. ❤️ 

[Rick]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Da tenker jeg om deg at du er litt kunnskapsløs 🙂. Jeg ble ufør etter 20 år i full jobb (som jeg elsket), pga invaliderende svimmelhet. Får en gang i blant en uke eller to da jeg fungerer på en måte. Det er da folk ser meg, og syns at jeg ser frisk ut. Da kan de se meg i matbutikken, eller ute i hagen. Lenger kommer jeg meg ikke 🙃. Har etter mange år lært meg å gi blaffen i hva folk tror. De ser meg ikke de dagene det er umulig å få tatt en dusj uten dusjstol, eller de dagene jeg bare kommer meg ut av sengen 10 min om gangen.

Anonymkode: 7ebdc...0cd

Jeg ser ikke ned på uføre. Jeg har selv en i nær familie som er ufør. Det feiler ham ingenting, bortsett fra rus. Jeg har ofte tenkt at hvis han hadde hatt en jobb, så hadde vært best, også for ham. Nå er det antagelig for sent å gjøre noe, fordi han er for langt inn i rusen. Og han har ingen incentiver til å gjøre noe med situasjonen, for han har jo sikker inntekt med uføretrygden. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja jeg tenker mitt om uføre. Svært mange mener jeg har valgt å legge seg ned.

Anonymkode: 9c931...2a0

Valgt å legge seg ned? Forstår du ikke at man trenger en jevnlig inntekt? Jeg må betale husleie og kjøpe mat alle måneder i året, og ikke bare de månedene jeg kan jobbe. Om det tilfeldigvis finnes en jobb til meg i disse periodene er også meget usikkert. Jeg har da ikke valgt å legge meg ned av den grunn? Jeg har «valgt» å ha en fast og stabil inntekt, som gir meg overskudd og bedrer helsen nok til å ha en viss grad av livskvalitet.

Anonymkode: 065cc...c6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det bedre for din psykiske helse og være ute blant folk, kjenne på en mestringsfølelse, og kjenne at du bidrar til og skape noe hver dag.

Eller å sitte hjemme, og kverne de samme tankene dag ut og dag inn uten at man kommer noe sted?

Anonymkode: 9ac31...a80

Det er en veldig forenkling. For det første så er det ikke gitt at man opplever mestringsfølelse og kjenner at man bidrar og skaper. Når man faktisk ikke fungerer så er det tvert imot - man er en belastning for kolleger. Gratulerer til de få som finner en arbeidsplass der man får jobbe sakte, kan forsvinne inn i dissosiasjon, noen ganger ikke klare å møte opp og likevel få såpass klapp på skulderen at man føler mestring. 

Rick skrev (31 minutter siden):

Jeg ser ikke ned på uføre. Jeg har selv en i nær familie som er ufør. Det feiler ham ingenting, bortsett fra rus. Jeg har ofte tenkt at hvis han hadde hatt en jobb, så hadde vært best, også for ham. Nå er det antagelig for sent å gjøre noe, fordi han er for langt inn i rusen. Og han har ingen incentiver til å gjøre noe med situasjonen, for han har jo sikker inntekt med uføretrygden. 

Ser du eller ser du ikke ned på uføretrygdede? Og hva slags forståelse har du egentlig av rus? Jeg tviler på at det er den faste inntekten som holder han i rusen altså. Det blir det samme som å si at fattige uføretrygdede heller velger jobb når de bare blir fattige nok. Det fungerer ikke helt slik. Ikke på noen måte. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja jeg tenker mitt om uføre. Svært mange mener jeg har valgt å legge seg ned.

Anonymkode: 9c931...2a0

Jeg prøver også å jobbe meg tilbake ut i samfunnet, men kroppen velger (ubevisst) ulike overlevelsesstrategier for å klare seg gjennom det vanskelige. Noen arbeider så mye de kan for å ikke kjenne på noe vanskelig, de får klapp på skulderen. Noen blir helt opphengt i trening og kosthold, klapp på skulderen. Noen overspiser, de blir sett ned på. Noen ender i rusavhengighet, de blir sett ned på. Noen dissossierer, de tror jeg bare virkelig ikke blir forstått. Og dissosiasjon er en helt forferdelig vanskelig mekanisme å komme seg ut av. Kroppen velger å fjerne deg fra virkeligheten, hjernen fungerer dårlig og man kommer inn i en hjernetåke. Og den skal man klare å enten ikke komme inn i eller jobbe seg ut av. Men hele poenget med hjernetåken er å ikke ha kontakt med kroppen, bevisstheten eller virkeligheten. Du ser at det blir en vrien sirkel å komme seg ut av? Noen klarer seg absolutt. Jeg er halvveis i et bachelor-løp, får gode karakterer, men jeg vet enda ikke om jeg kommer til å bli tilstedeværende nok for å jobbe normalt. Jeg har gått i mye terapi, mye. Møter de vanskelige tingene i meg selv, jobber og strever. Men den hjernetåken, den elsker å komme tilbake for å beskytte meg når den tror det er fare på ferde. 

Anonymkode: 00141...5c2

[Perfume]

Da tenker jeg at du er som meg og sender en ekstra takknemlig tanke til Norge som kan gi et slik privilegium til oss. Faktisk. 

[AnonymBruker]

Er på aap og merker at folk dømmer meg lett, tenk å være 30 år og hjemmeværende. Du kan aldri kjøpe et hus eller bil!!

 

men jeg vet hvordan min form er, jeg tar helsa først. Sier stolt jeg er kronisk syk og jeg får ikke gjort noe med det! Jeg var ikke valgt å bli syk.

jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bli gamle meg som jobbet og hadde et sosialt og godt liv, men det menneske døde under intensiv for noen år tilbake. 

Anonymkode: 1a2ee...057

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du har dine grunner.

Anonymkode: 2c728...0dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tenker mitt.

Jeg er oppvokst med psykisk vold fra min mor. Da jeg ble rundt 30 måtte jeg bli verge for min far fordi han er psykisk skakkjørt. 

Jeg har vært to kontigenter i Afghanisan med alt det medførte.

Jeg fikk barn med en som viste seg å være psykisk voldelig, og både fysisk og psykisk voldelig med vår baby.

Jeg har tatt en hel rekke dårlige valg her i livet parallelt med de gode valgene. Både fastlege og DPS satt klare til å stemple meg ufør. Jeg valgte aktivt at NÅ skal jeg videre. Få den uutdanningen, få den lønna, få det A4-livet.

Det er jævlig hardt å møte seg selv i døra og å måtte konfrontere seg selv. Det svir og gjør vondt som bare fy, men det betaler seg i livet etter.

 

Ja jeg tenker mitt om uføre. Svært mange mener jeg har valgt å legge seg ned.

Anonymkode: 9c931...2a0

Jeg også nektet å ville la meg bli ufør når både lege og etterhvert Nav også selv ville uføretrygde meg. Jeg strevde og strevde og fikk INGENTING til. 20 år senere tok jeg ufør. Skulle gjort det 20 år før. Jeg er helt utslitt og ødelagt.

Ikke alle sin historie er lik. Du vet ikke hva som foregår med andre mennesker og deres historie.

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dersom du ikke deler noe om verken diagnose eller behandling, men kun går hjemme så er min første tanke at du er en person som ikke tar tak i ting.  Så vil jeg se/høre på hvordan du ser på livet og om du dyrker å være offer eller om du tross alt kan glede deg over visse ting ved livet.  

Velger du å få barn, forventerspesialbehandling uten å dele noe har jeg null respekt for deg, ikke min jobb at du ikke klarer å gjøre det som forventes av deg som forelder, du hadde et valg. Jeg valgte antall barn etter hvor mye kapasitet jeg/min mann har med buffer om noe skjer. 

Anonymkode: 10900...a89

Hvorfor skal vi stå til rette for deg? Hvem er du til å være dommeren over om vi håndterer problemene våre eller ikke? 

Hvis du automatisk tenker at folk ikke tar tak i ting med mindre de forteller deg om det, så ville jeg gått en runde eller ti med meg selv og tenkt litt på hvordan jeg oppfatter verden rundt meg, og hvorfor jeg er slik. 

Anonymkode: 7939a...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 10.23):

Tenker at det kan være en fordel om du deler noe. Dette for å vi andre skal få mer forståelse for hvorfor du er ufør. Ellers så er nok tanken at det er for mange som er uføre pga. dårlig psykisk helse som nok burde ha kommet seg i arbeid ja.

Anonymkode: c7c67...7bf

Ikke hør på dette. Du skal ha dine grenser og ikke føle deg tvunget til å dele noe du ikke ønsker. De hadde ikke fått noe større forståelse heller, bare fått bekreftet mistanken om at du er en svindler som egentlig kan jobbe. (Er ufør selv av det samme som deg).

Anonymkode: e3757...fb5