Ufør, hva tenker du egentlig om meg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg hadde tenkt at alle kan gjøre noe. 

Er du virkelig 100% sufør, uten mulighet til å gjøre noe som helst? Neppe. 

Anonymkode: f021e...ce7

De fleste har noe restarbeidsevne, men ikke inntektsevne, fordi det ikke finnes jobber som kan og vil tilrettelegge nok. NAV vurderer faktisk inntektsevne, og ikke restarbeidsevne, når de setter uføregraden. Det vil si at du kan være 20% arbeidsfør, men så lenge de tenker at det er for uforutsigbart når og hvor i forhold til å skaffe arbeid, så regnes det ikke.

Anonymkode: 7939a...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ingen av dere har behov for forståelse for hvorfor vi er ufør. Jeg har heller ikke behov for å forstå hvorfor du sitter på kontor i stedet for å jobbe fysisk, eller hvorfor kona di jobber 70% i stedet for 100%.

Vi har ingen forklaringskrav ovenfor noen andre enn fastlegen og NAV. 

Du får tenke at vi er vurdert å være uten arbeidsevne, alt annet enn det er privat. Så kan du bruke resten av tiden på å tenke om du har kjemi med oss som mennesker, hvis vi skal være i livet ditt. Hvis ikke, gå videre. 

Er man ufør på grunn av dårlig psykisk helse så burde man ikke kommet seg i arbeid, man burde få hjelp til å bli frisk. 

Anonymkode: 7939a...dc8

Så hvis man er ufør pga dårlig psykisk helse så skal man altså ikke pushe seg selv? Det er jo det du sier, man går til behandling, er der noen timer, går hjem og stirrer i veggen, mens kverna i hodet går for full rulle.

Eller så kunne man vært litt ute blant folk, fått nye inntrykk, utfordret seg litt mer på det mentale planet.

Anonymkode: 9ac31...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så hvis man er ufør pga dårlig psykisk helse så skal man altså ikke pushe seg selv? Det er jo det du sier, man går til behandling, er der noen timer, går hjem og stirrer i veggen, mens kverna i hodet går for full rulle.

Eller så kunne man vært litt ute blant folk, fått nye inntrykk, utfordret seg litt mer på det mentale planet.

Anonymkode: 9ac31...a80

Man skal altså ikke alltid pushe seg selv i den forstand at man må arbeide, nei. Det har du helt rett i. Har man blitt ufør av psykiske årsaker er den pushinga ferdig prøvd og funnet dårlig. 

Man er ikke fengslet som ufør. Man får lov å gå ut blant folk, få nye inntrykk og utfordre seg så mye de vil på det mentale planet. Ingen fare med det. 

Anonymkode: 7939a...dc8

[Fønixa]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Siden du har god tid kan du titte gjennom alle de andre trådene om emnet.

 

Anonymkode: c8ed5...0a9

Og Der kom magasyra opp gitt!

Måtte du bli syk en dag selv og havne i systemet. Og møte slike som deg selv i døra. Mange, mange ganger. 

[AnonymBruker]

Jeg spør aldri hva folk jobber med, nettopp fordi de kanskje ikke jobber. 

Når det er sagt er psykisk sykdom den eneste ufør-grunnen jeg sliter med å akseptere. Jeg har selv hatt en traumatisk barndom, som krevde årevis med utallige ulike terapiformer for at jeg skulle greie å håndtere livet. Det krever fremdeles kontinuerlig og bevisst innsats fra min side, spesielt i nye livskriser. Klart jeg kunne blitt ufør for lenge siden, men det ville ikke hjulpet verken meg eller samfunnet.

Anonymkode: 28bfd...137

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i samme kategori som deg, bortsett fra at jeg jobber og har et fungerende familieliv. Har heller aldri opplevd overgrep. For min del, var det viktig å komme videre, men jeg forstår at det ikke er like lett for alle ❤️ Jeg blir sittende og tenke og styre hvis jeg er alene hjemme hele dagen. Det trigger angst hos meg. Er nå over 50 år, og det påvirker meg ikke like mye lenger sånn sett, men får angst å å være hjemme og bare sitte i egne tanker. Må ha jobb og hobbyer for å holde meg oppe for meg selv og familien min. Vil egentlig si at jeg er lykkelig, og at barndommen er et fjernt minne. Så det jeg egentlig tenker, er at det kanskje ikke er så bra å være 100 prosent ufør for noe som skjedde i barndommen! Her skulle du fått hjelp. Tror INGEN har godt av å bare være hjemme pga opplevelser i barndommen. På et eller annet tidspunkt må ting bearbeides/aksepteres. Samtidig er ikke jeg deg, så jeg dømmer ikke! 

Anonymkode: 185be...5d8

Da er du veldig heldig hvis barndommen din bare er et fjern minne. Kunne ønske jeg var så heldig. Jeg har jobbet så hardt med meg selv i så mange år og kunne ønske jeg kunne slippe tak i barndommen og angsten. Dessverre så tror det lille barnet i meg at da vil jeg oppleve overgrepene om igjen, og om igjen for evig og alltid. Det sitter bom fast. 

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

Jeg tenker bare -å, ja. Ingenting mere.

Jeg tenker du har dine grunner og at de er dine til å eie som du vil.

Kanskje du er mange-millionær og lever et jet set liv. 

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Om jeg møter en person som tilsynelatende ser frisk ut, og sier hun ikke jobber, og ikke svarer på hvorfor ville jeg tenkt:

- Personen har sikkert en usynelig sykdom - enten psykisk eller fysisk type ME, fibromyalgi. 
- Synd at hun ikke vil dele grunnen - da åpenhet gir mindre skam. Men hun må selvsagt få bestemme selv.

 

Så opplever jeg ofte at samtalen blir litt vanskelig å trekke videre - for vedkommende blir ofte litt på defensiven og bidrar ikke med andre ting inn i samtalen (føler seg sikkert usikker og underlegen) - men da blir det vanskelig å dra en samtale videre -  en samtale jo bygger på utveksling av informasjon. Men denne informasjonen MÅ ikke være jobb eller sykdomsrelatert - men jobb er ofte et sted å begynne. Jeg prøver da å kaste ut noen emner som det kanskej går an å snakke videre om - sport eller grand prix eller noe annet som kan være aktuelt. Om personen da ikke "biter på" noe, men svarer  f.eks: "jeg ser ikke på sport jeg" uten å prøve å bidra noe mer til samtalen så dør den fort ut. Også går sikkert personen hjem å føler at den blir oversett og ikke inkludert når den ikke er i jobb, og jeg virker kjip og arrogant. 

Anonymkode: b4bf1...0da

Slutt å spørre om hva folk jobber med da. 

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

Jeg tenker ingenting. Spør aldri om hvorfor noen er ufør. 

Jeg kjenner flere uføre, både gradert/delvis og helt ufør. Jeg reagerer negativt på dem som åpenbart har en restarbeidsevne som de ikke gidder å bruke. Ordet "gidder" har de brukt selv. Hvorfor gidde å jobbe litt når man kan motta 100% uføretrygd og gjøre som de vil. Vanvittig provoserende.

Anonymkode: 9e5a3...7d8

[AnonymBruker]

Innrømmer det gjerne. Skulle ønske at du var åpen. Ikke på detaljnivå, nok til å forstå. 
Har selv en sykdom som kvalifiserer til uføre men er i full jobb. Jeg mener mange kan jobbe men har forståelse for at det ikke gjelder alle. Det er lettere og forstå viss en har litt informasjon. 

Anonymkode: 8b209...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det kommer helt an på diagnose. Jeg vil ikke tenke videre over det om det er en tyngre diagnose som krever mye behandling og hvile. Jeg er ikke en dømmende person, men en vond barndom er ikke nok til å bli uføretrygdet.
Jeg har hatt en forferdelig barndom selv, uten at det er en konkurranse selvsagt. Jeg er i full jobb og vil påstå at det å være i full jobb, bruke evnene mine og etterlate noe i verden som føles meningsfullt er viktig for min mentale helse. Jeg har jobbet hardt med å bearbeide traumer med god hjelp fra DPS samtidig som jeg utdannet meg som yngre. Jobbet meg såpass frisk fra Sterk OCD, angst og PTSD at jeg nå er høyt fungerende. Å ha noe annet å gå til en kun dps var stor hjelp

Anonymkode: 42c2c...11a

Så fint for deg. Men ikke alle er så frisk at de en gang kommer seg utenfor døren til postkassen eller for å handle mat. Psykologen min sa en gang til meg at om hen hadde opplevd det jeg har opplevd så hadde hen også vært der jeg er. 

Men så fint for deg. 

Anonymkode: b46fe...0ed

[Gjest Anomyn Burker]

Helt ærlig hadde jeg lurt på om du var snill, grei og artig. Og om du hadde energi til å finne på noe sammen. Det er lengre mellom venninner i min alder (48).

At du er uføretrygdet er egentlig ikke så interessant. Folk er/blir jo syke. Og jeg har ikke noe behov for å vite hvorfor og jeg liker ikke å høre om sykdom. Men noen instruksjoner på hva slags tilrettelegging du behøver må jeg jo ha om vi skal omgås. 

Jeg spør aldri om hva folk jobber med. Det er en uting. Jeg spør heller, - hva slags menneske er du da? Hva du liker å styre med? 

 

Endret 12. mars av Anomyn Burker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Innrømmer det gjerne. Skulle ønske at du var åpen. Ikke på detaljnivå, nok til å forstå. 
Har selv en sykdom som kvalifiserer til uføre men er i full jobb. Jeg mener mange kan jobbe men har forståelse for at det ikke gjelder alle. Det er lettere og forstå viss en har litt informasjon. 

Anonymkode: 8b209...835

Hvorfor skriver du uføre???

Anonymkode: efd15...2bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Mer alvorlig, som i cluster-A? Psykose? 
vet du hvor alvorlig OCD kan bli? At det kan omfatte tvangstanker om selvskading blant annet? 

Anonymkode: 42c2c...11a

Alle med med barndomstraumer der vi ikke har akseptert at det foreldrene våre gjorde var galt selvskader. Det er en evig kamp hver dag. 

Slutt å behandle dette som en konkurranse.

(Jeg er ikke personen du svarer)

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på. Kjenner et par stykker som storkoser seg på ung ufør og bruker tiden på oppussing, hobbyer, reiser, toppturer osv. De synes de har det helt supert og fritt. To er vokst opp i ufør familier hvor dette er helt normalt. En av har bodd de forskjellige steder i utlandet og har fått flere barn. Den tredje er fra en arbeidsom familie men prøver seg som influenser. Alle er jenter om det har noe å si. 

Anonymkode: 03f13...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Innrømmer det gjerne. Skulle ønske at du var åpen. Ikke på detaljnivå, nok til å forstå. 
Har selv en sykdom som kvalifiserer til uføre men er i full jobb. Jeg mener mange kan jobbe men har forståelse for at det ikke gjelder alle. Det er lettere og forstå viss en har litt informasjon. 

Anonymkode: 8b209...835

Ingen sykdom i seg selv kvalifiserer til uføretrygd, det er arbeidsevnen som avgjør. Derfor kan noen med "lettere diagnoser" enn deg ha full uføretrygd fordi de ikke har arbeidsevne, mens du ikke har det fordi du åpenbart har arbeidsevne. Det er ikke diagnoser som avgjør. Hadde du kvalifisert til ufør hadde du ikke vært i full jobb, fordi det hadde du ikke greid. Så lenge du greier det = ikke kvalifisert til ufør. 

Anonymkode: 7939a...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At du burde komme deg ut i lønnet arbeid, jeg mener ikke 100% med engang, og detver ikke meningen og være slem.

Er det bedre for din psykiske helse og være ute blant folk, kjenne på en mestringsfølelse, og kjenne at du bidrar til og skape noe hver dag.

Eller å sitte hjemme, og kverne de samme tankene dag ut og dag inn uten at man kommer noe sted?

Anonymkode: 9ac31...a80

Du vet ikke hva du snakker om. Hun lider ikke av litt sosial angst eller noe. 

Jeg selv ble så syk av mine opplevelser at jeg ofte bare ville sitte og stirre ut i luften og bare miste masse tid. Jeg faller inn i et traume og bare forsvinner inn i meg selv når det skjer. Jeg kunne ta bilen og kjøre til postkassen og satt der en gang i flere timer med motoren i gang og mistet så mye bensin at jeg måtte kjøre hjem når jeg kom til meg selv. Jeg kunne gå mange dager uten å sove. Hvis jeg leste en setning så husket jeg ikke hva jeg hadde lest og måtte starte på nytt. Etter fem ganger å ikke huske første setning så gir man opp. Klarte ikke å regne sammen 2+2. Klarte ikke å handle mat, så jeg ble veldig tynn. Og klarte ikke å handle klær, så gikk med veldig hullete klær til slutt.

Jeg tror virkelig ikke dere klarer å forstå hvor syke folk faktisk kan bli av traumer dere som mener det ikke god nok grunn.

Jeg leste om en jente på 18 år som hadde levd på psykiatrisk sykehus siden hun var 14 år. Hun drev og stanget hodet i veggen fordi det trigget så mye traumer å spise suppe. Det var da umulig for de ansatte å få kontakt med henne på flere timer. Det var første gang jeg leste om en som var blitt sykere enn meg av lignende dritt-opplevelser fra barndommen. 

Dere aner ikke hva dere snakker om. Dere har ikke verken kompetanse eller selvlært erfaring til å forstå. Ptsd er livsødeleggende. En sykdom uten kur. 

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eller så kunne man vært litt ute blant folk, fått nye inntrykk, utfordret seg litt mer på det mentale planet.

Det er ikke alle mennesker med angst som tør å forlate sitt eget hjem engang. Tror ikke du forstår hvor syk noen mennesker kan bli. Når jeg gikk ut pleide folk å komme bort til meg og spørre om det var noe jeg trengte hjelp til. Det var synlig at jeg var redd. Jeg skalv på hendene og jeg skalv i stemmen.

Hvis ts kun klarer å se normal ut i noen timer så er hen virkelig ordentlig syk.

Anonymkode: b46fe...0ed

[AnonymBruker]

Dersom du ikke deler noe om verken diagnose eller behandling, men kun går hjemme så er min første tanke at du er en person som ikke tar tak i ting.  Så vil jeg se/høre på hvordan du ser på livet og om du dyrker å være offer eller om du tross alt kan glede deg over visse ting ved livet.  

Velger du å få barn, forventerspesialbehandling uten å dele noe har jeg null respekt for deg, ikke min jobb at du ikke klarer å gjøre det som forventes av deg som forelder, du hadde et valg. Jeg valgte antall barn etter hvor mye kapasitet jeg/min mann har med buffer om noe skjer. 

Anonymkode: 10900...a89

[AnonymBruker]

Jeg blir så provosert over at enkelte mener at en ufør har opplysningsplikt overfor dem.

Du som etterspør informasjon: Du har ingenting med å snuse i andre menneskers liv og sykdom. Hva et sykt menneske har opplevd er menneskets privatsak. Pass dine egne saker.

Jeg er ikke ufør, men jeg har da såpass i topplokket at jeg ikke går rundt og mistror et menneske som har vært gjennom den langvarige prosessen det er å bli ufør, og der legespesialister (og andre fagfolk) har gitt sin faglige vurdering. De mennesker som har vært ute i arbeidslivet en rekke år, vil også prøve ut på arbeidsplassen om de har sjanse til å jobbe redusert. Først når alt dette er utprøvd vil personen bli vurdert som ufør.

TS spør hva jeg tenker. Jeg tenker at du er syk. At din sykdom ikke vises utenpå, gir meg ingen rett til å grave i ditt privatliv. Ønsker du å dele noe med meg, så står du fritt til å gjøre dette, men på dine egne premisser.

 

Anonymkode: 79f47...f2c