Ufør, hva tenker du egentlig om meg?

[AnonymBruker]

Jeg var på vei til å bli et menneske som deg. 

i 2015 var jeg frisk, topptrent og jobbet på et lager som hadde fysisk krevende arbeid. Far 2015 - 2019 fikk jeg diagnosen fibromyalgi, trigeminusnevralgi, lipødem, lymfødem og ulcerøs kolitt. Jeg hadde rukket å slutte på lageret og jobbet videre på et bofellesskap. Arbeidsplassen slet med svært høyt sykefraværer. Det var ofte vikarer for vikarer for faste ansatte. Der ble vi oppfordret til å gjøre alt vi kunne for å bli på arbeidsplassen. Så, en dag når jeg skulle dusje en pasient kjente jeg at magen ikke hadde planer om å samarbeide. Jeg fikk byttet vakt/oppgave med en annen ansatt (noe jeg ikke hadde gjort før), og ble værende på arbeidsplassen og i nærheten av en do. Sjefen, som hadde vært i et møte, ringte meg og var fly forbanna og skrek i telefonen noe om at jeg hadde krysset en grense og gått bak ryggen hennes, og at jeg kunne møte på jobb 0700 pronto neste dag. På den tiden jobbet jeg 120% som ringevikar, og jeg tok ALLE vakter jeg hadde fått uten å klage, så kjeften føltes veldig ufortjent. Jeg endte med å ikke møte på jobb neste dag, men ble sykmeldt i en måned. Tok til slutt den praten med sjefen, og hun mente jeg måtte søke ufør...

Siden det har jeg tatt 5 år høyere utdannelse på fagskole og høyskole og sitter nå med en bachelorgrad innenfor cybersecurity. Jeg har også fått diagnosene tuba aperta og occipitalnevralgi. Noen av studiene har jeg tatt fra en sykehusseng, men jeg har møtt opp på hver eneste time da studiene har foregått på nett. Jeg er VELDIG glad for at jeg ikke lyttet til sjefen, og jeg er sykt takknemlig for støtten jeg har fått fra NAV til omskolering. Men jeg VET at flere i min situasjon har sett hindringene, fremfor mulighetene. For jeg kunne tatt det sjefen sa i 2019 for god fisk, men det er jo ikke noe galt med hjernen min! 

Så, når jeg møter "sånne som deg" tenker jeg to tanker, og disse er litt delt og motstridende. Jeg tenker først og fremst "har h*n prøvd alt". Og den neste tanken jeg tenker er at det er veldig vanskelig - om ikke en kamp - å bli ufør, så da konkluderer jeg med at de nok har prøvd alt - samtidig som jeg fortsatt har mine tvil. For jeg har en kompis som deg som sitter hjemme hele dagen og gamer og lager intrikat "arkitektur" på cities skylines, og jeg tenker at klarer han det i 12 timer i strekk og er så dritflink til å lage noe slikt, så klarer han kanskje noe annet som omhandler skjerm?

Og samtidig vet jeg at skolesystemet ikke er for alle, og at dersom jeg hadde sliti mentalt i 1019 eller hatt lærevansker, så hadde jeg nok endt opp som ufør selv. Og jeg vet også at press og stress en studiesituasjon skaper kan være triggende for andre, så da er jeg tilbake til at kampen for å bli ufør er hard nok i seg selv, og derfor er tittelen "ufør" en tittel verdig noen som har slitt hele livet, og endelig kan finne roen i livet og senke skuldrene.

 

Anonymkode: 6b7a2...e6b

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg er av dem som blir litt betenkt av antallet uføre i landet vårt, og om man har fått god nok terapi og veiledning når det er snakk om uførhet pga traumer og oppvekst.
 

Å styrke sine ressurssterke egenskaper, tenke fremover og konstruktivt, og å legge ting bak seg er mulig med sterk vilje, god bearbeiding og kognitive verktøy. Å få hjelp til å ikke la seg bli definert av det som har skjedd, og å legge skyld og skam på dem som fortjener det og ikke på seg selv, slik at krefter frigjøres til å leve et godt, og også produktivt, liv.
 

Når det er sagt har jeg stor forståelse for at vi reagerer forskjellig på livets hendelser, men at uførhet skal være såpass utbredt er litt vanskelig å forstå, at det er akkurat jobbevnen som rammes så hardt, for så mange akkurat her i Norge, rimer jo ikke helt. Nå er jeg selv riktignok blant de heldige som til tross for psykisk og fysisk vold gjennom barndommen har klart meg bra, med lang utdannelse og har jobbet hver dag fra jeg var 13. Det har vært viktig for meg å bryte onde sirkler fra egen familie med veldig dårlig jobb- og tilpasningsevne.

Anonymkode: c8f32...74f

[AnonymBruker]

Jeg spør ikke hva du jobber med, for jeg er ufør selv, og hater dette spørsmålet. Har faktisk blitt spurt to ganger i gynekologstol, en gang på operasjonsbord, og utallige ganger hos tannlege, tydeligvis i forsøk på å roe meg ned med smalltalk. Jeg foretrekker faktisk været.

 

Anonymkode: e9824...53d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg var på vei til å bli et menneske som deg. 

i 2015 var jeg frisk, topptrent og jobbet på et lager som hadde fysisk krevende arbeid. Far 2015 - 2019 fikk jeg diagnosen fibromyalgi, trigeminusnevralgi, lipødem, lymfødem og ulcerøs kolitt. Jeg hadde rukket å slutte på lageret og jobbet videre på et bofellesskap. Arbeidsplassen slet med svært høyt sykefraværer. Det var ofte vikarer for vikarer for faste ansatte. Der ble vi oppfordret til å gjøre alt vi kunne for å bli på arbeidsplassen. Så, en dag når jeg skulle dusje en pasient kjente jeg at magen ikke hadde planer om å samarbeide. Jeg fikk byttet vakt/oppgave med en annen ansatt (noe jeg ikke hadde gjort før), og ble værende på arbeidsplassen og i nærheten av en do. Sjefen, som hadde vært i et møte, ringte meg og var fly forbanna og skrek i telefonen noe om at jeg hadde krysset en grense og gått bak ryggen hennes, og at jeg kunne møte på jobb 0700 pronto neste dag. På den tiden jobbet jeg 120% som ringevikar, og jeg tok ALLE vakter jeg hadde fått uten å klage, så kjeften føltes veldig ufortjent. Jeg endte med å ikke møte på jobb neste dag, men ble sykmeldt i en måned. Tok til slutt den praten med sjefen, og hun mente jeg måtte søke ufør...

Siden det har jeg tatt 5 år høyere utdannelse på fagskole og høyskole og sitter nå med en bachelorgrad innenfor cybersecurity. Jeg har også fått diagnosene tuba aperta og occipitalnevralgi. Noen av studiene har jeg tatt fra en sykehusseng, men jeg har møtt opp på hver eneste time da studiene har foregått på nett. Jeg er VELDIG glad for at jeg ikke lyttet til sjefen, og jeg er sykt takknemlig for støtten jeg har fått fra NAV til omskolering. Men jeg VET at flere i min situasjon har sett hindringene, fremfor mulighetene. For jeg kunne tatt det sjefen sa i 2019 for god fisk, men det er jo ikke noe galt med hjernen min! 

Så, når jeg møter "sånne som deg" tenker jeg to tanker, og disse er litt delt og motstridende. Jeg tenker først og fremst "har h*n prøvd alt". Og den neste tanken jeg tenker er at det er veldig vanskelig - om ikke en kamp - å bli ufør, så da konkluderer jeg med at de nok har prøvd alt - samtidig som jeg fortsatt har mine tvil. For jeg har en kompis som deg som sitter hjemme hele dagen og gamer og lager intrikat "arkitektur" på cities skylines, og jeg tenker at klarer han det i 12 timer i strekk og er så dritflink til å lage noe slikt, så klarer han kanskje noe annet som omhandler skjerm?

Og samtidig vet jeg at skolesystemet ikke er for alle, og at dersom jeg hadde sliti mentalt i 1019 eller hatt lærevansker, så hadde jeg nok endt opp som ufør selv. Og jeg vet også at press og stress en studiesituasjon skaper kan være triggende for andre, så da er jeg tilbake til at kampen for å bli ufør er hard nok i seg selv, og derfor er tittelen "ufør" en tittel verdig noen som har slitt hele livet, og endelig kan finne roen i livet og senke skuldrene.

 

Anonymkode: 6b7a2...e6b

Please husk at ikke alle faktisk kan prøve alt av muligheter!

Anonymkode: a6a12...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vokst opp i en familie med vold, rus og overgrep fra tidlig alder, som jeg bærer preg av psykisk. 

Mennesker jeg møter (ikke familie eller nære venner) vet ikke hva jeg sliter med, og jeg ønsker ikke snakke om det. Jeg ser tilsynelatende frisk ut for mennesker som bare møter meg i et par timer. 

Når du møter meg i en tilfeldig situasjon og spør meg hva jeg jobber med og jeg forteller deg at jeg ikke er i arbeid. -Hva tenker du da? 

Ofte opplever jeg at vedkommende ønsker informasjon om hvorfor, som jeg ikke ønsker å dele. 

-Hva tenker du når du møter Mennesker som meg?

Anonymkode: d3cbf...d6c

At du ikke kan jobbe. 

Anonymkode: 1dad1...462

[AnonymBruker]

Jeg har erfart så mange sider av livet at jeg hadde ikke brydd meg. Viktigere er faktisk hvem du er som person. 

Anonymkode: 06cc2...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva tenker du da? 

Da sier jeg: Da er vi to

Anonymkode: 9fa04...ba7

[AnonymBruker]

Tenker at du kanskje tenker for mye på hva andre tenker. Gi deg selv litt fri fra sånne tanker.

Anonymkode: 4739c...b67

[AnonymBruker]

Ingenting, egentlig. Eller kanskje at det må være slitsomt å basere økonomien sin på en lav trygdeytelse, men jeg aner jo ikke om du har formue eller annet som gjør det helt overkommelig. 

Anonymkode: a5fa9...952

[AnonymBruker]

Jeg tenker ingenting om deg. Jeg tenker at det er sånn det er og det er det grunner til. Men jeg misunner deg ikke

Anonymkode: 0aa92...d16

[AnonymBruker]

Jeg er i samme kategori som deg, bortsett fra at jeg jobber og har et fungerende familieliv. Har heller aldri opplevd overgrep. For min del, var det viktig å komme videre, men jeg forstår at det ikke er like lett for alle ❤️ Jeg blir sittende og tenke og styre hvis jeg er alene hjemme hele dagen. Det trigger angst hos meg. Er nå over 50 år, og det påvirker meg ikke like mye lenger sånn sett, men får angst å å være hjemme og bare sitte i egne tanker. Må ha jobb og hobbyer for å holde meg oppe for meg selv og familien min. Vil egentlig si at jeg er lykkelig, og at barndommen er et fjernt minne. Så det jeg egentlig tenker, er at det kanskje ikke er så bra å være 100 prosent ufør for noe som skjedde i barndommen! Her skulle du fått hjelp. Tror INGEN har godt av å bare være hjemme pga opplevelser i barndommen. På et eller annet tidspunkt må ting bearbeides/aksepteres. Samtidig er ikke jeg deg, så jeg dømmer ikke! 

Anonymkode: 185be...5d8

[AnonymBruker]

Vet ikke hvordan   andre  folk som.er uføre blir møtt - men jeg selv bruker bevisst hjelpemidler  når jeg skal ut med " nye folk/ mange folk) 

Jeg har MS ( fikk diagnosen  etter 20 år i arbeidslivet) og har gåstokk som jeg av og til bruker( balanseproblemer på dårlig  dag)- av og til blir den med som " mental  støtte" mer enn fysisk  for da er det ikke noe tvil.

Syns d er verre å.forklare seg når jegsitter " tomhendt" - så.nei jeg dømmer ikke andre folk som.sier de er ufør- none of my business  - tenker jeg. 

Anonymkode: c88d9...555

[Octopus]

Jeg spør aldri hva folk jobber med. Litt fordi jeg vet folk i TS sin situasjon syns det er ubehagelig å alltid måtte svare på, og litt fordi det som regel er dritkjedelig å høre om en eller annen intetsigende jobb. Det er mye mer spennende å spørre folk om hobbyer, meninger, interesser eller opplevelser.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Tenker at det kan være en fordel om du deler noe. Dette for å vi andre skal få mer forståelse for hvorfor du er ufør. Ellers så er nok tanken at det er for mange som er uføre pga. dårlig psykisk helse som nok burde ha kommet seg i arbeid ja.

Anonymkode: c7c67...7bf

Det er ikke din sak hvorfor h*n er ufør. Du virker som en ekstremt usympatisk person. 👎

Anonymkode: b46fe...0ed

[Gaia]

Da tenker jeg at det helt sikkert er en god grunn til at du er det, og så spør jeg sikkert om hva du fyller dagene med, siden det er slik. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har vokst opp i en familie med vold, rus og overgrep fra tidlig alder, som jeg bærer preg av psykisk. 

Mennesker jeg møter (ikke familie eller nære venner) vet ikke hva jeg sliter med, og jeg ønsker ikke snakke om det. Jeg ser tilsynelatende frisk ut for mennesker som bare møter meg i et par timer. 

Når du møter meg i en tilfeldig situasjon og spør meg hva jeg jobber med og jeg forteller deg at jeg ikke er i arbeid. -Hva tenker du da? 

Ofte opplever jeg at vedkommende ønsker informasjon om hvorfor, som jeg ikke ønsker å dele. 

-Hva tenker du når du møter Mennesker som meg?

Anonymkode: d3cbf...d6c

At du burde komme deg ut i lønnet arbeid, jeg mener ikke 100% med engang, og detver ikke meningen og være slem.

Er det bedre for din psykiske helse og være ute blant folk, kjenne på en mestringsfølelse, og kjenne at du bidrar til og skape noe hver dag.

Eller å sitte hjemme, og kverne de samme tankene dag ut og dag inn uten at man kommer noe sted?

Anonymkode: 9ac31...a80

[AnonymBruker]

Jeg hadde tenkt at alle kan gjøre noe. 

Er du virkelig 100% sufør, uten mulighet til å gjøre noe som helst? Neppe. 

Anonymkode: f021e...ce7

[AnonymBruker]

Folk tenker mye mindre på deg enn det du tror.

Anonymkode: e4404...d75

[AnonymBruker]

At du er en ubrukelig snylter

Anonymkode: cc5f1...318

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Tenker at det kan være en fordel om du deler noe. Dette for å vi andre skal få mer forståelse for hvorfor du er ufør. Ellers så er nok tanken at det er for mange som er uføre pga. dårlig psykisk helse som nok burde ha kommet seg i arbeid ja.

Anonymkode: c7c67...7bf

Ingen av dere har behov for forståelse for hvorfor vi er ufør. Jeg har heller ikke behov for å forstå hvorfor du sitter på kontor i stedet for å jobbe fysisk, eller hvorfor kona di jobber 70% i stedet for 100%.

Vi har ingen forklaringskrav ovenfor noen andre enn fastlegen og NAV. 

Du får tenke at vi er vurdert å være uten arbeidsevne, alt annet enn det er privat. Så kan du bruke resten av tiden på å tenke om du har kjemi med oss som mennesker, hvis vi skal være i livet ditt. Hvis ikke, gå videre. 

Er man ufør på grunn av dårlig psykisk helse så burde man ikke kommet seg i arbeid, man burde få hjelp til å bli frisk. 

Anonymkode: 7939a...dc8