Et langt og sutrete innlegg fra en deprimert kvinne i sin beste alder

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er livredd for bivirkninger av medisiner, men ikke redd bivirkningene av depresjonen og livet? 😬

Anonymkode: ff4d3...c0b

Ja dessverre. Har blitt sånn.. har snakket med andre som har gått på slike medisiner og blitt skremt. Skjønner at det kan funke annerledes for meg, men jeg vet ikke om jeg tørr å prøve.. vil liksom bare komme meg gjennom ting selv og håpe at jeg klarer det med samtaleterapi og små endringer i livet.

Anonymkode: f8004...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du aldri sett for deg at det kom til å bli hektisk med 3 barn TS?? Du bør se på muligheten for å gå med i stilling en periode. Snakk med mannen din om dette og luft det for arb giver. Å ha 3 barn i småbarnsfasen er hektisk for oss alle, men dette har folk klart før så man må bare knekke koden.

Anonymkode: dce00...72f

Selvfølgelig tenkte jeg at det var hektisk, men "alle" andre klarer det tilsynelatende? Har mange rundt meg som har tre barn. 
 

Jeg tror jeg må hå ned litt i stilling ja.

Anonymkode: f8004...bb7

[AnonymBruker]

De potensielle bivirkningene du er redd for, er de virkelig verre enn slik du har det nå? Hva er worts case scenario, du forsøker, får noe bivirkninger som ødelegger enda mer for livet ditt enn slik du har det nå, du slutter på medisin, du går tilbake slik du har det nå? Hvorfor er det noe å være så redd for?

Best case scenario: du får det mye bedre? 

Anonymkode: 69cf3...b80

[Agatha]

Spør du meg er det største problemet her at mannen din ikke bidrar på den måten han burde. Man kan ikke arbeide 12 timers dager mange ganger i uka med tre små barn, da må han heller ta ei arbeidsøkt etter ungene har lagt seg. Dere må begynne å fordele ting, det er jo ikke du som skal serve han. Du har jo egen fulltidsjobb. Er det en avtale dere har at han skal arbeide langt over vanlig arbeidstid? Hvorfor det? Dere må lage en ny timeplan, han må ansvarliggjøres, han må få konkrete oppgaver(siden han tydeligvis ikke tar de selv). Du må slutte å ordne opp for alle. Det er da slettes ikke din plikt det! Han må hente og bringe kids halve tia, lage middag halve tia, pakke matpakker og kjøpe inn han også. For ikke å snakke om å vaske klær og pusse tenner. Altså, for meg som er i et likestilt forhold høres det helt absurd ut. Du må få sove ut en av helgedagene hver helg om det trengs. 

[AnonymBruker]

Kan du trappe ned til f.eks 80% 1 års tid? Du har rett til å trappe ned med småbarn.

Kan dere betale for en vaskehjelp en gang i uka?

Kan mannen lage mat et par ganger i uka. Gjerne ha faste dager.

Kan mannen din jobbe litt mindre?

Kan mannen din sette på klesvask en fast dag i uka? Og brette og legge vekk.

Hjelper han deg ikke med ungene i det hele tatt i ukedagene? Hva med helgene?

Hvis du går ad undas, så må han gjøre ALT selv. Da kan han i grunn takke seg selv.

Forklar ham igjen at du ikke klarer mer og at du trenger hjelp.

Det høres ut som en sykemelding hadde gjort deg godt.

 

Anonymkode: bd84a...2cd

[AnonymBruker]

Mannen din er ikke utbrent fordi det er MYE lettere (værtfall mentalt!), å jobbe så mye, enn å jobbe som du gjør, og i tillegg ha 99% av ansvaret for 3 små barn og hjem og alt annet. Altså om du var hjemmeværende og ikke jobbet, til og med da hadde du faktisk vært den som hadde den mer belastende jobben. 
Mannen din er egoistisk, som veldig mange andre menn. Du må sette krav, ta vare på deg selv før det blir værre. Vi har 1 barn, og nummer 2 på vei, men jeg er 100% hjemmeværende, og mannen min tjener aboslutt ikke «mye», helt gjennomsnittlig. Vi leier. Og det kan være trangt økonomisk, men det handler om prioriteringer. På denne måten blir det rettferdig og 50/50! Han betaler for leia, maten, strøm, innkjøp osv, jeg tar meg av barn og hjem osv. om jeg skulle jobbet i tillegg tror jeg at jeg hadde blitt deprimert jeg og. 
 

Hvis dere har råd til det, lei barnepasser, vaskehjelp osv flere ganger i mnd så du kan slappe av og nyte litt alenetid. 

Anonymkode: ab9f7...bf4

[AnonymBruker]

Agatha skrev (5 minutter siden):

Spør du meg er det største problemet her at mannen din ikke bidrar på den måten han burde. Man kan ikke arbeide 12 timers dager mange ganger i uka med tre små barn, da må han heller ta ei arbeidsøkt etter ungene har lagt seg. Dere må begynne å fordele ting, det er jo ikke du som skal serve han. Du har jo egen fulltidsjobb. Er det en avtale dere har at han skal arbeide langt over vanlig arbeidstid? Hvorfor det? Dere må lage en ny timeplan, han må ansvarliggjøres, han må få konkrete oppgaver(siden han tydeligvis ikke tar de selv). Du må slutte å ordne opp for alle. Det er da slettes ikke din plikt det! Han må hente og bringe kids halve tia, lage middag halve tia, pakke matpakker og kjøpe inn han også. For ikke å snakke om å vaske klær og pusse tenner. Altså, for meg som er i et likestilt forhold høres det helt absurd ut. Du må få sove ut en av helgedagene hver helg om det trengs. 

Jeg tror at det er noe som henger litt igjen fra da vi ble sammen for 10 år siden. Jeg jobbet deltid i en klesbutikk og hadde dårlig betalt. Han jobbet mye. Så han eide huset og lot meg flytte inn og bo der gratis. Jeg betalte ikke strøm eller noen lignende utgifter. Min eneste oppgave var egentlig å ta vare på huset, matlaging osv. Jeg  trivdes jo med det da, også siden jeg hadde mer fritid enn han hadde. 
 

Så fikk vi barn og jeg var hjemme i permisjon med alle tre. Tok mye ulønnet permisjon. Var avhengig av hans inntekt for å kunne gjøre det. Også her ble det sånn at jeg tok meg av husarbeid. Men nå er yngste 3 år, og vi har ikke kommet oss over denne ordningen. Jeg har alltid tjent mindre enn han. Og jeg tror at det har vært litt sånn at da er han den som forsørger oss og så er jeg den som skal ta meg av hus og barn. Men jeg jobber jo fullt, så det burde jo være litt mer likt fordelt. Men da kontrer han med å jobbe enda mer enn meg IGJEN. Jeg får så dårlig samvittighet over at han gir oss et fint liv, og så skal jeg stille masse krav.
 

Føler det er ok om han legger barna 2 dager i uka og lager middag en gang i måneden kanskje. Så er jeg jo ekstremt takknemmelig for at han tar oppvasken og ordner kjøkkenet før han legger seg. Mer har jeg egentlig aldri forventa...

Anonymkode: f8004...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kan du trappe ned til f.eks 80% 1 års tid? Du har rett til å trappe ned med småbarn.

Kan dere betale for en vaskehjelp en gang i uka?

Kan mannen lage mat et par ganger i uka. Gjerne ha faste dager.

Kan mannen din jobbe litt mindre?

Kan mannen din sette på klesvask en fast dag i uka? Og brette og legge vekk.

Hjelper han deg ikke med ungene i det hele tatt i ukedagene? Hva med helgene?

Hvis du går ad undas, så må han gjøre ALT selv. Da kan han i grunn takke seg selv.

Forklar ham igjen at du ikke klarer mer og at du trenger hjelp.

Det høres ut som en sykemelding hadde gjort deg godt.

 

Anonymkode: bd84a...2cd

Jeg kommer til å trappe ned på jobb. Jeg ser at det er det mange skriver, så tror at det er en veldig god ordning. Men da kommer jo spørsmålet opp - er det greit å sende de to yngste barna i barnehagen når jeg har "fri"?? Det er jo det som har gjort at det har vært bedre for meg å jobbe 100%. Da slipper jeg å forholde meg til det skyldsspørsmålet... enda en ting å få dårlig samvittighet for. 
 

Han kommer hjem en kjapp tur etter første økt på jobb og spiser middag, leker litt med barna og så drar han igjen. Kommer hjem rundt kl 22. Da har jeg lagt meg.. Jeg tenker at jeg må be han jobbe mindre også..

Anonymkode: f8004...bb7

[Agatha]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror at det er noe som henger litt igjen fra da vi ble sammen for 10 år siden. Jeg jobbet deltid i en klesbutikk og hadde dårlig betalt. Han jobbet mye. Så han eide huset og lot meg flytte inn og bo der gratis. Jeg betalte ikke strøm eller noen lignende utgifter. Min eneste oppgave var egentlig å ta vare på huset, matlaging osv. Jeg  trivdes jo med det da, også siden jeg hadde mer fritid enn han hadde. 
 

Så fikk vi barn og jeg var hjemme i permisjon med alle tre. Tok mye ulønnet permisjon. Var avhengig av hans inntekt for å kunne gjøre det. Også her ble det sånn at jeg tok meg av husarbeid. Men nå er yngste 3 år, og vi har ikke kommet oss over denne ordningen. Jeg har alltid tjent mindre enn han. Og jeg tror at det har vært litt sånn at da er han den som forsørger oss og så er jeg den som skal ta meg av hus og barn. Men jeg jobber jo fullt, så det burde jo være litt mer likt fordelt. Men da kontrer han med å jobbe enda mer enn meg IGJEN. Jeg får så dårlig samvittighet over at han gir oss et fint liv, og så skal jeg stille masse krav.
 

Føler det er ok om han legger barna 2 dager i uka og lager middag en gang i måneden kanskje. Så er jeg jo ekstremt takknemmelig for at han tar oppvasken og ordner kjøkkenet før han legger seg. Mer har jeg egentlig aldri forventa...

Anonymkode: f8004...bb7

Høres ut som et veldig dårlig mønster.. trenger dere alle pengene han tjener? Vil du jobbe 100%? Du alene kan jo ikke ha ansvar for hele familien.. synes det høres ut som en kjempeide å planlegge en tur bort alene, så får han kjenne på hvor mye arbeid det er med husholdet. Familievernkontoret høres også lurt ut 

[Gratis]

Agatha skrev (19 minutter siden):

Spør du meg er det største problemet her at mannen din ikke bidrar på den måten han burde. Man kan ikke arbeide 12 timers dager mange ganger i uka med tre små barn, da må han heller ta ei arbeidsøkt etter ungene har lagt seg. Dere må begynne å fordele ting, det er jo ikke du som skal serve han. Du har jo egen fulltidsjobb. Er det en avtale dere har at han skal arbeide langt over vanlig arbeidstid? Hvorfor det? Dere må lage en ny timeplan, han må ansvarliggjøres, han må få konkrete oppgaver(siden han tydeligvis ikke tar de selv). Du må slutte å ordne opp for alle. Det er da slettes ikke din plikt det! Han må hente og bringe kids halve tia, lage middag halve tia, pakke matpakker og kjøpe inn han også. For ikke å snakke om å vaske klær og pusse tenner. Altså, for meg som er i et likestilt forhold høres det helt absurd ut. Du må få sove ut en av helgedagene hver helg om det trengs. 

Du synes mannen skal gi opp sin drøm for at alt skal være 50/50 ned til siste detalj? Ja vi er jo på kvinneguiden 🙄

[AnonymBruker]

Si til mannen din at du trenger emosjonell støtte og trøst. Dette er veldig typisk menn, de kommer med praktiske løsninger og råd fordi de ønsker å hjelpe. Løsningsforslagene hans høres jo ikke dumme ut, dere må finne løsninger sammen, og helt ærlig du trenger ikke bare trøst men du trenger også drahjelp og støtte, ergo praktiske løsninger som kan gjøre hverdagen litt lettere. Dere trenger å samarbeide mer. Kanskje du burde gå ned i stilling i jobben din, evt at han går ned. 

Er selv deprimert, det verste man kan gjøre er å gro fast i selvmedlidenhet, så ta tak før du havner i en slik ond sirkel, du er der ikke enda, men man havner der gjerne til slutt... Jeg er deprimert (har samme diagnose som deg, men har vært jevnt over deprimert de siste par årene), og har grodd fast i et selvdestruktivt mønster og har ikke lenger et ønske om å fikse noe. Har prøvd medisiner, står på medisiner, jeg er lei. Har bare gitt opp. Kjenner på frustrasjonen din og sender deg en god klem, depresjon er så inn i helvete satans jævlig. 

Anonymkode: a2e62...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja dessverre. Har blitt sånn.. har snakket med andre som har gått på slike medisiner og blitt skremt. Skjønner at det kan funke annerledes for meg, men jeg vet ikke om jeg tørr å prøve.. vil liksom bare komme meg gjennom ting selv og håpe at jeg klarer det med samtaleterapi og små endringer i livet.

Anonymkode: f8004...bb7

Angående bivirkninger av medisiner så er det veldig forskjellig fra person til person hva de opplever. Det har jo også blitt spekulert i om anti-depressiva egentlig har en effekt, om det kan være placebo og lignende. Om alle forteller deg at de blir kvalme av antidepressiva så vil du sannsynligvis selv tro at du blir det, og dermed også oppleve det. Dette er veldig interessant faktisk. Men så har du jo de som ikke merker at de går på noe. Jeg går på Wellbutrin, ingen bivirkninger i det hele tatt. Men jeg har litt dårlig erfaring med ulike SSRI antidepressiva, men jeg kjenner folk som ikke har hatt trøbbel med de. 

Medisiner har reddet liv, så det kan være lurt å diskutere dette med legen. Det verste som skjer er at du blir kvalm og får hodepine, og må slutte på tablettene. Noen opplever forverring i depresjon og angstproblematikk, men dette går over. Bivirkningene vil ikke være der hele tiden i de fleste tilfeller. 

Anonymkode: a2e62...49d

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet en historie om meg selv som var nesten helt lik din, ts. Det som hjalp meg var medisiner. Jeg var også redd for bivirkninger, men opplevde kun god hjelp, ingen bivirkninger. Snakk med legen og psykologen din om dette.

Anonymkode: 1a6d2...abc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Si til mannen din at du trenger emosjonell støtte og trøst. Dette er veldig typisk menn, de kommer med praktiske løsninger og råd fordi de ønsker å hjelpe. Løsningsforslagene hans høres jo ikke dumme ut, dere må finne løsninger sammen, og helt ærlig du trenger ikke bare trøst men du trenger også drahjelp og støtte, ergo praktiske løsninger som kan gjøre hverdagen litt lettere. Dere trenger å samarbeide mer. Kanskje du burde gå ned i stilling i jobben din, evt at han går ned. 

Er selv deprimert, det verste man kan gjøre er å gro fast i selvmedlidenhet, så ta tak før du havner i en slik ond sirkel, du er der ikke enda, men man havner der gjerne til slutt... Jeg er deprimert (har samme diagnose som deg, men har vært jevnt over deprimert de siste par årene), og har grodd fast i et selvdestruktivt mønster og har ikke lenger et ønske om å fikse noe. Har prøvd medisiner, står på medisiner, jeg er lei. Har bare gitt opp. Kjenner på frustrasjonen din og sender deg en god klem, depresjon er så inn i helvete satans jævlig. 

Anonymkode: a2e62...49d

Det er helt sant. Han har mange gode forslag, men ikke så flink på den medfølende biten. 
 

Så leit å lese ❤️ det er skikkelig vondt.. 

Anonymkode: f8004...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kunne skrevet en historie om meg selv som var nesten helt lik din, ts. Det som hjalp meg var medisiner. Jeg var også redd for bivirkninger, men opplevde kun god hjelp, ingen bivirkninger. Snakk med legen og psykologen din om dette.

Anonymkode: 1a6d2...abc

Så fint at det hjalp! Jeg ser at mange her skriver at medisiner kan funke veldig bra og at det ikke er farlig å prøve. I værste fall slutter man. Jeg skal ta det til meg og vurdere  

Anonymkode: f8004...bb7

[bib_84]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Føler det er ok om han legger barna 2 dager i uka og lager middag en gang i måneden kanskje. Så er jeg jo ekstremt takknemmelig for at han tar oppvasken og ordner kjøkkenet før han legger seg. Mer har jeg egentlig aldri forventa...

Anonymkode: f8004...bb7

Og resten av husarbeidet skal altså du ta i TILLEGG til full jobb? Hallo, det er jo helt sinnsykt skjevt fordelt 😳 jeg synes ikke nødvendigvis at alt må være 50/50, men når det går ut over din helse så må dere stikke fingeren i jorda og se at dere må endre på noe ❤️ 

Og ja: om du går ned i stilling så kan du fint levere barna i barnehage. Det er det eneste som har holdt meg gående i alle disse årene hvor jeg var helt på felgen. 

Samtidig: hvor riktig er det at du skal ta ulønnet permisjon og miste både inntekt og trygderettigheter fordi du har en psykisk sykdom og fordi at mannen din jobber for mye? Spør du meg bør du be om sykemelding (den kan jo være gradert) i tillegg til at mannen din må mer på banen hjemme.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det jeg skriver i hovedinnlegget om min mor skriver jeg BARE sånn at folk ikke skal gi meg råd om å søke hjelp av feks min mor. Jeg har aldri forventet hjelp av henne og har minimal kontakt. Det er heller ikke synd på henne. Hun er voldelig og et jævlig menneske å ha tett innpå seg. Så vær så vennlig å ikke vri på det jeg skriver. Du aner ingenting om min mor, og jeg har aldri skrevet at jeg ønsker noe fra henne. Det er DINE ord. 
 

Jeg skriver også i hovedinnlegget at jeg tenker på mennesker som har opplevd krig, sult, fattigdom og at jeg føler meg dum som ikke klarer å ha det tipp topp i mitt veldig "enkle" liv. Så her tror jeg du har skummet gjennom og klapret på tastaturet uten å se at jeg er en reflektert person som allerede har tenkt over disse tingene. 

Anonymkode: f8004...bb7

Ok, hvis du allerede føler deg dum, så er det muligens en følelse av skam allerede. Og skam fører til endring.
Ikke skyld på andre. Du har skrevet innlegget her, og kan ikke kontrollere hvordan andre oppfatter det. 
Det er du selv som må endre livet ditt slik at det er mer levelig enn det du synes er vanskelig nå.
Jeg tipper mannen som sitter på gata og blir glad for en 100 lapp, gjerne skulle byttet livet med deg når som helst.
Kanskje du skal begynne å jobbe frivillig med noe, å gi til andre som sliter kan gi mer energi og glede enn du kanskje tror.

Anonymkode: 2d5c9...bd2

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med tilbakevendende depresjon i mange år. Årsaken har vært en kombinasjon av et krevende og kompleks liv, og min egen personlighet/sensitivitet. Jeg var også veldig redd for antidepressiva. Helt til jeg prøvde nå i år.

Seriøst. Prøv det. 

Jeg begynte på laveste dose cipralex. Og bare den lille dosen har hjulpet kjempemasse. Legen sier jeg kan slutte på dagen om jeg vil. Opplever ingen bivirkninger. INGEN. 

Ting føles ikke like vondt og tungt ut. Jeg gråter ikke hele tiden lengre. Jeg tørr å ta kjipe avgjørelser lettere, bryr meg ikke like mye om absolutt alt. Det er befriende. Jeg føler meg normal. Stabil. Mer glad.

Nå angrer jeg bare på at jeg ikke prøvde tidligere, men heller valgte å gå igjennom år etter år etter år i en vond syklus, der jeg så vidt hadde kommet meg etter depresjonen før den vendte tilbake. Man blir utslitt av sånt.

Når folk opplever alvorlige bivirkninger av en medisin, så bruker de feil medisin for dem. Det finnes mange typer antidepressiva.

Anonymkode: 7bb3e...5ce

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å lese boken Hjernesterk og opp på forskningen om trening før du starter på medisiner. Jeg er en av de som tror medisiner kan skape ubalanser i tarmflora etc. De sier at jevnlig og kontinuerlig fysisk aktivitet (over tid, her snakker vi flere måneder - halvt år - opp mot et år!) har like god effekt som antidepressiva. Og det er helt uten bivirkninger!

Forstår at det føles vanskelig å skulle begi seg ut på det nå, men man kan starte i det små. Gå rolig et par ganger i uka. Yoga, lett styrke. For så å trappe gradvis opp. Anbefaler å lese boka, det er skikkelig interessant.

Og har du testet ut lysterapi? Får du nok dagslys? Høres ut som du sliter med SAD (sesongavhengig depresjon).

Og spiser du sunt og variert? Slike ting spiller mye inn på hvordan vi har det.

❤️ 

Anonymkode: 8bf47...cbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Anbefaler deg å lese boken Hjernesterk og opp på forskningen om trening før du starter på medisiner. Jeg er en av de som tror medisiner kan skape ubalanser i tarmflora etc. De sier at jevnlig og kontinuerlig fysisk aktivitet (over tid, her snakker vi flere måneder - halvt år - opp mot et år!) har like god effekt som antidepressiva. Og det er helt uten bivirkninger!

Forstår at det føles vanskelig å skulle begi seg ut på det nå, men man kan starte i det små. Gå rolig et par ganger i uka. Yoga, lett styrke. For så å trappe gradvis opp. Anbefaler å lese boka, det er skikkelig interessant.

Og har du testet ut lysterapi? Får du nok dagslys? Høres ut som du sliter med SAD (sesongavhengig depresjon).

Og spiser du sunt og variert? Slike ting spiller mye inn på hvordan vi har det.

❤️

Anonymkode: 8bf47...cbd

Bli hjernesterk heter den. Handler rett og slett om at vi har gått vekk fra å leve slik vi biologisk er skapt for å leve, og hvordan man kan "rette" opp i det. 

Anonymkode: 8bf47...cbd