Et langt og sutrete innlegg fra en deprimert kvinne i sin beste alder

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne tidlig i 30-årene. Jeg er gift med en bra mann. Vi har tre små barn. Mannen driver eget firma og jobber mye. Jeg jobber 100% i forsikringsselskap.
 

Min mor er psykisk syk og alkoholiker. Min far bor på andre siden av landet. Jeg har sånn sett null støtte fra egne foreldre. Min svigerfar er død, så den eneste vi har å lene oss på i hverdagen er min svigermor. Hun er her en gang i uka, og avlaster oss med barna, kan hjelpe til med husarbeid etc om det trengs. Hun har av og til barna på overnatting, men det er ofte nok for henne med en eller to av de. Jeg tørr nesten aldri å spørre om hun kan passe alle tre, så vi har kanskje barnefri en gang i året. 
 

Jobben min i forsikringsselskapet er egentlig noe jeg trives med. Har noen gode kollegaer som jeg liker. Men det er en del sure og sinte kunder. Jeg har mye direktekontakt med kunder, og blir flere ganger i uka beskylt for å lyve eller prøve å lure kundene. Jeg føler at jeg prøver å være så respektfull og hyggelig som mulig, men noen angriper meg uansett. Er så sliten av dette. Jeg føler det blir ekstremt belastende. Jeg har ikke utdanning etter videregående, så jeg tror ikke at jeg kunne fått noen bedre jobb egentlig. De på jobben trenger meg, så jeg får ekstremt dårlig samvittighet om jeg er borte fra jobb. 
 

Er diagnostisert med tilbakevendende depresjon. Jeg er så lei. Får depressive perioder to ganger i året. Ofte en gang på høsten og en gang om våren. Disse periodene kan vare i 2-3 mnd før det gradvis går over. Jeg føler at det ødelegger livet mitt. Jeg får ikke vært hverken den konen jeg ønsker, den mammaen jeg ønsker eller den kollegaen jeg ønsker. Medisinering er ikke et tema, da jeg er livredd for bivirkninger.
 

Det føles som at alt er bekmørkt. Jeg får panikk av å tenke på oppgaver og gjøremål, og jeg vil helst bare ligge i senga og ikke gjøre noe. En tur ut frister ikke, å være sammen med venner frister ikke. Jeg finner ikke glede i hobby. Jeg blir sliten av å finne på ting sammen med barna. Jeg klarer ikke å ta meg sammen. Følelsen av å bli kvalt er helt grusom. Jeg kan gråte mye i starten av disse periodene, men så blir jeg bare mer og mer nummen. 
 

Jeg jobber 100% og har mest ansvar hjemme og med barna. Jeg vet at livet mitt har et voldsomt tempo. Det er en mann som jobber 12-timers arbeidsdager 4 dager i uka nesten hver uke (skjønner ikke hvorfor han ikke er utbrent??!). Så føler jeg at jeg må ta den største delen av husarbeidet for å skåne han. Jeg jobber på hele helgen med alt som ikke er rukket i ukedagene. Jeg lager all mat. Jeg rydder, jeg vasker og bretter tøy. Jeg har ansvar for barnas aktiviteter og sosiale liv. Jeg har ansvar for at de blir fulgt opp. Mannen sjekker aldri kalenderen til barna. Han stoler på at jeg gjør det. Han vasker opp etter middag hver dag, det er hans oppgave. Og så gjør han ellers det meste som er av vedlikehold på hus og bil. Det er dog ikke noe som må gjøres hver dag, men heller oppgaver som han kan velge å starte på. Feks vil han nå sette i gang med å bygge en bod ute. Jeg føler kanskje ikke helt at vi har kapasitet eller behov for dette, men vil ikke ta fra han gleden med å gjøre slike prosjekter...

Jeg har prøvd å snakke med han om hvordan jeg har det, og han sier at han vil støtte meg. Men arbeidsdagene hans er fortsatt like lange. I går brettet han tøy og la på plass i skapene, uten at jeg måtte spørre. Så han skjønner jo selv at han burde ta litt mer ansvar for husarbeidet. Men han har veldig lett for å bare servere en praktisk løsning for meg, som om "her, nå gjør du bare sånn så blir det bedre". Men dette gjør meg enda værre. For det jeg trenger er en mann som kan sette seg ned å trøste, lytte, gi en klem. Men jeg får bare praktiske løsninger på problemene. "Vi kan kjøpe to vaskemaskiner, sånn at klesvasken går raskere". "Vi kan begynne å bestille pizza til middag to ganger i uken sånn at du slipper å lage middag". "Vi kan dra bort en helg". Jeg skjønner at han ønsker å hjelpe.. men jeg trenger trøst og støtte. 
 

Har lyst til å reise bort alene. Men så tørr jeg ikke det. Har lyst til å sykmelde meg 100%, men så tørr jeg ikke det. Har lyst til å spørre om mer avlastning fra mann og svigermor, men så tørr jeg ikke det. Jeg føler at jeg bare må ta meg sammen.

 

Disse periodene pleier å gå over, så det er en trøst. Ofte går det over når jeg har klart å senke alle krav og forventninger til meg selv. Så begynner ballen å rulle igjen. Tempoet blir høyt igjen, og så blir jeg til slutt deprimert igjen. Psykolog hjelper, men jeg kan jo ikke snakke med psykolog hver dag. Nei dette livet kan være tøft.. og så begynner jeg å tenke på de stakkars menneskene som lever i krig og sult og fattigdom. Da blir jeg bare enda mer trist over at jeg er så dum som ikke klarer mitt enkle liv.
 

Jeg tror faktisk at det som utløste depresjonen denne gangen var at min psykolog skal i permisjon. Jeg fikk tilbudt en ny, men jeg ble så utrolig lei meg. Det tar tid å bygge opp relasjoner og trygghet. Jeg er redd for at noen skal gå fra meg. Høres helt tullete ut, men det føles sånn. 
 

Jeg ser ingen løsninger akkurat nå. Jeg er bare kjempetrist, nummen og langt nede. Jeg vil bare være normal og frisk og oppegående. Jeg har så lyst til å bare trylle vekk den depresjonen. Hoppe over alt det vonde. 
 

Om noen har lest alt - har du et godt råd eller trøstende ord? 

Anonymkode: f8004...bb7

[AnonymBruker]

Sånn jeg ser det jobber du omtrent 200% fordi du I tillegg til jobben din har 3 små barn.

Fortsetter du sånn tror jeg du vil bli utbrent i tillegg med en mann som jobber så lange dager med 3 små barn.

Det er når barna er små, det er mest arbeid med de. Jobb kan en alltid komme tilbake til. Bådde du og mannen bør få tak i en familieterapeut eller noe, som kan gjøre at mannen kanskje ikke jobber 12 timers dager nå i småbarnsperioden og at han kan bidra mer og dermed gjøre at du å kan få slappe mer av og ha tid til omsorg med barna.

Trenger mannen å jobbe 12 timers dager akkurat nå i småbarnsperioden? Hva med jobbe litt mindre nå og heller når barna er større og klarer seg selv, kan jobbe mer?

Du må tørre spørre om avlastning. Svigermor er bestemor til deres barn, jeg er sikker på at hun har ganske lyst passe på de. 

Anonymkode: f3a2b...465

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sånn jeg ser det jobber du omtrent 200% fordi du I tillegg til jobben din har 3 små barn.

Fortsetter du sånn tror jeg du vil bli utbrent i tillegg med en mann som jobber så lange dager med 3 små barn.

Det er når barna er små, det er mest arbeid med de. Jobb kan en alltid komme tilbake til. Bådde du og mannen bør få tak i en familieterapeut eller noe, som kan gjøre at mannen kanskje ikke jobber 12 timers dager nå i småbarnsperioden og at han kan bidra mer og dermed gjøre at du å kan få slappe mer av og ha tid til omsorg med barna.

Trenger mannen å jobbe 12 timers dager akkurat nå i småbarnsperioden? Hva med jobbe litt mindre nå og heller når barna er større og klarer seg selv, kan jobbe mer?

Du må tørre spørre om avlastning. Svigermor er bestemor til deres barn, jeg er sikker på at hun har ganske lyst passe på de. 

Anonymkode: f3a2b...465

Jeg er enig. Det føles ut som to heltidsstillinger uten fri. Har spurt mannen før om han vil bli med på familievernkontoret, men det vil han ikke og han sier at han ikke har tid. Skjønner at han vil bygge opp firmaet sitt, men vi tjener mer enn nok til å forsørge oss. Så jeg vet ikke helt.. Det er jo nettopp denne tristheten over at jeg ikke har tid og ork til å gi mine barn den beste omsorgen som de fortjener. Er jo bare sliten og sur hele tiden  jeg skal prøve å snakke med svigermor og mannen.. 

Anonymkode: f8004...bb7

[Nooni]

Er du i en depresjon nå? 

Jeg har lyst å svare at du trenger et prosjekt eller noe som er ditt. Noe som gir deg glede og hvor du kan forsvinne inn i en god boble av og til. Jeg regner med at du vil svare at det har du verken tid eller overskudd til. Jeg tenker imidlertid at når det går så mye ut fra deg, så MÅ du finne påfyll et sted. Så får heller klærne ligge ubrettet og lekene ut over gulvet noen dager. 

Din mann er ikke utbrent fordi han får påfyll. Han har prosjekter. 

[AnonymBruker]

Nooni skrev (2 minutter siden):

Er du i en depresjon nå? 

Jeg har lyst å svare at du trenger et prosjekt eller noe som er ditt. Noe som gir deg glede og hvor du kan forsvinne inn i en god boble av og til. Jeg regner med at du vil svare at det har du verken tid eller overskudd til. Jeg tenker imidlertid at når det går så mye ut fra deg, så MÅ du finne påfyll et sted. Så får heller klærne ligge ubrettet og lekene ut over gulvet noen dager. 

Din mann er ikke utbrent fordi han får påfyll. Han har prosjekter. 

Kjennes ut som om jeg er på vei inn i depresjon nå ja.. har grått og grått i noen dager. Begynner å føle meg nummen, irritert og utslitt av den minste ting.. 

Han får mye påfyll ja! Og han har en ekstrem kapasitet.. Kjennes ut som om jeg ikke vil noe. Vet ikke hva jeg skal finne på. Jeg er skutt når kvelden kommer. 
 

Jeg vet ikke helt.. jeg liker å strikke, men det kjennes ut som enda et prosjekt som må bli ferdig. Jeg liker å lese bøker, men også det kjennes ut som om jeg burde bli fort ferdig med boken før jeg glemmer innholdet i de første kapitlene. Skulle ønske det var en hobby å dra på spa 😅

Anonymkode: f8004...bb7

[Nooni]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjennes ut som om jeg er på vei inn i depresjon nå ja.. har grått og grått i noen dager. Begynner å føle meg nummen, irritert og utslitt av den minste ting.. 

Han får mye påfyll ja! Og han har en ekstrem kapasitet.. Kjennes ut som om jeg ikke vil noe. Vet ikke hva jeg skal finne på. Jeg er skutt når kvelden kommer. 
 

Jeg vet ikke helt.. jeg liker å strikke, men det kjennes ut som enda et prosjekt som må bli ferdig. Jeg liker å lese bøker, men også det kjennes ut som om jeg burde bli fort ferdig med boken før jeg glemmer innholdet i de første kapitlene. Skulle ønske det var en hobby å dra på spa 😅

Anonymkode: f8004...bb7

Du vet nok sikkert bedre enn meg, men jeg tenker at et av kjennetegnene på at du er på vei inn i en depresjon er at du ikke lengre synes det er hyggelig å gjøre det du ellers synes er fine aktiviteter. 

Jeg skal ikke foreslå tusen ting du kan gjøre, for du vet nok selv alt dette, og fordi du ikke orker kjenner du deg ennå mer ubrukelig. Så det eneste jeg av egen erfaring kan anbefale er en gåtur helt alene hvor mannen din må se etter ungene en times tid. Kanskje ikke hver dag, men hvis solen skinner så er sol, frisk luft og stillhet noe som gjør godt for kropp og sjel. 

Prøv også å vær flinkere til å rose deg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg ser du skriver at medisinering ikke er et tema, men jeg vil sterkt råde deg å gi det et forsøk for din egen del. Jeg går fast på Cymbalta (som er et antidepressiva) for en annen sykdom og det hjelper meg med å føle at hodet ikke er innsurret i en tåke. Det har for meg hatt minimale bivirkninger, kun vektnedgang (som i mitt tilfelle ikke er en negativ bivirkning), jeg er ikke flat i humøret men heller en gladere person nå enn før jeg prøvde det. 

Tenker også at dere trenger å fordele oppgavene mer, evt få vaskehjelp som tar huset annenhver uke? Ukeshandle f.eks på Oda eller Meny som leverer på døra? Planlegge middager for hele uka om gangen. Alle sånne grep som kan gi deg en ting mindre å tenke på. 

Livet er krevende i den perioden av livet dere er i nå. Jeg lover at det blir bedre når ungene blir eldre og mer selvstendige  

Anonymkode: 25cf1...d02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg er en kvinne tidlig i 30-årene. Jeg er gift med en bra mann. Vi har tre små barn. Mannen driver eget firma og jobber mye. Jeg jobber 100% i forsikringsselskap.
 

Min mor er psykisk syk og alkoholiker. Min far bor på andre siden av landet. Jeg har sånn sett null støtte fra egne foreldre. Min svigerfar er død, så den eneste vi har å lene oss på i hverdagen er min svigermor. Hun er her en gang i uka, og avlaster oss med barna, kan hjelpe til med husarbeid etc om det trengs. Hun har av og til barna på overnatting, men det er ofte nok for henne med en eller to av de. Jeg tørr nesten aldri å spørre om hun kan passe alle tre, så vi har kanskje barnefri en gang i året. 
 

Jobben min i forsikringsselskapet er egentlig noe jeg trives med. Har noen gode kollegaer som jeg liker. Men det er en del sure og sinte kunder. Jeg har mye direktekontakt med kunder, og blir flere ganger i uka beskylt for å lyve eller prøve å lure kundene. Jeg føler at jeg prøver å være så respektfull og hyggelig som mulig, men noen angriper meg uansett. Er så sliten av dette. Jeg føler det blir ekstremt belastende. Jeg har ikke utdanning etter videregående, så jeg tror ikke at jeg kunne fått noen bedre jobb egentlig. De på jobben trenger meg, så jeg får ekstremt dårlig samvittighet om jeg er borte fra jobb. 
 

Er diagnostisert med tilbakevendende depresjon. Jeg er så lei. Får depressive perioder to ganger i året. Ofte en gang på høsten og en gang om våren. Disse periodene kan vare i 2-3 mnd før det gradvis går over. Jeg føler at det ødelegger livet mitt. Jeg får ikke vært hverken den konen jeg ønsker, den mammaen jeg ønsker eller den kollegaen jeg ønsker. Medisinering er ikke et tema, da jeg er livredd for bivirkninger.
 

Det føles som at alt er bekmørkt. Jeg får panikk av å tenke på oppgaver og gjøremål, og jeg vil helst bare ligge i senga og ikke gjøre noe. En tur ut frister ikke, å være sammen med venner frister ikke. Jeg finner ikke glede i hobby. Jeg blir sliten av å finne på ting sammen med barna. Jeg klarer ikke å ta meg sammen. Følelsen av å bli kvalt er helt grusom. Jeg kan gråte mye i starten av disse periodene, men så blir jeg bare mer og mer nummen. 
 

Jeg jobber 100% og har mest ansvar hjemme og med barna. Jeg vet at livet mitt har et voldsomt tempo. Det er en mann som jobber 12-timers arbeidsdager 4 dager i uka nesten hver uke (skjønner ikke hvorfor han ikke er utbrent??!). Så føler jeg at jeg må ta den største delen av husarbeidet for å skåne han. Jeg jobber på hele helgen med alt som ikke er rukket i ukedagene. Jeg lager all mat. Jeg rydder, jeg vasker og bretter tøy. Jeg har ansvar for barnas aktiviteter og sosiale liv. Jeg har ansvar for at de blir fulgt opp. Mannen sjekker aldri kalenderen til barna. Han stoler på at jeg gjør det. Han vasker opp etter middag hver dag, det er hans oppgave. Og så gjør han ellers det meste som er av vedlikehold på hus og bil. Det er dog ikke noe som må gjøres hver dag, men heller oppgaver som han kan velge å starte på. Feks vil han nå sette i gang med å bygge en bod ute. Jeg føler kanskje ikke helt at vi har kapasitet eller behov for dette, men vil ikke ta fra han gleden med å gjøre slike prosjekter...

Jeg har prøvd å snakke med han om hvordan jeg har det, og han sier at han vil støtte meg. Men arbeidsdagene hans er fortsatt like lange. I går brettet han tøy og la på plass i skapene, uten at jeg måtte spørre. Så han skjønner jo selv at han burde ta litt mer ansvar for husarbeidet. Men han har veldig lett for å bare servere en praktisk løsning for meg, som om "her, nå gjør du bare sånn så blir det bedre". Men dette gjør meg enda værre. For det jeg trenger er en mann som kan sette seg ned å trøste, lytte, gi en klem. Men jeg får bare praktiske løsninger på problemene. "Vi kan kjøpe to vaskemaskiner, sånn at klesvasken går raskere". "Vi kan begynne å bestille pizza til middag to ganger i uken sånn at du slipper å lage middag". "Vi kan dra bort en helg". Jeg skjønner at han ønsker å hjelpe.. men jeg trenger trøst og støtte. 
 

Har lyst til å reise bort alene. Men så tørr jeg ikke det. Har lyst til å sykmelde meg 100%, men så tørr jeg ikke det. Har lyst til å spørre om mer avlastning fra mann og svigermor, men så tørr jeg ikke det. Jeg føler at jeg bare må ta meg sammen.

 

Disse periodene pleier å gå over, så det er en trøst. Ofte går det over når jeg har klart å senke alle krav og forventninger til meg selv. Så begynner ballen å rulle igjen. Tempoet blir høyt igjen, og så blir jeg til slutt deprimert igjen. Psykolog hjelper, men jeg kan jo ikke snakke med psykolog hver dag. Nei dette livet kan være tøft.. og så begynner jeg å tenke på de stakkars menneskene som lever i krig og sult og fattigdom. Da blir jeg bare enda mer trist over at jeg er så dum som ikke klarer mitt enkle liv.
 

Jeg tror faktisk at det som utløste depresjonen denne gangen var at min psykolog skal i permisjon. Jeg fikk tilbudt en ny, men jeg ble så utrolig lei meg. Det tar tid å bygge opp relasjoner og trygghet. Jeg er redd for at noen skal gå fra meg. Høres helt tullete ut, men det føles sånn. 
 

Jeg ser ingen løsninger akkurat nå. Jeg er bare kjempetrist, nummen og langt nede. Jeg vil bare være normal og frisk og oppegående. Jeg har så lyst til å bare trylle vekk den depresjonen. Hoppe over alt det vonde. 
 

Om noen har lest alt - har du et godt råd eller trøstende ord? 

Anonymkode: f8004...bb7

Jeg ville delt dette med mannen min, om jeg var deg. Han trenger å få lese tankene dine slik du deler dem, når du oppriktig ber om råd fra andre. 

Jeg forstår at du kan være redd for å såre han. Men det er også utrolig sårende å være med et menneske som ikke våger å dele tankene og bekymringene sine helt ut. 

Anonymkode: c93ec...80e

[AnonymBruker]

I slike tilfeller kan det, om enn kynisk det høres ut, og vanskelig, å se det litt utenfra. 
Og du må tåle å få høre det, når du ber om det her inne.
Hva er bra i livet ditt: fast jobb, stabil inntekt, mann som bidrar, et trygt hjem. Hvor er du om 5 år? Se framover.
Skriv ned alt som er bra i livet ditt for å prøve å snu tankene mot det som er bra og planlegg framtiden din.
Mulig du trenger å endre måten du tenker på, og da er eneste måten endring. En endring må til for at du skal få det bedre. Hva består denne endringen av? Hvis problemet var løst i morgen, hva har skjedd? Det er det kun du som har svaret på.

Moren din er psykisk syk og har et problem - hvordan tror du hun har det. Hun har ikke så mye å gi deg nå. Hun er syk selv. 

Jeg snakket akkurat med noen som bor alene i en leid 15 kvm. leilighet som NAV betaler, flyktning, full i traumer etter krig.
Vi leser om og ser folk som sitter på gata og blir glad for en 100-lapp.
Vi leser om folk som får huset sitt tvangssolgt grunnet økte renter og økte matvarepriser.

Anbefaler boka "Det er ikke mer synd på deg enn det er på andre". Folk har langt større problemer enn det du sliter med nå.

 

Anonymkode: 2d5c9...bd2

[AnonymBruker]

Har du aldri sett for deg at det kom til å bli hektisk med 3 barn TS?? Du bør se på muligheten for å gå med i stilling en periode. Snakk med mannen din om dette og luft det for arb giver. Å ha 3 barn i småbarnsfasen er hektisk for oss alle, men dette har folk klart før så man må bare knekke koden.

Anonymkode: dce00...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en kvinne tidlig i 30-årene. Jeg er gift med en bra mann. Vi har tre små barn. Mannen driver eget firma og jobber mye. Jeg jobber 100% i forsikringsselskap.
 

Min mor er psykisk syk og alkoholiker. Min far bor på andre siden av landet. Jeg har sånn sett null støtte fra egne foreldre. Min svigerfar er død, så den eneste vi har å lene oss på i hverdagen er min svigermor. Hun er her en gang i uka, og avlaster oss med barna, kan hjelpe til med husarbeid etc om det trengs. Hun har av og til barna på overnatting, men det er ofte nok for henne med en eller to av de. Jeg tørr nesten aldri å spørre om hun kan passe alle tre, så vi har kanskje barnefri en gang i året. 
 

Jobben min i forsikringsselskapet er egentlig noe jeg trives med. Har noen gode kollegaer som jeg liker. Men det er en del sure og sinte kunder. Jeg har mye direktekontakt med kunder, og blir flere ganger i uka beskylt for å lyve eller prøve å lure kundene. Jeg føler at jeg prøver å være så respektfull og hyggelig som mulig, men noen angriper meg uansett. Er så sliten av dette. Jeg føler det blir ekstremt belastende. Jeg har ikke utdanning etter videregående, så jeg tror ikke at jeg kunne fått noen bedre jobb egentlig. De på jobben trenger meg, så jeg får ekstremt dårlig samvittighet om jeg er borte fra jobb. 
 

Er diagnostisert med tilbakevendende depresjon. Jeg er så lei. Får depressive perioder to ganger i året. Ofte en gang på høsten og en gang om våren. Disse periodene kan vare i 2-3 mnd før det gradvis går over. Jeg føler at det ødelegger livet mitt. Jeg får ikke vært hverken den konen jeg ønsker, den mammaen jeg ønsker eller den kollegaen jeg ønsker. Medisinering er ikke et tema, da jeg er livredd for bivirkninger.
 

Det føles som at alt er bekmørkt. Jeg får panikk av å tenke på oppgaver og gjøremål, og jeg vil helst bare ligge i senga og ikke gjøre noe. En tur ut frister ikke, å være sammen med venner frister ikke. Jeg finner ikke glede i hobby. Jeg blir sliten av å finne på ting sammen med barna. Jeg klarer ikke å ta meg sammen. Følelsen av å bli kvalt er helt grusom. Jeg kan gråte mye i starten av disse periodene, men så blir jeg bare mer og mer nummen. 
 

Jeg jobber 100% og har mest ansvar hjemme og med barna. Jeg vet at livet mitt har et voldsomt tempo. Det er en mann som jobber 12-timers arbeidsdager 4 dager i uka nesten hver uke (skjønner ikke hvorfor han ikke er utbrent??!). Så føler jeg at jeg må ta den største delen av husarbeidet for å skåne han. Jeg jobber på hele helgen med alt som ikke er rukket i ukedagene. Jeg lager all mat. Jeg rydder, jeg vasker og bretter tøy. Jeg har ansvar for barnas aktiviteter og sosiale liv. Jeg har ansvar for at de blir fulgt opp. Mannen sjekker aldri kalenderen til barna. Han stoler på at jeg gjør det. Han vasker opp etter middag hver dag, det er hans oppgave. Og så gjør han ellers det meste som er av vedlikehold på hus og bil. Det er dog ikke noe som må gjøres hver dag, men heller oppgaver som han kan velge å starte på. Feks vil han nå sette i gang med å bygge en bod ute. Jeg føler kanskje ikke helt at vi har kapasitet eller behov for dette, men vil ikke ta fra han gleden med å gjøre slike prosjekter...

Jeg har prøvd å snakke med han om hvordan jeg har det, og han sier at han vil støtte meg. Men arbeidsdagene hans er fortsatt like lange. I går brettet han tøy og la på plass i skapene, uten at jeg måtte spørre. Så han skjønner jo selv at han burde ta litt mer ansvar for husarbeidet. Men han har veldig lett for å bare servere en praktisk løsning for meg, som om "her, nå gjør du bare sånn så blir det bedre". Men dette gjør meg enda værre. For det jeg trenger er en mann som kan sette seg ned å trøste, lytte, gi en klem. Men jeg får bare praktiske løsninger på problemene. "Vi kan kjøpe to vaskemaskiner, sånn at klesvasken går raskere". "Vi kan begynne å bestille pizza til middag to ganger i uken sånn at du slipper å lage middag". "Vi kan dra bort en helg". Jeg skjønner at han ønsker å hjelpe.. men jeg trenger trøst og støtte. 
 

Har lyst til å reise bort alene. Men så tørr jeg ikke det. Har lyst til å sykmelde meg 100%, men så tørr jeg ikke det. Har lyst til å spørre om mer avlastning fra mann og svigermor, men så tørr jeg ikke det. Jeg føler at jeg bare må ta meg sammen.

 

Disse periodene pleier å gå over, så det er en trøst. Ofte går det over når jeg har klart å senke alle krav og forventninger til meg selv. Så begynner ballen å rulle igjen. Tempoet blir høyt igjen, og så blir jeg til slutt deprimert igjen. Psykolog hjelper, men jeg kan jo ikke snakke med psykolog hver dag. Nei dette livet kan være tøft.. og så begynner jeg å tenke på de stakkars menneskene som lever i krig og sult og fattigdom. Da blir jeg bare enda mer trist over at jeg er så dum som ikke klarer mitt enkle liv.
 

Jeg tror faktisk at det som utløste depresjonen denne gangen var at min psykolog skal i permisjon. Jeg fikk tilbudt en ny, men jeg ble så utrolig lei meg. Det tar tid å bygge opp relasjoner og trygghet. Jeg er redd for at noen skal gå fra meg. Høres helt tullete ut, men det føles sånn. 
 

Jeg ser ingen løsninger akkurat nå. Jeg er bare kjempetrist, nummen og langt nede. Jeg vil bare være normal og frisk og oppegående. Jeg har så lyst til å bare trylle vekk den depresjonen. Hoppe over alt det vonde. 
 

Om noen har lest alt - har du et godt råd eller trøstende ord? 

Anonymkode: f8004...bb7

Kontakt fastlegen og be om henvisning til terapi. Det berget meg med min moderate tilbakevendende depresjon. 
Det kan være en belastning fra oppveksten som gjerne ligger og presser på handlingsmønsteret , men det kan en finne ut av. 

Anonymkode: 44484...5da

[Blåsippa]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

I slike tilfeller kan det, om enn kynisk det høres ut, og vanskelig, å se det litt utenfra. 
Og du må tåle å få høre det, når du ber om det her inne.
Hva er bra i livet ditt: fast jobb, stabil inntekt, mann som bidrar, et trygt hjem. Hvor er du om 5 år? Se framover.
Skriv ned alt som er bra i livet ditt for å prøve å snu tankene mot det som er bra og planlegg framtiden din.
Mulig du trenger å endre måten du tenker på, og da er eneste måten endring. En endring må til for at du skal få det bedre. Hva består denne endringen av? Hvis problemet var løst i morgen, hva har skjedd? Det er det kun du som har svaret på.

Moren din er psykisk syk og har et problem - hvordan tror du hun har det. Hun har ikke så mye å gi deg nå. Hun er syk selv. 

Jeg snakket akkurat med noen som bor alene i en leid 15 kvm. leilighet som NAV betaler, flyktning, full i traumer etter krig.
Vi leser om og ser folk som sitter på gata og blir glad for en 100-lapp.
Vi leser om folk som får huset sitt tvangssolgt grunnet økte renter og økte matvarepriser.

Anbefaler boka "Det er ikke mer synd på deg enn det er på andre". Folk har langt større problemer enn det du sliter med nå.

 

Anonymkode: 2d5c9...bd2

Så det er kun folk i Afrika sør for Sahara og på Gaza som har lov til å si at "jeg har det ikke så bra akkurat nå"? Kanskje du rett og slett skal få deg jobb med å reise rundt på psykiatriske sykehus og si "TA DEG SAMMEN!" til de som er innlagt der? #sarkasmevarsel

[AnonymBruker]

Du er livredd for bivirkninger av medisiner, men ikke redd bivirkningene av depresjonen og livet? 😬

Anonymkode: ff4d3...c0b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du har det alt for travelt og ikke minst stressende. 100 % jobb, alt ansvar for barn, husarbeid og det tredje skift? Du lurer på hvorfor ikke mannen din blir utbrent av 12 timer på jobb 4 ganger i uken? Jeg er temmelig sikker på at han har det mye mer avslappende enn deg altså... Jeg tror at du trenger tid til å ta litt vare på deg selv og gjøre noe DU liker uten å konstant ha dårlig samvittighet ovenfor andre. Og det siste du skal tenke på er den jobben iallfall. Et stort forsikringsselskap bryr seg null og nada om deg som ansatt, så det er fullstendig bortkastet å ha dårlig samvittighet ovenfor dem. Er det behov for fler folk på jobb er det arbeidsgivers ansvar, ikke ditt! 

Jeg syns du bør se på muligheten for å jobbe redusert en periode. 30-50%? Jeg syns helt ærlig mannen din er ganske ego som bruker all sin tid på å følge sine drømmer mens han har 3 små barn og en utslitt kone hjemme, minste han kan gjøre er å ta en større del av den økonomiske belastningen. Da får du kanskje tid til å endre kurs og finne tilbake til en hverdag som gir deg glede.

Anonymkode: 7df49...6b9

[AnonymBruker]

Blåsippa skrev (3 minutter siden):

Så det er kun folk i Afrika sør for Sahara og på Gaza som har lov til å si at "jeg har det ikke så bra akkurat nå"? Kanskje du rett og slett skal få deg jobb med å reise rundt på psykiatriske sykehus og si "TA DEG SAMMEN!" til de som er innlagt der? #sarkasmevarsel

Jeg kan virke streng, men om man ser kontrastene, så er det jo interessant. Hører om flere jeg som sliter økonomisk om dagen, har langt større problemer enn det over. Folk selger smykkene sine. Mye snakk om krig. Kvinner som lever i voldelige forhold. Er på krisesenter. Norske kvinner på voldtektsmottak med PTSD.
Synes det er noe rart å forvente støtte fra en mor som også har det vondt selv og er syk.

Et psykiatrisk sykehus er jo kanskje løsningen for noen, men kan være greit å ikke la det gå så langt. Man blir ikke behandlet med silkehansker der, om det er det du tror. Du må skjerpe deg og ta deg sammen der og. Ingen silkehansker der heller.
 

Anonymkode: 2d5c9...bd2

[Gratis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg jobber 100% og har mest ansvar hjemme og med barna. Jeg vet at livet mitt har et voldsomt tempo. Det er en mann som jobber 12-timers arbeidsdager 4 dager i uka nesten hver uke (skjønner ikke hvorfor han ikke er utbrent??!). Så føler jeg at jeg må ta den største delen av husarbeidet for å skåne han. Jeg jobber på hele helgen med alt som ikke er rukket i ukedagene. Jeg lager all mat. Jeg rydder, jeg vasker og bretter tøy. Jeg har ansvar for barnas aktiviteter og sosiale liv. Jeg har ansvar for at de blir fulgt opp. Mannen sjekker aldri kalenderen til barna. Han stoler på at jeg gjør det. Han vasker opp etter middag hver dag, det er hans oppgave. Og så gjør han ellers det meste som er av vedlikehold på hus og bil. Det er dog ikke noe som må gjøres hver dag, men heller oppgaver som han kan velge å starte på. Feks vil han nå sette i gang med å bygge en bod ute. Jeg føler kanskje ikke helt at vi har kapasitet eller behov for dette, men vil ikke ta fra han gleden med å gjøre slike prosjekter...

 

Du har helt sikkert fått flere gode forslag allerede, men jeg synes den biten jeg klipper ut av ditt innlegg over peker på en annen viktig ting, som det moderne samfunn har glemt for lenge siden. Her peker du på forskjellen mellom kjønnene som den moderne feminismen ønsker å viske ut, og gjøre oss 100% like. Alle skal jobbe like mye, alle skal gjøre like mye hjemme, alle skal tjene like mye, alle sin jobb er like viktig. Er det virkelig det?

Du sier det jo selv "skjønner ikke hvorfor han ikke er utbrent?" Du har ikke tenkt tanken at det er en grunn til at menn klarer å ha større fokus og ikke lar seg påvirke av noe han ikke får gjort noe med i nuet? Du går jo rundt med konstant dårlig samvittighet og har nå begynt å brenne lyset i begge ender. Han har tid og energi til å holde på med sine sideprosjekter. 

Jeg skal selvsagt ikke sitte her bak et tastatur og fortelle deg hvordan du/dere skal leve livene deres, men du må innse at du som kvinne gjennom feminismen og likhetstanken i bunnen og grunnen har gjort dere selv til menn. Det er tøft, når du i tillegg skal være kvinne. Dere blir som familie nødt til å prioritere, det hjelper ikke at dere totalt sett tjener veldig bra hvis det førere til psykisk sykdom og kanskje splittelse av en familie.

[bib_84]

1. Spa kan være en hobby. Kjør på! Spabehandling så ofte som du trenger og har råd til ❤️

2. Du skal ikke spørre mannen din om å bli med på familievernkontoret, du skal bestille time også må han bli med. Du må også være tydelig ovenfor ham: han kan ikke skjønne hvor ille det er om du hele tiden går rundt grøten.

3. Du må slutte å gaslighte deg selv. Du fortjener å ha et godt liv. Problemene dine er ikke ubetydelige selv om andre har mer alvorlige problemer. Det er lov å bli utslitt av å ha full jobb + barn selv om du er glad i både barna og jobben.

4. Du må be om sykemelding. Skal du ha noen sjanse til å løse opp i flokene i livet så MÅ du lage tid og rom for det. Nervesystemet ditt er antagelig i en konstant stressrespons, og tro meg: den spiralen blir bare verre og verre hvis du ikke stopper opp i tide. Du kan ikke sykemelde deg fra familien, så jobben må vike for en periode. Hvordan det da går på jobben er arbeidsgivers ansvar, ikke ditt. 

5. Lær deg å lytte innover. Det er ikke lett og må øves på over tid. Ofte er det ubehagelig også, fordi man tvinges til å ta standpunkt til valgene man tar. Som nå, hvis du bare fortsetter i det samme kjøret uten å ta et oppgjør med hvordan du lever livet, så velger du faktisk et liv som ikke er bærekraftig.

6. Vurder å prøve medisiner. Jeg kjenner flere som har veldig god hjelp av det. For meg personlig fungerte det ikke, men jeg er glad jeg ga det en sjanse. Det som har hjulpet meg enormt er ketaminbehandling mot behandlingsresistent depresjon. Verdt å lese mer om, jeg tror det er fremtiden i behandlingen av flere psykiske lidelser.

Til slutt: vær så snill og ta deg selv på alvor ❤️ Jeg kan kjenne meg igjen: jeg har kompleks PTSD og PMDD og dermed mye angst og depresjon på kjøpet. Jeg har vært nærmest handicapped i perioder, og var alltid utmattet, men trodde liksom ikke at jeg var syk nok for sykemelding. Først som 40-åring og tobarnsmor innså jeg at jeg må faktisk ta grep selv. Jeg kan ikke vente på at noen andre skal redde meg eller at jeg skal bli totalt utbrent. 

Anbefaler Funkmedlivet på Instagram, de snakker mye om hvor skadelig dette ekstreme kjøret er, og jeg har lært mange nyttige verktøy av de. Og om du vil må du gjerne sende meg en mld hvis du trenger noen å prate med 🥰

[AnonymBruker]

bib_84 skrev (49 minutter siden):

1. Spa kan være en hobby. Kjør på! Spabehandling så ofte som du trenger og har råd til ❤️

2. Du skal ikke spørre mannen din om å bli med på familievernkontoret, du skal bestille time også må han bli med. Du må også være tydelig ovenfor ham: han kan ikke skjønne hvor ille det er om du hele tiden går rundt grøten.

3. Du må slutte å gaslighte deg selv. Du fortjener å ha et godt liv. Problemene dine er ikke ubetydelige selv om andre har mer alvorlige problemer. Det er lov å bli utslitt av å ha full jobb + barn selv om du er glad i både barna og jobben.

4. Du må be om sykemelding. Skal du ha noen sjanse til å løse opp i flokene i livet så MÅ du lage tid og rom for det. Nervesystemet ditt er antagelig i en konstant stressrespons, og tro meg: den spiralen blir bare verre og verre hvis du ikke stopper opp i tide. Du kan ikke sykemelde deg fra familien, så jobben må vike for en periode. Hvordan det da går på jobben er arbeidsgivers ansvar, ikke ditt. 

5. Lær deg å lytte innover. Det er ikke lett og må øves på over tid. Ofte er det ubehagelig også, fordi man tvinges til å ta standpunkt til valgene man tar. Som nå, hvis du bare fortsetter i det samme kjøret uten å ta et oppgjør med hvordan du lever livet, så velger du faktisk et liv som ikke er bærekraftig.

6. Vurder å prøve medisiner. Jeg kjenner flere som har veldig god hjelp av det. For meg personlig fungerte det ikke, men jeg er glad jeg ga det en sjanse. Det som har hjulpet meg enormt er ketaminbehandling mot behandlingsresistent depresjon. Verdt å lese mer om, jeg tror det er fremtiden i behandlingen av flere psykiske lidelser.

Til slutt: vær så snill og ta deg selv på alvor ❤️ Jeg kan kjenne meg igjen: jeg har kompleks PTSD og PMDD og dermed mye angst og depresjon på kjøpet. Jeg har vært nærmest handicapped i perioder, og var alltid utmattet, men trodde liksom ikke at jeg var syk nok for sykemelding. Først som 40-åring og tobarnsmor innså jeg at jeg må faktisk ta grep selv. Jeg kan ikke vente på at noen andre skal redde meg eller at jeg skal bli totalt utbrent. 

Anbefaler Funkmedlivet på Instagram, de snakker mye om hvor skadelig dette ekstreme kjøret er, og jeg har lært mange nyttige verktøy av de. Og om du vil må du gjerne sende meg en mld hvis du trenger noen å prate med 🥰

Tusen takk, så mange fine og saklige råd ❤️

Anonymkode: f8004...bb7

[AnonymBruker]

Gratis skrev (59 minutter siden):

Du har helt sikkert fått flere gode forslag allerede, men jeg synes den biten jeg klipper ut av ditt innlegg over peker på en annen viktig ting, som det moderne samfunn har glemt for lenge siden. Her peker du på forskjellen mellom kjønnene som den moderne feminismen ønsker å viske ut, og gjøre oss 100% like. Alle skal jobbe like mye, alle skal gjøre like mye hjemme, alle skal tjene like mye, alle sin jobb er like viktig. Er det virkelig det?

Du sier det jo selv "skjønner ikke hvorfor han ikke er utbrent?" Du har ikke tenkt tanken at det er en grunn til at menn klarer å ha større fokus og ikke lar seg påvirke av noe han ikke får gjort noe med i nuet? Du går jo rundt med konstant dårlig samvittighet og har nå begynt å brenne lyset i begge ender. Han har tid og energi til å holde på med sine sideprosjekter. 

Jeg skal selvsagt ikke sitte her bak et tastatur og fortelle deg hvordan du/dere skal leve livene deres, men du må innse at du som kvinne gjennom feminismen og likhetstanken i bunnen og grunnen har gjort dere selv til menn. Det er tøft, når du i tillegg skal være kvinne. Dere blir som familie nødt til å prioritere, det hjelper ikke at dere totalt sett tjener veldig bra hvis det førere til psykisk sykdom og kanskje splittelse av en familie.

Helt wnig med deg. Takk for belysningen☺️

Anonymkode: f8004...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kan virke streng, men om man ser kontrastene, så er det jo interessant. Hører om flere jeg som sliter økonomisk om dagen, har langt større problemer enn det over. Folk selger smykkene sine. Mye snakk om krig. Kvinner som lever i voldelige forhold. Er på krisesenter. Norske kvinner på voldtektsmottak med PTSD.
Synes det er noe rart å forvente støtte fra en mor som også har det vondt selv og er syk.

Et psykiatrisk sykehus er jo kanskje løsningen for noen, men kan være greit å ikke la det gå så langt. Man blir ikke behandlet med silkehansker der, om det er det du tror. Du må skjerpe deg og ta deg sammen der og. Ingen silkehansker der heller.
 

Anonymkode: 2d5c9...bd2

Det jeg skriver i hovedinnlegget om min mor skriver jeg BARE sånn at folk ikke skal gi meg råd om å søke hjelp av feks min mor. Jeg har aldri forventet hjelp av henne og har minimal kontakt. Det er heller ikke synd på henne. Hun er voldelig og et jævlig menneske å ha tett innpå seg. Så vær så vennlig å ikke vri på det jeg skriver. Du aner ingenting om min mor, og jeg har aldri skrevet at jeg ønsker noe fra henne. Det er DINE ord. 
 

Jeg skriver også i hovedinnlegget at jeg tenker på mennesker som har opplevd krig, sult, fattigdom og at jeg føler meg dum som ikke klarer å ha det tipp topp i mitt veldig "enkle" liv. Så her tror jeg du har skummet gjennom og klapret på tastaturet uten å se at jeg er en reflektert person som allerede har tenkt over disse tingene. 

Anonymkode: f8004...bb7