Til dere som mobbet andre da dere var unge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 21.46):

Ja her hadde vi et helt team: BV, PPT, Politi, skole, miljøterapeuter, helsestasjon... "hjelpen" og tiltakene som ble iverksatt funket ikke på hverken mobber eller offer.

De har slike samtaler i plenum, trinnvis, klassevis, stoppesamtaler med dem det gjelder og samtaler med foreldre... men det har ingen effekt. Hverken voksen eller unge tar det til seg at det som blir sagt gjelder ALLE også dem... 

Anonymkode: 0219e...23a

Hvor er konsekvensene? Mer prating, er det det som er konsekvensene for mobbingen?

Du har fått svaret her i tråden. De som faktisk har empati sier at de hadde sluttet om de skjønte hva de gjorde og noen sluttet fordi de ble fortalt hva de gjorde. Mens andre "er ikke stolt av det men hadde gjort det igjen", altså en totalt empatiløs person, fortsatt.

Det finnes mennesker i verden som ikke har empati. Den verste mobberen i klassen vår var utro på samling noen år etter barneskolen, han var "lei" av forholdet sitt. Fortsatt en empatiløs snik av en dritt altså, som ikke slutter med adferd han kommer unna med. 

Nøkkelen til disse empatiløse individene er konsekvenser, da slutter de, fordi det ikke tjener dem lenger å mobbe. Nå får de jo bare endeløs oppmerksomhet som "konsekvens".

Anonymkode: 103cc...2d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 19.29):

Ja jeg tror dere er inne på noe der: skamfølelsen. I dag gir det status å mobbet, en hever seg ved å trykke ned andre. I utgangspunktet burde en kunne fremheve skammen over å påføre andre vondt, det var en god tanke.

At folk bare ser på mens den som ligger nede og blir sparket og slått SKRIKER at de må hente hjelp men de bare blir stående og se på, det vitner ikke om bare "glad det ikke var meg". Det vitner om at de vil se på dramaet og få det med seg slik at de kan snakke dritt om den som lå nede på et senere tidspunkt. Igjen: hevde seg ved å trykke ned andre. Kanskje skammen må mer frem på skolen? Lærerene har jo ikke lov til noe annet enn samtaler og papirarkivering.. men å få en person til å kjenne på skammen, den var fin. Det skal jeg ta med videre,  tusen takk for et godt innspill!

 

 

 

Anonymkode: 0219e...23a

Men det ER vanskelig å si i fra. Tror mange kunne tenkt seg det, men jeg forstår frykten de har for å skulle bli "tatt" selv. En del mobbing foregår også i det skjulte. Etter skoletid, på vei hjem, via sosiale medier, blinking, baksnakking, utestenging. Ingen vil bli kjent som en som sladrer. Det kan fort slå tilbake. 

Jeg tror et problem er at når man er barn/ungdom så er man ofte i en usikker følelsesmessig tid. Å si i fra alene kan være tøft. Er man to-tre som felles sier i fra og/eller støtter hverandre, så er det ikke like skummelt. Men ikke alle har noen de er så trygg på og stoler på. Dette bør det jo rettes fokus mot. Men aldri i verden om stille, sjenerte meg som ungdom hadde ropt høyt til mobberne av andre "slutt å mobb hen". Jeg hadde det langt i fra ille som de som ble mobbet, men jeg var veldig usikker. Jeg hadde mer enn nok ved å presse meg til å gå på skolen og håndtere overgangen til ungdom, ny skole, bli kjent med andre osv. Det er jo ingen unnskyldning, men kanskje lettere å forstå at det ikke bare er enkelt å være ungdom. Jeg stolte heller ikke på lærerne da jeg ved flere anledninger så at de kunne nevne navn hvis noen tok opp noe. Da blir man jo utpekt som neste offer. Håper det er bedre i dag.

Grupperinger av venner, "vi"og "de" starter ofte tidlig. Fokus bør være på mangfold, at vi er ulike, aksepsjon av at folk er ulike. At man kan være sammen eller samarbeide uten å være venner, men man er hyggelig med hverandre likevel. Har man ikke noe fint å si, kan man heller være stille. Det bør bli kulere å være inkluderende og ikke hige etter status og være i riktig vennegjeng. Det er nok mye mer stress å være i "riktig" (populær) gjeng fordi det er forventninger, ekskludering, kanskje uskrevne regler, enn å ha noen få og gode venner hvor man er seg selv og trygg på hverandre. 

Jeg kan også tenke meg at noen ikke sier i fra til feks lærere da de ser at ingenting skjer. Det er ikke alle skoler som tar mobbing på alvor. Noen har ikke nok ressurser.

Foreldre er nok også et stort problem. En del setter ikke grenser og deres prins/prinsesse gjør aldri noe galt. 

Men til syvende og sist bør skammen påføres de som mobber, og alle som blir med på det. Å være stille og ikke si noe betyr ikke at du direkte er med på mobbingen. Mange syns det er ubehagelig. Slik noen mobbehjenger oppfører seg i dag skjønner jeg at noen er livredd for å bli tatt i slsdtibg og offer selv. Alvorlig mobbing får man ikke slutt på ved at skolen tar en prat med elevene. De trenger terapi og barnevernet bør blandes inn. Hvorfor mobber de? Hvordan gjenkjenne følelser hos andre? Hva er greit og ikke? Er det diagnoser i bildet (da må de ha tett oppfølging hvis de kan møbbe pga manglende forståelse)? Hvordan er det på hjemmebane? Tidligere opplevelser fra oppvekst? Traumer?  

Men mobberne bør skjermes. De gjør stor skade så lenge de får holde på. Det hjelper ikke å si til en som ble alvorlig mobbet i 5år: "Men Ole hadde det tøft hjemme, fikk adhd og var egentlig en usikker gutt". Jeg mener ikke at de som mobber ikke skal ha hjelp eller av og til "synes synd i". Men det er ikke greit at de da drar andre med i dragsuget. Så har de ødelagt en annen person. Det er ikke bare å rette opp i for den som har blitt mobbet. Noen ender faktisk som ufør med store psykiske plager. 

Anonymkode: c397b...8b4