Til dere som mobbet andre da dere var unge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 18.02):

I tillegg hjelpe de empatiske barna å se mobbingen. Ikke all mobbing som er like synlig. De empatiske barna ser sikkert noe av det, men det er ikke sikkert de skjønner alvoret. 

Som en av mobberne over sier så kan det også være at enkelte av mobberne ikke skjønner at det de driver med er mobbing. Ikke alltid barn skjønner grensen mellom hva som er tøysing og hva som er mobbing. Offeret kan også synes det er ubehagelig å innrømme at hun blir mobbet. 

Anonymkode: aea10...d42

Selv om noen hevder at de ikke var klar over at det de drev med var mobbing så forstår barn fra de er veldig små av hva det det vil si å ikke være snille mot andre. Jeg føler det blir alt for lett å skulle gjemme seg bak unnskyldninger som at «jamen jeg forstod ikke at det jeg gjorde var mobbing»

Anonymkode: 9999f...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 18.08):

Holdningen til de som blir mobbet trenger veiledning. Vi har jobbet i alle år for å få mobbing til å slutte. Men det som trengs er at en setter inn store innsatser for å ruste opp de som blir mobbet. Reaksjonen deres må endres. Barn egler på hverandre, alle opplever det. Noen tar offerrollen, andre gjør ikke. 

Meg og venninna mi fikk mange ekle og stygge kommentarer da vi gikk på skolen. Opplevde utestengning og baksnakking etc. Forskjellen på hvordan vi taklet det var stor. Hun ble etterhvert en hakkekylling, jeg gjorde ikke. Jeg hadde foreldre med en helt annen tilnærming til situasjonen en hennes..  

Som voksen har hun rustet opp ungene sine på en helt annen måte, enn hun selv ble rustet opp. 

Anonymkode: ba6b5...cbe

Da kan vi jo i samme slengen ruste opp holdningene til kvinner i voldelig ekteskap eller holdningene  til de som blir utsatt for seksuelle overgrep, de som blir utsatt for hatkriminalitet og lista fortsetter.

Anonymkode: 9999f...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 20.19):

Jeg mobbet en jente i 6.klasse. Var pga ekstremt utenforskap, misunnelse, mindreverdskomplekser, ingen tilknytningspersoner, dårlig/fullstendig fravær av oppdragelse/trygghet og ivaretakelse som barn. Hva skulle til for at jeg ikke skulle vært en mobber? Et godt fungerende barnevern. 

Anonymkode: 17f95...897

Når du mener oppriktig at du er fritatt fra alt ansvar fordi du hadde en dårlig oppvekst? Jeg hadde også en vanskelig oppvekst og i tillegg til det som foregikk hjemme ble jeg også mobbet på skolen, men jeg mobbet aldri noen andre av den grunn.

Anonymkode: 9999f...dcc

[katties]

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg var mobber - jeg svarte vel heller tilbake, bare med samme mynt eller hardere når jeg fikk nok. Har derimot vært mobbet flere ganger. De fleste mobbere er rett og slett en eller annen form for sosiopater, etter min erfaring. Her er noen eksempler:

- jente i 5. klasse som bate likte å stoppe meg og venninna mi fra å ha det gøy. Fikk en gutt til å bli med seg og f.eks. stoppe oss fra å huske, spille volleyball, eller bare være et eller annet sted alene for å snakke. Hun bare likte å føle at hun hadde makten. Jeg skrev da over en stor vegg at hun er ei hore. Det fikk mange med seg, jeg havna i trøbbel, men i det minste stoppa hun

- ei i 6. klasse likte å splitte venner. Jeg og venninna mi hadde ikke gjort henne noe som helst. Hun begynte å lure venninna mi til å gi ut hemmeligheter til henne, og lurer andre til å tro at jeg jugde om alt mulig, hele tiden. Det eneste som stoppa henne var når jeg faktisk jugde til henne, og hun havna på et studie på VGS som hun umulig kunne gjøre det bra i

- en gutt som gjorde alt mulig dritt og synes det var morsomt å skade andre... føler det sier sitt

Det som hjelper sosiopater er å se at ting de gjør får konsekvenser, for selv om de mangler empati så forstår de konsekvenser. Det er sjeldent jeg synes synd på mobbere - de har det oftest ganske bra med seg selv (fordelen med mangel på empati) og mobbingen er sjeldent et resultat av at de selv har blitt behandlet dårlig - ofte tvert imot. 

- var en som bare ble veldig frustrert fordi han hadde sterk ADHD og ikke taklet skole - det hjalp han kjempemye å få gå på ny skole, der halve dagen bestod av fysisk arbeid og stell av dyr

- var én (utenlandsk) som en kort stund mobbet meg fordi jeg (utenlandsk) kom fra et land som var i krig med hans hjemland. Vet ikke hvor dette hatet kom fra. Jeg sa at jeg tror faren hans kommer til å være veldig skuffet over han - foreldrene våre er jo gode venner (nor han selv ikke var klar over), og jeg har da aldri sagt noe stygt om hans land eller vært med å krige. Og da var plutselig alt greit. 

Endret 12. mars av katties

[AnonymBruker]

Som tidligere mobbeoffer ar jeg lite til overs for mobbere, men noen er det oppriktig synd på. 

En av mobberne hadde Asperger's, og, selv om det ikke er en god grunn til å mobbe, er det en forklaring på at mye han gjorde nok bare var av mangel på sosiale ferdigheter. Senere fikk jeg til og med vite at han hadde vært forelsket i meg, noe som jeg trodde den gang bare var lærernes unnskyldning for at han slo. 

Mange av de som mobbet meg på skolen hadde egentlig ganske trøblete familieforhold. Flere av jentene ble neglisjert, presset og var alltid "mindre verdt" enn deres eldre søstre, så å latterliggjøre, hånle og hetse andre, og gjøre dem til mindreverdige, på skolen var kanskje en måte å hevde seg et sted de "endelig" kunne være de overlegne.

Noen som mobbet på mammas skole ble utsatt for ganske brutal vold hjemme, og da ble skolegården en arena der de kunne hevde seg.

Nå som jeg er blitt eldre har nok jeg som tidligere mobbeoffer (med mer) blitt bitter. Selv om jeg ikke mobber, er jeg redd at om jeg havner i en sosial situasjon kan jeg sikkert bli fæl selv. Mye fordi jeg som han over sliter med sosiale ferdigheter, men også som et sinne som har fått murre over tid. Hat avler hat, og vold avler vold. Jeg er for liten og svak til det siste, men det er skummelt å merke hva mine erfaringer gjør med fantasiene.

Jeg mener absolutt ikke at mobbing, hets eller vold er greit! Det er motbydelig. Men det er også vanskeligere å få bukt med enn å sende mobberne av gårde til en egen skole, stenge dem ute fra friminuttene (som faktisk ble forsøkt på min skole for å få bukt med mobbingen), utvise dem, kreve at foreldrene skal overvåke dem (det prøvde foreldrene til en) eller sende barnevernet etter dem. Jeg tror ikke det gjør dem til bedre personer i fremtiden. Jeg skjønner at man har lyst (tro meg, jeg har hatt lyst å ødelegge livene deres slik de var med på å ødelegge mitt), men jeg tror ikke det hjelper. Hva som skal til, vet jeg ikke.

 

Anonymkode: 8d3bd...eae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hverken barn eller voksnes toleranse for ting som ikke er helt a4 eller føles «feil» er veldig stor og noen ganger bygger irritasjonen seg opp til å bli en stor greie og mobbing oppstår.

Husker jeg hadde ei i klassen som satt og trampet med foten hele tiden i timene, klikket med blyant i bordet, hun ljugde så det rant a hennei tillegg syntes læreren det var så synd på henne at hun fikk mye særbehandling- som gikk på bekostning av meg, for hun kokte opp ting om meg. Så klart la jeg denne jenta for hat, jeg orket ikke støyen, løgnene og stakkarsgjøring av henne at jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå henne og snakke høyt om hvor lite jeg likte henne. Kom hun i nærheten så gikk jeg.  Var flere som også hengte seg opp i henne og det faktum at hun ikke var flink verken i teoretiske eller praktiske svar gjorde at spesielt gutta slang mye dritt om henne. Hun var også svært lite pen.  

Så er spørsmålet, skulle jeg bare tålt all støyen, løgnene og bare tenkt stakkars deg eller var det greit å unngå henne for å ikke irritere seg mer og synes hun fikk litt fortjent når hun gikk i offerposisjon og ljugde og fikk mye dritt av flere?  Hadde hun oppført seg «normalt» så hadde jeg jo ikke hatt noe problem med henne, men min rettferdighetssans og litt tegn til misofoni satt foten med når hun oppførte seg som hun gjorde.  Det var absolutt ikke min feil at ingen ville være venner med henne. 

Som voksen har jeg blitt mye mer aksepterende for ulike mennesker, men det er klart det er vanskelig å ha kjemi med andre, mens jeg lett tok konfrontasjonen i mine yngre dager så innrømmer jeg lett at jeg er mer passiv aggressiv og konfliktsky nå. Jeg irriterer meg, men gjør ikke noe ut av det, man får ikke endret voksne mennesker så jeg får bare bite det i meg og forsøke å stenge det  ute. Jeg HAR sluttet i jobber for at jeg ikke har orket å jobbe med kollega, og har måttet finne noen på jobb for å prate ut om det for selv om jeg har prøvd, så sliter jeg fortsett med å godta inkompetens og latskap. 

I mine nærmere 20 års skolegang (vgs, folkehøyskole, 6 års studier) så har jeg enda til gode å se mobbing som har oppstått av ingenting og som har vært ondskap.  Nesten all mobbing og utestenging jeg har observert har vært reaksjon på normovetskridende oppførsel. 

 

 

Anonymkode: 8503e...5c4

#victimblaming

Anonymkode: 9999f...dcc

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt at jeg ikke hadde det bra. Men jeg viste ikke da at jeg ikke hadde det bra. Men ser det nå som jeg er voksen. Jeg gjorde mye ting og var med på mobbing og til og med jeg og 4 andre banket en uskyldig jente. Jeg tror jeg gjorde slikt, hadde slik "tøff" væremåte og skulle være kul, var for å overbevise meg selv at jeg var god nok, at andre likte meg. Jeg vet ikke. Eneste jeg vet er at jeg ikke hadde det bra, jeg "ropte" på hjelp. 
 

Jeg har for noen år siden tatt kontakt med denne jenten og beklaget. Tenker enda på henne selv om det er over 20 år siden.

Anonymkode: b981b...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 15.47):

Jeg ønsker ikke dømme, jeg søker oppriktig svar på hva vi voksne kan gjøre for å komme til roten av problemet og skape gode og ikke minst varig endring for våre unge. Vi ser gang på gang at tiltakene skolen setter inn ikke fungerer, hva annet kan gjøres? 

Anonymkode: 0219e...23a

Vi kan gjøre noe med problemet. Foreldrene.

For vi har begge gått på skole, har vi ikke? Og du har, om du ikke selv ble mobbet, observert mobbing. Du vet hvem de var. Du møtte dem, du møtte trolig mammaen og pappaen deres. Og det er mulig du som barn ikke lurte på om alt var greit hjemme, men det er vesentlig MER sannsynlig at du selv som barn godt så at det var noe desidert men for et barn udefinerbart «feil» med hele familien.

Og nå er vi begge voksne. Og mobberne har muligens blitt så gamle at de selv har fått barn. Muligens omgås du dem. På foreldremøter - i nabolaget - på sosiale medier. Og de er de samme foreldrene som de selv hadde. Og de har de samme ungene som de selv var. Og de er - fremdeles - mobbere. 

Et barn som mobber andre barn er ikke en «gjerningsperson». Et barn er ikke strafferettslig ansvarlig. Og det kan ikke gå ut i verden og lære seg å mobbe på egenhånd. Det lærer av sin mamma og sin pappa. Som mobber alle - eget barn inkludert.

Så svaret? Å gi skolene fullmakt til å håndtere foreldre. Mobber barnet ditt? Ok. Da vet vi (med absolutt sikkerhet) at mor og far er mobbere. Politi og barnevern settes inn. Psykolog kobles på. Regningen sendes mamma og pappa. De som skal skoleres? Også mamma og pappa. Obligatorisk og over tid.

Anonymkode: 9fe38...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

#victimblaming

Anonymkode: 9999f...dcc

Så man får ALDRI si fra at man ikke orker konstant støy for da er man mobber ?  Eller reagere på gjentatte løgner eller sladring?  Bare for noen da føler seg som offer og ser mobbing i alt. 

 

 

Anonymkode: 8503e...5c4

[AnonymBruker]

Jeg er også bekymret for at tidligere mobbeofre skal få all makt i håndtering av mobbing, for hevntanken er helt ekstrem i denne tråden og er så forutinntatt og snever. 

Anonymkode: 8503e...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg mener absolutt ikke at mobbing, hets eller vold er greit! Det er motbydelig. Men det er også vanskeligere å få bukt med enn å sende mobberne av gårde til en egen skole, stenge dem ute fra friminuttene (som faktisk ble forsøkt på min skole for å få bukt med mobbingen), utvise dem, kreve at foreldrene skal overvåke dem (det prøvde foreldrene til en) eller sende barnevernet etter dem. Jeg tror ikke det gjør dem til bedre personer i fremtiden. Jeg skjønner at man har lyst (tro meg, jeg har hatt lyst å ødelegge livene deres slik de var med på å ødelegge mitt), men jeg tror ikke det hjelper. Hva som skal til, vet jeg ikke.

Anonymkode: 8d3bd...eae

Jeg tror heller ikke løsningen er flytte mobberen, stenge dem ute osv. Husker vi fikk en ny elev på ungdomsskolen, og det ble fortalt at eleven hadde byttet skoler ganske mange ganger pga eleven mobbet andre.  Det ble satt inn ekstra ressurser på denne eleven, men det ble tydeligvis ikke noen endring. 

Anonymkode: 06d52...6ee

[katties]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er også bekymret for at tidligere mobbeofre skal få all makt i håndtering av mobbing, for hevntanken er helt ekstrem i denne tråden og er så forutinntatt og snever. 

Anonymkode: 8503e...5c4

Tror langt ifra alle mobbeoffer vil ta hevn - mange tror også at det er mindre man kan gjøre enn det egentlig er. De som aldri har vært mobba da? Hva med at de ikke klarer å forstå hvor mye mobbing kan skade, fordi de aldri har opplevd det selv?

[AnonymBruker]

Jeg har vært på alle sider. Mobbeoffer, mobber og passiv tilskuer.
Hvorfor noen blir det ene eller det andre, er vanskelig å si. Tror det har mye med dynamikk blant barna som blir satt sammen og forventet å være sammen hver eneste dag, ofte tett oppå hverandre. Som voksne kan vi unngå de vi ikke liker, som barn har man ikke den muligheten. Man blir presset til å samarbeide, skifte sammen i garderoben etc. Ting vi aldri ville utsatt oss selv for som voksne. Samt at som voksne har vi en hjerne som er ferdig utviklet, barns hjerner er fortsatt i utvikling, og de forstår ikke konsekvensene av sine handlinger. 

Det letteste å forklare er igrunn passiv tilskuer. Man er så glad for at det ikke går utover en selv, man tør ikke gripe inn for da blir man det neste offeret, og man tør ikke si noe til de voksne, for da blir man sett på som tyster, noe som igjen fører til at mobbingen snur mot en selv. Vi er skapt for å leve i flok, og man ønsker ikke å bli utsatt for flokkens vrede. 

 

Anonymkode: 39569...da4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 7.16):

Dette er et åpent spørsmål til dere som stod på den andre siden.

Etter samtale med rektor i går snakket vi om tiltak som blir satt inn, instanser som gjerne blir koblet på (både i hjemme og på skolen) og snakket lenge som hvordan det var gått for dem som var involvert i en lei situasjon. Ingenting stoppet mobbingen og volden fra å spre seg og øke nivå, og både mobber og mobbeoffer har opplevd mye vondt. 

Så lå jeg våken i natt og tenkte: om en kunne snakke direkte til dem som mobbet, til dem som ekskluderte, til dem som "bare ser på", hva hadde de fortalt oss? Hva hadde de sagt som kunne ha gjort en forskjell? Hvilke tiltak har effekt, og ikke minst: hva er de rette spørsmål? Hva kan vi som voksne gjøre som er mer enn paragraf, papirarbeid og samtaler som ikke treffer?

Anonymkode: 0219e...23a

Eg høyrte ein tankevekkande uttalelse frå ein spesiallærar i prosjektet "Trygg i natur" på radioen i dag. (Trygg i natur er eit opplegg for "problembarna" i klasseromma, dei som hersar med andre, mobbar og bråkar.)

Han snakka om medbestemmelse og korleis få elevane til å sjølve komme fram til og forstå kvifor ein har reglar. Han sa mellom anna "alle elevane har blitt fortalt at ein ikkje skal mobbe. Men ingen har fortalt dei kvifor ein ikkje skal mobbe". Eg vil absolutt anbefale at du høyrer dette. Startar 19 minutt inn i programmet, her: 

NRK/Ekko: Når mestring erstatter inngripen i skolen

Anonymkode: 4ebcb...367

[AnonymBruker]

Jeg har pratet med endel personer som var mobbere. De kunne fortelle det var jo ikke den de mobba som hadde gjort noe. De hadde det kjipt hjemme og de selv ble plaget av andre. Så lot de det gå utover den svakeste de så. Dårlig økonomi rus  hjemme hadde noen også. 

Anonymkode: 8d9c2...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så man får ALDRI si fra at man ikke orker konstant støy for da er man mobber ?  Eller reagere på gjentatte løgner eller sladring?  Bare for noen da føler seg som offer og ser mobbing i alt. 

 

 

Anonymkode: 8503e...5c4

Ja for det var akkurat det jeg sa🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 9999f...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er også bekymret for at tidligere mobbeofre skal få all makt i håndtering av mobbing, for hevntanken er helt ekstrem i denne tråden og er så forutinntatt og snever. 

Anonymkode: 8503e...5c4

Du må gjerne henvise til alle de kommentarene som tilsier at de som har vært utsatt for mobbing har hevntanker.

Anonymkode: 9999f...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 12.32):

Barna som mobber burde sitte på et eget rom under undervisningen, med skolens hardeste og strengeste lærer. Er nok ikke noe som blir prioritert pga. det økonomiske, men at mobberne blir sett på som de unormale/problemet, og at resten av klassen beskyttes i timene er jo et sted å begynne. 

Anonymkode: bbdd6...c78

Veldig enig, selv om "mobberne har det også vanskelig". Det har de kanskje. Men det må ikke overgå de som faktisk blir mobbet. Mobberne bør få hjelp også, men den som blir mobbet bør ha førsterett til å slippe å bytte skole feks. 

Anonymkode: c397b...8b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Når du mener oppriktig at du er fritatt fra alt ansvar fordi du hadde en dårlig oppvekst? Jeg hadde også en vanskelig oppvekst og i tillegg til det som foregikk hjemme ble jeg også mobbet på skolen, men jeg mobbet aldri noen andre av den grunn.

Anonymkode: 9999f...dcc

Man blir ofte dominerende eller underdanig som konsekvens av dårlig oppvekst. Og hvor mye ansvar en 11-12 åring har er vel omdiskutert. Selv dårlig oppførsel som voksen lar seg forklares, men ikke nødvendigvis unnskyldes. Syns du høres bitter og unyansert ut, selvom det sikkert et et sårt emne for deg.

Anonymkode: 17f95...897

[katties]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vært på alle sider. Mobbeoffer, mobber og passiv tilskuer.
Hvorfor noen blir det ene eller det andre, er vanskelig å si. Tror det har mye med dynamikk blant barna som blir satt sammen og forventet å være sammen hver eneste dag, ofte tett oppå hverandre. Som voksne kan vi unngå de vi ikke liker, som barn har man ikke den muligheten. Man blir presset til å samarbeide, skifte sammen i garderoben etc. Ting vi aldri ville utsatt oss selv for som voksne. Samt at som voksne har vi en hjerne som er ferdig utviklet, barns hjerner er fortsatt i utvikling, og de forstår ikke konsekvensene av sine handlinger. 

Det letteste å forklare er igrunn passiv tilskuer. Man er så glad for at det ikke går utover en selv, man tør ikke gripe inn for da blir man det neste offeret, og man tør ikke si noe til de voksne, for da blir man sett på som tyster, noe som igjen fører til at mobbingen snur mot en selv. Vi er skapt for å leve i flok, og man ønsker ikke å bli utsatt for flokkens vrede. 

 

Anonymkode: 39569...da4

Det er ikke alltid man som voksen heller kan unngå mobbing. Ofte er det folk som er annerledes, eller ekstra greie, eller bare gir en følelse av at de ikke kommer til å ta igjen hvis de blir mobbet. Mamge mobbere mobber rett og slett fordi de kan. Jeg har visst "hardnet" litt som barn, og i et selskap jeg jobbet i var det hele FEM personer som prøvde å mobbe meg! Det jeg gjorde var litt ulikt:

- konfronterte den ene foran andre folk og forklarte at det hun hadde sagt var fullstendig uakseptabelt (før dette var det mindre stikk). Da ble det raskt slutt. Vi måtte samarbeide senere, og det gikk da helt fint.

- avdelingsleder mobbet meg fordi jeg ønsket høyere lønn pga jeg hadde VELDIG mye ansvar, ville nekte meg overtid der jeg hadde rett på det, ville nekte meg å ta ut ferie, ville at jeg skulle inn på jobb på dager jeg var syk (selv med den rævva lønna...! Utrolig frekt!). Der gikk jeg hardt mot hardt: skrev overtid jeg egentlig ikke hadde fått lov til av avdelingsleder (men hadde rett på), var åpen med folk om hvordan avdelingsleder var, som skadet personens omdømme ( og gadd ikke dekke for feil avd.l. hadde gjort), tok meg et par uker ekstra ferie (som jeg lett kunne fått råd til om de hadde betalt litt mer rettferdig)

- ei som ikke takla at jeg var yngre enn henne, men ledet ulike prosjekter pga jeg var god til det. Hun hadde mobba ei annet i samme avdeling. Den andre personen gikk til leder og var helt på gråten mens hun fortalte at hun blir overkjørt og nedsnakket hele tiden. Lederen min bestemte seg for å sette meg inn i gruppa deres. Jeg hadde null problemer med å si rett ut at jeg hadde blitt gitt oppgaven å lede møtet/ha opplæring/vurdere nyansatte (hun mente de var treige, jeg mente de var superflinke, noe de var). Når jeg påpekte feil hun gjorde var hun heldigvis dum nok til å flere ganger skrive tilbake at alt var riktig og satte masse ekstra folk på kopi.... og så svarte jeg til alle som var inkludert i mailen med klare bevis på feilen.

- leder til overnevnte person trodde først på henne og behandlet meg like dårlig som personen over gjorde - snakka ned til meg i møter på en direkte frekk måte, roste hun andre, micromanaget meg. Jeg visste at de trengte min hjelp, men sa at jeg føler meg ikke hørt (selv om jeg hadde fine presentasjoner med bevis, eksempler, ferdige systemer), og da ønsker jeg å gjøre noe annet. De kan heller finne noen andre som de føler er mer rett for dem. Lurer på hvordan diskusjonen mellom disse to var når de til slutt, etter lang tid måtte bruke MIN måte å løse oppgaven på.

- Var ei som måtte godkjenne mitt arbeid som ikke hadde å hjelpe til på en fornuftig måte - hun kom med kritikk, bare ikke konstruktiv: "dette er feil, men jeg vil ikke si hva som er riktig". Jeg jobbet da med noe som var laaaaaangt unna mitt eget kunnskaps- og ansvarsområde pga ingen av de som egentlig hadde ansvaret klarte å finne ut av ting. Det eneste man kunne gjøre med denne mobberen var å rose henne og late som man var sååååå takknemmelig for det hun hadde bidratt med. I og med at denne personen hadde såpass høy posisjon i selskapet bestemte jeg meg for å bytte jobb, for slikt dritt gidder jeg ikke stå i. Forresten så fikk jeg en mail etter at jeg hadde byttet jobb, der de lurte på om jeg hadde lyst til å jobbe med denne personen, så hun mente nok at jeg ikke gjorde en dårlig jobb. Jeg svarte at det nok dessverre ikke passer. Så hun mobbet meg... men ville også jobbe med meg videre...

Er altså nok av voksne mobbere, og det er ikke alltid lett å unngå dem - det er verdt å lære seg hvordan man håndterer de. På daværende tidspunkt kunne jeg ikke bare forlate jobben, men hadde søkt andre stillinger. Var synd at det var mange superfine kollegaer der også - var trist å måtte skille lag 😕

Endret 13. mars av katties