Til dere som mobbet andre da dere var unge

[AnonymBruker]

Jeg har mobbet litt en kort periode på barneskolen. Var nok ikke moden nok til å innse hva jeg egentlig holdt på med, og husker jeg skammet meg dypt og inderlig da jeg ble konfrontert med dette. Det var første og siste gang for min del, og jeg har også sagt unnskyld til den det gjaldt.

Anonymkode: 95365...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er ikke en situasjon jeg tenker går inn under mobbing, det er vold/ overfall. Og de to gangene det skjedde på skolen vår, løp mange etter hjelp, og resten løp og gjemte seg fordi de ble redde. 

Jeg snakket om mobbing i ordets vanlige forstand,  skittkasting, utestenging, å gjøre narr av osv. 

Anonymkode: 80111...d34

Ja men "vår mobbing" startet som det du skriver.. det eskallerte fra ingenting til et enormt problem for ingen kunne få slutt på det.. eller på det som kom etterhvert..

Anonymkode: 0219e...23a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mobbet en jente i 6.klasse. Var pga ekstremt utenforskap, misunnelse, mindreverdskomplekser, ingen tilknytningspersoner, dårlig/fullstendig fravær av oppdragelse/trygghet og ivaretakelse som barn. Hva skulle til for at jeg ikke skulle vært en mobber? Et godt fungerende barnevern. 

Anonymkode: 17f95...897

Ja her hadde vi et helt team: BV, PPT, Politi, skole, miljøterapeuter, helsestasjon... "hjelpen" og tiltakene som ble iverksatt funket ikke på hverken mobber eller offer.

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Er veldig enig i at noe mobbing skyldes umodenhet/manglende sosiale evner eller dårlig sosial oppdragelse, altså at man ikke vet bedre.

Husker så godt at en vikarlærer hadde rollespill med oss, for å få oss til å skjønne hva som faktisk skjer i ulike sosiale situasjoner. Det hjalp veldig mye på klassemiljøet. 

Anonymkode: 5f349...ee6

De har slike samtaler i plenum, trinnvis, klassevis, stoppesamtaler med dem det gjelder og samtaler med foreldre... men det har ingen effekt. Hverken voksen eller unge tar det til seg at det som blir sagt gjelder ALLE også dem... 

Anonymkode: 0219e...23a

[AnonymBruker]

Jeg var med å mobbet en jente,  som veldig ung. Men ble mobbet 9 år på grunnskolen selv. Så har mange meninger  om det fra to perspektiv. 

Mobbingen jeg bar med på da var vi 6-7år gamle. Men forsto godt at det var feil. Så ikke undervurder forståelse iht alder.

I gata vår, så hadde vi en galveis to, som.var stygg mot alle pg hadde en sjefs rolle på et vis. Regevar at var du ikke med ble du den som.var utsatt.  Så jeg lærte en viktig ting i den aldren, at jeg aldri igjen,  skulle følge så dårlige folk pga slik  frykt.  Så mitt råd er at mam ikke altid trenger å ta alle, men den som leder.

Det mest sårbare  etter en dialog,  var etter dialogen. Da ble mam mobbet mer , fordi du hadde tystet. Om du hadde sagg fra eller om det ble oppdaget,  spilte ingem rolle, man blir utstøtt. Så etter dialog er det ekstea viktig  at voksne følger med, og tar mobberne på fersken.

Som voksen har jeg meglgetendel mobbing. Og det gjør jeg ved å anerkjenne problemet  til både mobber og den utsatte. Feks i situasjoner der mobber sierat ikke liker kari, har jeg feks sagt, at ja sånn er det, vi kan ikke like alle. Mem hele livet kommer du til å møte folk du ikke liker. De har like stor rett til sin plass som du har rett på din plass. Så da er det bedre å jobbe litt med å finne ut hvordan du kan fungere med de også ikke liker. Altså ikke peke pekefinger på noen. 

Av og til agerer unger pga usikkerhet, hormoner etc også. Så å heller snakke med de om sånt,  er det beste. En samtale iht sladder  vinkling, og peke på skyld og skam kommer man ingen vei med. Hverken den eme eller andre veien. Og av og til,  må man hjelpe dem som føler seg mobbet, at ikke alt altid er mobbing også.

Å lære se å se litt forskjell på hva som er en reaksjon iht en dårlig dag, og om noe var slemt og vondt ment. Kan hjelpe  de å lese omgivelsene bedre. For jeg har også vært bort at barn også tror de er mobbet, fordi en amnen ikke er enig i noe. Så det er også en jobb å avdekke også slikt. For det er like uheldig å beskylde noen for mobbing oppå en dårlig  dag. Da er det bedre å ta en annen prat

 

Anonymkode: 490ab...88a

[AnonymBruker]

Hverken barn eller voksnes toleranse for ting som ikke er helt a4 eller føles «feil» er veldig stor og noen ganger bygger irritasjonen seg opp til å bli en stor greie og mobbing oppstår.

Husker jeg hadde ei i klassen som satt og trampet med foten hele tiden i timene, klikket med blyant i bordet, hun ljugde så det rant a hennei tillegg syntes læreren det var så synd på henne at hun fikk mye særbehandling- som gikk på bekostning av meg, for hun kokte opp ting om meg. Så klart la jeg denne jenta for hat, jeg orket ikke støyen, løgnene og stakkarsgjøring av henne at jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå henne og snakke høyt om hvor lite jeg likte henne. Kom hun i nærheten så gikk jeg.  Var flere som også hengte seg opp i henne og det faktum at hun ikke var flink verken i teoretiske eller praktiske svar gjorde at spesielt gutta slang mye dritt om henne. Hun var også svært lite pen.  

Så er spørsmålet, skulle jeg bare tålt all støyen, løgnene og bare tenkt stakkars deg eller var det greit å unngå henne for å ikke irritere seg mer og synes hun fikk litt fortjent når hun gikk i offerposisjon og ljugde og fikk mye dritt av flere?  Hadde hun oppført seg «normalt» så hadde jeg jo ikke hatt noe problem med henne, men min rettferdighetssans og litt tegn til misofoni satt foten med når hun oppførte seg som hun gjorde.  Det var absolutt ikke min feil at ingen ville være venner med henne. 

Som voksen har jeg blitt mye mer aksepterende for ulike mennesker, men det er klart det er vanskelig å ha kjemi med andre, mens jeg lett tok konfrontasjonen i mine yngre dager så innrømmer jeg lett at jeg er mer passiv aggressiv og konfliktsky nå. Jeg irriterer meg, men gjør ikke noe ut av det, man får ikke endret voksne mennesker så jeg får bare bite det i meg og forsøke å stenge det  ute. Jeg HAR sluttet i jobber for at jeg ikke har orket å jobbe med kollega, og har måttet finne noen på jobb for å prate ut om det for selv om jeg har prøvd, så sliter jeg fortsett med å godta inkompetens og latskap. 

I mine nærmere 20 års skolegang (vgs, folkehøyskole, 6 års studier) så har jeg enda til gode å se mobbing som har oppstått av ingenting og som har vært ondskap.  Nesten all mobbing og utestenging jeg har observert har vært reaksjon på normovetskridende oppførsel. 

 

 

Anonymkode: 8503e...5c4

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke å sitere innlegget til den over meg, kan bare si at her er det den dårlige samvittigheten som snakker. Den som ble mobbet får tildelt alt av dårlige egenskaper som vedkommende kan oppdrive, og mobberen kan heller ikke se at noen blir mobbet uten at det er "god grunn til det". Virkelig er usympatisk menneske.

Jeg mener at man burde bygge et par større institusjoner i Norge, og at konsekvensen for mobberne er at de blir sendt dit. Det kan være alt fra to uker til et par måneder, alt etter alvorlighetsgrad. Og gjentar mobbingen seg, blir det ny plass på institusjonen.

Så kan mobberne få oppholde seg på institusjon, og der de selvsagt blir fulgt grundig opp, mens de andre lærer noe i ordinær skole.

Tenker det ville blitt mange som holdt seg på matta om dette var konsekvensen. Jeg har ingen tro på at mobberne "egentlig er ofre", "de har det sikkert tøft hjemme", og den slags. Det er i tilfelle en liten minoritet. De fleste gjør slike handlinger ut av ondskap, og jeg har sett min del av ofre, som helt uten grunn til det, har blitt utestengt og mobbet.

Anonymkode: b9c7d...8cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg gidder ikke å sitere innlegget til den over meg, kan bare si at her er det den dårlige samvittigheten som snakker. Den som ble mobbet får tildelt alt av dårlige egenskaper som vedkommende kan oppdrive, og mobberen kan heller ikke se at noen blir mobbet uten at det er "god grunn til det". Virkelig er usympatisk menneske.

Jeg mener at man burde bygge et par større institusjoner i Norge, og at konsekvensen for mobberne er at de blir sendt dit. Det kan være alt fra to uker til et par måneder, alt etter alvorlighetsgrad. Og gjentar mobbingen seg, blir det ny plass på institusjonen.

Så kan mobberne få oppholde seg på institusjon, og der de selvsagt blir fulgt grundig opp, mens de andre lærer noe i ordinær skole.

Tenker det ville blitt mange som holdt seg på matta om dette var konsekvensen. Jeg har ingen tro på at mobberne "egentlig er ofre", "de har det sikkert tøft hjemme", og den slags. Det er i tilfelle en liten minoritet. De fleste gjør slike handlinger ut av ondskap, og jeg har sett min del av ofre, som helt uten grunn til det, har blitt utestengt og mobbet.

Anonymkode: b9c7d...8cd

Bare for at du har opplevd så mye mobbing og ondskap så betyr det ikke at alle andre har det.  

Jeg var absolutt ikke mer ond enn jenta jeg hatet i min historie, hun trengte jo ikke lyve om meg.    Det jeg innrømmer er at min toleranse for urettferdighet, løgn og støy var minimal, men det gjør meg ikke ond, det er umodenhet ved at jeg ikke klatte å slippe irritasjon. 

Der mange så mobbing så jeg uenighet og manglende tålmodighet/toleranse.  Er det noe man ikke liker så oppsøker du det jo ikke. 

Bare for at jeg ikke har observert ondskap knyttet til mobbing så sier jeg ikke at andre ikke har det. Jeg var kanskje veldig heldig med miljøet på skolene jeg gikk på, det var generelt ganske så harmonisk. Gikk jeg selv uskadd fra alt? Absolutt ikke, men får skylde meg litt selv som ikke kunne la ting gå. 

At noen har blitt offer for noe er ikke så ensidig at offeret er uten noe skyld - og nå snakker jeg kun om MIN erfaring.  Var du dårlig i idrett så ble du ledd av- fordi det så klønete ut når du misset. Så modne er ikke barn at de ikke ler når noen snubler over bukken eller får en ball i hodet. 

Jeg var også heldig og vokste opp  sted med minimalt med klespress og homogen gruppe. Vgs var ren studiespes med kun 4 klasser pr trinn fra bare 3 ungdomsskoler.  Kan ikke huske en eneste historie med mobbing eller utestengelse på vgs, jeg kunne navnene på alle medelever, alle oppholdt seg på samme steder i fritimer, alle klassene ble blandet i programfag.  Opplevde ikke noe mobbing eller utestengelse på folkehøyskole eller universitet heller. 

Jeg er altså ikke ond bare for at jeg har annet opplevelse av skolegangen. 

Anonymkode: 8503e...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ikke noe jeg er stolt over, men jeg hadde gjort det samme igjen. 

Ok, null respekt fra meg. Ikke at jeg pleier ønske folk vondt, men nesten så jeg håper dette vil skje med deg gang- at du blir ranet eller holdt fast og folk bare står og ser på. Som man reder ligger man er det noe som heter og det er mye sannhet i det. Nesten alle jeg kjenner har fått karma i fleisen på det punktet. 

Anonymkode: 454c5...c4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Bare for at du har opplevd så mye mobbing og ondskap så betyr det ikke at alle andre har det.  

Jeg var absolutt ikke mer ond enn jenta jeg hatet i min historie, hun trengte jo ikke lyve om meg.    Det jeg innrømmer er at min toleranse for urettferdighet, løgn og støy var minimal, men det gjør meg ikke ond, det er umodenhet ved at jeg ikke klatte å slippe irritasjon. 

Der mange så mobbing så jeg uenighet og manglende tålmodighet/toleranse.  Er det noe man ikke liker så oppsøker du det jo ikke. 

Bare for at jeg ikke har observert ondskap knyttet til mobbing så sier jeg ikke at andre ikke har det. Jeg var kanskje veldig heldig med miljøet på skolene jeg gikk på, det var generelt ganske så harmonisk. Gikk jeg selv uskadd fra alt? Absolutt ikke, men får skylde meg litt selv som ikke kunne la ting gå. 

At noen har blitt offer for noe er ikke så ensidig at offeret er uten noe skyld - og nå snakker jeg kun om MIN erfaring.  Var du dårlig i idrett så ble du ledd av- fordi det så klønete ut når du misset. Så modne er ikke barn at de ikke ler når noen snubler over bukken eller får en ball i hodet. 

Jeg var også heldig og vokste opp  sted med minimalt med klespress og homogen gruppe. Vgs var ren studiespes med kun 4 klasser pr trinn fra bare 3 ungdomsskoler.  Kan ikke huske en eneste historie med mobbing eller utestengelse på vgs, jeg kunne navnene på alle medelever, alle oppholdt seg på samme steder i fritimer, alle klassene ble blandet i programfag.  Opplevde ikke noe mobbing eller utestengelse på folkehøyskole eller universitet heller. 

Jeg er altså ikke ond bare for at jeg har annet opplevelse av skolegangen. 

Anonymkode: 8503e...5c4

Hvorfor tror du at jeg har blitt mobbet?

Hvis du er i stand til å lese, så skrev jeg at jeg har sett min del av ofre. Det har jeg blant annet gjennom jobben min.

Jeg er helt uenig i din fremstilling.

 

Anonymkode: b9c7d...8cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Barna som mobber burde sitte på et eget rom under undervisningen, med skolens hardeste og strengeste lærer. Er nok ikke noe som blir prioritert pga. det økonomiske, men at mobberne blir sett på som de unormale/problemet, og at resten av klassen beskyttes i timene er jo et sted å begynne. 

Anonymkode: bbdd6...c78

Og du har bodd under en stein siste 20 årene eller?

Anonymkode: ea810...e84

[Mymlen]

Svar fra et mobbeoffer: De som mobbet var aldri problemet. Det var alltid foreldrene til de som mobbet. Også de som utad virket som gode foreldre. De med skilte foreldre var verst, og det gjaldt såklart mange. (Prøver ikke å gi dårlig samvittighet til de som har gått gjennom brudd, da brudd sikkert var en bedre løsning for familien på mange måter.)

En dysfunksjonell familie skaper dysfunksjonelle barn. På noen viser det seg med utagering, mobbing av andre, skoleproblemer og lignende.

- Andre igjen kan få problemer med relasjonstilknytning eller k-ptsd. Dysfunksjonelle familier oppstår lett, og det er siden livet bare skjer noen ganger.

Ene forelderen kan dø mens barna er små, brudd mellom foreldrene (vokst fra hverandre, utroskap, vold, manglende kjærlighet, mye krangling - uansett grunn fører det til en dysfunksjonalitet som få vil innrømme.), ste-/halvsøsken i hytt og pine, og ikke minst steforeldre. Absolutt ingen pekefinger fra meg, men alle disse tingene påvirker barn uansett hvor godt vi prøver å gjøre det. Selv om man er en supergod alenemamma, så vil det aldri klare å veie opp for en eventuell drittsekkpappa. Det lages et sår i barnet, og disse barna mobber ofte. De er offer for voksne sine valg og tragedier. Jeg er vokst opp i en bygd, og det var virkelig en tøff oppvekst. Men som voksen kan jeg nå se at det var også svært tøft for mobberne, og de alle har opplevd dysfunksjonelle familier av varierende grad. 

"Men det går jo bra for mange som vokser opp med steforeldre og halvsøsken? Jeg gjorde det, og jeg har hatt det kjempebra!"

Disse som har hatt det "kjempebra" i oppveksten med disse forutsetningene tror jeg ikke helt på. Mange sår kan være usynlige, men de er der allikevel og de skaper ubalanse. Har selv ste og halv her og der, og jeg ville ikke vært foruten noen av dem. Allikevel ligger det sår i bakgrunnen, som igjen resulterer i dysfunksjonelle voksne som fortsetter å lage dysfunksjonelle familier.

Vi trenger trygge, stabilie, gode voksne rundt barna for at barn ikke skal mobbe. Barnas følelser må være i balanse, og traumer må unngås. Dette er dessverre ikke mulig, for igjen; Livet skjer. Vi kan ikke alltid velge den riktige veien, og ofte blir den gale veien valgt for oss. Vi må bare gjøre det beste ut av det, og ta tak i roten i mobbeproblemet. Roten er ikke mobberne. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvorfor tror du at jeg har blitt mobbet?

Hvis du er i stand til å lese, så skrev jeg at jeg har sett min del av ofre. Det har jeg blant annet gjennom jobben min.

Jeg er helt uenig i din fremstilling.

 

Anonymkode: b9c7d...8cd

Uenig i min opplevelse? 

Jeg sier jo aldri mot din opplevelse, den er din og det er din rett til å føle den.   Jeg tviler ikke på den og det er fryktelig synd at du har fått oppleve mye vondt.  Det betyr likevel ikke du har enerett på hva all mobbing innebærer.  Det er sjelden alt er svart/hvitt.  Jeg har ikke noe mer rett heller, men jeg har liv til å komme med mine observasjoner selv om de er ulik dine.

Anonymkode: 8503e...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Uenig i min opplevelse? 

Jeg sier jo aldri mot din opplevelse, den er din og det er din rett til å føle den.   Jeg tviler ikke på den og det er fryktelig synd at du har fått oppleve mye vondt.  Det betyr likevel ikke du har enerett på hva all mobbing innebærer.  Det er sjelden alt er svart/hvitt.  Jeg har ikke noe mer rett heller, men jeg har liv til å komme med mine observasjoner selv om de er ulik dine.

Anonymkode: 8503e...5c4

Jeg "føler ikke noe", jeg jobber i en etat der vi har med ulike problemstillinger å gjøre. Det er ikke skoleverket vi snakker om nå.

Vi ser stadig resultatene av mobbingen, og vi er borte i både mobbere, ofre, og familiene. Jeg jobber ikke opp mot dette lenger, men gjorde det i en tidlig fase av yrkeslivet. Mange av ofrene møtte vi igjen etter noen år, dessverre gikk det dårlig med en del.

Det var slett ikke slik at de som ble mobbet "kunne for det selv, og har seg selv å takke" fordi de irriterer sine medelever og lignende. Svært ofte var det som skjedde at en gruppe elever valgte den som var minst i stand til å forsvare seg, og de valgte gjerne en som ikke hadde særlig nettverk. Dette gikk igjen.

Vi opplevde veldig ofte at de som mobbet kunne komme fra ressurssterke familier, så det handlet ikke om "stakkars Jens som har det så vanskelig hjemme, ikke rart at han mobber", det handler om at noen har behov for å trykke ned andre, de har en ondskap i seg som det trengs sterk lut til å undertrykke. Derav mitt forslag om noen institusjoner.

Godprat og "forståelse" er den trenden som går igjen. Den virker ikke. Det trengs sterkere virkemidler, ting som gjør at de som ønsker å mobbe ikke tør å gjøre det på grunn av konsekvensene.

Anonymkode: b9c7d...8cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

. Det trengs sterkere virkemidler, ting som gjør at de som ønsker å mobbe ikke tør å gjøre det på grunn av konsekvensene.

Anonymkode: b9c7d...8cd

Det er jo akkurat det: barn og unge i dag møter ingen konsekvenser. Det skjer møter, tilsnakk, papirarbeid uansett hvilken etat som kobles på. Det skjer ingenting og ungdommen vet det. Barna vet det også: "jeg har ikke lyst, du kan ikke tvinge meg". Og nei slik samfunnet er lagt opp i dag så kan jeg faktisk ikke det. 

Jeg trodde det var en selvfølge at mobberen måtte bytte klasse eller skole, men til og med det er nesten umulig å få gjennomført. Jeg trodde det var en selvfølge at barnevernet ble koblet inn om det var voldsepisoder, men det er slettes ingen selvfølge og heller ingen selvfølge at noe skjer for det forutsetter samarbeid fra hjemmet! 

Sannheten er at mobbing gir en slags adrenalin rus som er tiltrekkende og gjør at ungdommen føler seg bra, og det finnes ikke en grunn eller konsekvens som forteller dem at de ikke burde gi seg hen til "rusen". Drama er avhengighetsskapende, adrenalinkicket er avhengighetsskapende og det gir en følelse av makt.

Spørsmålet er kanskje ikke hvorfor de mobber, men heller hvorfor ikke? Hva er det som holder resten igjen? 

Anonymkode: 0219e...23a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er jo akkurat det: barn og unge i dag møter ingen konsekvenser. Det skjer møter, tilsnakk, papirarbeid uansett hvilken etat som kobles på. Det skjer ingenting og ungdommen vet det. Barna vet det også: "jeg har ikke lyst, du kan ikke tvinge meg". Og nei slik samfunnet er lagt opp i dag så kan jeg faktisk ikke det. 

Jeg trodde det var en selvfølge at mobberen måtte bytte klasse eller skole, men til og med det er nesten umulig å få gjennomført. Jeg trodde det var en selvfølge at barnevernet ble koblet inn om det var voldsepisoder, men det er slettes ingen selvfølge og heller ingen selvfølge at noe skjer for det forutsetter samarbeid fra hjemmet! 

Sannheten er at mobbing gir en slags adrenalin rus som er tiltrekkende og gjør at ungdommen føler seg bra, og det finnes ikke en grunn eller konsekvens som forteller dem at de ikke burde gi seg hen til "rusen". Drama er avhengighetsskapende, adrenalinkicket er avhengighetsskapende og det gir en følelse av makt.

Spørsmålet er kanskje ikke hvorfor de mobber, men heller hvorfor ikke? Hva er det som holder resten igjen? 

Anonymkode: 0219e...23a

Foreldrene er hva som gjør at barn holder igjen.  Foreldre som tar tak i situasjonen og ikke kun er opptatt av barns status i gruppen.  Også foreldre som kan jobbe mye mye mer med barnas sosiale kompetanse så de ikke setter seg selv utenfor ved at det er vanskelig å leke med de eller blir mobbere.  For mange foreldre tror for godt om egne barn og blir blinde for utfordringer.  

Mobbere har gjerne lite empati, liten impulskontroll og behov for makt.

Ofre har oftere lavere sosial status, litt tegn til sosial sårbarhet, dårligere til å sette grenser, gjerne litt sensitive eller litt annerledes, eller får alle disse utfordringene av mobbing. 

Foreldres sosiale statusjag speiles i barna, bare legg merke til hvem som saboterer for alle sosiale opplegg som gjør at barn blir bedre kjent utenom allerede nettverk, har nok med seg selv og sitt, ikke er åpne for å bli kjent med andre foreldre og da at barna skal bli kjent med andre barn.  Mange har nok sett foreldreklikker på foreldremøter og andre skolearrangement. Hvordan kan man forvente bedre adferd fra barna?

Har du selv barn så slutt å fordømme barna for alt og se rundt deg på hvilke rollemodeller barn har.   Det får ingen konsekvenser for foreldrene at barn mobber, derfor lite endring. Påkrevde kurs for både ofre med familier for å styrke sosial kompetanse og for mobbere med familier. Mobbere kan trenge kurs innen impulskontroll, sinnemestring og empsti blant annet, foreldrekurs i grensesetting og oppdragelsr. For ofre trengs det kurs for å øke selvtillit, selvfølelse og sosial kompetanse og foreldre bør støttes læres opp til å lære bort dette.  

 

Anonymkode: 8503e...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Foreldrene er hva som gjør at barn holder igjen.  Foreldre som tar tak i situasjonen og ikke kun er opptatt av barns status i gruppen.  Også foreldre som kan jobbe mye mye mer med barnas sosiale kompetanse så de ikke setter seg selv utenfor ved at det er vanskelig å leke med de eller blir mobbere.  For mange foreldre tror for godt om egne barn og blir blinde for utfordringer.  

Mobbere har gjerne lite empati, liten impulskontroll og behov for makt.

Ofre har oftere lavere sosial status, litt tegn til sosial sårbarhet, dårligere til å sette grenser, gjerne litt sensitive eller litt annerledes, eller får alle disse utfordringene av mobbing. 

Foreldres sosiale statusjag speiles i barna, bare legg merke til hvem som saboterer for alle sosiale opplegg som gjør at barn blir bedre kjent utenom allerede nettverk, har nok med seg selv og sitt, ikke er åpne for å bli kjent med andre foreldre og da at barna skal bli kjent med andre barn.  Mange har nok sett foreldreklikker på foreldremøter og andre skolearrangement. Hvordan kan man forvente bedre adferd fra barna?

Har du selv barn så slutt å fordømme barna for alt og se rundt deg på hvilke rollemodeller barn har.   Det får ingen konsekvenser for foreldrene at barn mobber, derfor lite endring. Påkrevde kurs for både ofre med familier for å styrke sosial kompetanse og for mobbere med familier. Mobbere kan trenge kurs innen impulskontroll, sinnemestring og empsti blant annet, foreldrekurs i grensesetting og oppdragelsr. For ofre trengs det kurs for å øke selvtillit, selvfølelse og sosial kompetanse og foreldre bør støttes læres opp til å lære bort dette.  

 

Anonymkode: 8503e...5c4

Jeg dømmer ikke, jeg har faktisk et ganske bra overblikk både fra mobberen side, offerets og skolens. Er forelder men dømmer ikke barna, og spesielt ikke når situasjonen har vokst i omfang slik det gjorde her. Skolen spurte meg både som forelder og kollega hva mer kan vi gjøre? Hva annet kan vi gjøre? Noe som fikk meg til å lage denne tråden: nettopp for å høre noe fra den tause siden av saken. Mobberene selv sitter på informasjonen, på løsningene, hva de trengte men ikke fikk, hvordan vi burde møte dem osv..

 

Ellers enig i det meste du skriver. 

Anonymkode: 0219e...23a

[AnonymBruker]

Jeg har mobbet en gang, og jeg angrer dypt. Skulle ønske jeg møtte vedkommende og kunne si unnskyld. Byttet navn og finner hen ikke noe sted.

Anonymkode: aa25f...093

[AnonymBruker]

Det første de hadde fortalt var at de ikke mobbet. Så komme med unnskyldninger. Det er det mobbere gjør. Det mest effektive tiltaket er garantert mindre spørsmål og mer styring, etablering av narrativ uten at mobbere får vri på det. Barn er som voksne. Når de gjør noe dumt og slemt, vrir de seg unna, kverulerer på begreper, juger og skylder på andre. Det er sannheten.

Og så videre: styrking av samholdet i klassen underveis.

Anonymkode: 523ef...82f

[Snok1]

Her er én resept mot problemet:

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/09LbG/laerer-bjoerndals-metode
 

Trine Eilertsen er nå sjefredaktør i Aftenposten.

[AnonymBruker]

Faren til en venninne av meg fikk slutt på mobbingen av henne ved å ta for seg guttene som stod for mobbingen og fortelle dem at han kom til å drepe dem om de ikke sluttet. De sluttet.
En annen venninne lærte å sloss av storebroren sin, tok den verste mobberen i slåsskamp, og fikk fred etter det.

Jeg ble mobbet fra 1. til 9. fordi ingenting skjedde. Mine foreldre brydde seg ikke en gang, de sa bare at de også hadde blitt mobbet, så da var det bare sånn. Jeg sa fra til lærer flere ganger men det kom ingenting ut av det heller.

På et tidspunkt begynte guttene i klassen å klype de jentene som hadde fått pupper i puppene. En teit forståsegpå-lærer forklarte guttene at dette gjorde vondt, så de måtte slutte med det. De bare lo og fortsatte.

Så etter det jeg har sett hjelper det å sette hardt mot hardt.

Anonymkode: 103cc...2d9