Til dere som mobbet andre da dere var unge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 21.46):

Ja her hadde vi et helt team: BV, PPT, Politi, skole, miljøterapeuter, helsestasjon... "hjelpen" og tiltakene som ble iverksatt funket ikke på hverken mobber eller offer.

De har slike samtaler i plenum, trinnvis, klassevis, stoppesamtaler med dem det gjelder og samtaler med foreldre... men det har ingen effekt. Hverken voksen eller unge tar det til seg at det som blir sagt gjelder ALLE også dem... 

Anonymkode: 0219e...23a

Hvor er konsekvensene? Mer prating, er det det som er konsekvensene for mobbingen?

Du har fått svaret her i tråden. De som faktisk har empati sier at de hadde sluttet om de skjønte hva de gjorde og noen sluttet fordi de ble fortalt hva de gjorde. Mens andre "er ikke stolt av det men hadde gjort det igjen", altså en totalt empatiløs person, fortsatt.

Det finnes mennesker i verden som ikke har empati. Den verste mobberen i klassen vår var utro på samling noen år etter barneskolen, han var "lei" av forholdet sitt. Fortsatt en empatiløs snik av en dritt altså, som ikke slutter med adferd han kommer unna med. 

Nøkkelen til disse empatiløse individene er konsekvenser, da slutter de, fordi det ikke tjener dem lenger å mobbe. Nå får de jo bare endeløs oppmerksomhet som "konsekvens".

Anonymkode: 103cc...2d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2025 den 19.29):

Ja jeg tror dere er inne på noe der: skamfølelsen. I dag gir det status å mobbet, en hever seg ved å trykke ned andre. I utgangspunktet burde en kunne fremheve skammen over å påføre andre vondt, det var en god tanke.

At folk bare ser på mens den som ligger nede og blir sparket og slått SKRIKER at de må hente hjelp men de bare blir stående og se på, det vitner ikke om bare "glad det ikke var meg". Det vitner om at de vil se på dramaet og få det med seg slik at de kan snakke dritt om den som lå nede på et senere tidspunkt. Igjen: hevde seg ved å trykke ned andre. Kanskje skammen må mer frem på skolen? Lærerene har jo ikke lov til noe annet enn samtaler og papirarkivering.. men å få en person til å kjenne på skammen, den var fin. Det skal jeg ta med videre,  tusen takk for et godt innspill!

 

 

 

Anonymkode: 0219e...23a

Men det ER vanskelig å si i fra. Tror mange kunne tenkt seg det, men jeg forstår frykten de har for å skulle bli "tatt" selv. En del mobbing foregår også i det skjulte. Etter skoletid, på vei hjem, via sosiale medier, blinking, baksnakking, utestenging. Ingen vil bli kjent som en som sladrer. Det kan fort slå tilbake. 

Jeg tror et problem er at når man er barn/ungdom så er man ofte i en usikker følelsesmessig tid. Å si i fra alene kan være tøft. Er man to-tre som felles sier i fra og/eller støtter hverandre, så er det ikke like skummelt. Men ikke alle har noen de er så trygg på og stoler på. Dette bør det jo rettes fokus mot. Men aldri i verden om stille, sjenerte meg som ungdom hadde ropt høyt til mobberne av andre "slutt å mobb hen". Jeg hadde det langt i fra ille som de som ble mobbet, men jeg var veldig usikker. Jeg hadde mer enn nok ved å presse meg til å gå på skolen og håndtere overgangen til ungdom, ny skole, bli kjent med andre osv. Det er jo ingen unnskyldning, men kanskje lettere å forstå at det ikke bare er enkelt å være ungdom. Jeg stolte heller ikke på lærerne da jeg ved flere anledninger så at de kunne nevne navn hvis noen tok opp noe. Da blir man jo utpekt som neste offer. Håper det er bedre i dag.

Grupperinger av venner, "vi"og "de" starter ofte tidlig. Fokus bør være på mangfold, at vi er ulike, aksepsjon av at folk er ulike. At man kan være sammen eller samarbeide uten å være venner, men man er hyggelig med hverandre likevel. Har man ikke noe fint å si, kan man heller være stille. Det bør bli kulere å være inkluderende og ikke hige etter status og være i riktig vennegjeng. Det er nok mye mer stress å være i "riktig" (populær) gjeng fordi det er forventninger, ekskludering, kanskje uskrevne regler, enn å ha noen få og gode venner hvor man er seg selv og trygg på hverandre. 

Jeg kan også tenke meg at noen ikke sier i fra til feks lærere da de ser at ingenting skjer. Det er ikke alle skoler som tar mobbing på alvor. Noen har ikke nok ressurser.

Foreldre er nok også et stort problem. En del setter ikke grenser og deres prins/prinsesse gjør aldri noe galt. 

Men til syvende og sist bør skammen påføres de som mobber, og alle som blir med på det. Å være stille og ikke si noe betyr ikke at du direkte er med på mobbingen. Mange syns det er ubehagelig. Slik noen mobbehjenger oppfører seg i dag skjønner jeg at noen er livredd for å bli tatt i slsdtibg og offer selv. Alvorlig mobbing får man ikke slutt på ved at skolen tar en prat med elevene. De trenger terapi og barnevernet bør blandes inn. Hvorfor mobber de? Hvordan gjenkjenne følelser hos andre? Hva er greit og ikke? Er det diagnoser i bildet (da må de ha tett oppfølging hvis de kan møbbe pga manglende forståelse)? Hvordan er det på hjemmebane? Tidligere opplevelser fra oppvekst? Traumer?  

Men mobberne bør skjermes. De gjør stor skade så lenge de får holde på. Det hjelper ikke å si til en som ble alvorlig mobbet i 5år: "Men Ole hadde det tøft hjemme, fikk adhd og var egentlig en usikker gutt". Jeg mener ikke at de som mobber ikke skal ha hjelp eller av og til "synes synd i". Men det er ikke greit at de da drar andre med i dragsuget. Så har de ødelagt en annen person. Det er ikke bare å rette opp i for den som har blitt mobbet. Noen ender faktisk som ufør med store psykiske plager. 

Anonymkode: c397b...8b4

[AnonymBruker]

Det aller viktigste en kan gjøre for å stoppe mobbing er å anerkjenne at den skjer. Når ertingen ikke lenger er balansert og maktbalansen er skjev, da er det ikke lenger erting. Forskning viser at mobbing som får pågå skyldes at ingen grep inn, og ingen griper inn i noe som ikke eksisterer. Altfor mange skoleeiere anerkjenner ikke mobbing, og noen bortforklarer mobbing og kaller det erting.  Det er skremmende å lese at enkelte i kommentarfeltet støtter opp om slike adferdsmønstre, og legger skylden på offeret som i vedkommendes øyne ikke tåler nok. 

Så vi må snakke med barna våre rundt middagsbordet. Vi må forstå at tenåringer har en hormonell hjerne som gjør alt for flokken sin, selv om de er snille rundt middagsbordet. Barna må få støtte til å stå opp for seg selv og andre - og skolen må i mye større grad belønne en empatisk oppførsel blant sine elever. Barn og unge som er trygge på seg selv og som har en trygg base står oftere opp for andre.  Så prat om mobbing hjemme, prat om konsekvensene det medfører. Sørg for at dine barn kan komme til deg med alt av bekymringer. 

Mobbing tar liv - og det at en griper inn kan være livreddende. Jeg ble selv mobbet, og jeg har mistet en god venn som ble mobbet, han kommer aldri tilbake.

Anonymkode: 87601...52f

[Haldrup]

De fleste som mobber har blitt mobbet selv....

Hjernen vår fungerer slik at når man eksponeres for noe, da oppbygger man en form for toleranse for det og opplever iblant en godfølelse av å aktivere det man er blitt utsatt for.... 

Problemet er at alle som står utenfor mener de som mobber burde straffes, og dette blir ofte en vond sirkel, der den ene handlingen aktiverer og promoterer den andre... 

Løsningen er å bryte sirkelen på noe vis.... Men hvor skal man begynne?

[AnonymBruker]

Mymlen skrev (På 12.3.2025 den 4.56):

Svar fra et mobbeoffer: De som mobbet var aldri problemet. Det var alltid foreldrene til de som mobbet. Også de som utad virket som gode foreldre. De med skilte foreldre var verst, og det gjaldt såklart mange. (Prøver ikke å gi dårlig samvittighet til de som har gått gjennom brudd, da brudd sikkert var en bedre løsning for familien på mange måter.)

En dysfunksjonell familie skaper dysfunksjonelle barn. På noen viser det seg med utagering, mobbing av andre, skoleproblemer og lignende.

- Andre igjen kan få problemer med relasjonstilknytning eller k-ptsd. Dysfunksjonelle familier oppstår lett, og det er siden livet bare skjer noen ganger.

Ene forelderen kan dø mens barna er små, brudd mellom foreldrene (vokst fra hverandre, utroskap, vold, manglende kjærlighet, mye krangling - uansett grunn fører det til en dysfunksjonalitet som få vil innrømme.), ste-/halvsøsken i hytt og pine, og ikke minst steforeldre. Absolutt ingen pekefinger fra meg, men alle disse tingene påvirker barn uansett hvor godt vi prøver å gjøre det. Selv om man er en supergod alenemamma, så vil det aldri klare å veie opp for en eventuell drittsekkpappa. Det lages et sår i barnet, og disse barna mobber ofte. De er offer for voksne sine valg og tragedier. Jeg er vokst opp i en bygd, og det var virkelig en tøff oppvekst. Men som voksen kan jeg nå se at det var også svært tøft for mobberne, og de alle har opplevd dysfunksjonelle familier av varierende grad. 

"Men det går jo bra for mange som vokser opp med steforeldre og halvsøsken? Jeg gjorde det, og jeg har hatt det kjempebra!"

Disse som har hatt det "kjempebra" i oppveksten med disse forutsetningene tror jeg ikke helt på. Mange sår kan være usynlige, men de er der allikevel og de skaper ubalanse. Har selv ste og halv her og der, og jeg ville ikke vært foruten noen av dem. Allikevel ligger det sår i bakgrunnen, som igjen resulterer i dysfunksjonelle voksne som fortsetter å lage dysfunksjonelle familier.

Vi trenger trygge, stabilie, gode voksne rundt barna for at barn ikke skal mobbe. Barnas følelser må være i balanse, og traumer må unngås. Dette er dessverre ikke mulig, for igjen; Livet skjer. Vi kan ikke alltid velge den riktige veien, og ofte blir den gale veien valgt for oss. Vi må bare gjøre det beste ut av det, og ta tak i roten i mobbeproblemet. Roten er ikke mobberne. 

Ja, så når tre gutter med gifte foreldre omtrent tar livet av gutten med skilte foreldre så er det de skilte foreldrene sin feil? Du legger for mye i egne opplevelser og legger de ut på alle andre. 

Og nei, føler meg ikke truffet. Er gift uten barn og har gifte foreldre.

Anonymkode: f0047...840

[Mymlen]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, så når tre gutter med gifte foreldre omtrent tar livet av gutten med skilte foreldre så er det de skilte foreldrene sin feil? Du legger for mye i egne opplevelser og legger de ut på alle andre. 

Og nei, føler meg ikke truffet. Er gift uten barn og har gifte foreldre.

Anonymkode: f0047...840

Virker ikke som at du forstår det jeg skriver. Klart at barn av gifte foreldre mobber også, men roten til problemet er fortsatt at disse barna har det dårlig hjemme. Og problemer hjemme er vanligere der det skjer et brudd. 

Dessuten skylder jeg ikke på noen. Livet skjer, og de aller fleste skilsmisser er det beste for hele familien. Konstant krangling i hjemmet er svært skadelig