Forlot kjæresten fordi jeg trodde jeg ikke elsket ham, angrer fryktelig

[AnonymBruker]

Jeg forlot kjæresten for litt over et halvt år siden, ikke fordi han var utro eller behandlet meg dårlig, men fordi jeg trodde jeg ikke lenger hadde følelser for ham, han ble forferdelig lei seg, og prøvde alt for å få meg til å bli, men da jeg ikke ville, ga han opp og gjorde ikke noe mer, fjernet meg som venn på Facebook osv. Vi ferdes i samme miljø og der ignorerte han meg og det gikk uten problemer. Nå ser jeg ham kun sjeldent, fordi han har fått en veldig godt betalt jobb i Sveits der han må være på kontoret der nede ganske mye, men har vel også noe hjemmekontor i Norge noen dager, men han har selvfølgelig lite tid. For et par uker siden startet jeg å savne ham mer og mer, og i dag tenker jeg med lengsel tilbake på livet jeg hadde med ham. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som drev meg til å slå opp med ham. I dag vil jeg ikke annet enn å ha ham tilbake som kjæreste. Jeg vet at det ikke lenger er en mulighet, og jeg kjenner på en stor sorg over at han også nok snart forlater Norge (tror jeg). Jeg har ikke turt å kontakte ham personlig, men på valentinsdagen i år, sendte jeg ham blomster og et brev i posten som jeg ikke vet om han har fått, i hvert fall ikke reagert på...

Oppsummert angrer jeg forferdelig på at jeg slo opp. Jeg skjønner ikke at jeg kunne ødelegge noe så fint og verdifullt i livet mitt for ingenting. I tidligere forhold der jeg har gjort det slutt har jeg aldri angret et sekund.

Ville bare ut med det. Jeg forventer ikke å få sympati her, men bare forståelse for min situasjon.

Vi er jo ganske unge, i slutten av tjueårene begge to og kan gjøre feil. Tror dere det finnes noe håp for meg og ham?

Anonymkode: caab5...347

[Sjonkel-Donkel]

Hvorfor er det relevant til historien at jobben er godt betalt? 

[AnonymBruker]

Sjonkel-Donkel skrev (2 minutter siden):

Hvorfor er det relevant til historien at jobben er godt betalt? 

Sikkert fordi det er en trolletråd om golddiggers. 
 

Om ikke: nei, TS, det er ikke håp. Du fortjener ikke å få en ny sjanse heller.

Anonymkode: 95ad0...ccc

[AnonymBruker]

Hvis det tok deg 6 mnd å i det hele tatt savne ham, så høres det ut som ei riktig beslutning å slå opp med ham. Følelsene dine for ham var helt borte, så å fortsette forholdet ville bare vært ei seigpining for begge.

Nå som han framstår som mer utilgjengelig for deg, ved å ha gått videre, ta lite kontakt og å gjøre suksess på en travel jobb, får du opp øynene for ham igjen. Men han er ikke der du er nå, han er der du var. 

Du vil definitivt ikke ha sjans på ham igjen om du ikke foretar deg noe som koster deg noe og viser ydmykhet. Prat som at du er ung og tok feil, begynner du å bli for gammel til. Hva gjorde du for å få ham i utgangspunktet? Mer enn blomster og et brev? Hvorfor skulke han velge deg, hva kan du tilby? 

Anonymkode: e6f13...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg forlot kjæresten for litt over et halvt år siden, ikke fordi han var utro eller behandlet meg dårlig, men fordi jeg trodde jeg ikke lenger hadde følelser for ham, han ble forferdelig lei seg, og prøvde alt for å få meg til å bli, men da jeg ikke ville, ga han opp og gjorde ikke noe mer, fjernet meg som venn på Facebook osv. Vi ferdes i samme miljø og der ignorerte han meg og det gikk uten problemer. Nå ser jeg ham kun sjeldent, fordi han har fått en veldig godt betalt jobb i Sveits der han må være på kontoret der nede ganske mye, men har vel også noe hjemmekontor i Norge noen dager, men han har selvfølgelig lite tid. For et par uker siden startet jeg å savne ham mer og mer, og i dag tenker jeg med lengsel tilbake på livet jeg hadde med ham. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som drev meg til å slå opp med ham. I dag vil jeg ikke annet enn å ha ham tilbake som kjæreste. Jeg vet at det ikke lenger er en mulighet, og jeg kjenner på en stor sorg over at han også nok snart forlater Norge (tror jeg). Jeg har ikke turt å kontakte ham personlig, men på valentinsdagen i år, sendte jeg ham blomster og et brev i posten som jeg ikke vet om han har fått, i hvert fall ikke reagert på...

Oppsummert angrer jeg forferdelig på at jeg slo opp. Jeg skjønner ikke at jeg kunne ødelegge noe så fint og verdifullt i livet mitt for ingenting. I tidligere forhold der jeg har gjort det slutt har jeg aldri angret et sekund.

Ville bare ut med det. Jeg forventer ikke å få sympati her, men bare forståelse for min situasjon.

Vi er jo ganske unge, i slutten av tjueårene begge to og kan gjøre feil. Tror dere det finnes noe håp for meg og ham?

Anonymkode: caab5...347

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg blir litt provosert. Det virker som du er i forhold en stund, og når forelsken er over slår du opp? Du sier også at dere er ganske unge og kan gjøre feil. Å nærme seg 30 er ikke for ungt til å se konsekvenser og ta ansvar for egne, lite, gjennomtenkte handlinger. Alle voksne mennesker gjør feil hele livet. Vi lærer av feil og rettferdiggjør ikke de feilene utfra alder. Håper du modnes etter dette og jobber mye mer med framtidige forhold. Ingen fortjener å bli behandlet som ekskjæresten din. 

Anonymkode: 9f78e...7d8

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben😔 Jeg gjorde det slutt med min mann etter et langt ekteskap og barn. Var psykiske problemer som gjorde at jeg trodde alle ville få det så mye bedre uten meg. Han har riktignok fått det bedre uten meg, men jeg angrer voldsomt og misliker mitt nye liv voldsomt. Jeg har ødelagt livet mitt, og jobber hardt for å redde stumpene så jeg kan få et liv som er nesten verdt det i det minste. 😭

Og ikke bry deg om de som sier at om du ikke kjenner på savnet for et halvt år er det bare til pass for deg. Er man langt nok nede/ emosjonelt tom, kan det ta tid å finne seg selv igjen. 

Anonymkode: 9c262...fd7

[SPOCA]

Nei. Det tror jeg ærlig talt ikke. Du såret ham, og hvis dere skulle blitt sammen igjen; hvordan kan han være sikker på at du ikke gjør det samme igjen?

Gå videre, og la han være i fred.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er man langt nok nede/ emosjonelt tom, kan det ta tid å finne seg selv igjen. 

Anonymkode: 9c262...fd7

Tipper kjæresten til TS ble ganske emosjonelt tom da dette hendte ham også. Blomster er ikke nok for å bote på det. 

Anonymkode: e6f13...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

. Jeg har ikke turt å kontakte ham personlig, men på valentinsdagen i år, sendte jeg ham blomster og et brev i posten som jeg ikke vet om han har fått, i hvert fall ikke reagert på

Du vet at "contact him in person" ikke er det samme som å kontakte han "personlig". 

Så lenge du underskrev brevet med navnet ditt tok du kontakt personlig 😆

Anonymkode: 0f9c3...5dc

[AnonymBruker]

Men du hadde ikke følelser for ham, elsket ham ikke, og savnet ham ikke før det var gått et halvt år? 🤔 Tenker du at alle dine grunner til å gå fra ham den gang var feil? Vi har jo en tendens til å huske de gode tingene bedre enn de negative når det har gått litt tid…

Anonymkode: 3f3f5...d01

[lavendel0]

Dersom dette ikke er en tulletråd, høres det ut som at du har tilknytningsvansker ol..

[AnonymBruker]

Det høres vel ut som du mer savner det å være i et forhold, enn at du savner spesifikt ham.

Du bør uansett la ham være i fred - du har knust hjertet hans og brent dine broer der.

 

Anonymkode: a1725...54c

[AnonymBruker]

Hm. Å sende blomster og brev er litt wierd. Men du kunne jo ringt han hvis du hadde noe å si? Sikkert for sent, men hvor lenge var dere sammen? Litt rart å ignorere en ungdomskjæreste om man har felles venner…

Anonymkode: 33a9f...fe0

[Mardina]

La han være i fred... 

[AnonymBruker]

Du kjedet deg da du holdt ham på gresset og hadde makten. Nå er det han som sitter med kontrollen. 

Hvis du skulle bli sammen med han igjen, så tipper jeg du ville gjøre det slutt innen 2-3 mnd. Ikke lur deg selv, og ikke lek mer med hans følelser. 

Anonymkode: a1531...98e

[AnonymBruker]

Jeg gjorde en slik feil engang. Etter en tid begynte jeg å tenke på fyren og hvorfor i alle dager jeg lot en så god fyr gå. Klarte å fortelle meg selv at det hadde gått for fort frem og at jeg hadde fått panikk, men NÅ var jeg klar for dette. Så jeg angret og tenkte og laget meg en historie om at vi kunne være så gode sammen. At han var mannen i mitt liv. 

Til slutt tok jeg kontakt med ham, og jammen ga han meg ikke en sjanse til. Det skulle han ikke gjort. Etter kort tid dumpet jeg ham igjen. Alt jeg hadde klart å lage av historier rundt dette var feil, og det var ikke mannen i mitt liv. 

Eneste mann som antagelig tenker at jeg er verdens største drittkjerring, og det er fortjent også angående min oppførsel mot ham. 

Det er årsaker til at du gikk som du nå har redigert bort antagelig, og så har du- som jeg gjorde- laget deg en historie som ikke egentlig er riktig. 

Anonymkode: 6ccc2...69d

[AnonymBruker]

Han har det nok mye bedre uten deg. Du er jo illojal, lar ulogiske følelser bestemme hva du gjør og ingen menn kan derfor stole på deg i en krisetid.  Eller at forhold med deg kan vare. 

Anonymkode: 238a3...b02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvis det tok deg 6 mnd å i det hele tatt savne ham, så høres det ut som ei riktig beslutning å slå opp med ham. Følelsene dine for ham var helt borte, så å fortsette forholdet ville bare vært ei seigpining for begge.

Nå som han framstår som mer utilgjengelig for deg, ved å ha gått videre, ta lite kontakt og å gjøre suksess på en travel jobb, får du opp øynene for ham igjen. Men han er ikke der du er nå, han er der du var. 

Du vil definitivt ikke ha sjans på ham igjen om du ikke foretar deg noe som koster deg noe og viser ydmykhet. Prat som at du er ung og tok feil, begynner du å bli for gammel til. Hva gjorde du for å få ham i utgangspunktet? Mer enn blomster og et brev? Hvorfor skulke han velge deg, hva kan du tilby? 

Anonymkode: e6f13...a0b

Det høres kanskje flåsete ut, men jeg synes faktisk at det er kult at han har greid seg en god jobb i utlandet og nå gjør karriere internasjonalt. Det handler absolutt ikke om at jeg vil at han skal gi meg penger/spandere på meg eller noe, men at jeg synes egenskaper som planleggingsevner og det å kunne sette seg et mål og gjennomføre det bare er kult. Det har han alltid hatt og også noe av det jeg falt for da vi ble sammen i førsteomgang. Det at han kan forsørge en familie er også en viktig kvalitet og et viktig pluss, men absolutt ikke at han skal overøse meg med gullsmykker og diamanter, fly hver uke på ferie med meg og kjøpe dyre klær mv, gir det mening for folk flest?

Jeg vet at jeg ikke kommer til å forlate ham igjen, hvis jeg fikk en siste sjanse, om jeg så må fly nedover annenhver uke for å treffe ham.

Ts.

Anonymkode: caab5...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg forlot kjæresten for litt over et halvt år siden, ikke fordi han var utro eller behandlet meg dårlig, men fordi jeg trodde jeg ikke lenger hadde følelser for ham, han ble forferdelig lei seg, og prøvde alt for å få meg til å bli, men da jeg ikke ville, ga han opp og gjorde ikke noe mer, fjernet meg som venn på Facebook osv. Vi ferdes i samme miljø og der ignorerte han meg og det gikk uten problemer. Nå ser jeg ham kun sjeldent, fordi han har fått en veldig godt betalt jobb i Sveits der han må være på kontoret der nede ganske mye, men har vel også noe hjemmekontor i Norge noen dager, men han har selvfølgelig lite tid. For et par uker siden startet jeg å savne ham mer og mer, og i dag tenker jeg med lengsel tilbake på livet jeg hadde med ham. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som drev meg til å slå opp med ham. I dag vil jeg ikke annet enn å ha ham tilbake som kjæreste. Jeg vet at det ikke lenger er en mulighet, og jeg kjenner på en stor sorg over at han også nok snart forlater Norge (tror jeg). Jeg har ikke turt å kontakte ham personlig, men på valentinsdagen i år, sendte jeg ham blomster og et brev i posten som jeg ikke vet om han har fått, i hvert fall ikke reagert på...

Oppsummert angrer jeg forferdelig på at jeg slo opp. Jeg skjønner ikke at jeg kunne ødelegge noe så fint og verdifullt i livet mitt for ingenting. I tidligere forhold der jeg har gjort det slutt har jeg aldri angret et sekund.

Ville bare ut med det. Jeg forventer ikke å få sympati her, men bare forståelse for min situasjon.

Vi er jo ganske unge, i slutten av tjueårene begge to og kan gjøre feil. Tror dere det finnes noe håp for meg og ham?

Anonymkode: caab5...347

Slutten av tyveårene er ikke så ungt at man vingler på den måten der. 

Du savner det du hadde, men han fortjener en som vil ha ham også når to g blir kjedelig. 

Move on, det bra tydeligvis han gjort.

Du har sendt ham ting uten respons. Mer ville vært i grensen til stalking... 

Anonymkode: f043e...851

[AnonymBruker]

Begynte å savne han når du fikk høre om den nye jobben? Hadde du savnet han like mye om han havnet på dagpenger, sosialstønad eller aap? Stakkars fyr, la han være i fred og finne seg ei som elsker han for den han er, ikke for hva han har (på konto).

Anonymkode: e2a67...310