Hvordan sette grenser med manipulerende familie?

[AnonymBruker]

Jeg har et svært anstrengt forhold til familien min, og føler meg konstant kritisert, manipulert og ekskludert. Dette skaper en enorm konflikt for meg, spesielt nå som min 18 år gamle datter ønsker at jeg skal flytte nærmere slik at hun kan flytte inn hos meg.  Bare tanken på å være i nærheten av familien min er emosjonelt utmattende.

For å gi dere et bedre bilde av situasjonen: I august 2023 flyttet min yngste datter (da 16) fra Bergen til Oslo for å følge drømmene sine. Hun trivdes ikke på Vestlandet og ønsket at jeg skulle flytte med henne. På grunn av hennes yngre bror, som da gikk i 8. klasse og trivdes i Bergen, ønsket jeg ikke å rive ham opp fra sitt miljø. Familien min bor på Østlandet, så da datteren min kom inn på skole der, åpnet broren min hjemmet sitt for henne, noe jeg selvfølgelig har vært takknemlig for.

Problemet er at jeg aldri har hatt et godt forhold til familien min. Jeg føler meg som familiens syndebukk, utsatt for gaslighting, løgner og manipulasjon fra mine søsken. De holder bevisst tilbake informasjon og kritiserer meg deretter for ikke å vite det de skjuler. Dette har pågått i årevis, men ble betydelig verre etter at datteren min flyttet. Min svigersøster har siden den gang tatt på seg en morsrolle overfor datteren min, og omtaler seg selv som moren hennes. Sist uke skrev min søster på svigersøsterens Facebook-vegg: "Gratulerer med dagen. Så heldige jentene er som har en god mor som deg. De kommer aldri til å mangle på kjærlighet og oppmerksomhet." Dette opplevdes som et enormt svik, spesielt siden min søster ikke skrev noe på Facebook-veggen min til min 40-års dag i november. Min mor likte for øvrig kommentaren på Facebook, og hun er generelt en person som kritiserer alt jeg gjør – fra hva jeg spiser til hvordan jeg kler meg og organiserer hjemmet mitt. Jeg får ingen støtte fra henne.

Når jeg prøver å ta opp disse problemene med familien, blir jeg beskyldt for å overreagere, være egoistisk og selvsentrert, og for å lage problemer ut av ingenting. Det føles som jeg går på eggeskall hele tiden.

Å kutte kontakten med familien er dessverre ikke et alternativ, da barna mine er glade i dem. Derfor står jeg i et dilemma: Jeg ønsker å støtte datteren min og hennes ønske om å bo sammen med meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle å være så nære en familie som behandler meg så dårlig.

Hvordan skal jeg forholde meg til familien min uten å miste meg selv i prosessen? Hvordan kan jeg sette grenser og beskytte meg selv, samtidig som jeg opprettholder en noenlunde fungerende relasjon for barnas skyld? Alle råd mottas med takk!
 

Anonymkode: 8dae6...995

[AnonymBruker]

Hvilket forhold har du til din datter fra før av? 

Anonymkode: c8676...d6c

[AnonymBruker]

Selvfølgelig flytter du ikke, din datter er enda ung og impulsiv, og neste år er go kanskje flyttet videre, og da sitter du som en tulling med resten av slekta og tenker på hvilken tulling du var som flyttet ned dit. 

Bergen høres ut som plassen for deg, og det er ikke rart i det hele tatt, for Bergen e den finaste byen i verda. 

Enkelt og greit. 

Familien? Den kan du faktisk ikke gjøre noe med, anna enn å holde deg langt borte fra det styret og leve livet ditt så godt du bare kan. 

Anonymkode: 4c1e8...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har et svært anstrengt forhold til familien min, og føler meg konstant kritisert, manipulert og ekskludert. Dette skaper en enorm konflikt for meg, spesielt nå som min 18 år gamle datter ønsker at jeg skal flytte nærmere slik at hun kan flytte inn hos meg.  Bare tanken på å være i nærheten av familien min er emosjonelt utmattende.

For å gi dere et bedre bilde av situasjonen: I august 2023 flyttet min yngste datter (da 16) fra Bergen til Oslo for å følge drømmene sine. Hun trivdes ikke på Vestlandet og ønsket at jeg skulle flytte med henne. På grunn av hennes yngre bror, som da gikk i 8. klasse og trivdes i Bergen, ønsket jeg ikke å rive ham opp fra sitt miljø. Familien min bor på Østlandet, så da datteren min kom inn på skole der, åpnet broren min hjemmet sitt for henne, noe jeg selvfølgelig har vært takknemlig for.

Problemet er at jeg aldri har hatt et godt forhold til familien min. Jeg føler meg som familiens syndebukk, utsatt for gaslighting, løgner og manipulasjon fra mine søsken. De holder bevisst tilbake informasjon og kritiserer meg deretter for ikke å vite det de skjuler. Dette har pågått i årevis, men ble betydelig verre etter at datteren min flyttet. Min svigersøster har siden den gang tatt på seg en morsrolle overfor datteren min, og omtaler seg selv som moren hennes. Sist uke skrev min søster på svigersøsterens Facebook-vegg: "Gratulerer med dagen. Så heldige jentene er som har en god mor som deg. De kommer aldri til å mangle på kjærlighet og oppmerksomhet." Dette opplevdes som et enormt svik, spesielt siden min søster ikke skrev noe på Facebook-veggen min til min 40-års dag i november. Min mor likte for øvrig kommentaren på Facebook, og hun er generelt en person som kritiserer alt jeg gjør – fra hva jeg spiser til hvordan jeg kler meg og organiserer hjemmet mitt. Jeg får ingen støtte fra henne.

Når jeg prøver å ta opp disse problemene med familien, blir jeg beskyldt for å overreagere, være egoistisk og selvsentrert, og for å lage problemer ut av ingenting. Det føles som jeg går på eggeskall hele tiden.

Å kutte kontakten med familien er dessverre ikke et alternativ, da barna mine er glade i dem. Derfor står jeg i et dilemma: Jeg ønsker å støtte datteren min og hennes ønske om å bo sammen med meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle å være så nære en familie som behandler meg så dårlig.

Hvordan skal jeg forholde meg til familien min uten å miste meg selv i prosessen? Hvordan kan jeg sette grenser og beskytte meg selv, samtidig som jeg opprettholder en noenlunde fungerende relasjon for barnas skyld? Alle råd mottas med takk!
 

Anonymkode: 8dae6...995

Jeg tenker at det er ganske så normalt at 18 flytter hjemmefra. Og hun er heldig som har familie dit hun flytter. Du kan jo si at du gleder til hun kommer hjem på besøk og kommer og besøker henne gjerne. Du kan vurdere å flytte men hvis det ikke er noe mer spes som det du skriver,  lar du være.

Anonymkode: 584e3...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

spesielt nå som min 18 år gamle datter ønsker at jeg skal flytte nærmere slik at hun kan flytte inn hos meg.  
 

Anonymkode: 8dae6...995

Aldri hørt om noen 18-åringer som har flyttet hjemmefra for å studere ber foreldre flytte etter dem for at de skal ha et sted å bo.

Ikke bare har du en familie som er manipulerende men også en manipulerende datter.

Anonymkode: 750bd...8d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Å kutte kontakten med familien er dessverre ikke et alternativ, da barna mine er glade i dem. Derfor står jeg i et dilemma: Jeg ønsker å støtte datteren min og hennes ønske om å bo sammen med meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle å være så nære en familie som behandler meg så dårlig.

Barna er så store nå at de faktisk kan besøke familien sin uten deg. 

Hadde tenkt på meg selv her og ikke på noen andre. 

Anonymkode: b3ef3...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har et svært anstrengt forhold til familien min, og føler meg konstant kritisert, manipulert og ekskludert. Dette skaper en enorm konflikt for meg, spesielt nå som min 18 år gamle datter ønsker at jeg skal flytte nærmere slik at hun kan flytte inn hos meg.  Bare tanken på å være i nærheten av familien min er emosjonelt utmattende.

For å gi dere et bedre bilde av situasjonen: I august 2023 flyttet min yngste datter (da 16) fra Bergen til Oslo for å følge drømmene sine. Hun trivdes ikke på Vestlandet og ønsket at jeg skulle flytte med henne. På grunn av hennes yngre bror, som da gikk i 8. klasse og trivdes i Bergen, ønsket jeg ikke å rive ham opp fra sitt miljø. Familien min bor på Østlandet, så da datteren min kom inn på skole der, åpnet broren min hjemmet sitt for henne, noe jeg selvfølgelig har vært takknemlig for.

Problemet er at jeg aldri har hatt et godt forhold til familien min. Jeg føler meg som familiens syndebukk, utsatt for gaslighting, løgner og manipulasjon fra mine søsken. De holder bevisst tilbake informasjon og kritiserer meg deretter for ikke å vite det de skjuler. Dette har pågått i årevis, men ble betydelig verre etter at datteren min flyttet. Min svigersøster har siden den gang tatt på seg en morsrolle overfor datteren min, og omtaler seg selv som moren hennes. Sist uke skrev min søster på svigersøsterens Facebook-vegg: "Gratulerer med dagen. Så heldige jentene er som har en god mor som deg. De kommer aldri til å mangle på kjærlighet og oppmerksomhet." Dette opplevdes som et enormt svik, spesielt siden min søster ikke skrev noe på Facebook-veggen min til min 40-års dag i november. Min mor likte for øvrig kommentaren på Facebook, og hun er generelt en person som kritiserer alt jeg gjør – fra hva jeg spiser til hvordan jeg kler meg og organiserer hjemmet mitt. Jeg får ingen støtte fra henne.

Når jeg prøver å ta opp disse problemene med familien, blir jeg beskyldt for å overreagere, være egoistisk og selvsentrert, og for å lage problemer ut av ingenting. Det føles som jeg går på eggeskall hele tiden.

Å kutte kontakten med familien er dessverre ikke et alternativ, da barna mine er glade i dem. Derfor står jeg i et dilemma: Jeg ønsker å støtte datteren min og hennes ønske om å bo sammen med meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle å være så nære en familie som behandler meg så dårlig.

Hvordan skal jeg forholde meg til familien min uten å miste meg selv i prosessen? Hvordan kan jeg sette grenser og beskytte meg selv, samtidig som jeg opprettholder en noenlunde fungerende relasjon for barnas skyld? Alle råd mottas med takk!
 

Anonymkode: 8dae6...995

Jeg har brutt kontakt med mitt søsken, så barna treffer mitt søsken vi et annet familiemedlem. Jeg syns de andre er ok på avstand og i små doser. Jeg bor langt unna, har noe kontakt med en på sosiale medier, en annen på tlf. Når barna er hos den ene så treffer barna mer familie enn med meg. 

Anonymkode: 386de...d9c

[AnonymBruker]

Hva med din sønn, skal ikke han ha en mor å bo hos i Bergen? 
Det er et SVÆRT stort steg å flytte etter ei jente på 18 som ikke har slått seg til ro. Hun kan flytte hjem om hun vil bo hos deg.

Anonymkode: dc90c...e55